fra godt liv til depresjon

[Kayia]

Min mann er heller ingen stor romantiker. Til tross for at han ikke har et fnugg av asbergertrekk er han helt håpløs når det kommer til markering av merkedager, valentin (som begge forøvrig syns er en tulledag), bursdager etc, og selv om jeg er motsatt greier han ikke å få til dette. Sist bursdag fikk jeg en Liverpoolskjorte i gave (uten romantisk kort eller blomster/kake ved siden av), ikke spes romantisk, men siden jeg skjønner at han i det minste har t e n k t på hva som betyr noe litt ekstra for meg ble jeg rørt, og det samme blir jeg når han gjør ting jeg ikke liker- sånn at jeg slipper. Dette er som regel ikke romantiske ting, gjerne type vaske sykkelen min, smøre skiene mine sånn at jeg får en fin skitur, hente meg uten spørsmål på jobb når jeg ringer og har jobbet sent og er sliten og ikke orker å gå hjem, tar oppvasken hver gang vi har brukt glass dom ikke går i maskinen etc. Ingenting av dette er romantisk I SEG SELV, men fordi jeg har lært meg at det er sånn han kommuniserer kjærlighet og omsorg, har jeg lært meg å legge merke til det og glede meg over det. Og så elsker han det samme som jeg elsker aller høyest: vår felles, nydelige sønn. Å dele den kjærligheten i fellesskap er næring i et samliv!

I forhold til dette tror jeg at jeg ligner mer på din mann og du på min. Du viser en voldsom kjærlighet til han i ALT det du gjør (og det er ikke lite!) for han og ungene, og 10 tusen ganger "jeg elsker deg" ville aldri kunne veie opp for dette! Jeg er veldig sikker på at han vet at du elsker han jeg, selv om han sikker i tillegg kunne ønsket seg litt mer spontan flørting, latter, samsoving etc med kona si. Man får imidlertid ikke alltid i pose og sekk, og som andre sier er jeg sikker på at han innerst inne vet dette, og kommer tilbake til seg selv igjen- glad og fornøyd- han også.

Ps. Vi har også vært sammen i mer enn 20 år ☺️

[Gjest Xtra]

11 timer siden, Kayia skrev:

Min mann er heller ingen stor romantiker. Til tross for at han ikke har et fnugg av asbergertrekk er han helt håpløs når det kommer til markering av merkedager, valentin (som begge forøvrig syns er en tulledag), bursdager etc, og selv om jeg er motsatt greier han ikke å få til dette. Sist bursdag fikk jeg en Liverpoolskjorte i gave (uten romantisk kort eller blomster/kake ved siden av), ikke spes romantisk, men siden jeg skjønner at han i det minste har t e n k t på hva som betyr noe litt ekstra for meg ble jeg rørt, og det samme blir jeg når han gjør ting jeg ikke liker- sånn at jeg slipper. Dette er som regel ikke romantiske ting, gjerne type vaske sykkelen min, smøre skiene mine sånn at jeg får en fin skitur, hente meg uten spørsmål på jobb når jeg ringer og har jobbet sent og er sliten og ikke orker å gå hjem, tar oppvasken hver gang vi har brukt glass dom ikke går i maskinen etc. Ingenting av dette er romantisk I SEG SELV, men fordi jeg har lært meg at det er sånn han kommuniserer kjærlighet og omsorg, har jeg lært meg å legge merke til det og glede meg over det. Og så elsker han det samme som jeg elsker aller høyest: vår felles, nydelige sønn. Å dele den kjærligheten i fellesskap er næring i et samliv!

I forhold til dette tror jeg at jeg ligner mer på din mann og du på min. Du viser en voldsom kjærlighet til han i ALT det du gjør (og det er ikke lite!) for han og ungene, og 10 tusen ganger "jeg elsker deg" ville aldri kunne veie opp for dette! Jeg er veldig sikker på at han vet at du elsker han jeg, selv om han sikker i tillegg kunne ønsket seg litt mer spontan flørting, latter, samsoving etc med kona si. Man får imidlertid ikke alltid i pose og sekk, og som andre sier er jeg sikker på at han innerst inne vet dette, og kommer tilbake til seg selv igjen- glad og fornøyd- han også.

Ps. Vi har også vært sammen i mer enn 20 år ☺️

Fantastisk innolegg, Kayia, og jeg er helt enig med deg - det er ulike måter å vise kjærlighet på, og det er ikke tvil om at trådstarter viser kjærlighet til både mann og barn i det daglige.

[laban]

11 timer siden, Kayia skrev:

Sist bursdag fikk jeg en Liverpoolskjorte i gave (uten romantisk kort eller blomster/kake ved siden av), ikke spes romantisk, men siden jeg skjønner at han i det minste har t e n k t på hva som betyr noe litt ekstra for meg ble jeg rørt,

Ikke minst: Den gaveideen kan gjenbrukes hvert annet eller hvert tredje år.  Ideelt for menn

Det er når du får noe som tilhører feil lag, at det er grunn til bekymring.

[påskelilje]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har ødelagt alle bryllupsdager, heller ikke det av mening, men selv om det er en bagatell, er det symbolet på å være gift med et menneske som kun ser seg selv og sine egne behov:-( en sånn som meg.

