Jump to content
AnonymBruker

fra godt liv til depresjon

Recommended Posts

AnonymBruker

Hei!

Jeg har tenkt mest på døden i det siste, ikke er jeg redd for den, den fremstod som en løsning.

Mens jeg tenkte på døden, glemte jeg livet, men jeg glemte også at jeg normalt er veldig glad i livet, i så mange ting som fyller livet.

Ikke bare glemte jeg det, men jeg kjente ikke og kjenner ikke fremdeles den samme lykken som jeg pleier når jeg presser begge hendene ned i en blanding av god jord og kukompost, når frøene ivrig venter på å få komme ned i jorden, eller plantene (kan jeg plutselig gå min vei og glemme dem:-( , eller når neglene blir stappfulle med skitt som ikke engang neglebørsten kan få has på, så var lykken over jorden og alle dens småkryp så enorm at selv om jeg husket hagehansker oftere og oftere, så hjalp de ikke stort, for stadig måtte jeg ned å kjenne, som om huden min ikke kunne motstå den kalde næringsrike jorden og alle de små som bor fornøyd i den. Og jeg husker hvordan jeg kunne le, av kampen i hønsegården over en meitemark , eller hvordan skrukketrollene trodde jeg ikke visste hvor de var, om jeg bare la steinen tilbake) Men det bryr meg ikke lenger. 

Jeg er blitt syk, og de sammenligner det med lungebetennelse, men det er depresjon, og når jeg ikke tror jeg kan bli frisk, så betyr det at det er en dyp depresjon, og akuttpsykiatrien sier de skal hjelpe meg for jeg blir frisk. Det ser jeg frem til. Jeg vil derfor samarbeide for jeg vil helst bli frisk, men jeg vet ikke hvordan, for jeg er så lei meg. ( Jeg vet ikke hvor lang tid det tar å bli frisk fra dette, jeg skal spørre onsdag neste uke) 

Jeg leser litt nå om døden og livet, siden jeg er blitt syk med depresjon. Og dette likte jeg:

Ullrik Malt har sagt dette.

Det vakre og fantastiske ved livet er ikke knyttet til troen på udødelighet eller fravær av lidelse eller smerte, men til alle dets nyanser og fasetter, årstidene som også livet har. Fra det lyse, ekstatiske og fargerike til det blåsvarte og skumringspregede. I et slikt perspektiv blir takknemligheten over å ha kunnet ha fått lov til å leve det viktige. Det at vi skal dø en gang er en bekreftelse på at vi faktisk har et liv. "

Jeg syns dette er fint sagt, spesielt den siste setningen, jeg er ikke  redd for døden, men jeg er så sliten av deler av livet, eller jeg finner deler av livet så vanskelig og vondt at jeg ikke så/ser noen annen løsning enn døden. Nå stoler jeg på andre, at de fins, men jeg ser det ikke selv, altså hvordan noe kan endres.

Det er vanskelig å sitte så knust forran andre, for jeg føler meg uflink, jeg føler meg krevende og utakknemmelig, krevende fordi jeg har gitt de som hjelper meg bekymring, og blitt syk, når jeg burde holdt meg frisk, og utakknemmelig, fordi jeg ikke holder meg frisk, men degraderer, og ender med å fra ikke oppfylle grunnleggende forpliktelser sett i lys av den innsats systemet har satt inn på meg, kaste hjelpen jeg fikk bort. 

Jeg syns dette også er fint skrevet:

Det virker som om du tror at man kan taste sine positive og negative sider inn i et Exelark, kombinere med noen formler for barnas alder, og få svar på om det er best å ta livet sitt eller ikke. Jeg forsikrer deg om at denne metoden ikke holder mål. 

Jeg er takknemmlig for den forklaringen, den traff ting presist, så presist som ikke en gang noen i hjelpeapparatet akkurat nå, av de nye, har forstått det, jeg bruker derfor mer energi og flere ord enn jeg egentlig orker på å forklare for dem,(for å unngå innleggelse er jeg litt tvunget)  ting jeg før ville forholdt meg taus til. Nå vet jeg at det er det du skriver her, noe av det jeg må formidle,   Jeg greier forklare mer enn normalt, men jeg gjør det fordi jeg vil ta i mot hjelpen deres, jeg strever med å "oversette" mine tanker og ord, til noe de kan forstå, de strever fordi de ikke har autisme, jeg trenger deres hjelp for jeg vil leve, men jeg vet ikke hvordan, når de sier jeg kan bli frisk, må jeg prøve, det vil jeg,,  så jeg er min egen tolk, og jeg er derfor takknemmelig for all den tolkehjelp jeg får på veien.

