Hjelp :(

[AnonymBruker]

Hei.

Jeg er veldig fortvilet nå. Har bipolar 1. Slutta på en type medisin for en uke siden. Etter det har jeg omtrent ikke sovet. Har hatt tiltagende selvmordstanker denne uka. Ser også nå at studiene mine går i dass selv om jeg har jobbet over 40 timer i uka, men det gjør meg egentlig ingenting. Har aldri hatt spesielt lyst til å bli det jeg studerer til uansett. Det er skuffende å feile enda en gang, men ellers er det ikke noe tap.

Nå tror jeg at jeg ikke orker mer. Jeg trenger hjelp nå. Vet ikke hva jeg trenger, men er helt på kanten. Jeg har alt klart til å ta livet mitt, og nå er jeg ikke redd for å dø, bare redd for å leve. Føler bare intens sorg og fortvilelse, og at jeg fortjener det verste. Det eneste jeg sliter med rundt det, er at jeg ikke vil ødelegge noe mer for mine pårørende. Samtidig gjør jeg det uansett om jeg lever eller dør. Ødelegger gjør jeg uansett. 

Jeg er en skam, rett og slett. Klarer ikke ta utdanning, klarer ikke holde på en jobb, klarer ikke forholde meg til familie eller venner. Jeg bruker ressurser i samfunnet; tar opp plass i psykiatrien og får penger fra NAV. Er en person som alle sikkert ser ned på. Jeg ser i alle fall ned på meg selv. Det er ingen framtid for meg. Livet er bare en ukontrollerbar og intenst smertefull berg og dalbane for meg, og jeg skulle aldri vært her. 

Det har skjedd tidligere at jeg har hatt ganske ille selvmordsimpulser, men aldri så ille som nå. Jeg har fått beskjed om å kontakte DPS, fastlegen eller legevakta i situasjoner som dette, men ting er ille nok som det er. Jeg er kjempe redd for å ikke bli tatt seriøst hvis jeg først skulle tørre å ta kontakt. Og jeg er ganske sikker på at det ikke er mulig å hjelpe meg nå  

Anonymkode: 01944...ec1

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hei.

Jeg er veldig fortvilet nå. Har bipolar 1. Slutta på en type medisin for en uke siden. Etter det har jeg omtrent ikke sovet. Har hatt tiltagende selvmordstanker denne uka. Ser også nå at studiene mine går i dass selv om jeg har jobbet over 40 timer i uka, men det gjør meg egentlig ingenting. Har aldri hatt spesielt lyst til å bli det jeg studerer til uansett. Det er skuffende å feile enda en gang, men ellers er det ikke noe tap.

Nå tror jeg at jeg ikke orker mer. Jeg trenger hjelp nå. Vet ikke hva jeg trenger, men er helt på kanten. Jeg har alt klart til å ta livet mitt, og nå er jeg ikke redd for å dø, bare redd for å leve. Føler bare intens sorg og fortvilelse, og at jeg fortjener det verste. Det eneste jeg sliter med rundt det, er at jeg ikke vil ødelegge noe mer for mine pårørende. Samtidig gjør jeg det uansett om jeg lever eller dør. Ødelegger gjør jeg uansett. 

Jeg er en skam, rett og slett. Klarer ikke ta utdanning, klarer ikke holde på en jobb, klarer ikke forholde meg til familie eller venner. Jeg bruker ressurser i samfunnet; tar opp plass i psykiatrien og får penger fra NAV. Er en person som alle sikkert ser ned på. Jeg ser i alle fall ned på meg selv. Det er ingen framtid for meg. Livet er bare en ukontrollerbar og intenst smertefull berg og dalbane for meg, og jeg skulle aldri vært her. 

Det har skjedd tidligere at jeg har hatt ganske ille selvmordsimpulser, men aldri så ille som nå. Jeg har fått beskjed om å kontakte DPS, fastlegen eller legevakta i situasjoner som dette, men ting er ille nok som det er. Jeg er kjempe redd for å ikke bli tatt seriøst hvis jeg først skulle tørre å ta kontakt. Og jeg er ganske sikker på at det ikke er mulig å hjelpe meg nå  

Anonymkode: 01944...ec1

Begynn på medisinen igjen? Basert på det du skriver virker det som om de funka.

Ellers kan du ringe Mental helse for å ha noen å snakke med.

Anonymkode: 1af89...838

[Lillemus]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det har skjedd tidligere at jeg har hatt ganske ille selvmordsimpulser, men aldri så ille som nå. Jeg har fått beskjed om å kontakte DPS, fastlegen eller legevakta i situasjoner som dette, men ting er ille nok som det er. Jeg er kjempe redd for å ikke bli tatt seriøst hvis jeg først skulle tørre å ta kontakt. Og jeg er ganske sikker på at det ikke er mulig å hjelpe meg nå  

Anonymkode: 01944...ec1

Du sier ikke noe om hvorfor du sluttet på medisinen, men det var helt tydelig et feil valg nå. Ta kontakt med dps, fastlegen eller legevakt med en gang - du har fått beskjed om å gjøre det så de tar deg garantert seriøst. Fortell det som det er, at alt har gått rett utforbakke siden du sluttet med medisiner for en uke siden. Lykke til!

[Eva Sofie]

Kanskje ikke helt det du spør om, men jeg sitter igjen med et spørsmål. Hvorfor studerer du til noe du ikke har noe lyst til å jobbe med? Jeg tenker at det er vanskelig å skulle lykkes og glede seg over å ha fullført noe du egentlig ikke har sett frem mot. Jeg synes derfor det ikke er så rart at du ikke klarer å fullføre utdannelse eller holde på en jobb.

Men håper du uansett kan begynne på medisiner igjen. Jeg tviler sterkt på at andre mener du ødelegger for andre. Det er nok din egen indre stemme som forsøker å forsvare tanken om at det er best at du tar livet av deg. Jeg håper du klarer å kontakte legen eller DPS. Helsevesenet/psykiatrien er til for de som trenger det og det er OK at du bruker litt av ressursene der

[AnonymBruker]

Med bipolar 1 og akutt forverring ringer du direkte til DPS døgnavdeling eller til den akuttavdeling du sogner til.

Anonymkode: c0f70...3fe