Foreldre,barn og rettsak

[Gjest Eve]

Jeg reagerer på at jeg stadig vekk ser at man nærmest oppfordrer den ene parten i et forhold i "krise" til å gå til anmeldelse for kidnapping, oppsøke advokat for å sikre sine egne interesser vedrørende samvær med barna og i verste fall gå til sak, fremfor å holde en positiv dialog og kunne "møtes på midten".

Er fullstendig klar over at dette forutsetter en viss samarbeidsvilje hos begge, og at noen foreldre ikke greier dette.

Likevel mener jeg at å legge opp til en krigersk tone fra det øyeblikk bruddet er et faktum ikke gagner noen, spesielt ikke barna!

[Nordmann]

Det er jeg svært så enig med deg i. Advokater og rettssak er verste sort på alle mulige vis.

Om en stund skal jeg selv i et saksforberedende møte foran rettssaken om mine barn. Det er å håpe dommeren tvinger fram en løsning - men jeg tviler. Jeg tror mor ikke vil gi seg, hun står fast på å kreve hovedomsorgen selv om vi bor noen hundre meter fra hverandre.

Jeg ble altså stevnet selv, uten at mor hadde gjort andre forsøk på å komme til noen enighet. Plutselig lå stevningen der i postkassa. Enten måtte jeg gi meg der og da, eller ta opp kampen for mine barn. Selvsagt valgte jeg det siste, det var egentlig ikke noe valg.

I mange av de sakene vi leser om, både her, på Foreningen 2 foreldre sine sider (www.F2F.no) og på aleneforeldreforeningens side finnes det ikke andre løsninger enn retten. Det er i hovedsak mor som mener hun har eiendomsretten på barna, og tvinger far inn i rettssystemet om han ike gir seg (hun har ofte fri rettshjelp). Noen ganger er det høyst berettiget, men som regel er far vel så god omsorgsperson - og en person barna trenger og har krav på like mye.

Ofte - jeg sier ikke alltid - er mors motivasjon økonomisk motivert. Dagens system sier at dersom hun har ungene mer enn 60% skal hun ha full bidrag fra far, dobbelt barnetrygd, skatteklasse 2 og rett til barnepass-støtte. Samfunnet bidrar altså til å nøre opp under disse konfliktene som er så ødeleggende for barna - og som oftes for far som ødelegges av savn og elendig økonomi.

Det er i ferd med å snu heldigvis. Fra 1. januar ble det slik at foreldrene skal dele på reiseutgiftene til samvær. Det er utrolig bra at det ble slik. Og fra neste høst blir bidraget regnet ut av faktisk samvær - slik at særlig far "belønnes" for å være mest mulig med barna.

Verden går altså noe framover. Men det er holdningene som er verst å gjøre noe med, og som jeg tror er hovedgrunnen til min exs holdning til delt bosted - hun støter på holdninger i sine omgivelser om at dette er en unaturlig måte å ha ungene på. I deres verden skal far ha dem annen hver helg. Basta.

Det er å håpe dommeren i min sak er rnuftig for mine barns skyld, men det får tiden vise.

[Gjest Eve]

Det er jeg svært så enig med deg i. Advokater og rettssak er verste sort på alle mulige vis.

Om en stund skal jeg selv i et saksforberedende møte foran rettssaken om mine barn. Det er å håpe dommeren tvinger fram en løsning - men jeg tviler. Jeg tror mor ikke vil gi seg, hun står fast på å kreve hovedomsorgen selv om vi bor noen hundre meter fra hverandre.

Jeg ble altså stevnet selv, uten at mor hadde gjort andre forsøk på å komme til noen enighet. Plutselig lå stevningen der i postkassa. Enten måtte jeg gi meg der og da, eller ta opp kampen for mine barn. Selvsagt valgte jeg det siste, det var egentlig ikke noe valg.

I mange av de sakene vi leser om, både her, på Foreningen 2 foreldre sine sider (www.F2F.no) og på aleneforeldreforeningens side finnes det ikke andre løsninger enn retten. Det er i hovedsak mor som mener hun har eiendomsretten på barna, og tvinger far inn i rettssystemet om han ike gir seg (hun har ofte fri rettshjelp). Noen ganger er det høyst berettiget, men som regel er far vel så god omsorgsperson - og en person barna trenger og har krav på like mye.