Jeg er lettet i dag fordi psykiateren forstod og stolte på meg, og jeg måtte ikke si så mange ord heller, bare høre at psykiateren forstod og vite at respekterte at jeg vil være hjemme, skjønte at selv om jeg har det vondt, så har jeg ikke mistet tankeevnen,  jeg var helt klar på at jeg forstod det som ble forklart og sagt. 

Når man vil leve og man har en dyp depresjon, da er det fint at man får et nummer man kan ringe om man blir mer fortvilt. Når man ikkle vil innlegges, og ikke er psykotisk og de stoler på en, så får man tillit, og jeg har fått et telefon nummer jeg kan ringe hele døgnet, det gjør meg trygg. Hvis det verste skulle skje, svartsyn m.m. så kan jeg ringe dette nummeret i helgen eller på kveldstid, de kjenner meg, fordi psykiateren har ringt og forklart situasjonen, så jeg trenger ikke som helt ukjent å ringe dem. 

Det kjennes veldig trygt ut, bare å ha denne muligheten, og hvis jeg får tvang eller svartsyn eller noe annet de sa, husker ikke ordet, så ringer jeg. Mest sannsynlig trenger jeg ikke det, fordi jeg ble så avslappet bare vite at det fins noen å ringe som kan hjelpe meg, 

Jeg trenger ikke si mye heller for de kjenner saken, og da kan de liksom ta kontroll om jeg mister kontroll. Jeg tror ikke jeg gjør det nå, men jeg er nok så trygg nå nettopp fordi denne bakhjelpen fins, jeg er ikke alene, noen vil hjelpe meg til å leve, om det må til.

 

Anonymkode: a071b...ce7

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

XbellaX
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Jeg har tenkt mest på døden i det siste, ikke er jeg redd for den, den fremstod som en løsning.

Mens jeg tenkte på døden, glemte jeg livet, men jeg glemte også at jeg normalt er veldig glad i livet, i så mange ting som fyller livet.

Ikke bare glemte jeg det, men jeg kjente ikke og kjenner ikke fremdeles den samme lykken som jeg pleier når jeg presser begge hendene ned i en blanding av god jord og kukompost, når frøene ivrig venter på å få komme ned i jorden, eller plantene (kan jeg plutselig gå min vei og glemme dem:-( , eller når neglene blir stappfulle med skitt som ikke engang neglebørsten kan få has på, så var lykken over jorden og alle dens småkryp så enorm at selv om jeg husket hagehansker oftere og oftere, så hjalp de ikke stort, for stadig måtte jeg ned å kjenne, som om huden min ikke kunne motstå den kalde næringsrike jorden og alle de små som bor fornøyd i den. Og jeg husker hvordan jeg kunne le, av kampen i hønsegården over en meitemark , eller hvordan skrukketrollene trodde jeg ikke visste hvor de var, om jeg bare la steinen tilbake) Men det bryr meg ikke lenger. 

Jeg er blitt syk, og de sammenligner det med lungebetennelse, men det er depresjon, og når jeg ikke tror jeg kan bli frisk, så betyr det at det er en dyp depresjon, og akuttpsykiatrien sier de skal hjelpe meg for jeg blir frisk. Det ser jeg frem til. Jeg vil derfor samarbeide for jeg vil helst bli frisk, men jeg vet ikke hvordan, for jeg er så lei meg. ( Jeg vet ikke hvor lang tid det tar å bli frisk fra dette, jeg skal spørre onsdag neste uke) 

Jeg leser litt nå om døden og livet, siden jeg er blitt syk med depresjon. Og dette likte jeg:

Ullrik Malt har sagt dette.

Det vakre og fantastiske ved livet er ikke knyttet til troen på udødelighet eller fravær av lidelse eller smerte, men til alle dets nyanser og fasetter, årstidene som også livet har. Fra det lyse, ekstatiske og fargerike til det blåsvarte og skumringspregede. I et slikt perspektiv blir takknemligheten over å ha kunnet ha fått lov til å leve det viktige. Det at vi skal dø en gang er en bekreftelse på at vi faktisk har et liv. "

Jeg syns dette er fint sagt, spesielt den siste setningen, jeg er ikke  redd for døden, men jeg er så sliten av deler av livet, eller jeg finner deler av livet så vanskelig og vondt at jeg ikke så/ser noen annen løsning enn døden. Nå stoler jeg på andre, at de fins, men jeg ser det ikke selv, altså hvordan noe kan endres.

Det er vanskelig å sitte så knust forran andre, for jeg føler meg uflink, jeg føler meg krevende og utakknemmelig, krevende fordi jeg har gitt de som hjelper meg bekymring, og blitt syk, når jeg burde holdt meg frisk, og utakknemmelig, fordi jeg ikke holder meg frisk, men degraderer, og ender med å fra ikke oppfylle grunnleggende forpliktelser sett i lys av den innsats systemet har satt inn på meg, kaste hjelpen jeg fikk bort. 

