Flytte til annen by, noen som har tatt risikoen før?

[Gjest Mina1]

15 minutter siden, ColaZero skrev:

Jeg synes umakenverdt har gitt deg et veldig fint svar.

Du sier at du tror at å endre litt på situasjonen vil gjøre deg friskere. Du blir ihvertfall friskere av å tenke på det. Å endre litt på situasjonen behøver jo ikke bety at du må flytte til en annen landsdel? Du kan endre på situasjonen din ved å til å begynne med gå til fastlegen. Deretter terapi.

Hvis du tenker på at du fram i tid kan bli angstfri, få det bedre med deg selv, slippe dvelingen, få bedre selvtillit, bli roligere, ikke tenke så svart/hvitt...gjør det deg gladere? Denne snuoperasjonen tror jeg det kanskje er lurest å gjøre hjemme der du bor nå, i nærheten av familien og støtteapparatet ditt.

Det kan være hardt arbeid å gå i terapi og da tenker jeg at det kan være best å ikke ha for mange nye og utrygge faktorer som nytt bosted, ny jobb etc å jobbe med i tillegg.

Jeg er uenig. Jeg mener noe annet. Det hjelper ingenting å sykeliggjøre seg selv. Det som hjelper er å endre på det som er vanskelig. 

Jeg har troen på å få enkelte ting på distanse vil bedre min livssituasjon. Jeg har hatt en ganske bra helg forresten. Og jeg har troen på at jeg kan klare det uten terapi og uten medisin, men ved å ta litt tak i livssituasjonen min. Ta grep. Og det er det jeg har begynt å gjøre denne helgen, og jeg har følt meg frisk fra angsten. Jeg har funnet visse grep som har vært til hjelp. 

Jeg vil heller ikke tro at jeg er forumets sykeste person. Jeg vil tro at jeg er en person som egentlig kan fungere helt normalt både i jobb og ellers, om jeg tar riktige grep. Jeg tror at jeg kan klare alt uten terapi. Iallefall slik som jeg har vært i helgen. .. Der har jeg vist forbedring som jeg aldri hadde forventet å kunne se noensinne. 

Endret 19. november 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

31 minutter siden, ColaZero skrev:

Jeg synes umakenverdt har gitt deg et veldig fint svar.

Du sier at du tror at å endre litt på situasjonen vil gjøre deg friskere. Du blir ihvertfall friskere av å tenke på det. Å endre litt på situasjonen behøver jo ikke bety at du må flytte til en annen landsdel? Du kan endre på situasjonen din ved å til å begynne med gå til fastlegen. Deretter terapi.

Hvis du tenker på at du fram i tid kan bli angstfri, få det bedre med deg selv, slippe dvelingen, få bedre selvtillit, bli roligere, ikke tenke så svart/hvitt...gjør det deg gladere? Denne snuoperasjonen tror jeg det kanskje er lurest å gjøre hjemme der du bor nå, i nærheten av familien og støtteapparatet ditt.

Det kan være hardt arbeid å gå i terapi og da tenker jeg at det kan være best å ikke ha for mange nye og utrygge faktorer som nytt bosted, ny jobb etc å jobbe med i tillegg.

I dag og i går så har jeg følt meg frisk. Såklart selvtilliten er ikke stor, men jeg forsøker å unngå situasjoner som setter den i fare inntil jeg er sterkere. Jeg har egentlig selvtillit så lenge jeg holder meg unna dating. Jeg venter med dating til jeg er klar. Jeg er ikke klar for det, men jeg klarer meg fint ellers. 

Så hvis jeg er kvitt angsten nå, så er det lurt å gå i terapi for å få selvtillit til dating? Mener dere det? Jeg vet ikke om jeg er kvitt angsten eller om den kommer igjen. Jeg har aldri opplevd å vært angstfri i 2 dager i strekk. Men det har vært til hjelp å kutte ut dating. Og konsentere meg om alt annet. Og det virker til at angsten er situasjonsbetinget. Altså at den kommer av stress rundt dette med kjærlighetslivet, samt dårlig inntekt, og dårlige arbeidstider på jobben. Jeg jobber når andre har fri. På feile tider av døgnet. Og klarer derfor ikke å sosialisere meg, eller få en normal rytme i livet mitt. Jeg tror at problemet ligger i livssituasjonene mine. Det er jo litt logisk: hvis dere jobbet 4-5 senvakter i uken... så hadde kanskje dere også følt dere dårlig. Samt hvis inntekten var altfor lav. Det medfører jo bekymring, angst og stress. 

