Ekspertsvar Har ikke vi mennesker en grense på hvor mye vi takler?

[AnonymBruker]

Eller er det slik at bare vi tar oss sammen og jobber med oss selv klarer vi mer og mer. Helt til vi er supermennesker og takler alt?

Jeg er ikke slik. Å høre at jeg må ta meg sammen og jobbe med meg selv knekker meg bare enda mer sammen. Livet er vanskelig og jeg ønsker å gjøre slutt på alt. Jeg er redd , så jeg vet at jeg ikke gjør det. Men tanken er blitt en del av livet. Jeg føler at det må være best for alle. Samtidig vet jeg at det ikke er det. Jeg er bare sliten av livet, selv om jeg på flere måter har et godt liv. Men hva hjelper det når ikke det indre har det godt.

Anonymkode: abbc5...c03

[Madelenemie]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Eller er det slik at bare vi tar oss sammen og jobber med oss selv klarer vi mer og mer. Helt til vi er supermennesker og takler alt?

Jeg er ikke slik. Å høre at jeg må ta meg sammen og jobbe med meg selv knekker meg bare enda mer sammen. Livet er vanskelig og jeg ønsker å gjøre slutt på alt. Jeg er redd , så jeg vet at jeg ikke gjør det. Men tanken er blitt en del av livet. Jeg føler at det må være best for alle. Samtidig vet jeg at det ikke er det. Jeg er bare sliten av livet, selv om jeg på flere måter har et godt liv. Men hva hjelper det når ikke det indre har det godt.

Anonymkode: abbc5...c03

Hei!

Jo jeg tror vi mennesker har en grense for hvor mye vi takler,

men jeg tror ikke alle vet hvor mye de egentlig takler. Jeg tror mange tåler veldig mye mer enn de tror.

Det hjelper alltid å ha evnen til å ta seg sammen slik at vi klarer mer og mer, grensen for det er jo imidlertid individuell.

Det fins ingen supermennesker, og ingen som takler alt.

Jeg tror kanskje de vi kanskje oppfatter som supermennesker nettopp er flinkere enn de fleste til å si stopp og nei, så av det har vi som blir overbelastet mye å lære.

Jeg tror for bestemte og allmenne råd kan være skadelige, fordi vi mennesker er så forskjellige, mens nettopp de ordene som gjør deg fortvilt kan hjelpe en annen, så på den måten er vi mennesker så begrenset at vi ikke greier skille på det, så gis råd i hytt og pine og ofte malplassert, og det er det viktig at du er bevisst.

Du bør derfor tenke på at du enda kanskje ikke har møtt det menneske som ser deg, du har ikke hørt de personlige rådene som er gode for deg, og jeg er lei meg for det, for jeg skulle ønske vi kunne sikret alle mennesker mot i vertfall dyp sorg og dyp fortvilelse som medfører feks at orker ikke leve mer, , det bør særlig de mest sårbare få slippe.

Men de mest sårbare slipper ikke unna, for vi mennesker i vårt ønske om å hjelpe hverandre, så er vi i vår begrensede kunnskap, temmelig kunnskapsløse om forskjellene, og om alt det som er inni andre som vi ikke kan se eller oppdage alvoret av.

Derfor blir ord viktige, som du nå som formidler dyp fortvilelse, det får meg til å respondere, med kanskje et dårlig svar, for jeg ser ingen løsning for deg, og jeg har ikke noe tryllestav:-( og det er noe jeg virkelig savner.

Du skriver at du har et godt liv på flere måter, kan du forklare mer konkret hvordan du opplever livet godt?

Hva gjør at du er sliten av livet? Jeg spør fordi jeg selv var sliten av livet, jeg hadde min grunn, vet du hva som gjør deg sliten av livet?

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Det finnes ingen supermennesker som takler alt. Absolutt ingen. 

Anonymkode: 070bf...e68

[Blomsterfluen]

Jeg har en superhjerne, som takler alle fysiske påkjenninger, som harde slag mot hodet og at jeg aldri mister bevisstheten og sånne ting. Tro meg, jeg har testet ut hjernen min på det hardeste.

[AnonymBruker]

7 timer siden, Madelenemie skrev:

Hei!