Jeg syns dette også er fint skrevet:

Det virker som om du tror at man kan taste sine positive og negative sider inn i et Exelark, kombinere med noen formler for barnas alder, og få svar på om det er best å ta livet sitt eller ikke. Jeg forsikrer deg om at denne metoden ikke holder mål. 

Jeg er takknemmlig for den forklaringen, den traff ting presist, så presist som ikke en gang noen i hjelpeapparatet akkurat nå, av de nye, har forstått det, jeg bruker derfor mer energi og flere ord enn jeg egentlig orker på å forklare for dem,(for å unngå innleggelse er jeg litt tvunget)  ting jeg før ville forholdt meg taus til. Nå vet jeg at det er det du skriver her, noe av det jeg må formidle,   Jeg greier forklare mer enn normalt, men jeg gjør det fordi jeg vil ta i mot hjelpen deres, jeg strever med å "oversette" mine tanker og ord, til noe de kan forstå, de strever fordi de ikke har autisme, jeg trenger deres hjelp for jeg vil leve, men jeg vet ikke hvordan, når de sier jeg kan bli frisk, må jeg prøve, det vil jeg,,  så jeg er min egen tolk, og jeg er derfor takknemmelig for all den tolkehjelp jeg får på veien.

Jeg er lettet i dag fordi psykiateren forstod og stolte på meg, og jeg måtte ikke si så mange ord heller, bare høre at psykiateren forstod og vite at respekterte at jeg vil være hjemme, skjønte at selv om jeg har det vondt, så har jeg ikke mistet tankeevnen,  jeg var helt klar på at jeg forstod det som ble forklart og sagt. 

Når man vil leve og man har en dyp depresjon, da er det fint at man får et nummer man kan ringe om man blir mer fortvilt. Når man ikkle vil innlegges, og ikke er psykotisk og de stoler på en, så får man tillit, og jeg har fått et telefon nummer jeg kan ringe hele døgnet, det gjør meg trygg. Hvis det verste skulle skje, svartsyn m.m. så kan jeg ringe dette nummeret i helgen eller på kveldstid, de kjenner meg, fordi psykiateren har ringt og forklart situasjonen, så jeg trenger ikke som helt ukjent å ringe dem. 

Det kjennes veldig trygt ut, bare å ha denne muligheten, og hvis jeg får tvang eller svartsyn eller noe annet de sa, husker ikke ordet, så ringer jeg. Mest sannsynlig trenger jeg ikke det, fordi jeg ble så avslappet bare vite at det fins noen å ringe som kan hjelpe meg, 

Jeg trenger ikke si mye heller for de kjenner saken, og da kan de liksom ta kontroll om jeg mister kontroll. Jeg tror ikke jeg gjør det nå, men jeg er nok så trygg nå nettopp fordi denne bakhjelpen fins, jeg er ikke alene, noen vil hjelpe meg til å leve, om det må til.

 

Anonymkode: a071b...ce7

 

Dette var vondt å lese, vel nesten litt vondt/godt for du skriver så fint om hvordan du prøver å holde deg fast i livet,  og hvordan du vil forsøke å stole på og lytte til det andre sier. Det kommer bedre tider selv om det sikkert er umulig for deg å se det akkurat nå. Jeg har ingenting vettugt å si, jeg ville bare du skal vite at innlegget ditt berørte meg, og jeg håper av hele mitt hjerte du holder deg her, i live.  

Share this post


Link to post
Share on other sites
Kalevaala

Jeg ble først så bekymret for deg, og så glad for at noen klarte å gi deg de viktige ordene du refererer til over.  

Det er så godt å vite at du valgte å betro deg til noen som tok tak i situasjonen og ga deg håp.  Jeg har vært veldig deprimert selv, og kan love deg at det går over. Du har all grunn til å stole på de som sier det. 

Den skyldfølelsen du nå kjenner for å være belastning for de rundt deg, den er en del av depresjonen. Tung skyldfølelse er et vanlig symptom på depresjon. Jeg hadde også det.  

Hold fast i livet kjære deg. Det kommer til å bli godt å leve igjen.  Du kommer til å føle gleden over følelsen og lukten av jord rundt fingrene dine igjen. 

Edited by Kalevaala

Share this post


Link to post
Share on other sites
Nicklusheletida

Kjære deg, vil bare gi deg en nettklem og ønske deg god bedring og så vil.jeg be om unnskyldning for at jeg bare kom med et kort svar da du skrev  til meg. Jeg hadde det travelt og skjønte ikke alvoret. 

Kloke deg , ta godt vare på deg selv . Som kaalevala skriver, livet blir bra igjen 

Klem :)

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Tusen takk til dere alle.

Det kjennes ikke ut som det går bedre, for tristheten er så vond og tung og altoppsluttende.

