Kan årsaken til at jeg ikke orker å søke jobb være latskap?

[laban]

6 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg bare argumenterte hvordan det var.

Jeg fikk med meg det.  Jeg gjentar rådet om å la være å utdype dette ytterligere.

[Fionys]

Det finnes folk som ikke orker å arbeid pga. latskap, men ut i fra hva du har skrevet om dine problemer så tror jeg ikke du er en av dem. 

Det viktigste nå er å komme deg til legen å få lagt frem dine problemer. Husk at legen er interessert i å høre hva du har å si om dine problemer, ikke hva andre synes og mener. Begynn med kortversjon og få frem de viktigste tingene. 

Når det gjelder jobb så kan det være lurt å kontakte Nav og få litt veiledning der.

[Gjest Kanuttius]

17 timer siden, laban skrev:

Rapport gra gårsdagen:

Dagens:

Og jeg kan fortelle deg at de fleste som hadde sittet i ro en hel dag slik du gjorde i går, ville følt seg mer opplagt dagen etter.  Forutsatt at det ikke var spesielle omstendigheter (personlige belastninger som sorg, unormalt mye overtid i forkant el.l.).    

Så nå synes jeg du skal forsone deg med tanken på at dette er noe mer enn vanlig og se fram til å få hjelp med det. 

Det er helt sant. De fleste mennesker henter seg fort inn igjen. Min mann som har flere alvorlige fysiske sykdommer henter seg inn i løpet av en kveld på sofaen, jeg gjør ikke det.

[Gjest Mina1]

19 timer siden, Fionys skrev:

Det finnes folk som ikke orker å arbeid pga. latskap, men ut i fra hva du har skrevet om dine problemer så tror jeg ikke du er en av dem. 

Det viktigste nå er å komme deg til legen å få lagt frem dine problemer. Husk at legen er interessert i å høre hva du har å si om dine problemer, ikke hva andre synes og mener. Begynn med kortversjon og få frem de viktigste tingene. 

Når det gjelder jobb så kan det være lurt å kontakte Nav og få litt veiledning der.

Jeg har sittet å vurdert å avbestille timen. Jeg føler jo en skam over at jeg ikke kan være mer oppegående å ta tak i situasjonene mine selv. Altså at jeg ikke bare kan få bort plagene mine selv. Men har fortsatt ikke avbestillt timen. 

Begynte å tenke på at det er jo ganske spesiellt og ekstremt det jeg lider av på sett og vis. Det å ikke alltid klare å skille mellom tankebildene av det en frykter og virkelighet, er en sterk plage. Men underbevisstheten vet jo at de tankebildene jeg får ikke stemmer, men samtidig så blir jeg jo livredd. Å sitte å søke jobb blir derfor vanskelig fordi jeg får konsentrasjonsvansker og blir deprimert av at jeg lever og har det slik. 

Jeg er også redd for at legen vil frata meg et normalt liv om jeg forteller dette til han. TTenk om han erklærer meg dum ... Huff... jeg kan få mange tanker.... men jeg ser på det som jeg sliter med som en slags sykdom på lik linje med epelepisi / og sukkersyke... 

Altså : jeg får bare lyst å leve så normalt som mulig, uten å gå til lege, og gjøre det beste ut av det. Og håpe på at jeg en dag ikke får så mye slike plager. Jeg har hatt helt fine dager og. Og da forstår jeg ikke hvordan det går ann å få slike bilder / tanker..... Og spør meg selv : hva er det du stresser med? hvorfor får du slike bilder? men så kommer det tilbake, og da .. er det ikke noe enkelt. 

Har ikke avbestillt ennå, men jeg har så lite lyst å fortelle dette til noen i virkeligheten.... 

 

Endret 28. november 2017 av Mina1

[Pallida]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Jeg har sittet å vurdert å avbestille timen. Jeg føler jo en skam over at jeg ikke kan være mer oppegående å ta tak i situasjonene mine selv. Altså at jeg ikke bare kan få bort plagene mine selv. Men har fortsatt ikke avbestillt timen. 

Begynte å tenke på at det er jo ganske spesiellt og ekstremt det jeg lider av på sett og vis. Det å ikke alltid klare å skille mellom tankebildene av det en frykter og virkelighet, er en sterk plage. Men underbevisstheten vet jo at de tankebildene jeg får ikke stemmer, men samtidig så blir jeg jo livredd. Å sitte å søke jobb blir derfor vanskelig fordi jeg får konsentrasjonsvansker og blir deprimert av at jeg lever og har det slik. 