Endret 19. november 2017 av Mina1

[umakenverdt]

27 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg har spurt folk som kjenner meg om hvordan inntrykket deres er i dagliglivet av meg. Deres inntrykk er at jeg er glad og positiv. Og hvis noe plager meg så er det ting som er vanskelig for alle. Det er det jeg har fått høre. Men de ser ikke alt jeg skriver her. Men jeg mener at inni meg bor det positive tanker men jeg er preget av dårlige erfaringer. Jeg vil si at jeg egentlig er en veldig positiv glad person innerst inne og at det er det som holder meg oppe. 

Jeg mener ikke det negativt det jeg skriver. Jeg ville sikkert også kunne fått et slik svar dersom jeg spurte de rundt meg om deres inntrykk av meg. Det betyr ikke at jeg ikke noen ganger er lei meg, negativ, eller tverr. Ting er ikke enten eller. Du er ikke enten en positiv eller negativ person, en glad eller trist person. Du er begge deler, noen ganger på grunn av dårlige ytre erfaringer, andre ganger på grunn av indre opplevelser. Du kan ikke skille det inn i enten det ene eller det andre. Det betyr ikke at du skal sykeliggjøre deg selv, men heller ikke friskmelde deg helt på grunn av en bra helg. Du må forvente at ting kan bli vanskelig uansett om du tar riktige grep. Jeg kan sikkert også tenke slik svart/hvitt, men det bringer ingenting godt med seg!

[Gjest Mina1]

8 minutter siden, umakenverdt skrev:

Jeg mener ikke det negativt det jeg skriver. Jeg ville sikkert også kunne fått et slik svar dersom jeg spurte de rundt meg om deres inntrykk av meg. Det betyr ikke at jeg ikke noen ganger er lei meg, negativ, eller tverr. Ting er ikke enten eller. Du er ikke enten en positiv eller negativ person, en glad eller trist person. Du er begge deler, noen ganger på grunn av dårlige ytre erfaringer, andre ganger på grunn av indre opplevelser. Du kan ikke skille det inn i enten det ene eller det andre. Det betyr ikke at du skal sykeliggjøre deg selv, men heller ikke friskmelde deg helt på grunn av en bra helg. Du må forvente at ting kan bli vanskelig uansett om du tar riktige grep. Jeg kan sikkert også tenke slik svart/hvitt, men det bringer ingenting godt med seg!

Hvorfor skal man ikke tenke litt svart hvitt anngående dating og menn og kjærlighetsliv dersom man har fått en haug med negative opplevelser innen det? Det er det største problemet mitt. Men ellers har jeg det ganske bra. Årsaken til at jeg ønsker å flytte fra byen er min eks. Han bor ganske nær, og jeg vil aldri se den fyren igjen. Jeg ønsker å kunne gjøre som jeg gjorde på ferie. Gå fritt rundt i en by uten å være redd for å treffe på han. Det er sannheten bak det hele. Jeg får angst av bare tanken. Men ellers har jeg det bra. Jeg har også hatt angst om alt som kan skje med de jeg er glad i , men i helgen har jeg vært positiv og glad og tenkt mer på at : nå ser alle ut til å ha det bra, og at jeg bare kan slappe av. Så jeg tror jeg er inne på en fornuftig tanke når det gjelder å leve i nåtiden og ikke bekymre meg for mye så lenge alle viser å ha det bra. 

Jeg kan oppleve det som om dere håper på at jeg skal havne innen psykriatrien uansett om jeg er kvitt angsten... Det har vært angsten som har vært en verste plagen min. Mener ikke å si det for å være frekk altså, men jeg tenker at det er som om dere mener at det er kult å få meg i terapi selv om jeg føler meg frisk... 

Og akkurat i dag så ser jeg bare for meg at jeg kommer ned til legen uten angst, og uten evnen til å kunne forklare at jeg føler meg syk.... fordi jeg føler meg ikke syk per i dag. Jeg føler at jeg selv kan ta grep der det trengs. Det følte jeg ikke for noen dager siden. Men i helgen har jeg hatt den følelsen. 