Bare å flytte sprederne, vanningen, kjennes som et fjell, som kan trenge sine egne tårer og ikke minst store muskler og jeg mangler begge deler..

Da jeg plantet noen nye jordbærplanter, kjente jeg meg så kald//frossen/mekanisk, midt i solsteken, så uengasjert, så trist, så jeg tenkte at jeg som er så glad i å plante må da kjenne glede snart.

Men gleden kom ikke.

Da kneppet jeg blomstrene av jorbærplantene og tygde de, jeg vet ikke hvorfor, men jeg tror jeg håpet å bli glad, for kanskje kan man bli glad av å få blomster i magen, de smakte grønt og ekkelt og trælete, og ga meg ingen glede, ikke engang om jeg svelget dem alle sammen.

Nå er de i magen min, alle de fine jordbærblomstene som kunne blitt til jordbær, selv om de døde, vil ikke jeg dø, jeg skal prøve så godt jeg kan å leve, for jeg har lovet psykiateren, jeg har lovet psykologen, og jeg har fått et nummer jeg kan ringe hele døgnet og psykiateren tror på meg, og jeg vil ikke skuffe psykiateren, jeg vil ikke skuffe psykologen, jeg vil være flink og jeg vil leve.

Først og fremst for barna mine, videre for meg selv, så for de snille hjelperne, enten de er ansatt i helsesystemet eller skriver på dol, eller for naboen min, hun trenger meg også, og mange mange andre, så for alle disse må jeg bare orke og greie. 

Jeg vet bare ikke hvordan, jeg vet bare at jeg vil orke litt til, og at jeg er takknemmelig for at jeg har fått et telefonnummer, det er mye omsorg gitt, og jeg vil prøve benytte meg av hjelpen om jeg må, og ikke skuffe noen, aller minst barna, som vil trenge meg, til tross for mine mangler, jeg er mammaen deres til sist, og om jeg feiler på alle måter i livet, så vil jeg prøve stå i det, og derfor er jeg så takknemmelig for telefonnummeret psykiateren ga meg, for pm og sms og mail fra dere på dol, for ord jeg kan trenge, for styrke jeg ikke har, for livslyst som er borte, men som jeg får et annet perspektiv på fordi jeg får skrive til mennesker her, takk for at dere minner meg om å holde fast, 

(jeg ville satt på smilefjes normalt, jeg er normalt glad og smilende, normalt, også om jeg er lei meg, jeg kan fleipe bort tristhet, jeg kan løpe om jeg får vondt, jeg kan le og sette på brede smilefjes-smileys, når jeg er trist, jeg syns ofte det hjelper, men nå orker jeg ikke, det ville blitt å lyve, jeg kan ikke sette på noe smil, det er ikke det som berger meg/endrer noe, gjør noe bedre, nå hjelper ikke humor.)

Takk til dere alle for at dere bryr dere.

 

 

 

 

 

Anonymkode: a071b...ce7

Share this post


Link to post
Share on other sites
umakenverdt

Fine deg, jeg ble bekymret for deg, men visste ikke helt hva jeg kunne si. Jeg er glad noen andre fant ord som nådde inn til deg og at du ba om hjelp! Jeg er glad du har fått et telefonnummer du kan ringe hvis alt blir for umulig for deg. Jeg vil du skal vite at vi er mange som setter pris på deg, selv om det kanskje er vanskelig å se nå. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Kayia

Kjære fine deg, dette gjorde meg vondt å lese. Som de andre sier- selv om det er uutholdelig trist og vondt å ha det sånn som du har det nå, så blir du deg selv igjen- jeg lover! Vet mannen din hvordan du har det? Er han hjemme og støtter deg nå?

Mange klemmer til deg!

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
21 minutter siden, umakenverdt skrev:

Fine deg, jeg ble bekymret for deg, men visste ikke helt hva jeg kunne si. Jeg er glad noen andre fant ord som nådde inn til deg og at du ba om hjelp! Jeg er glad du har fått et telefonnummer du kan ringe hvis alt blir for umulig for deg. Jeg vil du skal vite at vi er mange som setter pris på deg, selv om det kanskje er vanskelig å se nå. 

Skjønner deg godt,

Jeg ante ikke hva svare naboen selv, så jeg repiterte mer eller mindre ord jeg selv hadde hørt,

Jeg syns de var brutale, så på et tidspunkt sa jeg det...det med at jeg repiterte, ord, sagt som var godt ment, men tross alt ikke alle kan be andre om å leve, i vertfall ikke kreve det, for hvem kjenner vi smerten noen av oss må igjennom.

Jeg sa mange ord som begynte bestemte, og lærte, og gradvis, som ved min egen erfaring, myknet ordene mer, for nå var det som om jeg litt bedre kunne forstå den smerte min nabo led.