Jeg er redd også redd for at legen vil frata meg et normalt liv om jeg forteller dette til han. Tenk om han innlegger meg. Tenk om han tror jeg er gal og gir meg en forferdelig diagnose som fratar meg muligheten til å leve et normalt liv. Tenk om han erklærer meg dum eller helt håpløs... Huff... jeg kan få mange tanker.... men jeg ser på det som jeg sliter med som en slags sykdom på lik linje med epelepisi / og sukkersyke... 

 

Jeg tror jeg skjønner frykten og forvirringen din. Håper likevel fornuften og omsorgen for deg selv er sterkere, slik at du møter til timen og forklarer hva du sliter med. 

[Gjest Mina1]

7 minutter siden, Mari- skrev:

Jeg tror jeg skjønner frykten og forvirringen din. Håper likevel fornuften og omsorgen for deg selv er sterkere, slik at du møter til timen og forklarer hva du sliter med. 

Godt du forstår. Ja, det er en grunn for at jeg ikke har våget å si dette til noen lege før. Jeg frykter at de vil tro jeg er gal. .... Og det er mer fristende å slippe den følelsen av å måtte legge ut alt dette, og sitte å dumme seg ut. For jeg vet jo at det jeg skriver her er ganske sykt... Altså at når jeg blir stresset så ser jeg for meg alt jeg frykter, og får problemer å skille mellom virkelighet og fryktbildene/ tankene mine. Det er rett og slett pinlig å si. Jeg får angst av å bare tenke på å si det. Så veldig lett å tenke: jepp jeg tror jeg bare får leve med dette og håpe det gir seg.... men ... forsøker å overtale meg selv til å våge å ta legetimen... 

Det blir så veldig hemmelig og privat det jeg må ut med å fortelle til legen min med min fulle identitet. Det er det som er vanskelig. 

For å være helt ærlig så tror jeg fåtall hadde klart å fungere så bra som jeg gjør med disse plagene. 

Endret 28. november 2017 av Mina1

[Pallida]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Ja, det er en grunn for at jeg ikke har våget å si dette til noen lege før. Jeg frykter at de vil tro jeg er gal. .... 

Du er ikke gal, og det vil ikke legen tro heller. Du virker ressurssterk på mange vis, men har mest sannsynlig ubearbeidede traumer som skaper vanskeligheter for deg. 

[Gjest Mina1]

4 minutter siden, Mari- skrev:

Du er ikke gal, og det vil ikke legen tro heller. Du virker ressurssterk på mange vis, men har mest sannsynlig ubearbeidede traumer som skaper vanskeligheter for deg. 

Takk Mari, for støtten  

Var en i familien som hadde sett en film der temaet om posttraumatisk stresslidelse kom opp. Den personen sier at den synes det virker som om jeg har en posttraumatisk stresslidelse som forårsaker dette. Jeg føler også at det er ting jeg har opplevd, tap av mennesker som jeg var glad i, osv. som gjør at jeg har det sånn. Jeg har opplevd en del ting som jeg mener er forklaringen til at jeg får disse bildene osv. Og det er jo det mange som kan få hvis de har vært igjennom litt. 

Jeg hadde en tøff oppvekst også. Ble mobbet og utstøtt gjennom alle barneårene. Og dermed så ble jeg veldig sårbar da jeg også opplever mye som minner om det i voksen alder i kjærlighetslivet mitt. Dermed ble jeg veldig redd for det jeg hadde igjen og så kommer disse bildene... Det er slik det er. 

 

Endret 28. november 2017 av Mina1

[påskelilje]

10 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg har sittet å vurdert å avbestille timen. Jeg føler jo en skam over at jeg ikke kan være mer oppegående å ta tak i situasjonene mine selv. Altså at jeg ikke bare kan få bort plagene mine selv. Men har fortsatt ikke avbestillt timen. 

Begynte å tenke på at det er jo ganske spesiellt og ekstremt det jeg lider av på sett og vis. Det å ikke alltid klare å skille mellom tankebildene av det en frykter og virkelighet, er en sterk plage. Men underbevisstheten vet jo at de tankebildene jeg får ikke stemmer, men samtidig så blir jeg jo livredd. Å sitte å søke jobb blir derfor vanskelig fordi jeg får konsentrasjonsvansker og blir deprimert av at jeg lever og har det slik. 

