Gråter hver kveld. Har så lyst å lette hjertet til han, men tør/kan ikke

[AnonymBruker]

Jeg har blitt forelsket i en mann fra Tyrkia. Han bor der og er oppvokst der. Jeg vil ikke gå for mye i detalj på hvordan vi møtte hverandre, men jeg kan si at han ikke var en tyrkisk sommerflørt som jobbet i bar og den pakka der. Vi er på slutten av 20 årene. Har et par felles bekjente og jeg har ikke hørt noe dårlig om han. Jeg har heller aldri trodd jeg skulle forelske meg i en muslim, da jeg egentlig har hatt en del fordommer mot disse. Han virker ikke veldig praktiserende men jeg vet at han ikke drikker og at han ber. Han setter familien høyt. Ikke noe av dette er noe problem. Det er bare det at skal jeg klare målet mitt i livet så må jeg klare å konsentrere meg om meg selv og ihvertfal ikke legge fremtiden min i hans hender, hvis dere skjønner. Det var han som tok iniativet til kontakt her, og jeg bare svarte han for morro skyld. Jeg ante jo ikke at dette ville utvikle seg til følelser. Det startet med god morgen meldinger og god natt. Så bare gikk det "hva driver du med?" . Han spurte om jeg hadde kjæreste, om vi skulle treffes og om vi kunne snakke sammen. Jeg turte aldri å ta det skrittet. Vi tok hadeklem da. Når jeg var hjemme så skrev han at han ønsket jeg kom tilbake, og at jeg skulle være glad der jeg var i hjemlandet. Kontakten avtok. Vi hadde vel ikke så mye mer å snakke om siden jeg ikke turte å vise noe tegn til følelser. 

Etter to mnd tok han kontakt og spurte hvordan jeg hadde det. Vi hadde noen korte samtaler, men det var det. Så gjenopptok han litt mer igjen i februar. Vi hadde ikke så mye mer å snakke om enn det vanlige, så det har heller gått i likes på bilder. I april så spurte han igjen hvordan det gikk. Vi førte litt lengre samtaler igjen. Han spurte om jeg kom tilbake, og det skrev jeg at jeg kanskje gjorde. 

Det kunne avta en stund igjen, og jeg krever ikke at folk skal ta kontakt hver dag og samtalene går i det samme. Den siste uka har han skrevet nesten hver dag. Han spør hva jeg gjør, hvordan det går, hvordan dagen har vært. Han har sagt at han vil treffes, og jeg svarte ikke på dette. Hjeg vil egentlig treffe han, men er redd at følelsene kan bli sterkere og at han bare vil treffes for vennskap. Eller at han tuller og ikke møter opp. Han virket veldig klar i starten på at han ville treffes, men etter mine signal har han kanskje blitt usikker? Hadde siste samtale med han i går og jeg skrev at jeg skulle legge meg. Så stod det at meldingen var sett og jeg var litt skuffet over at han ikke svarte. Men en halvtime etterpå skrev han god natt. 

Er så redd at dette er siste gang jeg opplever en slik følelse for noen. 

Jeg vil ikke kalle meg selv naiv. Jeg har generelt vært veldig skeptisk til folk. Pga tidligere vonde hendelser. Han har veldig snille øyne, og ikke et typisk badboy utseende (slik som mange damer faller for og snur seg på gata etter). Han har veldig snille øyne og forsiktig væremåte. Men han er ikke sjenert blandt venner. Synes det er så dumt hvis dette er ekte. At alle historiene om norske kvinner som finner seg tyrkiske menn blir lurt. Men det føles nesten som en kjæreste når vi skriver til hverandre. Men jeg vet jo at vi ikke er det. 

Og her er hva jeg tenker mye på. At han i fremtiden "må" finne seg en tyrkisk kvinne og få barn med. Hvem er den heldige? 

Jeg har sett på fb profilen hans en gang og bladd langt ned for å finne ut mer. Det virker som han har vært i et forhold før, men det er ikke lenger. Noen hadde kommentert på statusen hans og spurt hvem det var. Da svarte han bare at det var en hemmelighet. Men den statusen er bortimot to år gammel. 

Jeg kan ikke fortelle mamma om dette da hun er en veldig bekymret person, og hvis jeg nevner tyrker så vil hun se for seg en slik kraftig, supersjarmerende mann som etterhvert vil bli en tyran. Jeg har veldig sterke følelser når jeg får det. Jeg måtte bare lufte det, høre erfaringer.. :/ og høre hva dere tror utifra hva han har skrevet.

Anonymkode: dc86d...72e

[AnonymBruker]

Om du har en smule fornuft, dropper du det!

