samlivsproblemer - hvordan venner skal forholde seg

[Gjest mangler vist litt livserfaring her]

Jeg har en meget god venninne som har vært gift i ca 5 år nå (3 unger). Fra min synsvinkel vil jeg ikke akkurat si det går veldig bra i mellom dem. Han er veldig lat, er dog ute i en liten jobb nå, men er ofte sykemeldt og hjemme selv uten grunn. Hun jobber inn de aller fleste pengene familien bruker av en nattjobb.

For litt siden fikk jeg en sms der hun skrev hun hadde måtte stå opp tidlig for å holde ungen dems på 5 år i aktivitet så ungen skulle være trøtt så han skulle få lagt seg tidlig for å sove den kvelden og ikke bli forstyrret av ungen mens han sover. (og hun er på nattvakt.)

Hun må altså opp tidlig og jobbe hele natta mens han skal få sove skikkelig og dra på en langt mindre krevende jobb enn henne dagen etter. Jeg sa at dette var jo noe urettferdig at hun måtte dette, og fikk til svar at det var bedre at hun var sliten enn at han skulle være sur og gretten mens hun var borte for det kunne gå utover ungene og da var ikke hun der for å "beskytte" den.

De har en unge fra hvert sitt forhold før, og jeg merker konsekvent at han behandler ungene ulikt. Han er mye eklere mot hennes unge enn hans egen. Mannen er ekspert på å komme med usaklige utsagn og har alltid negative kommentarer på lager som han rett som det er slenger etter hun eller ungen hennes (noen ganger sin unge og).

Han er ganske ofte humørsyk og fyker opp av ingenting. En gang hadde hun stått og laget middag i sikkert en time, han spise og etter han var ferdig presterte han og si det ikke smakte godt, faktisk noe av det værre han hadde smakt.

Jeg snakket med henne en annen gang da hun var frustrert over han. De hadde gjort noe sammen, men det fungerte ikke som det skulle. Han hadde blitt sint og la all skylden på henne at det ikke funka. Sånn er det forøvrig nesten alltid, aldri han sin feil. Etter denne episoden pratet vi sammen og hun sa hun ikke viste hva hun kom til å gjøre, gå fra han var et alternativ.. Men nå som vi har pratet i senere tid har hun sagt at hun har skøvet dette spørsmålet framfor seg, ikke tatt stilling til det og sier at hun tenker på ungene og at de "mister" en far/stefar og hvordan den forandringen vil innvirke på dem.

Sexlivet dems er dødt, så enkelt er det...kanskje en gang i mnd, men da ingen kjærlighet mellom dem så vidt jeg har forstått, bare ren dunk dunk dunk, ferdig...aldri når hun har lyst, bare når han har.

Jeg mener selv hun burde gå fra han, den forandringen ungene vil merke av å miste far/stefar tror jeg ikke blir så ille for dem. Men det jeg lurer på er egentlig hvordan jeg burde forholde meg til hele situasjonen og hvordan man best skal være en venn her, burde jeg si det jeg mener og diskutere det med henne, burde jeg støtte henne i hennes valg, burde jeg ta det opp eller vente til hun vil prate om det?

Hva er folks oppfatning av selve forholdet mellom dem, mener, er det bare hos meg dette skurrer? - Noen råd til forholdet dem i mellom?

Takk for alle svar, gjerne fra Solveig og

[Gjest terningkast6]

Jeg kjenner også til mange slike forhold som er så skjeve på den ene eller andre måten, og det er klart man irriterer seg og har lyst til å komme med gode råd.

Mitt beste råd er imidlertid at en må skygge unna og la folk velge sine egne liv. Hvis den dagen kommer og hun bryter ut skal du heller være der for henne da og gi henne støtte og hjelp når hun ber om det. Å blande seg inn i noe slikt uten å ha blitt bedt om råd tror jeg ikke fører til noe godt.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Det er ikke greit å være tilskuer til andres lidelser, slik jeg forstår at du tenker om din venninne. Likevel vil jeg råde deg til å holde deg unna hennes samliv, med mindre hun ber deg om tips og råd. Det er så mange detaljer i et samliv som ingen andre kjenner enn de som selv er i det. Det kan tvert imot bidra til at vennskapet du har med henne kan bli vanskelig, dersom du stadig tar opp hennes priavtliv og tar parti for henne mot hennes partner.