Men om jeg får lov, så er dette helt sant, 100% og det er det sjeldent jeg kan si om noe så mye. Men 100 % VET jeg at jeg ikke mente gi min ektefelle sorg, savn følelse av å ikke bli sett og ikke bety noe:-(

 

Anonymkode: a071b...ce7

Min mann er heller ikke særlig romantisk. Jeg har i alle år ønsket at han skulle komme hjem med blomster - sånn helt uten anledning - bare for å glede meg. Han har gjort det kanskje 5 ganger på 25 år, og da i forbindelse med bryllupsdag eller bursdag (hvis han ikke har ordnet bursdagsgave... Men jeg vet at han er glad i meg, fordi han viser det på andre måter. 

Vi har hatt oppturer og nedturer, og den siste nedturen vi hadde var så tung og mørk at jeg var helt sikker på at nå er det slutt, og at ekteskapet vårt var over. Men vi jobbet oss gjennom det, ved hjelp av fagfolk, og har det nå bedre enn på lenge. Det hadde jeg ikke trodd var mulig.

Dere har også hatt tungt mørke før. Jeg tror at dere kommer dere gjennom dette. Men mannen din må få vite hva du tenker, og jeg anbefaler å bruke familiekontor for å hjelpe dere til å snakke sammen.

[Trine]

Mannen din velger helt selv å være gift med deg. Du ødelegger ikke livet hans. Du har gjort mye for å vise han hvor mye han betyr for deg. Jeg tror det er lurt om du setter deg ned sammen med han og prater om disse tingene som plager deg og som gjør deg deprimert. Det er ikke så lett for en annen person å forstå hva du føler dersom du ikke forteller det. Jeg er ganske sikker på at han ikke vil at du skal ha det vondt og han mener nok ikke å såre deg. Men han kan jo ikke vite at han gjør det dersom du ikke forteller han det.

[Kayia]

9 timer siden, laban skrev:

Ikke minst: Den gaveideen kan gjenbrukes hvert annet eller hvert tredje år.  Ideelt for menn

Det er når du får noe som tilhører feil lag, at det er grunn til bekymring.

Han gjorde det siste én gang da jr var to og han hadde fått en ManU-drikkeflaske på konferanse i England (makan til "gave"!). Jeg rev av toppen, kastet den i søpla i affekt, og noe lignende har aldri skjedd😀 

Ad hvert tredje år: I know😀⚽️

Endret 14. juni 2016 av Kayia

[laban]

2 minutter siden, Kayia skrev:

Han gjorde det siste én gang da jr var to og han hadde fått en ManU-drikkeflaske på konferanse i England (makan til "gave"!). 

De delte ut supportereffekter for ett bestemt lag, til "tilfeldige" deltakere på an konferanse?! 

Hallo...   

[Kayia]

10 minutter siden, laban skrev:

De delte ut supportereffekter for ett bestemt lag, til "tilfeldige" deltakere på an konferanse?! 

Hallo...   

Jepp. Ikke i goodibagen, men på en av sesjonene. Konferanseorganisasjonen baksnakkes fremdeles av meg😉

Endret 14. juni 2016 av Kayia

[Nicklusheletida]

Den 11.06.2016 at 22.14, AnonymBruker skrev:

Nei,

Han vet selvsagt ikke hva eller hvordan jeg har det, 

Det ble mer eller mindre avdekket ved en delvis dum forsnakkelse mandag sist uke, men så hadde jeg visst virket mer og mer trist over en lengre periode, noe jeg ikke selv kan huske. (men hukommelsen min er ikke noe jeg kan basere meg på for tiden, derfor er jeg glad andre hjelper meg nå, og de vil hjelpe meg helt til jeg er frisk, og det er jeg glad for) (jeg ser ikke noen løsning selv, men det gjør de, og jeg stoler derfor på at de har rett, jeg velger sett min lit til dem)

Sett i perspektiv er jeg glad for min egen dumhet, jeg har fått nye muligheter til å leve, for andre skal hjelpe meg om jeg mister kontroll, 

Bare det gjør at jeg har det mye bedre nå.

Jeg er forferdelig lei meg, men bare at jeg har dette nødnummeret nå, det ligger rett forran meg, og i enden av det nummeret, om du skjønner, fins mennesker, som kjenner og vet hva de skal si og hvordan hjelpe meg, derfor har jeg det så bra som jeg har det midt i min tristhet nå.

Anonymkode: a071b...ce7

Jeg tror det er mannen din som er urimelig her nå. Jeg synes det er helt på trynet at det skal skyldes på din asperger og at det er du som skal tilpasse deg hver gang dere har en uoverenstemmelse. 

Han burde bli flinkere til å se hva du fsktisk gjør for familien og det er ikke så rent lite. 

Du har nettopp stelt i stand en fantastisk bursdsgfeiring for han. Du har prosjekter gående i hus og hage, du stiller opp for barn med diagnoser, lager fantastiske måltider og kaker osv osv. Attpåtil har du tid og omsorg for naboen.

Man trenger ikke å ha asperger for å glemme romantikken opp i dette. Din mann bør lære seg å se helheten. Se hva du gjør i steden for å fokusere for mye på hva du ikke gjør. 