Ofte - jeg sier ikke alltid - er mors motivasjon økonomisk motivert. Dagens system sier at dersom hun har ungene mer enn 60% skal hun ha full bidrag fra far, dobbelt barnetrygd, skatteklasse 2 og rett til barnepass-støtte. Samfunnet bidrar altså til å nøre opp under disse konfliktene som er så ødeleggende for barna - og som oftes for far som ødelegges av savn og elendig økonomi.

Det er i ferd med å snu heldigvis. Fra 1. januar ble det slik at foreldrene skal dele på reiseutgiftene til samvær. Det er utrolig bra at det ble slik. Og fra neste høst blir bidraget regnet ut av faktisk samvær - slik at særlig far "belønnes" for å være mest mulig med barna.

Verden går altså noe framover. Men det er holdningene som er verst å gjøre noe med, og som jeg tror er hovedgrunnen til min exs holdning til delt bosted - hun støter på holdninger i sine omgivelser om at dette er en unaturlig måte å ha ungene på. I deres verden skal far ha dem annen hver helg. Basta.

Det er å håpe dommeren i min sak er rnuftig for mine barns skyld, men det får tiden vise.

Når det gjelder de nye reglene om delte reiseutgifter må jeg si at jeg ikke er så veldig begeistret for de.

I mitt tilfelle flyttet far av eget ønske til en annen kant av landet, selv om både mor og barna ønsket noe annet. Han slipper unna det daglige ansvar og har kun økonomiske forpliktelser, som han såvidt oppfyller. Og nå kan han komme å kreve at mor betaler halve flybilletten når de skal på besøk!!!

Jammen ta mener jeg han slipper billig unna når han bare kan fly sin vei, kreve å få ungene på besøk da og da, og ikke engang måtte betale kalaset selv.

[Gjest Eve]

Det er jeg svært så enig med deg i. Advokater og rettssak er verste sort på alle mulige vis.

Om en stund skal jeg selv i et saksforberedende møte foran rettssaken om mine barn. Det er å håpe dommeren tvinger fram en løsning - men jeg tviler. Jeg tror mor ikke vil gi seg, hun står fast på å kreve hovedomsorgen selv om vi bor noen hundre meter fra hverandre.

Jeg ble altså stevnet selv, uten at mor hadde gjort andre forsøk på å komme til noen enighet. Plutselig lå stevningen der i postkassa. Enten måtte jeg gi meg der og da, eller ta opp kampen for mine barn. Selvsagt valgte jeg det siste, det var egentlig ikke noe valg.

I mange av de sakene vi leser om, både her, på Foreningen 2 foreldre sine sider (www.F2F.no) og på aleneforeldreforeningens side finnes det ikke andre løsninger enn retten. Det er i hovedsak mor som mener hun har eiendomsretten på barna, og tvinger far inn i rettssystemet om han ike gir seg (hun har ofte fri rettshjelp). Noen ganger er det høyst berettiget, men som regel er far vel så god omsorgsperson - og en person barna trenger og har krav på like mye.

Ofte - jeg sier ikke alltid - er mors motivasjon økonomisk motivert. Dagens system sier at dersom hun har ungene mer enn 60% skal hun ha full bidrag fra far, dobbelt barnetrygd, skatteklasse 2 og rett til barnepass-støtte. Samfunnet bidrar altså til å nøre opp under disse konfliktene som er så ødeleggende for barna - og som oftes for far som ødelegges av savn og elendig økonomi.

Det er i ferd med å snu heldigvis. Fra 1. januar ble det slik at foreldrene skal dele på reiseutgiftene til samvær. Det er utrolig bra at det ble slik. Og fra neste høst blir bidraget regnet ut av faktisk samvær - slik at særlig far "belønnes" for å være mest mulig med barna.

Verden går altså noe framover. Men det er holdningene som er verst å gjøre noe med, og som jeg tror er hovedgrunnen til min exs holdning til delt bosted - hun støter på holdninger i sine omgivelser om at dette er en unaturlig måte å ha ungene på. I deres verden skal far ha dem annen hver helg. Basta.

Det er å håpe dommeren i min sak er rnuftig for mine barns skyld, men det får tiden vise.

Vennlig hilsen