Vi med pf..

[laban]

Jeg betrodde læreren min i er sårbart øyeblikk om incest'en. Han lovet å ikke fortelle noe til noen. Noen år etter da jeg var voksen konfronterte moren min meg med det. Helsesøster på skolen hadde sagt det til henne, men forsvart faren min.

 

Hvafornoe? 

 

Jeg synes ikke du skal ha noen skrupler med å bruke din fars penger.  Tenk på det som en erstatning eller hva som helst som får deg til å føle det er greit. 

 

Håper inderlig det ordner seg for dere mht. flytting og opprydning i økonomien.  Det er veldig slitsomt å ha det slik, og helt naturlig at du blir nedbrutt av det. 

Endret 4. mai 2015 av laban

[Gjest]

Takk for svarene. Jeg svarer litt senere.

[Gjest]

Hvafornoe?

Jeg synes ikke du skal ha noen skrupler med å bruke din fars penger. Tenk på det som en erstatning eller hva som helst som får deg til å føle det er greit.

Håper inderlig det ordner seg for dere mht. flytting og opprydning i økonomien. Det er veldig slitsomt å ha det slik, og helt naturlig at du blir nedbrutt av det.

Ser den kan feiltolkes litt. Det var min mor som forsvarte han da helsesøster konfronterte henne.

En gang hadde politiet med seg en lege som ville legge han inn på psykiatrisk. Men han var så fin mot dem, oppførte seg bra osv, og da legen spurte moren min så sa hun nei - at han ikke trengte innleggelse. Hun turte jo ikke noe annet.

Endret 4. mai 2015 av hww

[Gjest]

Ja. For min del tror jeg at jeg alltid har hatt en veldig livsglede:) Jeg har alltid ville hatt det gøy. Men dermed også fucka til voksenlivet litt og ikke kommet meg dit jeg vil.

Jeg husker noen sa til meg at jeg var sterk osv. Men har man noen valg? Jeg hadde ikke noe valg, for jeg hadde ingen der som hadde plukka meg opp om jeg hadde falt utpå. Om jeg hadde ligget i sengen i ukesvis, hadde ingen kommer og hentet meg. Jeg har sånne dager enda, men av en eller annen grunn kommer jeg meg opp og ut igjen.

Nei, man har ikke noe valg. En blir maktesløs, låst, og man må finne måter å "overleve" på.

Jeg synes du er tøff

[Gjest]

Hei!

 

Det forklarer nok en del av din passive aggresjon det vonde du ble utsatt for i barndommen.

Du ble jo faktisk utsatt for overgrep av mange voksne, både din far, men også de som visste om, men unnvek fra å hjelpe deg.

 

Det er vel også slik at når man trenger det som liten å bli sett, hørt, føle seg trygg og bli møtt, når det blir lite av det, og mer av engstelse, uro og sorg, så bærer en nok dette med seg videre, inn i voksenlivet, og det farger de nye møter man har med andre mennesker.

 

Det er nok lettere å vise omsorg til et menneske som er mer hengivent og tillitsfult, den samme omsorgen kan nok være der i andre tilfeller, men kanskje ikke komme til uttrykk på samme måte fra behandler, og motsatt ikke bli oppfattet så ukomplisert av pasient.

 

Jeg husker jeg leste om hvordan du stiller opp for din far m.fl. Det er jo på en måte flott, men selv om ikke jeg har hatt det så vondt som deg i oppveksten, så har jeg opplevd nok til å bli veldig sint. på de som ikke var greie mot meg.

Jeg tror dette sinne, selv om det til tider var skummelt, var helsebringende, på den måten at jeg var sint på de som fortjente det, plasserte skyld der den hørte hjemme og fikk ut mitt indre sinne.

 

Mitt råd er derfor bli mer sint, på de riktige menneskene, de som fortjener det.

Jeg er heller ikke av de som mener alt kan tilgis, jeg tilgir ikke nødvendigvis alt, men jeg blir ferdig med ting.

Tilgivelse er et misbrukt ord, som rommer også en del uforstand, for man kan gå videre, legge ting bak seg også selv om man ikke tilgir handlingen.

 

Håper du får det gradvis bedre på alle måter.

Takk for svar, M til deg og alle andre

[Gjest]

Terapi for pf har personlighetsutvikling som mål. Dette står ofte i motsetning til lindring av ubehag som det kan være fristende å ønske seg.

Terapi er ingen "kjære mor-greie". Det er tøft og smertefullt.

Forhåpentligvis lærer jeg meg nå noen nye mestringsstrategier. Det er iallefall det jeg går inn for.

[Gjest]

Jeg føler meg unormal fordi jeg ikke er i stand til å hate min far for alt som har skjedd. Er det i seg selv sykt?

Har tenkt mye på det idag..