Min x-mann så heller aldri hva jeg gjorde. Det var bare meg, meg og meg hele tiden. Selvsentrert. Andre så det, men ikke han. Jeg vil ditt og jeg vil datt. JEG, JEG,JEG. Vel, han ser det nå da etter at vi har vært skilt i noen år, men nå er det for sent. Bare tragisk. 

Enkelte sutrekopper burde virkelig stikke fingeren i jorda og kjenne etter hvor de er, før det er for sent. 

Vi på dol ser hvor mye du jobber, strever og forsøker å tilpasse deg. Det har du holdt på med i flere år, men du kan ikke være noen annen enn den du er. Så får han heller fokusere på de fine egenskapene dine eller være ærlig og gjøre noe med saken. Ikke plage deg med sin missfornøydhet støtt og stadig. 

Endret 14. juni 2016 av Nicklusheletida

[AnonymBruker]

Den 6/13/2016 at 21.55, Gargamel skrev:

Ok. Jeg synes han har mest skyld i situasjonen.

Sannhetenen er jo at du er glad i ham, og at du ikke er en kald eller likegyldig person. Er du ikke enig i det?

Da synes jeg det er urimelig å klage på at du ikke viser følelser på helt riktig måte, med riktig kroppsspråk. tonefall etc. Det er jo bagateller! Du sier du er glad i ham, og du mener det. Hva mer kan man forlange. Mange klarer seg med mindre enn det, uten å syte over at livet er ødelagt. Da inkluderer jeg de single.

Jeg tror en del nt-kvinner ville hatt problemer med å leve opp til de kravene han stiller, som da han skjelte deg ut for å ydmyke ham ved å betale på restaurant. Jeg tror han har lett for å buse ut med ting som kanskje kke er så alvorlig ment, men som er sårende for deg. Kanskje du ikke klarer å se forskjell på når han er urimelig, og når du har gjort noe feil.

Det er ikke alle problemer som er din skyld, og alt har ikke med autisme å gjøre heller.

Hei!

Det jeg uthevet greier jeg ikke skille, det er omtrent som med intensjoner og stemninger....det er vanskelig. Og det gjør en del ting vanskelig for meg tror jeg i rellasjoner. 

Jeg har egentlig hatt en fin dag, idag, kanskje fordi jeg fikk beskjed om at jeg har så underskudd på søvn at jeg skulle legge meg, skru av PC, mobil, tv, kun bok var tillatt, så ta en sovetabelett, og om jeg ikke ble trøtt etter ca 30 min skulle jeg ta en til.

Det var sagt som en kammando av psykiateren, om du skjønner, det var ikke et spørsmål. Jeg godtok at jeg muligens manglet søvn og gjorde som psykiateren sa, jeg tok en tabl, og greide ikke holde boken etter 10 min ca, der etter sov jeg sammenhengende og magisk i 7 timer, og jeg våknet uten å skyte som er rakett ut av sengen (jeg er ganske utålmodig etter å jobbe fra jeg våkner og det er stå-opp-tid), og da jeg stod opp kjente jeg meg kjempesterk og lykkelig, og jeg skjønte ikke hva dette kunne skyldes, da ingen problemer er løst. ?

Det var ingen problemer å gå til samtalen med psykiateren på morgenen, jeg var meg, og jeg smilte, var normalt glad, kjente meg restartet, men jeg forstod ikke riktig hva dette sånn kunne skyldes. Så jeg håpet, av sikkerhetshensyn, få en ny time, men jeg trodde ikke jeg skulle få det, så fresh, normal og blid som jeg var.

Så da jeg til tross for at jeg smilte, fra hjertet, for jeg var i godt humør, både fordi jeg kjente meg, ikke tynget av sorg og slitnenhet og tungsinn, likevel fikk beskjed om å ta , nå en halv sovetabl-1 tabl hver kveld i en uke, så ny time, så ble jeg:

1) forundret

2) trygg

3) overrasket

Jeg ble sittende å lure på om psykiateren ikke forstod hva jeg hadde sagt eller om psykiateren ikke så smilene mine.

Men jeg tror psykiateren gjorde det, for jeg sa faktisk, at jeg finner ingen fornuftig grunn til at jeg ikke er tynget av sorg, ingen problemer er løst. 

Selv om jeg blir sliten av at psykiateren stadig avbryter meg, det er uvant, så har psykiateren, selv om virker veldig militær, flere poenger jeg syns nye i formulering og nyttige, andre helt nye. Et var at det ikke er en person som har all feil i samlivsvansker, et annet at, jeg ble så overrrasket at jeg så psykiateren rett inn i øynene for sa plutselig, "du skal ikke stakkarsliggjøre din mann, han har et eget ansvar for å akseptere den du er, og du kan ikke endre din personlighet".

Det føltes som sånne ord, der man legger hodet på siden og blunker og ikke greier forstå om ørene hører riktig og om hjernen forstår ordene sånn som man skal, jeg greier ikke helt å skjønne, men jeg skjønner noe av hva psykiateren mener. Psykiateren sa dette etter at jeg hadde forklart hvilket godt menneske min mann er, for det er det jo ingen tvil om, hele problemet er vel at jeg ikke greier å skuffe, såre og gi min ektefelle mer sorg enn jeg til nå har gjort.