Naboen, min venn sa, ordene mine var fine, og at jeg burde si dem til psykiateren.

Jeg holdt henne lenge i bilen min, jeg kunne liksom ikke gi slipp, jeg følte på ansvar og at jeg ikke visste hva gjøre, jeg var hjelpesløs og hadde ikke fasit å hjelpe meg, Og jeg krevde brutalt av henne, at hun skal og må leve, og brukte ordene psykiateren sa til meg, og som gjorde meg enda mer sliten, ord som krevde, og derfor hadde jeg altså ikke veldig lyst til å komme til psykiateren verken fredag eller mandag, for da tenkte jeg på maseordene.

Hun visste ikke om en god nok og sikker nok måte å dø, og jeg tenkte litt oppgitt og overlegent, at det vet jeg i det minste, og jeg greide la vær å fortelle henne om sikre metoder og gøyale knuter, jeg tok kontroll over min egen bortlærerlyst. Det er jeg lettet over.

Min nabo er eldre enn meg, hun er skjørere og finere, og mer sår, og liker nærhet, hun vil ikke være alene, hun vil ha kroppslig kontakt, og hun setter alle forran seg selv.

Så kommer jeg, kontrasten på mange vis, brutal, hardhudet, liker ikke nærhet, liker å være alene, foretrekker kontroll over kroppslig kontakt, jeg er ingens pusekatt, men jeg setter på mange vis andres behov ofte forran mine. (hvis jeg tenker på realiteten, er det sånn)

Jeg tenkte da hun så skjør gråt, at hun ville min mann kunne elske, hun er en sånn fin person, og en person han kunne trenge, jeg greier ikke forklare det, men hun er så myk, og jeg tror jeg er så brutal, og jeg greier ikke forandre meg, men jeg har prøvd, og jeg har villet det, og jeg hadde ingen intensjon om å såre eller skade.,

 

 

 

 

Anonymkode: a071b...ce7

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
30 minutter siden, Kayia skrev:

Kjære fine deg, dette gjorde meg vondt å lese. Som de andre sier- selv om det er uutholdelig trist og vondt å ha det sånn som du har det nå, så blir du deg selv igjen- jeg lover! Vet mannen din hvordan du har det? Er han hjemme og støtter deg nå?

Mange klemmer til deg!

Nei,

Han vet selvsagt ikke hva eller hvordan jeg har det, 

Det ble mer eller mindre avdekket ved en delvis dum forsnakkelse mandag sist uke, men så hadde jeg visst virket mer og mer trist over en lengre periode, noe jeg ikke selv kan huske. (men hukommelsen min er ikke noe jeg kan basere meg på for tiden, derfor er jeg glad andre hjelper meg nå, og de vil hjelpe meg helt til jeg er frisk, og det er jeg glad for) (jeg ser ikke noen løsning selv, men det gjør de, og jeg stoler derfor på at de har rett, jeg velger sett min lit til dem)

Sett i perspektiv er jeg glad for min egen dumhet, jeg har fått nye muligheter til å leve, for andre skal hjelpe meg om jeg mister kontroll, 

Bare det gjør at jeg har det mye bedre nå.

Jeg er forferdelig lei meg, men bare at jeg har dette nødnummeret nå, det ligger rett forran meg, og i enden av det nummeret, om du skjønner, fins mennesker, som kjenner og vet hva de skal si og hvordan hjelpe meg, derfor har jeg det så bra som jeg har det midt i min tristhet nå.

Anonymkode: a071b...ce7

Share this post


Link to post
Share on other sites
Gargamel

Jeg synes du dømmer deg selv for hardt. Det er en fantastisk egenskap at du er selvkritisk og hele tiden prøver å bli bedre. Det har du kommet veldig langt med, og du har skaffet deg et rikere liv enn de fleste som ikke har autisme eller andre problemer. Jeg er imponert over det.

Jeg er sikker på at du gjør dumme ting noen ganger, men gjør ikke andre i familien din også dumme ting noen ganger?

Det er ikke bare lønnet arbeid som har verdi. Det har også verdi å ta vare på et hjem om en familie med mange barn.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
20 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg synes du dømmer deg selv for hardt. Det er en fantastisk egenskap at du er selvkritisk og hele tiden prøver å bli bedre. Det har du kommet veldig langt med, og du har skaffet deg et rikere liv enn de fleste som ikke har autisme eller andre problemer. Jeg er imponert over det.

Jeg er sikker på at du gjør dumme ting noen ganger, men gjør ikke andre i familien din også dumme ting noen ganger?

Det er ikke bare lønnet arbeid som har verdi. Det har også verdi å ta vare på et hjem om en familie med mange barn.

 

Om du leser dette, se link under, vil du forstå, hvor smertefult det er å være gift med en med asperger.