Endret 19. november 2017 av Mina1

[ColaZero]

18 minutter siden, Mina1 skrev:

I dag og i går så har jeg følt meg frisk. Såklart selvtilliten er ikke stor, men jeg forsøker å unngå situasjoner som setter den i fare inntil jeg er sterkere. Jeg har egentlig selvtillit så lenge jeg holder meg unna dating. Jeg venter med dating til jeg er klar. Jeg er ikke klar for det, men jeg klarer meg fint ellers. 

Så hvis jeg er kvitt angsten nå, så er det lurt å gå i terapi for å få selvtillit til dating? Mener dere det? Jeg vet ikke om jeg er kvitt angsten eller om den kommer igjen. Jeg har aldri opplevd å vært angstfri i 2 dager i strekk. Men det har vært til hjelp å kutte ut dating. Og konsentere meg om alt annet. Og det virker til at angsten er situasjonsbetinget. Altså at den kommer av stress rundt dette med kjærlighetslivet, samt dårlig inntekt, og dårlige arbeidstider på jobben. Jeg jobber når andre har fri. På feile tider av døgnet. Og klarer derfor ikke å sosialisere meg, eller få en normal rytme i livet mitt. Jeg tror at problemet ligger i livssituasjonene mine. Det er jo litt logisk: hvis dere jobbet 4-5 senvakter i uken... så hadde kanskje dere også følt dere dårlig. Samt hvis inntekten var altfor lav. Det medfører jo bekymring, angst og stress. 

Nei. Jeg mener ikke, og tror ikke resten her heller mener. at du skal gå i terapi for å få selvtillit for å kunne date!

Du skal gå i terapi for å bli kvitt angsten. Få bedre selvtillit. Bli kjent med deg selv og hvorfor du strever. Få klarhet i hvorfor det betyr så sabla mye for deg å få tak i en mann. Hvorfor du er så veldig redd for å bli forlatt og være alene. Hvorfor du ikke er nok for deg selv og må ha en mann for å ha et liv verdt å leve. Glem datingen!

Dette du skriver om livssituasjonen din ellers er viktig. Og riktig slik du tenker. Dette kan du og få hjelp til hos en terapeut.

[umakenverdt]

17 minutter siden, Mina1 skrev:

Hvorfor skal man ikke tenke litt svart hvitt anngående dating og menn og kjærlighetsliv dersom man har fått en haug med negative opplevelser innen det? Det er det største problemet mitt. Men ellers har jeg det ganske bra. Årsaken til at jeg ønsker å flytte fra byen er min eks. Han bor ganske nær, og jeg vil aldri se den fyren igjen. Jeg ønsker å kunne gjøre som jeg gjorde på ferie. Gå fritt rundt i en by uten å være redd for å treffe på han. Det er sannheten bak det hele. Jeg får angst av bare tanken. Men ellers har jeg det bra. Jeg har også hatt angst om alt som kan skje med de jeg er glad i , men i helgen har jeg vært positiv og glad og tenkt mer på at : nå ser alle ut til å ha det bra, og at jeg bare kan slappe av. Så jeg tror jeg er inne på en fornuftig tanke når det gjelder å leve i nåtiden og ikke bekymre meg for mye så lenge alle viser å ha det bra. 

Jeg kan oppleve det som om dere håper på at jeg skal havne innen psykriatrien uansett om jeg er kvitt angsten... Det har vært angsten som har vært en verste plagen min. Mener ikke å si det for å være frekk altså, men jeg tenker at det er som om dere mener at det er kult å få meg i terapi selv om jeg føler meg frisk... 

Jeg lover deg at jeg ikke har noe personlig ønske om at du skal havne innen psykiatrien. Om du klarer å få det bedre uten noen hjelp er det ingenting som er bedre enn det  

Men jeg blir litt bekymret for at du tenker så svart hvitt. Du har hatt en god helg, og det er bra, du skal kunne nyte det, glede deg over det og leve i nåtiden. Likevel synes jeg det er litt bekymringsfullt at du nå tenker at du kan være kvitt angsten for godt. Vil det drive deg lenger ned i kjelleren, gjøre deg enda mer fortvilet dersom angsten kommer tilbake med styrke? Selv om du skal leve i det gode, må du klare å være robust nok til å håndtere det i vanskelige tider også. Ut fra det du skriver er jeg usikker på om du er så robust nå. 