Jeg er også redd for at legen vil frata meg et normalt liv om jeg forteller dette til han. TTenk om han erklærer meg dum ... Huff... jeg kan få mange tanker.... men jeg ser på det som jeg sliter med som en slags sykdom på lik linje med epelepisi / og sukkersyke... 

Altså : jeg får bare lyst å leve så normalt som mulig, uten å gå til lege, og gjøre det beste ut av det. Og håpe på at jeg en dag ikke får så mye slike plager. Jeg har hatt helt fine dager og. Og da forstår jeg ikke hvordan det går ann å få slike bilder / tanker..... Og spør meg selv : hva er det du stresser med? hvorfor får du slike bilder? men så kommer det tilbake, og da .. er det ikke noe enkelt. 

Har ikke avbestillt ennå, men jeg har så lite lyst å fortelle dette til noen i virkeligheten.... 

 

Det er jo ingenting nytt i tankene dine nå i forhold til på søndag da du opprettet tråden. Min kommentar blir å gjenta det jeg skrev da:

"Nei, jeg tror ikke årsaken er latskap. Du har angst og trolig tvangstanker i tillegg. Dette hindrer deg å kunne jobbe 100%. Du skal jo til legen denne uka. Jeg synes ikke du skal gi legen latskap som forklaring."

Jeg legger til noe jeg sa for en uke siden eller noe sånt i en tilsvarende tråd:
Dersom du velger å droppe legebesøket, synes jeg du også kan droppe å skrive her. Du har hatt problemene i over 20 år uten å takle dem, og du har virret med dette i to måneder nå uten stans. Så dersom du velger å droppe legen denne uka, så får du jammen meg stå for det og virkelig klare deg selv. For de rådene vi gir, går jo ikke inn...

Et velment råd er altså å gå til legen, fortelle ham status og drite i om det er flaut. At det er flaut er fullstendig underordnet. 

[Gjest Mina1]

Akkurat nå, påskelilje skrev:

Det er jo ingenting nytt i tankene dine nå i forhold til på søndag da du opprettet tråden. Min kommentar blir å gjenta det jeg skrev da:

"Nei, jeg tror ikke årsaken er latskap. Du har angst og trolig tvangstanker i tillegg. Dette hindrer deg å kunne jobbe 100%. Du skal jo til legen denne uka. Jeg synes ikke du skal gi legen latskap som forklaring."

Jeg legger til noe jeg sa for en uke siden eller noe sånt i en tilsvarende tråd:
Dersom du velger å droppe legebesøket, synes jeg du også kan droppe å skrive her. Du har hatt problemene i over 20 år uten å takle dem, og du har virret med dette i to måneder nå uten stans. Så dersom du velger å droppe legen denne uka, så får du jammen meg stå for det og virkelig klare deg selv. For de rådene vi gir, går jo ikke inn...

Et velment råd er altså å gå til legen, fortelle ham status og drite i om det er flaut. At det er flaut er fullstendig underordnet. 

Sier det samme. jeg tror jeg orker mer enn en normal person ville maktet i denne situasjonen. Jeg tror ikke alle forstår det, men jeg kjenner på kroppen at jeg presser meg til å klare ting som jeg er sikker på de fleste andre ikke ville klart om de var meg. 

Uansett så har jeg ikke lyst å bli sett på som dum!. Da er det bedre å bare late som ingenting. 

[påskelilje]

3 minutter siden, Mina1 skrev:

Da er det bedre å bare late som ingenting. 

OK. Da bare fortsetter du sånn i 20 år til.

Men dropp å skrive om det her på DOL da, i alle fall.

[Trine]

4 minutter siden, Mina1 skrev:

Sier det samme. jeg tror jeg orker mer enn en normal person ville maktet i denne situasjonen. Jeg tror ikke alle forstår det, men jeg kjenner på kroppen at jeg presser meg til å klare ting som jeg er sikker på de fleste andre ikke ville klart om de var meg. 

Uansett så har jeg ikke lyst å bli sett på som dum!. Da er det bedre å bare late som ingenting. 

Dette har jo ingenting med dumhet å gjøre, så skjønner ikke hvorfor du er redd for å bli sett på som dum.