Fordi ektefellen uten asperger blir sulteforet på følelser og emosjoner og ensomheten er vanskelig for de som ikke har asperger å leve med, da fellesskap ikke betyr det samme for et menneske med asperger.

http://www.aftenposten.no/amagasinet/Livet-med-en-asperger-241326b.html?spid_rel=2

Her er utdrag:

 Å leve i et parforhold med en med asperger kan føles som åvære inne i en boble der man til slutt blir helt verdiløs fordi man er fullstendig sultefôret på ting som andre tar helt for gitt; å bli sett, å bli forstått, være et team, dele på ansvaret, ha prosjekter sammen. Følelsen av å være en familie, en enhet, ikke bare individene inni et hus.

 jeg kan beskrive den sanne eksistensielle ensomheten man erfarer i samlivet med en asperger.

 

Min ektefelle lider, jeg vet det, og at jeg er grunn til problemene. (det kan ikke bortforklares mitt fulle ansvar)

Jeg trodde jeg skulle greie endre meg, men jeg har ikke greid det, jeg har kjempet i årevis, og jeg har mislyktes totalt i å bli den gode ektefelle fordi endring skjer så teoretisk at den ikke blir riktig implementert, derfor går ting tilbake til elendigheten. Det vondeste for meg er at mens jeg elsker min ektefelle, og erkjenner min skyld og mitt ansvar, så har kjærligheten sluktnet fra min ektefelles side. Det er forståelig at min ektefelle er skuffet og lei seg og ikke svarer, mistet håp og tro på meg, med god grunn.

Jeg vil elske min ektefelle resten av livet, dvs så lenge jeg holder ut,  for er en god forelder, er en pliktoppfyllende arbeidstaker, er godt likt, er arbeidssom, det er med andre ord, også en tydelig bekreftelse på at min ektefelle er ressursen. 

Jeg skriver ikke at jeg er en parasitt på velferdsstaten, en sorg for min ektefelle, og en som ikke strekker til, fordi jeg er deprimert,  jeg forholder meg til realiteten, og ser at som overskriften sier, "noen ekteskapsproblemer har en diagnose", er virkeligheten.

Det eneste jeg skulle ønsket var at min ektefelle forstod at jeg ikke mente skade, såre, med overlegg, At når jeg sier at jeg elsker, så er det sant, også om jeg som nå, ser at jeg greide ikke endre meg. Jeg ønsket det, og bare Gud vet hvor mye jeg har ønsket endre meg, (altså om det fins en inteligens/makt over oss, kaller jeg denne nå Gud, så kan denne kanskje se til mitt hjerte og min intensjon) 

Men at man ikke mener skade, ødelegge livet til et godt menneske, som er likt av alle, så har jeg endt opp med å gjøre det, og den smerten vet jeg ikke om jeg greier leve med, ikke engang for barna. Jeg prøver, men jeg glemmer puste og gisper stadig etter luft, dette er nytt og viser nok at jeg er veldig ulykkelig når jeg tenker på hvordan jeg er årsak til et godt menneskes sorg, skuffelse, så likegyldighet, og føles det som hat. Det siste kan være feil, men jeg vet at for mennesker som ikke har asperger, så er det kort mellom kjærlighet og hat. Fodi de lettere blander alle følelser inn i alle saker.

Jeg skiller veldig mye mer på saker, da jeg så bildet av oss, brullupsbildet, husket jeg at da var min ektefelle stolt og lykkelig, så kom barna, og til tross for vansker og sorg som min ektefelle har måttet leve med, så har vi mange gode dager og år bak oss, mange gode minner også, i tillegg endrer ikke min sorg, på de helt egne områdene der min ektefelle er flink og kanskje flinkere enn de fleste, min sorg kan aldri ende opp med å hate min ektefelle, fordi er for mye bra ved min ektefelle. Men jeg er så full av sorg over å ha ødelagt livet til min ektefelle.

Det fins lite å sette fingeren på, det blir så bagatellmessig, sett livet som helhet, så de står der som grunnsteiner i min ektefelles liv: trofasthet, harderbeidenhet, god forelder, ansvarsfull, evne til å gi, evne til å sette egne behov tilside, evne til å se helhet m.m.

Jeg tror min ektefelle har gitt opp, og med god grunn, jeg har vært en skuffelse, og selv om jeg ikke gjorde alt dette med mening og planlegging, så har jeg endt opp med å såre og ødelegge livet til et godt menneske.

Men uansett hva som skjer, så kan ingen ta fra meg de siste ordene, de jeg skriver som anonym, som min ektefelle ikke vil høre:

Jeg elsker deg.

De ordene får jeg ikke lov å si, fordi jeg er bare overfladisk og likegyldig og kald, 

Dypest sett vet universet at jeg ikke er det, jeg bryr meg, og jeg elsker, men at jeg svikter og har gjort min ektefelle vondt det ser jeg, og det er jeg veldig veldig ulykkelig for. 