Jo jeg tror vi mennesker har en grense for hvor mye vi takler,

men jeg tror ikke alle vet hvor mye de egentlig takler. Jeg tror mange tåler veldig mye mer enn de tror.

Det hjelper alltid å ha evnen til å ta seg sammen slik at vi klarer mer og mer, grensen for det er jo imidlertid individuell.

Det fins ingen supermennesker, og ingen som takler alt.

Jeg tror kanskje de vi kanskje oppfatter som supermennesker nettopp er flinkere enn de fleste til å si stopp og nei, så av det har vi som blir overbelastet mye å lære.

Jeg tror for bestemte og allmenne råd kan være skadelige, fordi vi mennesker er så forskjellige, mens nettopp de ordene som gjør deg fortvilt kan hjelpe en annen, så på den måten er vi mennesker så begrenset at vi ikke greier skille på det, så gis råd i hytt og pine og ofte malplassert, og det er det viktig at du er bevisst.

Du bør derfor tenke på at du enda kanskje ikke har møtt det menneske som ser deg, du har ikke hørt de personlige rådene som er gode for deg, og jeg er lei meg for det, for jeg skulle ønske vi kunne sikret alle mennesker mot i vertfall dyp sorg og dyp fortvilelse som medfører feks at orker ikke leve mer, , det bør særlig de mest sårbare få slippe.

Men de mest sårbare slipper ikke unna, for vi mennesker i vårt ønske om å hjelpe hverandre, så er vi i vår begrensede kunnskap, temmelig kunnskapsløse om forskjellene, og om alt det som er inni andre som vi ikke kan se eller oppdage alvoret av.

Derfor blir ord viktige, som du nå som formidler dyp fortvilelse, det får meg til å respondere, med kanskje et dårlig svar, for jeg ser ingen løsning for deg, og jeg har ikke noe tryllestav:-( og det er noe jeg virkelig savner.

Du skriver at du har et godt liv på flere måter, kan du forklare mer konkret hvordan du opplever livet godt?

Hva gjør at du er sliten av livet? Jeg spør fordi jeg selv var sliten av livet, jeg hadde min grunn, vet du hva som gjør deg sliten av livet?

 

 

 

 

 

Psykisk sykdom og mange mer eller mindre alvorlige påkjenninger.  Det har vært så mye nå at det ene fortrenger det andre. Klarer ikke å ta alt inn på meg, så mye blir fortrengt. Orker ikke å forholde meg til viktige ting.

Ytre sett har jeg det jeg trenger.

Anonymkode: abbc5...c03

[AnonymBruker]

"Ytre sett har jeg det jeg trenger."

Jeg tror dette er et av de virkelige "problemområdene" til mennesker i store deler av den vestlige verden. Ved at vi har "alt" går mange til grunne fordi vi ikke finner noen mening i. Vi er rett og slett uten mål og mening. Vi måler oss i hva vi har, hva vi jobber med, hvordan vi ser ut, i vellykkethet. Forannevnte gir psykdom som depresjoner, angst, utbrenthet osv. I tillegg er vi i ferd med miste alt som egentlig er av verdi. Evnen til å jobbe sammen mot noe til felles beste (dugnadsånd), evnen til å gi uten å motta, evnen til å unne andre, evnen til å støtte opp om hverandre. Samfunnet tar vare på, som en "institusjon" de som faller utenfor - men mennesket trenger noe nærere for å fungere og føle seg av viktighet/være en del av noe. 

Vi mennesker takler uhorvelig mye når vi må. Problemet er at mange ikke må noe som helst lengre og med det har vi også mistet kampviljen. 

Anonymkode: 7f79f...a63

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, alle har en grense for hvor mye de tåler. De aller fleste tåler langt mer en de tror på forhånd.

[frosken]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Eller er det slik at bare vi tar oss sammen og jobber med oss selv klarer vi mer og mer. Helt til vi er supermennesker og takler alt?