[Pallida]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Sier det samme. jeg tror jeg orker mer enn en normal person ville maktet i denne situasjonen. Jeg tror ikke alle forstår det, men jeg kjenner på kroppen at jeg presser meg til å klare ting som jeg er sikker på de fleste andre ikke ville klart om de var meg. 

Uansett så har jeg ikke lyst å bli sett på som dum!. Da er det bedre å bare late som ingenting. 

Om du skulle oppleve at legen ser på deg som rar etter at du har forklart tydelig hvordan du har det, er det legen som er dum - ikke du. Det er svært liten sannsynlighet for at så vil skje. Skulle du mot formodning bli møtt med liten forståelse, må du bare holde fast på din opplevelse og bytte fastlege. 

[Gjest Mina1]

6 minutter siden, Trine skrev:

Dette har jo ingenting med dumhet å gjøre, så skjønner ikke hvorfor du er redd for å bli sett på som dum.

Jeg er også redd for å ta til tårene når jeg skal fortelle dette her. For jeg har følt at jeg tilhørte rullestolen i alle år... Men allikevel har jeg gått på jobb , vært flink å trene, forsøkt å fungere , kommet meg ut osv men det har vært så hardt at jeg begynner sikkert å dumme meg ut med å gråte når jeg forteller hvor tungt det har vært å gått rundt som en robot på denne måten.  Og jeg vil ikke tape ansikt. 

Det er hardt og tungt å fortelle dette og det er en grunn til at jeg har skjult det. Jeg skammer meg selv over at jeg har det sånn. 

Det er to dager til timen og jeg har ennå ikke avbestillt selv om dette er noe jeg er redd for å fortelle.

Endret 28. november 2017 av Mina1

[Gjest Mina1]

6 minutter siden, Mari- skrev:

Om du skulle oppleve at legen ser på deg som rar etter at du har forklart tydelig hvordan du har det, er det legen som er dum - ikke du. Det er svært liten sannsynlighet for at så vil skje. Skulle du mot formodning bli møtt med liten forståelse, må du bare holde fast på din opplevelse og bytte fastlege. 

Min lege er veldig grei. Så håper på at han forstår seg på dette også. Jeg har en tro på at han kommer til å forstå  

[Trine]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Jeg er også redd for å ta til tårene når jeg skal fortelle dette her. For jeg har følt at jeg tilhørte rullestolen i alle år... Men allikevel har jeg gått på jobb , vært flink å trene, forsøkt å fungere , kommet meg ut osv men det har vært så hardt at jeg begynner sikkert å dumme meg ut med å gråte når jeg forteller hvor tungt det har vært. Og jeg vil ikke tape ansikt. 

Det er hardt og tungt å fortelle dette og det er en grunn til at jeg har skjult det. Jeg skammer meg selv over at jeg har det sånn. 

Det er to dager til timen og jeg har ennå ikke avbestillt selv om dette er noe jeg er redd for å fortelle.

Du taper ikke ansikt selv om du gråter hos legen. Tror du virkelig ingen har grått hos legen før? Legen min ser ihvertfall ikke ned på meg selv og jeg har sitti og grini forran henne. Jo mer du griner, jo større er sjansen for at legen forstår alvoret.

Jeg er veldig enig med påskelilje, om du ikke går til den legetimen, syns jeg du skal slutte å skrive om det her også. Jeg vil ihvertfall tenke at problemene dine ikke er så alvorlige som du hevder, dersom du velger å ikke gjøre noe med dem.

[ColaZero]

31 minutter siden, Mina1 skrev:

Takk Mari, for støtten  

Var en i familien som hadde sett en film der temaet om posttraumatisk stresslidelse kom opp. Den personen sier at den synes det virker som om jeg har en posttraumatisk stresslidelse som forårsaker dette. Jeg føler også at det er ting jeg har opplevd, tap av mennesker som jeg var glad i, osv. som gjør at jeg har det sånn. Jeg har opplevd en del ting som jeg mener er forklaringen til at jeg får disse bildene osv. Og det er jo det mange som kan få hvis de har vært igjennom litt. 

Jeg hadde en tøff oppvekst også. Ble mobbet og utstøtt gjennom alle barneårene. Og dermed så ble jeg veldig sårbar da jeg også opplever mye som minner om det i voksen alder i kjærlighetslivet mitt. Dermed ble jeg veldig redd for det jeg hadde igjen og så kommer disse bildene... Det er slik det er. 