Jeg har hatt en fin dag, men selv om jeg da jeg gikk ut i dag, kjente meg så normalt sterk at jeg ville slenge vekk skiferen, grave planere og legge ferdig plassen, så er jeg likevel litt mer sliten. Men heldigvis har jeg for første gang på lenge greid alt jeg skulle gjøre i dag. Det er en seier for meg selv.

En dag da jeg kjøpte maurmiddel, og gikk med en boks på 250 gram og strødde dette, og inni mellom glemte hva jeg drev med:-(, men da jeg fant boksen, greide jeg tenke meg tilbake til hva jeg må ha drevet med, føltes det som om jeg hadde besteget Mount Everest, og dagen etter og dagen etter det, når maurene fortsatt var vekk fra grillplassen, føltes det som om det var verdt å bestige Mount everest.

Jeg mener med dette å forklare at normale ting, ble veldig vanskelige for meg og som store gedigne fjell, fortsatt er jeg mer sliten enn normalt selv for skriftlig kommunikasjon, så "hjemmeoppgaven" til neste time, skrive noe:-(, greide jeg ikke tenke på etter en en dag med lite pauser. (men jeg greide absolutt alle plikter, avtaler og omsorg for de som ikke har noen i dag)

Jeg kan ikke sitte så lenge oppe som før, selv om jeg er hjemme, må jeg altså legge meg ca rundt denne tiden, og koble av PC, ikke se på tv ikke mobil, jeg skal ta sovetabelett. Og så syk som jeg ble av svartsyn og tap av bedømmelse, til en viss grad, så må jeg innse at jeg kan ellers bli syk.

Slik at selv om jeg vil skrive og svare alle, som har svart fint i tråden, må jeg først bli frisk og gjøre som psykiateren sa, 

Før jeg gikk i dag spurte jeg psykiateren om hun hadde hørt at hun lignet på Demi Moore, men nei det hadde hun ikke, hun husket ikke hvem jeg mente, så nevnte jeg en av filmene jeg liker,  G I Jane og da sa psykiateren hun skjønte, og at det måtte være frisyren. Jeg myste på henne og smilte bredt (når man smiler bredt er det like før man ler) , for psykiateren er jo lik Demi Moore, mulig frisyren, men psykiateren er så militær og bestemt, at jeg smiler, og selv om hun liker det, , sa "så fint å se at du smiler", smiler jeg litt av at det blir jo komisk når hun sitter der og vet ting/forstår ting, før jeg har fullført hele resonementet. ( til tross for tankemessige bærturer, vender jeg ofte tilbale til stien, om duskjønner)

Jeg ,tror hun har det travelt med å fikse meg, det er noe bra ved det, hun har det liksom like travelt som meg og i vertfall blir man dratt opp av synkehull man befiinner seg i. Om psykiateren hadde sagt, "ned på gulvet ta 10 push-ups, "hadde jeg gjort det, rett og slett fordi jeg nå tror hun hun vil og vet mitt beste". Men jeg har aldri møtt en sånn militæraktig væremåte i helsevesenet. ( ikke andre steder heller)

For meg som liker tydelighet, er det tillitsvekkende, men neste gang, skal jeg spørre psykiateren hvorfor hun er så militær av seg. Jeg spurte naboen, og naboen sa at dette er typisk for visse kulturer fra øst Europa,  det er derfor muligens kulturellt, men jeg syns greit at psykiateren vet at det er litt merkelig her i Norge. (passer det meg er det ikke sikkert andre liker det like godt)

Men jeg liker psykiateren, og psykiateren spurte i dag om hva jeg syns om serien Broen, jeg svarte, litt om at var jo spennende sikkert, men ble mer uinteressant for meg fort fordi jeg måtte se meg selv, måtte se scener, det ble ikke krim for meg bare,  for min mann sa, det er akkurat som å se/høre meg, , og psykiateren sa jeg virket reflektert, omtenskom, velfomrulert, presis i ordformuleringer, med evne til god perspektivtagning, og alt dette m.m. i større grad enn de fleste, derfor syns hun hovedpersonen i Broen virker til å ha høytfungerende autsime, og jeg virket for reflektert. Da smilte jeg igjen:-)

Litt fordi jeg har jo endret meg mye, hun ser meg nå, etter mange år med øvelse, og sminke, BH etter korrekte mål fra min psykiater, moteklær, og teorier om de mellommenneskelige rellasjoner, passende håndtrykk og lett avslappet høflighet. Rett før jeg gikk ut døren, viste jeg bilde av min pensjonerte psykiater, jeg sa, "se", i det lå det, "se så vakker", psykiateren svarte, "jeg kjenner ikke", og jeg tenkte, det hadde jeg ikke regnet med, så smilte jeg og stusset, for jeg viste ikke bilde fordi jeg trodde psykiateren kjente menneske på bilde.

Så sa jeg, "dette er min psykiater, hun har jeg kopiert, jeg syns hun er vakker". Så spurte psykiateren, hvor lenge jeg gikk hos henne og når hun gikk av med pensjon, jeg svarte og smilte og gikk. I det jeg gikk sa psykiateren, "vi kopierer alle hverandre", jeg hørte det, og kom på at det er noe av det som gjennom livet jeg ikke visste om, og da måtte jeg jo finne ut av alt helt selv, og på min egen ofte særegne måte.