[Gjest]

Jeg føler meg unormal fordi jeg ikke er i stand til å hate min far for alt som har skjedd. Er det i seg selv sykt?

Har tenkt mye på det idag..

Det er ikke unormalt å ikke hate noen, selv om de har gjort en mye vondt. Det fører heller ikke til noe positivt. Du føler akkurat det du føler for faren din. Jeg går ut i fra at det er blandede følelser. Bare vær veldig bevisst hvem som har skylden til mye av elendigheten, og ikke begynn å føle at du kunne gjort noe annerledes.

[Gjest]

Det er ikke unormalt å ikke hate noen, selv om de har gjort en mye vondt. Det fører heller ikke til noe positivt. Du føler akkurat det du føler for faren din. Jeg går ut i fra at det er blandede følelser. Bare vær veldig bevisst hvem som har skylden til mye av elendigheten, og ikke begynn å føle at du kunne gjort noe annerledes.

Ok. Tusen takk, godt å høre

[Gjest]

Er det noen som har noen råd om hvordan man lærer seg å mestre "emosjonelle kriser"?

Jeg har vært i en smertefull berg og dalbane den siste uken, og er forferdelig sliten av det. Skulle så gjerne hatt en plan så jeg mestret dette bedre, orker ikke ha det sånn lenger.

Kanskje jeg bare må be fastlegen om å få noe beroligende likevel, før jeg går på en ny smell?

Endret 5. mai 2015 av hww

[Madelenemie]

Jeg føler meg unormal fordi jeg ikke er i stand til å hate min far for alt som har skjedd. Er det i seg selv sykt?

Har tenkt mye på det idag..

Hei!

 

Selv om hat ikke er ok, så mener jeg at:

 

Hat og sinne er mer friskt og sunt enn det motsatte.

 

Jeg tror at du bør være sint og hate! Det er noe tydelig, friskt, opprensende, og avklarende ved det.

 

Sint skal og kan man bli når urett blir begått, jeg syns derfor du m.fl er mennesker som faktisk bør lære å være sinte.

 

i denne tydeligheten tror jeg mya av løsningen ligger, den der man blir ferdig med følelser, men likevel nødvendigvis og ikke alltid trenger avskrive personer.

 

Jeg har ikke hørt dette sagt av noen psykiater, det er min egen erfaring basert på de følelser jeg har hatt, mislikt, men som tross alt har hjulpet meg mest.

[Gjest]

Hei!

 

Selv om hat ikke er ok, så mener jeg at:

 

Hat og sinne er mer friskt og sunt enn det motsatte.

 

Jeg tror at du bør være sint og hate! Det er noe tydelig, friskt, opprensende, og avklarende ved det.

 

Sint skal og kan man bli når urett blir begått, jeg syns derfor du m.fl er mennesker som faktisk bør lære å være sinte.

 

i denne tydeligheten tror jeg mya av løsningen ligger, den der man blir ferdig med følelser, men likevel nødvendigvis og ikke alltid trenger avskrive personer.

 

Jeg har ikke hørt dette sagt av noen psykiater, det er min egen erfaring basert på de følelser jeg har hatt, mislikt, men som tross alt har hjulpet meg mest.

Jeg har opplevd at hat, bitterhet, synes synd på seg selv river meg selv ned. Mens går det over i sinne, så føles det befriende. Det trenger ikke å være et sinne andre merker, men å kjenne den befriende sinnesfølelsen som får plassert problemet bort fra meg selv. Klarer ikke helt å forklare det.

[Madelenemie]

Jeg har opplevd at hat, bitterhet, synes synd på seg selv river meg selv ned. Mens går det over i sinne, så føles det befriende. Det trenger ikke å være et sinne andre merker, men å kjenne den befriende sinnesfølelsen som får plassert problemet bort fra meg selv. Klarer ikke helt å forklare det.

Nei ikke alltid så lett å forklare.

 

Bitterhet og syns synd om seg selv har jeg lite erfaring med, men hat og sinne:-)

Ja det kjenner jeg:-)

 

Jeg leste et sted...husker ikke hvor, at menn ofte tar ting lettere, følelsesmessig rett og slett fordi de blir mer sinte, mens kvinner kan bli sykere fordi de ikke blir sinte tydelig nok.

 

Siden jeg ikke husker presist eller hvor jeg leste om dette, er det mye synsing,

 

Men selv om jeg ikke blir så ofte sint, så når jeg blir sint er det tydelig for andre,

og denne tydeligheten, er jo tydelig for meg selv også, den får en til å tenke, det er litt sånn:

 

Man blir rasende sint og tenker feks ved et tilfelle på å skyte noen, (eks foreldre som har vært kun selvopptatte)

 

Så lager man en detaljert plan, for å kvitte seg med de man hater,

 

Så blir man plaget av tvil og uro, fordi man blir uvel av sine egne planer,

 

Har man en psykiater, slik jeg hadde, så får denne vite om mordplanene,

 

til mitt hell, er min psykiater så trygg på at dette er realt sinne og ikke farlig og ikke noe som blir omsatt i gjerning.