 

 

 

Anonymkode: a071b...ce7

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Det går an å elske selv om den andre ikke tror på en

278bcea3-c553-427e-bbcf-eab0b9cb400d?fit

Det går an å elske selv om man ikke fikk til å være en god ektefelle.

Anonymkode: a071b...ce7

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Gargamel

Jeg skjønner at du føler deg veldig hardt truffet av det som står i artikkelen, men den beskriver ikke nødvendigvis hvordan er er å være gift med deg. Du har tatt imot masse hjelp og lært enormt mye siden du fikk diagnosen. Mannen i artikkelen har ikke fått noen diagnose, og han mener selv han ikke har aspergers. Da må vi regne med at han ikke tar imot råd og læring.

Du skriver at du ikke får lov til å si til mannen din at du elsker ham,  fordi du er overfladisk, likegyldig og kald.

Har han sagt det, eller er det noe du har kommet frem til selv? Hvis han har sagt det tror jeg han har misforstått noe veldig vesentlig.

Jeg synes du virker veldig ansvarsbevisst og full av sterke følelser, inkludert følelser for mannen din. Jeg kan tro på at det ikke er så synlig på utsiden, men det er godt synlig på dol.

Først og fremst bør du huske på at dine følelser for ekteskapet og livet generelt har svingt opp og ned før, og at du ikke bør ta noen store avgjørelser når du er har depresjon.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Kayia

Kjære deg, jeg tror du ser og føler det du beskriver så rørende godt fordi du er syk nå. Det er depresjonen som snakker, og når du får overskudd og blir deg selv igjen så vil du greie å se alle de fine tingene dere gjør for hverandre igjen. 

Ingen ektepar har bare gode dager, og ingen greier å

a l l t i d være det den andre trenger og lengter etter. Mange gir opp, og vi som har vært sammen med samme partner i over 20 år VET at samliv er hardt arbeid. Ikke vær så hard med deg selv nå som du har det vondt, og snakk med mannen din om det du skriver i dette innlegget. Det er slike betroelser og følelser han savner at du meddeler - husk hans ønske er å være en god far og ektemann for sin flokk (som Per Fuggeli ville kalt det). 

Mange klemmer til deg, fine, kloke, varme deg! :) 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Kayia

Forøvrig håper jeg alle de på dol som med jevne mellomrom kritiserer deg for å få for mye hjelp fra trygdesystemet leser disse innleggene, og reflekterer over det du strever med i livet ditt. Jeg håper du (og vi andre) slipper å lese flere tøvete påstander om at du er en trygdesnylter, for det ER du ikke! Ditt behov for hjelp og bistand er svært plausibelt, du trenger hjelpen du får, selv om du har greide så veldig mye til tross for funksjonsvanskene dine. Jeg er alltid imponert over det du greier og orker, og håper så inderlig at du får det bedre med deg selv snart, for det har du virkelig fortjent! 

Klem igjen!

Edited by Kayia

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, Gargamel skrev:

Jeg skjønner at du føler deg veldig hardt truffet av det som står i artikkelen, men den beskriver ikke nødvendigvis hvordan er er å være gift med deg. Du har tatt imot masse hjelp og lært enormt mye siden du fikk diagnosen. Mannen i artikkelen har ikke fått noen diagnose, og han mener selv han ikke har aspergers. Da må vi regne med at han ikke tar imot råd og læring.

Du skriver at du ikke får lov til å si til mannen din at du elsker ham,  fordi du er overfladisk, likegyldig og kald.

Har han sagt det, eller er det noe du har kommet frem til selv? Hvis han har sagt det tror jeg han har misforstått noe veldig vesentlig.

Jeg synes du virker veldig ansvarsbevisst og full av sterke følelser, inkludert følelser for mannen din. Jeg kan tro på at det ikke er så synlig på utsiden, men det er godt synlig på dol.

Først og fremst bør du huske på at dine følelser for ekteskapet og livet generelt har svingt opp og ned før, og at du ikke bør ta noen store avgjørelser når du er har depresjon.

Min ektefelle har sagt det.

Min ektefelle har det veldig vondt, 

Det har jeg også, selv om jeg har skyld, jeg greide ikke endre meg, men jeg mente ikke ødelegge min ektefelles liv.

Takk for forståelsen

Anonymkode: a071b...ce7

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
13 minutter siden, Kayia skrev:

Kjære deg, jeg tror du ser og føler det du beskriver så rørende godt fordi du er syk nå. Det er depresjonen som snakker, og når du får overskudd og blir deg selv igjen så vil du greie å se alle de fine tingene dere gjør for hverandre igjen. 