 

Du nevner tap av mennesker som du var glad i. Er det slik at disse personene døde brått og uventet eller mener du kjærester/menn det ikke har fungert med?

[ColaZero]

18 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg er også redd for å ta til tårene når jeg skal fortelle dette her. For jeg har følt at jeg tilhørte rullestolen i alle år... Men allikevel har jeg gått på jobb , vært flink å trene, forsøkt å fungere , kommet meg ut osv men det har vært så hardt at jeg begynner sikkert å dumme meg ut med å gråte når jeg forteller hvor tungt det har vært å gått rundt som en robot på denne måten.  Og jeg vil ikke tape ansikt. 

Det er hardt og tungt å fortelle dette og det er en grunn til at jeg har skjult det. Jeg skammer meg selv over at jeg har det sånn. 

Det er to dager til timen og jeg har ennå ikke avbestillt selv om dette er noe jeg er redd for å fortelle.

Jeg fatter ikke at du overhodet vurderer(nok en gang) å ikke søke hjelp når du har et så stort lidelsestrykk som du beskriver. Du er svært ambivalent som også kan være tegn på sykdom. 

Du har ifølge deg selv nå disse diagnosene: gjennomgripende kronisk angst, OCD og nå også PTSD. Trine kommenterer og sier at om du ikke søker hjelp med disse alvorlige diagnosene så er det ikke så ille som du hevder. Det kan virke brutalt å si dette, men jeg må si meg enig. Det henger ikke på greip alt dette.

 

[påskelilje]

4 minutter siden, ColaZero skrev:

Jeg fatter ikke at du overhodet vurderer(nok en gang) å ikke søke hjelp når du har et så stort lidelsestrykk som du beskriver. Du er svært ambivalent som også kan være tegn på sykdom. 

Du har ifølge deg selv nå disse diagnosene: gjennomgripende kronisk angst, OCD og nå også PTSD. Trine kommenterer og sier at om du ikke søker hjelp med disse alvorlige diagnosene så er det ikke så ille som du hevder. Det kan virke brutalt å si dette, men jeg må si meg enig. Det henger ikke på greip alt dette.

 

Brutalt og ærlig! Helt enig!

[laban]

16 minutter siden, Mina1 skrev:

Jeg tror ikke alle forstår det, men jeg kjenner på kroppen at jeg presser meg til å klare ting som jeg er sikker på de fleste andre ikke ville klart om de var meg. 

Hvorfor holder du på med den målestokken hele tiden - hvem har vært gjennom hva slik at de kan forstå deg, hva ville andre ha klart hvis de hadde vært deg, hva er det normalt å tåle, osv. i det uendelige?  Det er ekstremt forskjellig hva folk tåler, det kan også variere avhengig av hvilken type påkjenning det er, og det vet legene.  Dette er ikke noen konkurranse du skal vinne.       

23 minutter siden, Mina1 skrev:

For jeg har følt at jeg tilhørte rullestolen i alle år... Men allikevel har jeg gått på jobb, vært flink å trene, forsøkt å fungere , kommet meg ut osv, men det har vært så hardt at jeg begynner sikkert å dumme meg ut med å gråte når jeg forteller hvor tungt det har vært å gå rundt som en robot på denne måten.  Og jeg vil ikke tape ansikt. 

Du taper vel ikke ansikt selv om du viser legen at dette faktisk er et ordentlig problem?  Hvis du legger fram saken med et stort smil og vektlegger hvor fint du fungerer, oppmuntrer du jo ham til å bagatellisere alt og si at det virker som du mestrer det. 

39 minutter siden, Mina1 skrev:

Uansett så har jeg ikke lyst å bli sett på som dum! Da er det bedre å bare late som ingenting. 

Hvorfor skulle legen synes du er dum, tror du virkelig at du er den første han har møtt som er hemmet i hverdagen pga. angst eller psykiske sperrer?  Du har forsøkt å late som ingenting, og det har ført deg dit du er nå.  Hvis dagens situasjon er bedre enn å fortelle legen et sammendrag av det du har fortalt oss, får du stå for det.  Men hvis du er så sterk som du beskriver, klarer du sikkert å gjøre det riktige.