Min personlige oppfatning er at det ikke er hensiktsmessig å tenke svart hvitt angående dating, menn og kjærlighetsliv heller på tross av at du har hatt negative opplevelser. Vi må på en eller annen måte lære oss å leve med de negative opplevelsene vi har, uansett hvor vanskelige de er. Jeg skjønner tanken om at alt vil bli bedre bare du flykter fra situasjonen, men det skaper også problemer. Og jeg tror oppriktig at man alltid har noe å lære av hvordan man håndterer en situasjon uansett hva. 

[Gjest Mina1]

1 minutt siden, ColaZero skrev:

Nei. Jeg mener ikke, og tror ikke resten her heller mener. at du skal gå i terapi for å få selvtillit for å kunne date!

Du skal gå i terapi for å bli kvitt angsten. Få bedre selvtillit. Bli kjent med deg selv og hvorfor du strever. Få klarhet i hvorfor det betyr så sabla mye for deg å få tak i en mann. Hvorfor du er så veldig redd for å bli forlatt og være alene. Hvorfor du ikke er nok for deg selv og må ha en mann for å ha et liv verdt å leve. Glem datingen!

Dette du skriver om livssituasjonen din ellers er viktig. Og riktig slik du tenker. Dette kan du og få hjelp til hos en terapeut.

Datingen gjorde meg tydelig sykere..... Jeg kuttet helt ut dating denne helgen, og bare tanken på det gir meg angst. Så derfor kuttet jeg det ut, og jeg følte meg glad og frisk!. Så jeg har tydeligvis ikke sunt av å holde på å date når jeg får så ekstrem angst av det. Er enig med deg anngående det med dating. Den bør jeg bare glemme akkurat nå, for den gjør meg tydelig syk. 

Ja livssituasjonen min er jo ganske på tryne når jeg jobber sent 4-5 dager i uken.... Så det er mulig noe i det og. Samt dårlig inntekt, og redsel for å ikke få økonomien til å gå rundt osv. Det er noe i det som påvirker meg. Og det er noe jeg bør klare å ta tak i. Men datingen bør kuttes. 

Jeg kan føle at jeg får pusteproblemer av tanken på å leve resten av livet uten en mann... det er det som er så kjipt at jeg skal tenke at jeg må ha en mann for å bli lykkelig. Men saken er slik at i helgen har jeg hatt det virkelig bra uten en mann, så fatter ikke hva jeg stresser med egentlig, men inni meg så er det noe som sier: du bør klare å få til å få deg et forhold slik de fleste andre gjør... Men å date gjør meg bare dypt ulykkelig tydeligvis... Iallefall siden jeg er sårbar for avslag og får ekstra angst av selve datingen. 

[ColaZero]

17 minutter siden, Mina1 skrev:

Hvorfor skal man ikke tenke litt svart hvitt anngående dating og menn og kjærlighetsliv dersom man har fått en haug med negative opplevelser innen det? Det er det største problemet mitt. Men ellers har jeg det ganske bra. Årsaken til at jeg ønsker å flytte fra byen er min eks. Han bor ganske nær, og jeg vil aldri se den fyren igjen. Jeg ønsker å kunne gjøre som jeg gjorde på ferie. Gå fritt rundt i en by uten å være redd for å treffe på han. Det er sannheten bak det hele. Jeg får angst av bare tanken. Men ellers har jeg det bra. Jeg har også hatt angst om alt som kan skje med de jeg er glad i , men i helgen har jeg vært positiv og glad og tenkt mer på at : nå ser alle ut til å ha det bra, og at jeg bare kan slappe av. Så jeg tror jeg er inne på en fornuftig tanke når det gjelder å leve i nåtiden og ikke bekymre meg for mye så lenge alle viser å ha det bra. 

Jeg kan oppleve det som om dere håper på at jeg skal havne innen psykriatrien uansett om jeg er kvitt angsten... Det har vært angsten som har vært en verste plagen min. Mener ikke å si det for å være frekk altså, men jeg tenker at det er som om dere mener at det er kult å få meg i terapi selv om jeg føler meg frisk... 