Jeg er ikke slik. Å høre at jeg må ta meg sammen og jobbe med meg selv knekker meg bare enda mer sammen. Livet er vanskelig og jeg ønsker å gjøre slutt på alt. Jeg er redd , så jeg vet at jeg ikke gjør det. Men tanken er blitt en del av livet. Jeg føler at det må være best for alle. Samtidig vet jeg at det ikke er det. Jeg er bare sliten av livet, selv om jeg på flere måter har et godt liv. Men hva hjelper det når ikke det indre har det godt.

Anonymkode: abbc5...c03

Jeg synes du stiller oss som svarer deg i en kinkig situasjon. Du blir sår når vi mener å se at du kan ha mye å hente på også å jobbe med din egen tenkning - selv om vi anerkjenner at livet kan være strevsomt. Når vi påpeker at det kanskje finnes noen veier å gå som kan gjøre at du får det bedre, så sier du relativt ofte at vi gjør livet ditt verre. Du ser ut til å overse at det kanskje også kan være noe fornuftig i det vi sier. Jeg mener bestemt at vi som mennesker er utstyrt med ganske mye ressurser til å tåle vanskelige livssituasjoner. Det betyr ikke at det er enkelt å leve når belastningene topper seg slik de har gjort for deg det siste året, det betyr bare at jeg tror at du kommer deg gjennom dette også - og at du kanskje etter hvert kan få det noe bedre.

Jeg vet at det ikke hjelper deg at andre snakker om å ta et større perspektiv, du må se dette selv. Men i en tid hvor store menneskemengder lever på flukt, hvor tilstandene i flyktningeleirene er slik at det for meg er umulig å se på bilder derfra, hvor hundrevis dør i båtforlis i håp om et bedre liv - så tenker jeg at dette er en påminnelse om hvor mye ressurser som tross alt bor i mennesker til å klare det umenneskelige.

[Madelenemie]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Psykisk sykdom og mange mer eller mindre alvorlige påkjenninger.  Det har vært så mye nå at det ene fortrenger det andre. Klarer ikke å ta alt inn på meg, så mye blir fortrengt. Orker ikke å forholde meg til viktige ting.

Ytre sett har jeg det jeg trenger.

Anonymkode: abbc5...c03

ok,

Det viser jo også hvor betydningsløst ytre ting egentlig er, man blir ikke lykkelig av feks ha råd til alt man ønsker seg, 

Om det har blitt for mye, så kan det ende i en depresjon, og da trenger man som regel hjelp ut av det.

Får du hjelp av noen med det tungsinn, den fortvilelse og alle tankene du har? 

 

[FGT]

14 timer siden, Nils Håvard Dahl, psykiater skrev:

Ja, alle har en grense for hvor mye de tåler. De aller fleste tåler langt mer en de tror på forhånd.

Ja så en vet ikke hvor den grensen går egentlig

[XbellaX]

8 timer siden, Madelenemie skrev:

ok,

Det viser jo også hvor betydningsløst ytre ting egentlig er, man blir ikke lykkelig av feks ha råd til alt man ønsker seg, 

Om det har blitt for mye, så kan det ende i en depresjon, og da trenger man som regel hjelp ut av det.

Får du hjelp av noen med det tungsinn, den fortvilelse og alle tankene du har? 

 

 

Jeg synes ikke ytre ting er betydningsløst i det hele tatt. I mine ører blir det å si at "penger kan ikke gjøre deg lykkelig" en form for åndelig snobberi. Vi er heldige som bor i Norge og har et system som ivaretar de svakeste i samfunnet, likevel synes jeg ikke denne gruppen ivaretas godt nok. Økonomi blir så godt som alltid et problem ved sykdom over lengre tid, og spesielt om man ble rammet i ung alder. Penger og "ting" betyr derfor svært mye. Blir man lykkelig av å ha et hjem, ha varmeovn og mat i kjøleskapet. Ja det synes jeg, både lykkelig og inderlig takknemlig. 