( nå er jeg langt over tid:-( godnatt, svarer alle andre i morgen)

(ville formidle at jeg får god hjelp og tar i mot den, og jeg vil det, så selv om jeg strever mer enn normalt disse dager så får jeg god hjelp) Takk til dere alle også.

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: a071b...ce7

[AnonymBruker]

Tillegg, før jeg motvillig logger av: (man kan ikke nedre når man skriver som anonym)

Når man er syk og blir vist tillit, blir trodd på, vil være hjemme, , får være hjemme, slipper misforståelser, uønsket innleggelse, så kjenner jeg forpliktelse og ansvar for å følge "reglene", anbefalningene og yte det jeg kan for min egen helse og tilfriskning og bedre fremtidsutsikter. Det siste har man jo et eget ansvar for.

Anonymkode: a071b...ce7

[Nicklusheletida]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei!

Det jeg uthevet greier jeg ikke skille, det er omtrent som med intensjoner og stemninger....det er vanskelig. Og det gjør en del ting vanskelig for meg tror jeg i rellasjoner. 

Jeg har egentlig hatt en fin dag, idag, kanskje fordi jeg fikk beskjed om at jeg har så underskudd på søvn at jeg skulle legge meg, skru av PC, mobil, tv, kun bok var tillatt, så ta en sovetabelett, og om jeg ikke ble trøtt etter ca 30 min skulle jeg ta en til.

Det var sagt som en kammando av psykiateren, om du skjønner, det var ikke et spørsmål. Jeg godtok at jeg muligens manglet søvn og gjorde som psykiateren sa, jeg tok en tabl, og greide ikke holde boken etter 10 min ca, der etter sov jeg sammenhengende og magisk i 7 timer, og jeg våknet uten å skyte som er rakett ut av sengen (jeg er ganske utålmodig etter å jobbe fra jeg våkner og det er stå-opp-tid), og da jeg stod opp kjente jeg meg kjempesterk og lykkelig, og jeg skjønte ikke hva dette kunne skyldes, da ingen problemer er løst. ?

Det var ingen problemer å gå til samtalen med psykiateren på morgenen, jeg var meg, og jeg smilte, var normalt glad, kjente meg restartet, men jeg forstod ikke riktig hva dette sånn kunne skyldes. Så jeg håpet, av sikkerhetshensyn, få en ny time, men jeg trodde ikke jeg skulle få det, så fresh, normal og blid som jeg var.

Så da jeg til tross for at jeg smilte, fra hjertet, for jeg var i godt humør, både fordi jeg kjente meg, ikke tynget av sorg og slitnenhet og tungsinn, likevel fikk beskjed om å ta , nå en halv sovetabl-1 tabl hver kveld i en uke, så ny time, så ble jeg:

1) forundret

2) trygg

3) overrasket

Jeg ble sittende å lure på om psykiateren ikke forstod hva jeg hadde sagt eller om psykiateren ikke så smilene mine.

Men jeg tror psykiateren gjorde det, for jeg sa faktisk, at jeg finner ingen fornuftig grunn til at jeg ikke er tynget av sorg, ingen problemer er løst. 

Selv om jeg blir sliten av at psykiateren stadig avbryter meg, det er uvant, så har psykiateren, selv om virker veldig militær, flere poenger jeg syns nye i formulering og nyttige, andre helt nye. Et var at det ikke er en person som har all feil i samlivsvansker, et annet at, jeg ble så overrrasket at jeg så psykiateren rett inn i øynene for sa plutselig, "du skal ikke stakkarsliggjøre din mann, han har et eget ansvar for å akseptere den du er, og du kan ikke endre din personlighet".

Det føltes som sånne ord, der man legger hodet på siden og blunker og ikke greier forstå om ørene hører riktig og om hjernen forstår ordene sånn som man skal, jeg greier ikke helt å skjønne, men jeg skjønner noe av hva psykiateren mener. Psykiateren sa dette etter at jeg hadde forklart hvilket godt menneske min mann er, for det er det jo ingen tvil om, hele problemet er vel at jeg ikke greier å skuffe, såre og gi min ektefelle mer sorg enn jeg til nå har gjort.

Jeg har hatt en fin dag, men selv om jeg da jeg gikk ut i dag, kjente meg så normalt sterk at jeg ville slenge vekk skiferen, grave planere og legge ferdig plassen, så er jeg likevel litt mer sliten. Men heldigvis har jeg for første gang på lenge greid alt jeg skulle gjøre i dag. Det er en seier for meg selv.

En dag da jeg kjøpte maurmiddel, og gikk med en boks på 250 gram og strødde dette, og inni mellom glemte hva jeg drev med:-(, men da jeg fant boksen, greide jeg tenke meg tilbake til hva jeg må ha drevet med, føltes det som om jeg hadde besteget Mount Everest, og dagen etter og dagen etter det, når maurene fortsatt var vekk fra grillplassen, føltes det som om det var verdt å bestige Mount everest.