Ingen ektepar har bare gode dager, og ingen greier å

a l l t i d være det den andre trenger og lengter etter. Mange gir opp, og vi som har vært sammen med samme partner i over 20 år VET at samliv er hardt arbeid. Ikke vær så hard med deg selv nå som du har det vondt, og snakk med mannen din om det du skriver i dette innlegget. Det er slike betroelser og følelser han savner at du meddeler - husk hans ønske er å være en god far og ektemann for sin flokk (som Per Fuggeli ville kalt det). 

Mange klemmer til deg, fine, kloke, varme deg! :) 

Jeg har vært sammen med min ektefelle i enda flere år.

Jeg har ikke vist min kjærlighet og dette har endt med å gi min ektefelle enorm sorg.

Jeg har ødelagt alle bryllupsdager, heller ikke det av mening, men selv om det er en bagatell, er det symbolet på å være gift med et menneske som kun ser seg selv og sine egne behov:-( en sånn som meg.

Men om jeg får lov, så er dette helt sant, 100% og det er det sjeldent jeg kan si om noe så mye. Men 100 % VET jeg at jeg ikke mente gi min ektefelle sorg, savn følelse av å ikke bli sett og ikke bety noe:-(

Jeg elsker min ektefelle og jeg mente ikke skade , og jeg mente heller ikke være så grusom, jeg har lest om så mange ektefeller med asperger i hele dag på aspergerpartner.com, og jeg er forferdelig lei meg. Jeg har aldri slått mine barn, jeg har ikke tatt dem hardt i armen, ingenting sånt, men jeg har ellers vært denne sorgen som har ødelagt min ektefelles liv.

 

Jeg prølvde melde meg inn, for jeg vil si unnskyld og beklage min sorg, til flere enn min ektefelle fordi jeg har gjort så stor skade, jeg ser hele mitt ansvar og skyld, det eneste er at jeg ikke mente gjøre andre vondt, jeg har jobbet kjempehardt for å bli som dere andre, men jeg greier det ikke, og jeg er så lei meg.

Jeg kan si 1000 x unnskyld, men det hjelper jo ikke når jeg ødelegger og knuser til og med mennesker jeg verdsetter.

Jeg er kjempelei meg, og om alle menneske som er gidt med oss med asperger, så alle tårene mine som faller nå, så selv om de ikke er noen unnskyldning for min skyld, så er de uttrykk for fortvilelse, og jeg aldri mente skade, såre gjøre noen av dere noe vondt.

Unnskyld, jeg er så lei meg!

Og jeg vet at det ikke hjelper og vil gjøre noe bedre for dere, men jeg har det heller ikke bra, 

Anonymkode: a071b...ce7

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
23 minutter siden, Kayia skrev:

Forøvrig håper jeg alle de på dol som med jevne mellomrom kritiserer deg for å få for mye hjelp fra trygdesystemet leser disse innleggene, og reflekterer over det du strever med i livet ditt. Jeg håper du (og vi andre) slipper å lese flere tøvete påstander om at du er en trygdesnylter, for det ER du ikke! Ditt behov for hjelp og bistand er svært plausibelt, du trenger hjelpen du får, selv om du har greide så veldig mye til tross for funksjonsvanskene dine. Jeg er alltid imponert over det du greier og orker, og håper så inderlig at du får det bedre med deg selv snart, for det har du virkelig fortjent! 

Klem igjen!

Takk

Anonymkode: a071b...ce7

Share this post


Link to post
Share on other sites
Gargamel
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min ektefelle har sagt det.

Min ektefelle har det veldig vondt, 

Det har jeg også, selv om jeg har skyld, jeg greide ikke endre meg, men jeg mente ikke ødelegge min ektefelles liv.

Takk for forståelsen

Anonymkode: a071b...ce7

Ok. Jeg synes han har mest skyld i situasjonen.

Sannhetenen er jo at du er glad i ham, og at du ikke er en kald eller likegyldig person. Er du ikke enig i det?

Da synes jeg det er urimelig å klage på at du ikke viser følelser på helt riktig måte, med riktig kroppsspråk. tonefall etc. Det er jo bagateller! Du sier du er glad i ham, og du mener det. Hva mer kan man forlange. Mange klarer seg med mindre enn det, uten å syte over at livet er ødelagt. Da inkluderer jeg de single.

Jeg tror en del nt-kvinner ville hatt problemer med å leve opp til de kravene han stiller, som da han skjelte deg ut for å ydmyke ham ved å betale på restaurant. Jeg tror han har lett for å buse ut med ting som kanskje kke er så alvorlig ment, men som er sårende for deg. Kanskje du ikke klarer å se forskjell på når han er urimelig, og når du har gjort noe feil.

Det er ikke alle problemer som er din skyld, og alt har ikke med autisme å gjøre heller.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...