Anonymkode: 7eaf9...d34

[AnonymBruker]

Jeg synes dette høres ut som en skikkelig mann. Hvorfor ikke gjøre et forsøk? 

Anonymkode: 64536...20d

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Om du har en smule fornuft, dropper du det!

Anonymkode: 7eaf9...d34

Ja da.. fornuft kan vel bedømmes etter forskjellige avgjørelser. Jeg har ikke handlet (enda). Og vet ikke om jeg kommer til å gjøre det heller. Men, droppe hva? Å være forelsket/ha følelser for han? Det kan ikke droppes på kommando.

Anonymkode: dc86d...72e

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes dette høres ut som en skikkelig mann. Hvorfor ikke gjøre et forsøk? 

Anonymkode: 64536...20d

Jeg må være stemningen lenger. Går det for lang tid, så skjer det ikke. Skjer det så skjer det. Jeg holder meg til teksting hittil isåfal. 

Anonymkode: dc86d...72e

[AnonymBruker]

Det er såå mange varsellamper som blinker her. Du kan være heldig og ha truffet en kjernekar men sjansen er mye større for at dette ikke vil lykkes. Jeg kjenner flere tyrkere og nordmenn som er gift med tyrkere. Det er en lang og " kronglete" vei å gå. Selv etter mange år har de tanker , holdninger og reaksjonsmønster som er preget av sin kultur og oppvekst. Det kommer til utrykk i likestilling, arbeidsfordeling, at de lytter mye til sine tyrkiske slektninger, politisk syn, barneoppdragelse osv osv. De har gjerne et litt feil bilde av norske kvinner selv etter mange år i Norge. De setter ofte mannlige venner og familie før konen. De er vant til å ha frihet til å gjøre som de vil og at kvinnene styrer hjemmet. ( de jeg kjenner praktiserer ikke tro og ber ikke). Men de har også mange gode kvaliteter. Du kan som sagt ha vært heldig ?. Jeg tror likevel at jeg hadde blitt veldig bekymret hvis min datter ( som er på din alder) hadde innledet et forhold til en tyrker. 

Anonymkode: 34325...d54

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er såå mange varsellamper som blinker her. Du kan være heldig og ha truffet en kjernekar men sjansen er mye større for at dette ikke vil lykkes. Jeg kjenner flere tyrkere og nordmenn som er gift med tyrkere. Det er en lang og " kronglete" vei å gå. Selv etter mange år har de tanker , holdninger og reaksjonsmønster som er preget av sin kultur og oppvekst. Det kommer til utrykk i likestilling, arbeidsfordeling, at de lytter mye til sine tyrkiske slektninger, politisk syn, barneoppdragelse osv osv. De har gjerne et litt feil bilde av norske kvinner selv etter mange år i Norge. De setter ofte mannlige venner og familie før konen. De er vant til å ha frihet til å gjøre som de vil og at kvinnene styrer hjemmet. ( de jeg kjenner praktiserer ikke tro og ber ikke). Men de har også mange gode kvaliteter. Du kan som sagt ha vært heldig ?. Jeg tror likevel at jeg hadde blitt veldig bekymret hvis min datter ( som er på din alder) hadde innledet et forhold til en tyrker. 

Anonymkode: 34325...d54

Kan du si hvilke varselamper?:)

Anonymkode: dc86d...72e

[AnonymBruker]

Du er betatt og det høres litt ut som om du skaper noe som ikke finnes? Det virker ikke som om du kjenner vedkommende nevneverdig godt eller at hatt noe særlig kontakt utover skriving? Jeg var i samme situasjon i noe yngre alder enn deg. Forelsket meg på ferie. Han var snill, hadde pene øyne, var gentleman, ivaretagende, romantisk, oppofrende og svært giret på kontakt selv etter at jeg forlot landet. Jeg dagdrømte, ville reise tilbake. Han ville komme hit. Men noe holdt meg tilbake.  Vi hadde faktisk kontakt over flere år. Men jeg reiste aldri tilbake. Vi datet over uker, ingen fysisk kontakt sett bort fra et avskjedskyss og noe berøring i armkroken noen kvelder. Men forelsket det var vi. Det gled over med år og at vi aldri møttes igjen. Aner ikke hva som hadde skjedd om vi hadde gjort det, men jeg husker at jeg tenkte at han ville aldri passet inn i mitt liv her. Det var noe vi hadde der og da. Flørt, romantikk, sol, sommer og pirrende følelser i kjølvannet av det. 

Jeg har ikke hverken råd eller motforestillinger. 

Anonymkode: 08a01...fb4