Jeg mener med dette å forklare at normale ting, ble veldig vanskelige for meg og som store gedigne fjell, fortsatt er jeg mer sliten enn normalt selv for skriftlig kommunikasjon, så "hjemmeoppgaven" til neste time, skrive noe:-(, greide jeg ikke tenke på etter en en dag med lite pauser. (men jeg greide absolutt alle plikter, avtaler og omsorg for de som ikke har noen i dag)

Jeg kan ikke sitte så lenge oppe som før, selv om jeg er hjemme, må jeg altså legge meg ca rundt denne tiden, og koble av PC, ikke se på tv ikke mobil, jeg skal ta sovetabelett. Og så syk som jeg ble av svartsyn og tap av bedømmelse, til en viss grad, så må jeg innse at jeg kan ellers bli syk.

Slik at selv om jeg vil skrive og svare alle, som har svart fint i tråden, må jeg først bli frisk og gjøre som psykiateren sa, 

Før jeg gikk i dag spurte jeg psykiateren om hun hadde hørt at hun lignet på Demi Moore, men nei det hadde hun ikke, hun husket ikke hvem jeg mente, så nevnte jeg en av filmene jeg liker,  G I Jane og da sa psykiateren hun skjønte, og at det måtte være frisyren. Jeg myste på henne og smilte bredt (når man smiler bredt er det like før man ler) , for psykiateren er jo lik Demi Moore, mulig frisyren, men psykiateren er så militær og bestemt, at jeg smiler, og selv om hun liker det, , sa "så fint å se at du smiler", smiler jeg litt av at det blir jo komisk når hun sitter der og vet ting/forstår ting, før jeg har fullført hele resonementet. ( til tross for tankemessige bærturer, vender jeg ofte tilbale til stien, om duskjønner)

Jeg ,tror hun har det travelt med å fikse meg, det er noe bra ved det, hun har det liksom like travelt som meg og i vertfall blir man dratt opp av synkehull man befiinner seg i. Om psykiateren hadde sagt, "ned på gulvet ta 10 push-ups, "hadde jeg gjort det, rett og slett fordi jeg nå tror hun hun vil og vet mitt beste". Men jeg har aldri møtt en sånn militæraktig væremåte i helsevesenet. ( ikke andre steder heller)

For meg som liker tydelighet, er det tillitsvekkende, men neste gang, skal jeg spørre psykiateren hvorfor hun er så militær av seg. Jeg spurte naboen, og naboen sa at dette er typisk for visse kulturer fra øst Europa,  det er derfor muligens kulturellt, men jeg syns greit at psykiateren vet at det er litt merkelig her i Norge. (passer det meg er det ikke sikkert andre liker det like godt)

Men jeg liker psykiateren, og psykiateren spurte i dag om hva jeg syns om serien Broen, jeg svarte, litt om at var jo spennende sikkert, men ble mer uinteressant for meg fort fordi jeg måtte se meg selv, måtte se scener, det ble ikke krim for meg bare,  for min mann sa, det er akkurat som å se/høre meg, , og psykiateren sa jeg virket reflektert, omtenskom, velfomrulert, presis i ordformuleringer, med evne til god perspektivtagning, og alt dette m.m. i større grad enn de fleste, derfor syns hun hovedpersonen i Broen virker til å ha høytfungerende autsime, og jeg virket for reflektert. Da smilte jeg igjen:-)

Litt fordi jeg har jo endret meg mye, hun ser meg nå, etter mange år med øvelse, og sminke, BH etter korrekte mål fra min psykiater, moteklær, og teorier om de mellommenneskelige rellasjoner, passende håndtrykk og lett avslappet høflighet. Rett før jeg gikk ut døren, viste jeg bilde av min pensjonerte psykiater, jeg sa, "se", i det lå det, "se så vakker", psykiateren svarte, "jeg kjenner ikke", og jeg tenkte, det hadde jeg ikke regnet med, så smilte jeg og stusset, for jeg viste ikke bilde fordi jeg trodde psykiateren kjente menneske på bilde.

Så sa jeg, "dette er min psykiater, hun har jeg kopiert, jeg syns hun er vakker". Så spurte psykiateren, hvor lenge jeg gikk hos henne og når hun gikk av med pensjon, jeg svarte og smilte og gikk. I det jeg gikk sa psykiateren, "vi kopierer alle hverandre", jeg hørte det, og kom på at det er noe av det som gjennom livet jeg ikke visste om, og da måtte jeg jo finne ut av alt helt selv, og på min egen ofte særegne måte.

( nå er jeg langt over tid:-( godnatt, svarer alle andre i morgen)

(ville formidle at jeg får god hjelp og tar i mot den, og jeg vil det, så selv om jeg strever mer enn normalt disse dager så får jeg god hjelp) Takk til dere alle også.