Og akkurat i dag så ser jeg bare for meg at jeg kommer ned til legen uten angst, og uten evnen til å kunne forklare at jeg føler meg syk.... fordi jeg føler meg ikke syk per i dag. Jeg føler at jeg selv kan ta grep der det trengs. Det følte jeg ikke for noen dager siden. Men i helgen har jeg hatt den følelsen. 

Du bekreftet her det jeg mistenkte. At du vil flytte fordi eksen din bor i nærheten.

Ellers må jeg bare si at det du skriver her får meg til å tenke at du er enda mer ustabil enn det ihvertfall jeg har tenkt. Dette med at du skriver at vi her inne håper på å få deg inn i psykiatrien. At vi her kommer til å synes det er kult å få deg i terapi når du egentlig er frisk. Og at det nå plutselig ikke er noenting som plager deg. Bortsett fra datingen da!

[Gjest Mina1]

1 minutt siden, umakenverdt skrev:

Jeg lover deg at jeg ikke har noe personlig ønske om at du skal havne innen psykiatrien. Om du klarer å få det bedre uten noen hjelp er det ingenting som er bedre enn det  

Men jeg blir litt bekymret for at du tenker så svart hvitt. Du har hatt en god helg, og det er bra, du skal kunne nyte det, glede deg over det og leve i nåtiden. Likevel synes jeg det er litt bekymringsfullt at du nå tenker at du kan være kvitt angsten for godt. Vil det drive deg lenger ned i kjelleren, gjøre deg enda mer fortvilet dersom angsten kommer tilbake med styrke? Selv om du skal leve i det gode, må du klare å være robust nok til å håndtere det i vanskelige tider også. Ut fra det du skriver er jeg usikker på om du er så robust nå. 

Min personlige oppfatning er at det ikke er hensiktsmessig å tenke svart hvitt angående dating, menn og kjærlighetsliv heller på tross av at du har hatt negative opplevelser. Vi må på en eller annen måte lære oss å leve med de negative opplevelsene vi har, uansett hvor vanskelige de er. Jeg skjønner tanken om at alt vil bli bedre bare du flykter fra situasjonen, men det skaper også problemer. Og jeg tror oppriktig at man alltid har noe å lære av hvordan man håndterer en situasjon uansett hva. 

Anngående dating og menn så tenker jeg desverre på mine tidligere opplevelser og har null tro. Men når jeg ser livet mitt utenom datingen så har jeg det ganske bra. Det eneste er at jeg blir lett stresset av at jeg jobber sent 4-5 dager i uken og har dårlig økonomi som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal få til å gå rundt. Jeg tjener for lite. Jeg har lyst å flykte fra situasjonen anngående at eksen bor ganske så nær meg. Derfor har jeg bare lyst å flykte fra å gå rundt i angst for å gå rundt i området her. Det er kanskje forståelig med tanke på at jeg føler meg ydmyket og dårlig behandlet. Og at jeg har lyst å få fullstendig avstand fra det. Jeg holder meg i områder der jeg tror det er minst sannsynlig å treffe på han. Har heldigvis en arbeidsplass han vet om, og da oppsøker han ikke arbeidsplassen min og det er veldig deilig. 

Jeg lurer veldig på om det er at jeg har lagt dating til side... og om det er at jeg har hatt noen tidligvakter i det siste ... altså om det har gjort at jeg har klart å slippe angsten unna. 

[Gjest Mina1]

4 minutter siden, ColaZero skrev:

Du bekreftet her det jeg mistenkte. At du vil flytte fordi eksen din bor i nærheten.

Ellers må jeg bare si at det du skriver her får meg til å tenke at du er enda mer ustabil enn det ihvertfall jeg har tenkt. Dette med at du skriver at vi her inne håper på å få deg inn i psykiatrien. At vi her kommer til å synes det er kult å få deg i terapi når du egentlig er frisk. Og at det nå plutselig ikke er noenting som plager deg. Bortsett fra datingen da!

Jeg ønsker å flytte fordi eksen min bor i nærheten ja. Jeg har lyst å ha ingen risiko for å treffe på han. Sånn er det. Det er fordi jeg kjente at det var deilig å være på ferie og langt unna den risikoen i sommer. Om det er unaturlig av meg å tenke sånn.. så får det bare være det.. men det er sånn... Jeg føler at jeg bor altfor nær en som har ydmyket meg langt mer enn noen ellers har gjort i livet mitt. Det føles som å bo nær en som har krenket deg dypt... både fysisk og psykisk. Han er nesten naboen min. Bor ganske nær. 