[XbellaX]

13 timer siden, frosken skrev:

Jeg synes du stiller oss som svarer deg i en kinkig situasjon. Du blir sår når vi mener å se at du kan ha mye å hente på også å jobbe med din egen tenkning - selv om vi anerkjenner at livet kan være strevsomt. Når vi påpeker at det kanskje finnes noen veier å gå som kan gjøre at du får det bedre, så sier du relativt ofte at vi gjør livet ditt verre. Du ser ut til å overse at det kanskje også kan være noe fornuftig i det vi sier. Jeg mener bestemt at vi som mennesker er utstyrt med ganske mye ressurser til å tåle vanskelige livssituasjoner. Det betyr ikke at det er enkelt å leve når belastningene topper seg slik de har gjort for deg det siste året, det betyr bare at jeg tror at du kommer deg gjennom dette også - og at du kanskje etter hvert kan få det noe bedre.

Jeg vet at det ikke hjelper deg at andre snakker om å ta et større perspektiv, du må se dette selv. Men i en tid hvor store menneskemengder lever på flukt, hvor tilstandene i flyktningeleirene er slik at det for meg er umulig å se på bilder derfra, hvor hundrevis dør i båtforlis i håp om et bedre liv - så tenker jeg at dette er en påminnelse om hvor mye ressurser som tross alt bor i mennesker til å klare det umenneskelige.

 

Sånn apropo, jeg snakket tilfeldigvis med en ung gutt på 20 i dag. Han kom til Norge fra Afghanistan som flyktning for 4 år siden uten koffert, uten familie, nettverk og i det hele tatt et kjent ansikt, -kun med en mildt sagt broket barne og ungdomstid fra diverse miserable "hjem". På disse 4 årene har han klart å fullføre 3 år på VGS og til høsten skal han søke seg inn på videre studier. Min lille hverdagskrise med en bil som sluknet midt på veien raste ganske plutselig i betydning  ;-)

[XbellaX]

22 timer siden, AnonymBruker skrev:

Psykisk sykdom og mange mer eller mindre alvorlige påkjenninger.  Det har vært så mye nå at det ene fortrenger det andre. Klarer ikke å ta alt inn på meg, så mye blir fortrengt. Orker ikke å forholde meg til viktige ting.

Ytre sett har jeg det jeg trenger.

Anonymkode: abbc5...c03

 

Det trenger jo ikke å være negativt i det hele tatt. Man trenger ikke sitte å ta å kjenne på følelser hele tiden i den betydning at det skal være en "riktig" måte å håndtere kjipe hendelser på. I blant holder det å si at ok, dette var dritt og ikke orke å involvere seg mer i akkurat den hendelsen. Når mye vondt skjer på en gang kan og autopiloten slå seg på, jeg synes ikke det heller nødvendigvis trenger å kun være negativt.

[frosken]

4 minutter siden, XbellaX skrev:

 

Sånn apropo, jeg snakket tilfeldigvis med en ung gutt på 20 i dag. Han kom til Norge fra Afghanistan som flyktning for 4 år siden uten koffert, uten familie, nettverk og i det hele tatt et kjent ansikt, -kun med en mildt sagt broket barne og ungdomstid fra diverse miserable "hjem". På disse 4 årene har han klart å fullføre 3 år på VGS og til høsten skal han søke seg inn på videre studier. Min lille hverdagskrise med en bil som sluknet midt på veien raste ganske plutselig i betydning  ;-)

Jeg husker en av de gangene hvor jeg ble opptatt av dette med å se egne vansker i et større perspektiv. Jeg var på opptrening for min veldig vonde rygg, men delte bord med 3 mennesker med ulike former for medfødte funksjonshemninger. Da jeg skjønte at to av guttene etter all sannsynlighet kom til å dø før de var 30 år gamle - og den tredje knapt nok kunne snakke, til tross for høy IQ, så sluttet jeg å synes at det var så ille med dårlig rygg...  Men som jeg har sagt flere ganger tidligere, så nytter det ikke å dytte slike perspektiver på andre, det må oppleves selv. 