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: a071b...ce7

Håper du sover nå, men ble glad for å lese dette Veldig bra at du fikk sovetabletter og at du fikk sove Mitt inntrykk er st du har jobbet og stått på kanskje alt for mye denne våren. Bursdagen til mannen din, naboen ,kakebestillinger fra andre, det store ryddeprosjektet og oppussingsprosjektet ditt, timevis i hagen. Og ikke gjør du ting halveis heller. Du går grundig til verks. Det kan jo bli for mye selv for deg. Godt at du sørger for å få nok søvn nå

Endret 15. juni 2016 av Nicklusheletida

[AnonymBruker]

Den 6/13/2016 at 22.09, Kayia skrev:

Min mann er heller ingen stor romantiker. Til tross for at han ikke har et fnugg av asbergertrekk er han helt håpløs når det kommer til markering av merkedager, valentin (som begge forøvrig syns er en tulledag), bursdager etc, og selv om jeg er motsatt greier han ikke å få til dette. Sist bursdag fikk jeg en Liverpoolskjorte i gave (uten romantisk kort eller blomster/kake ved siden av), ikke spes romantisk, men siden jeg skjønner at han i det minste har t e n k t på hva som betyr noe litt ekstra for meg ble jeg rørt, og det samme blir jeg når han gjør ting jeg ikke liker- sånn at jeg slipper. Dette er som regel ikke romantiske ting, gjerne type vaske sykkelen min, smøre skiene mine sånn at jeg får en fin skitur, hente meg uten spørsmål på jobb når jeg ringer og har jobbet sent og er sliten og ikke orker å gå hjem, tar oppvasken hver gang vi har brukt glass dom ikke går i maskinen etc. Ingenting av dette er romantisk I SEG SELV, men fordi jeg har lært meg at det er sånn han kommuniserer kjærlighet og omsorg, har jeg lært meg å legge merke til det og glede meg over det. Og så elsker han det samme som jeg elsker aller høyest: vår felles, nydelige sønn. Å dele den kjærligheten i fellesskap er næring i et samliv!

I forhold til dette tror jeg at jeg ligner mer på din mann og du på min. Du viser en voldsom kjærlighet til han i ALT det du gjør (og det er ikke lite!) for han og ungene, og 10 tusen ganger "jeg elsker deg" ville aldri kunne veie opp for dette! Jeg er veldig sikker på at han vet at du elsker han jeg, selv om han sikker i tillegg kunne ønsket seg litt mer spontan flørting, latter, samsoving etc med kona si. Man får imidlertid ikke alltid i pose og sekk, og som andre sier er jeg sikker på at han innerst inne vet dette, og kommer tilbake til seg selv igjen- glad og fornøyd- han også.

Ps. Vi har også vært sammen i mer enn 20 år ☺️

Tusen takk for fine ord.

Du har nok rett i at jeg ligner mer på din mann og du på min mann.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han før kom hjem med blomster, vin eller ville glede meg med ferieturer osv..., jeg smilte og takket alltid, sånn som jeg husker det, ang ferieturer så ble jeg jo glad, men han sa dette ikke syntes, så han ble skuffet.

Jeg har ikke så lett for og brått skifte fokus, så hvis jeg driver med noe, og han kommer og er glad og gir meg noe, kan det jo hende, jeg smiler og sier, "hm", da er det vel mer sånn at det kom litt brått på, ikke at jeg ikke blir glad.

Det er litt sånn for meg også, at det er mye kjærlighet i praktiske ordninger.

Jeg visste ikke at du var Liverpool fan, da var det jo som du skriver mye omtanke i gaven, selv om han glemte kort og blomster. :-)

 

 

Anonymkode: a071b...ce7

[AnonymBruker]

Den 6/14/2016 at 10.19, påskelilje skrev:

Min mann er heller ikke særlig romantisk. Jeg har i alle år ønsket at han skulle komme hjem med blomster - sånn helt uten anledning - bare for å glede meg. Han har gjort det kanskje 5 ganger på 25 år, og da i forbindelse med bryllupsdag eller bursdag (hvis han ikke har ordnet bursdagsgave... Men jeg vet at han er glad i meg, fordi han viser det på andre måter. 

Vi har hatt oppturer og nedturer, og den siste nedturen vi hadde var så tung og mørk at jeg var helt sikker på at nå er det slutt, og at ekteskapet vårt var over. Men vi jobbet oss gjennom det, ved hjelp av fagfolk, og har det nå bedre enn på lenge. Det hadde jeg ikke trodd var mulig.

Dere har også hatt tungt mørke før. Jeg tror at dere kommer dere gjennom dette. Men mannen din må få vite hva du tenker, og jeg anbefaler å bruke familiekontor for å hjelpe dere til å snakke sammen.

ok,

min mann er romantisk, varm, kjærlig og oppmerksom, derfor er det sorgfult for han.

Jeg ble anbefalt å skrive, da jeg tydeligvis formulerer meg bedre enn psykiateren mener de har kompetanse på familievernkontor.

Jeg vet ikke om jeg får det til, eller om jeg orker, mestrer, greier, vil, kan ta ansvar for en sånn samtale alene, det virker nå, utenkelig, men i en uke skal jeg jo sove på sovetabeletter, så jeg får se hva som skjer da.

Takk for omtanken.

Anonymkode: a071b...ce7

[AnonymBruker]

Den 6/14/2016 at 16.55, Trine skrev:

Mannen din velger helt selv å være gift med deg. Du ødelegger ikke livet hans. Du har gjort mye for å vise han hvor mye han betyr for deg. Jeg tror det er lurt om du setter deg ned sammen med han og prater om disse tingene som plager deg og som gjør deg deprimert. Det er ikke så lett for en annen person å forstå hva du føler dersom du ikke forteller det. Jeg er ganske sikker på at han ikke vil at du skal ha det vondt og han mener nok ikke å såre deg. Men han kan jo ikke vite at han gjør det dersom du ikke forteller han det.