Endret 19. november 2017 av Mina1

[ColaZero]

5 minutter siden, Mina1 skrev:

Datingen gjorde meg tydelig sykere..... Jeg kuttet helt ut dating denne helgen, og bare tanken på det gir meg angst. Så derfor kuttet jeg det ut, og jeg følte meg glad og frisk!. Så jeg har tydeligvis ikke sunt av å holde på å date når jeg får så ekstrem angst av det. Er enig med deg anngående det med dating. Den bør jeg bare glemme akkurat nå, for den gjør meg tydelig syk. 

Ja livssituasjonen min er jo ganske på tryne når jeg jobber sent 4-5 dager i uken.... Så det er mulig noe i det og. Samt dårlig inntekt, og redsel for å ikke få økonomien til å gå rundt osv. Det er noe i det som påvirker meg. Og det er noe jeg bør klare å ta tak i. Men datingen bør kuttes. 

Jeg kan føle at jeg får pusteproblemer av tanken på å leve resten av livet uten en mann... det er det som er så kjipt at jeg skal tenke at jeg må ha en mann for å bli lykkelig. Men saken er slik at i helgen har jeg hatt det virkelig bra uten en mann, så fatter ikke hva jeg stresser med egentlig, men inni meg så er det noe som sier: du bør klare å få til å få deg et forhold slik de fleste andre gjør... Men å date gjør meg bare dypt ulykkelig tydeligvis... Iallefall siden jeg er sårbar for avslag og får ekstra angst av selve datingen. 

Slik du har det denne helgen, relativt bra og angstfri, er det mulig for deg å få det på mer eller mindre permanent basis. Men jeg må nok tilføye at jeg ikke har tro på at du klarer det uten profesjonell hjelp. Jeg skriver med deg her på nett, men kjenner deg ikke. Så kunne i så henseende ikke bry meg med å få deg inni psykiatrien eller ikke. Fordi jeg selv synes det hadde vært kult.

[ColaZero]

3 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg ønsker å flytte fordi eksen min bor i nærheten ja. Jeg har lyst å ha ingen risiko for å treffe på han. Sånn er det. Det er fordi jeg kjente at det var deilig å være på ferie og langt unna den risikoen i sommer. Om det er unaturlig av meg å tenke sånn.. så får det bare være det.. men det er sånn... Jeg føler at jeg bor altfor nær en som har ydmyket meg langt mer enn noen ellers har gjort i livet mitt. Det føles som å bo nær en som har krenket deg dypt... både fysisk og psykisk. Han er nesten naboen min. Bor ganske nær. 

Du kan velge å finne ut av dette. Med hjelp. Slik at du slipper å bry deg med å treffe han. Eller flytte. Og tenke på at du måtte flytte pga han resten av livet. Tror ikke det blir særlig vellykket.

[Gjest Mina1]

2 minutter siden, ColaZero skrev:

Du kan velge å finne ut av dette. Med hjelp. Slik at du slipper å bry deg med å treffe han. Eller flytte. Og tenke på at du måtte flytte pga han resten av livet. Tror ikke det blir særlig vellykket.

Jeg vil aldri treffe han igjen. Den personen vil jeg ikke se mer i mitt liv. Og jeg håper på at jeg slipper det. Det er som om du skulle synes det var greit å treffe en person som hadde gjort deg forferdelig vondt... Jeg vil ikke treffe på han, og jeg kan være heldig å slippe... hvis jeg holder meg unna hvor han ferdes. Jeg gidder ikke å trene meg opp til å treffe på han altså.. Skal jeg oppsøke han for å trene meg til det? Nei aldri i livet om jeg vil se den personen igjen. 

Endret 19. november 2017 av Mina1

[ColaZero]

Akkurat nå, Mina1 skrev:

Jeg vil aldri treffe han igjen. Den personen vil jeg ikke se mer i mitt liv. Og jeg håper på at jeg slipper det. 

Ja, men forstod du det jeg skrev?

[Gjest Mina1]

5 minutter siden, ColaZero skrev:

Ja, men forstod du det jeg skrev?