[AnonymBruker]

Har nok i det siste passert over grensen hvor mye jeg tåler. Deretter kom neste grense det jeg tålte som jeg ikke trodde jeg ville klare. Grunn , to dødssyke foreldre. Venner som trekker seg unna. Kjæreste en umulighet i denne sitvasjonen. Søsken som nok er i overkant opptatt av arv  i stedet for sirvasjonen. Men utleverer seg gjerne en gang. Blir sviktet. Sendt til bunns. På bunnen her finnes der sterke vanedannende medisiner. Tror ikke det er noe løsning. Men merker kroppen blir sliten. Senga blir den hyppigste oppholdsplassen. Og hjernen skriker etter menneskelig kontakt. Men det er tydeligvis vanskelige tema i våre dager. Døden. Smerten, ensomheten og depresjon som følger med etter å ha levd slik over tid kan nok være vanskelig komme seg opp fra. I alle fall uten fortrolige venner. Kanskje en mann som meg på 50 år har mistet evnen til å få venner ? Og er man heldig og treffer en person, så er gjerne dette en person uten sosiale antenner. Selværklært kløne. Og det må gå galt. Det er mørkt her nede på bunnen. Forsøker i lyse øyeblikk svømme opp mot overflaten for å få luft...Men det er snart tomt for surstoff. 

 

Anonymkode: 618f8...9ec

[Madelenemie]

14 timer siden, XbellaX skrev:

 

Jeg synes ikke ytre ting er betydningsløst i det hele tatt. I mine ører blir det å si at "penger kan ikke gjøre deg lykkelig" en form for åndelig snobberi. Vi er heldige som bor i Norge og har et system som ivaretar de svakeste i samfunnet, likevel synes jeg ikke denne gruppen ivaretas godt nok. Økonomi blir så godt som alltid et problem ved sykdom over lengre tid, og spesielt om man ble rammet i ung alder. Penger og "ting" betyr derfor svært mye. Blir man lykkelig av å ha et hjem, ha varmeovn og mat i kjøleskapet. Ja det synes jeg, både lykkelig og inderlig takknemlig. 

Nei det syns ikke jeg heller om mennesker ikke sier dette som ts skrev/sa

Den 5/30/2016 at 23.11, AnonymBruker skrev:

 

Ytre sett har jeg det jeg trenger.

Anonymkode: abbc5...c03

På det svarte jeg.

 

Jeg er enig med deg at økonomisk strev og slit, skal tas på alvor,

Men det skal også tas på alvor, når mennesker som ts sier/skriver "ytre sett har jeg det jeg trenger", for nettopp da er det noe alvorlig. Med det skrev og sa ts til meg, at dette ikke gjelder økonomiske bekymringer , og jeg vet, ikke bare av egen erfaring, at å ha muligheten som jeg skrev til å kjøpe alt, ikke gjør noen lykkelig.

Mer alvorlig, det fins noe som heter å være shoppoholiker, tar vi utgangspunkt i de som er det, men ikke setter seg i stor og tung gjeld, medfører kjøpegleden lite lykke, lite glede, lite fred, lite tilfredshet, utover akkurat i kjøpeøyeblikket,  de handler i desperasjon, på jakt etter en glede som ikke kan kjøpes.

Jeg har jobbet blant de fattigste mennesker i verden, jeg har ikke tenkt å bagatellisere deres nød, men å være så materiellt fattig, ha så lett for å le, så lett for å kunne dele, være så bekymringsfri, det sier også mye om hva som er viktig for de fleste mennesker.

De fattige jeg jobbet blant, var ikke ensomme, de var del av et fellesskap, og i sitt daglige strev var fellesskapet viktig, det ga i sin natur en tilhørighet, det ga motivasjon og arbeidslyst og det ga livet mening.

Jeg svarte ts som jeg gjorde, fordi skrev dette, "Ytre sett har jeg det jeg trenger."

Er situasjonen slik mener jeg det er viktigere å se på hva er det da som gjør at du ikke har det bra.

 

[Madelenemie]

Den 5/30/2016 at 23.11, AnonymBruker skrev:

Psykisk sykdom og mange mer eller mindre alvorlige påkjenninger.  Det har vært så mye nå at det ene fortrenger det andre. Klarer ikke å ta alt inn på meg, så mye blir fortrengt. Orker ikke å forholde meg til viktige ting.

Ytre sett har jeg det jeg trenger.

Anonymkode: abbc5...c03

Hei!

Ser du ikke har svart.

Det fins løsninger og hjelp for deg også, det er kanskje ikke så lett å se midt i slitenhet og fortvilelse, prøv tro på at det fins.

Jeg vet det av egen erfaring.

Håper du svarer.