Ja jeg vet det,

Men jeg er for sliten for enda en konflikt, og masse anklager,

Hvis jeg formulerer meg ufølsomt, blir det veldig uhyggelig.

Og når man er sliten er det ikke det man kjenner for.

Men jeg har det bedre, jeg glemmer mye, men jeg greier mer, så det er en liten progresjon.

Anonymkode: a071b...ce7

[påskelilje]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble anbefalt å skrive, da jeg tydeligvis formulerer meg bedre enn psykiateren mener de har kompetanse på familievernkontor.

Jeg vet ikke om jeg får det til, eller om jeg orker, mestrer, greier, vil, kan ta ansvar for en sånn samtale alene, det virker nå, utenkelig, men i en uke skal jeg jo sove på sovetabeletter, så jeg får se hva som skjer da.

Takk for omtanken.

Anonymkode: a071b...ce7

Å skrive kan være veldig klokt. Hva med å skrive først, og i det du gir brevet til mannen din sier du at du gjerne vil snakke ordentlig med ham etter at han har lest brevet grundig. Men vent med dette til du har fått sove skikkelig en uke, slik psykiateren sa.

[Kalevaala]

Jeg har ofte tenkt at jeg skulle ønske mannen din kunne lese alt det fine du skriver om ham.  Ikke bare kommer kjærligheten din tydelig frem i de skrevne ordene dine, men du har også et helt eget talent for skriving som gjør at man bare vil lese mer og mer av dine vakre beskrivelser av alt du omgir deg med. 

[AnonymBruker]

6 minutter siden, påskelilje skrev:

Å skrive kan være veldig klokt. Hva med å skrive først, og i det du gir brevet til mannen din sier du at du gjerne vil snakke ordentlig med ham etter at han har lest brevet grundig. Men vent med dette til du har fått sove skikkelig en uke, slik psykiateren sa.

Ja skal det,

fikk beskjed om å ikke snakke med han, dvs ta denne samtalen med han,  på et par uker minst, fordi jeg må visst sove mye, og det gjør jeg på disse tabelettene, så skal jeg skrive, og fordi jeg er usikker, skal psykiateren lese det jeg skriver for å si om jeg bruker sårende, fornærmende eller krenkende ord, noe hun ikke trodde jeg gjorde, men som jeg av erfaring vet jeg gjør.

Jeg er i alt for dårlig form for å ta noen samtale med han, men så lenge det er et stykke frem i tid, trenger jeg ikke tenke på det i vertfall, jeg tror ikke jeg orker det, og jeg får si det når jeg lar tiden få sin egen sjanse.

Jeg vil heller prøve finne styrken i meg selv, for å greie leve med å være andre sorg og skuffelse, det kunne være nyttig å få til på flere måter, sett for praktiske løsninger i de ulike utfordringer man jo i fremtiden vil måtte stå ovenfor.,

 

 

Anonymkode: a071b...ce7

[påskelilje]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja skal det,

fikk beskjed om å ikke snakke med han, dvs ta denne samtalen med han,  på et par uker minst, fordi jeg må visst sove mye, og det gjør jeg på disse tabelettene, så skal jeg skrive, og fordi jeg er usikker, skal psykiateren lese det jeg skriver for å si om jeg bruker sårende, fornærmende eller krenkende ord, noe hun ikke trodde jeg gjorde, men som jeg av erfaring vet jeg gjør.

Jeg er i alt for dårlig form for å ta noen samtale med han, men så lenge det er et stykke frem i tid, trenger jeg ikke tenke på det i vertfall, jeg tror ikke jeg orker det, og jeg får si det når jeg lar tiden få sin egen sjanse.

Jeg vil heller prøve finne styrken i meg selv, for å greie leve med å være andre sorg og skuffelse, det kunne være nyttig å få til på flere måter, sett for praktiske løsninger i de ulike utfordringer man jo i fremtiden vil måtte stå ovenfor.,

 

 

Anonymkode: a071b...ce7

Høres ut som en god plan!

Ønsker deg en god ettermiddag og en god natt <3

[AnonymBruker]

9 minutter siden, påskelilje skrev:

Høres ut som en god plan!

Ønsker deg en god ettermiddag og en god natt <3

:-)

Takk,

Nå har jeg tatt alle mail jeg måtte, så skal ut å se på skiferen og grillplassen, kunne vært hyggelig å startet på det i det minste.

Men brenne kruttet i alle ender, tror jeg at jeg bør passe meg for, men det er vanskelig. Har ikke kunnskap om hvordan man ikke gjør det, vet ikke om det er en teknikk, noe man bør tenke?

BPA sitter i stuen med ansiktsmaske og stryker, ser film og drikker limonade, :-) det er fint når hygge kan kombineres med jobb, da koser hun seg og jeg er glad, multitasking er fint for den som får det til.

Ha en god kveld, håper du skal slappe litt av i kveld da:-) Ta deg to glass vin, et ekstra for meg, som går på sovepiller:-)

Anonymkode: a071b...ce7