Leste det. Men bør jeg søke hjelp for å slippe å bry meg om å treffe på denne vemmelige personen? .... Skal jeg liksom trene meg på å ta utfordringen med å møte på han? Nei det kan aldri trenes opp, og jeg har ingen ønske om å måtte treffe på han igjen. Håper det aldri skjer. Jeg oppholder meg kun på plasser jeg tror han ikke er... Litt kjipt å måtte ha det slik. Det er derfor jeg ønsker å flytte. 

Jeg husker at jeg løp et løp i vår, og da trodde jeg at det var han jeg så som sto i løypen, og da gjorde alt bare helt forferdelig vondt. Jeg ble rett og slett kvalm og elendig etterpå. Vil ikke utsette meg for slike hendelser igjen. Det er helt greit at du mener at kanskje jeg kan få hjelp til å ikke bry meg.... men jeg vet ikke hvordan det skal til.. for jeg blir så uvel når det kommer til den personen...for å si det slik.: det er som å måtte omgås sin voldtektsmann... For meg er det slik, fordi jeg føler at han har trampet på meg. Det som gjør godt er å aldri se han igjen. 

Endret 19. november 2017 av Mina1

[ColaZero]

10 minutter siden, Mina1 skrev:

Leste det. Men bør jeg søke hjelp for å slippe å bry meg om å treffe på denne vemmelige personen? .... Skal jeg liksom trene meg på å ta utfordringen med å møte på han? Nei det kan aldri trenes opp, og jeg har ingen ønske om å måtte treffe på han igjen. Håper det aldri skjer. Jeg oppholder meg kun på plasser jeg tror han ikke er... Litt kjipt å måtte ha det slik. Det er derfor jeg ønsker å flytte. 

Jeg husker at jeg løp et løp i vår, og da trodde jeg at det var han jeg så som sto i løypen, og da gjorde alt bare helt forferdelig vondt. Jeg ble rett og slett kvalm og elendig etterpå. Vil ikke utsette meg for slike hendelser igjen. Det er helt greit at du mener at kanskje jeg kan få hjelp til å ikke bry meg.... men jeg vet ikke hvordan det skal til.. for jeg blir så uvel når det kommer til den personen...for å si det slik.: det er som å måtte omgås sin voldtektsmann... For meg er det slik, fordi jeg føler at han har trampet på meg. Det som gjør godt er å aldri se han igjen. 

Ja, jeg mener akkurat det. At du kan få hjelp til å ikke bry deg mer med han. Men du vet ikke hvordan det skal gå til. Men det vet en terapeut.

[Gjest Mina1]

8 minutter siden, ColaZero skrev:

Ja, jeg mener akkurat det. At du kan få hjelp til å ikke bry deg mer med han. Men du vet ikke hvordan det skal gå til. Men det vet en terapeut.

Så du mener at det fins hjelp å få til å ikke bry seg om å treffe på en som har misshandlet en? 

Jeg mener at det beste alternativet er å flytte  

Endret 19. november 2017 av Mina1

[ColaZero]

2 minutter siden, Mina1 skrev:

Så du mener at det fins hjelp å få til å ikke bry seg om å treffe på en som har misshandlet en? 

Jeg mener at det beste alternativet er å flytte  

Ja, det mener jeg. Det gjelder å ta tilbake sitt eget liv. Når en haug med ungdommer klarte å ta tilbake Utøya så har jeg tro på at du klarer dette.

[Gjest Mina1]

12 minutter siden, ColaZero skrev:

Ja, det mener jeg. Det gjelder å ta tilbake sitt eget liv. Når en haug med ungdommer klarte å ta tilbake Utøya så har jeg tro på at du klarer dette.

Jeg får helt angst bare ved tanken på å trene meg opp til å møte på eksen min.... Nei jeg vil ikke se han igjen.

Endret 19. november 2017 av Mina1

[ColaZero]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Jeg får helt angst bare ved tanken på å trene meg opp til å møte på eksen min.... Nei jeg vil ikke se han igjen.

Du skal selvsagt ikke "trenes opp" til å møte eksen din. Du tenker kanskje på at en psykolog/psykiater gir deg i oppgave å vandre rundt i nabolaget for å treffe på ham? For å øve deg opp til å møte ubehaget? Det er ikke slik det foregår.