 

Da blir man trygg på at, "puh jeg er bare realt og greit nok rasende", og " Jeg dreper ingen for det vet min psykiater", så puster man lettet ut, fordi det farlige sinnet er så enkelt forklarbart og så sunt at man rett og slett kan se på det som organismens egen terapi.

 

Jeg mener ikke at man sånn generelt har mordplaner, men når man er utsatt for omsorgssvikt eller overgrep ja da syns jeg man bør og skal være realt sint, og at dette sinne er korrekt og riktig rettet. Men dette var kun et eksempel:-)

Håper du skjønner:-)

[DoleMari]

Er det noen som har noen råd om hvordan man lærer seg å mestre "emosjonelle kriser"?

Jeg har vært i en smertefull berg og dalbane den siste uken, og er forferdelig sliten av det. Skulle så gjerne hatt en plan så jeg mestret dette bedre, orker ikke ha det sånn lenger.

Kanskje jeg bare må be fastlegen om å få noe beroligende likevel, før jeg går på en ny smell?

Jeg har ingen gode råd å gi. Nå det blir for mye for meg, så går jeg og legger me og sover. Det er en dårlig greie egentlig. Du har jo mestret mange kriser før, så jeg har troa på deg. Jeg har begynt å ta meg en drink når det trykker som verst, eller et glass vin. Det er lov å kose seg også!

[DoleMari]

Nei ikke alltid så lett å forklare.

 

Bitterhet og syns synd om seg selv har jeg lite erfaring med, men hat og sinne:-)

Ja det kjenner jeg:-)

 

Jeg leste et sted...husker ikke hvor, at menn ofte tar ting lettere, følelsesmessig rett og slett fordi de blir mer sinte, mens kvinner kan bli sykere fordi de ikke blir sinte tydelig nok.

 

Siden jeg ikke husker presist eller hvor jeg leste om dette, er det mye synsing,

 

Men selv om jeg ikke blir så ofte sint, så når jeg blir sint er det tydelig for andre,

og denne tydeligheten, er jo tydelig for meg selv også, den får en til å tenke, det er litt sånn:

 

Man blir rasende sint og tenker feks ved et tilfelle på å skyte noen, (eks foreldre som har vært kun selvopptatte)

 

Så lager man en detaljert plan, for å kvitte seg med de man hater,

 

Så blir man plaget av tvil og uro, fordi man blir uvel av sine egne planer,

 

Har man en psykiater, slik jeg hadde, så får denne vite om mordplanene,

 

til mitt hell, er min psykiater så trygg på at dette er realt sinne og ikke farlig og ikke noe som blir omsatt i gjerning.

 

Da blir man trygg på at, "puh jeg er bare realt og greit nok rasende", og " Jeg dreper ingen for det vet min psykiater", så puster man lettet ut, fordi det farlige sinnet er så enkelt forklarbart og så sunt at man rett og slett kan se på det som organismens egen terapi.

 

Jeg mener ikke at man sånn generelt har mordplaner, men når man er utsatt for omsorgssvikt eller overgrep ja da syns jeg man bør og skal være realt sint, og at dette sinne er korrekt og riktig rettet. Men dette var kun et eksempel:-)

Håper du skjønner:-)

Jeg er enig med deg om at det er best å bli sint, men det hjelper ikke i lengden når man ikke kan rette sinnet til rett person.

Det er også sånn for mange av oss som er utsatt for alvorlig omsorssvikt og overgrep, at man som barn tar på seg skylden selv. Man skal jo leve med foreldrene sine og man har ikke annet valg enn å tro at man selv er feil, det er noe galt med meg. Og denne følelsen er farlig, for den rokker ved grunnfølelsen og er vanskelig å snu. Den henger i som voksen og skaper masse, masse plager. Slik den har gjort for både hww og meg.

[Madelenemie]

Jeg er enig med deg om at det er best å bli sint, men det hjelper ikke i lengden når man ikke kan rette sinnet til rett person.

Det er også sånn for mange av oss som er utsatt for alvorlig omsorssvikt og overgrep, at man som barn tar på seg skylden selv. Man skal jo leve med foreldrene sine og man har ikke annet valg enn å tro at man selv er feil, det er noe galt med meg. Og denne følelsen er farlig, for den rokker ved grunnfølelsen og er vanskelig å snu. Den henger i som voksen og skaper masse, masse plager. Slik den har gjort for både hww og meg.

ja ok,

 

skjønte den forklaringen, da er det nok ikke så enkelt.

Det var en trist forklaring også.