Kaos

[lionmama]

Hei!

Skrev inn her før jul om at jeg ikke orket ekteskapet mer. Jeg klarte å bestemme meg for å gå i begynnelsen av februar, og vi skal til mekling i ettermiddag. Nå er ting blitt så vonde at jeg ikke vet hverken ut eller inn, og håper på noen kommentarer fra dere.

Det første gjelder leiligheten. Noe av årsaken til at jeg ønsker å bryte er hans fullstendige passivitet i forhold til hvordan det ser ut hjemme. Jeg har ordnet alle de praktiske tingene, hengt opp bilder, kjørt og hentet møbler m.m. Han var ikke en gang med på visningen, siden han sa han stolte på meg. Vi er enige om delt omsorg (50/50) og jeg ønsker selvsagt å beholde leiligheten jeg har lagt så mye omsorg og krefter i. Men nå sier han at siden det er meg som vil gå, er det jeg som får finne meg et nytt sted, han er "jo også glad i leiligheten", men har ikke bidratt på annen måte enn økonomisk eller etter direkte ordre fra meg (malt noen vegger m.m.). Jeg ønsker å kjøpe ham ut, men det vil han ikke. Hva gjør jeg? Er så fortvila og redd...

Det at jeg er så redd for å miste leiligheten, gjør også at jeg tenker at vi må prøve litt til, likevel. Føler meg så tom innvendig, har ikke mer å gi, men redselen for fremtiden gjør at jeg tenker at vi kanskje må prøve likevel. Midt opp i det hele har jeg ganske sterke følelser for en kollega jeg ikke kan unngå å ha kontakt med, og det er gjensidig, men vi er begge gift så vi har klart å holde oss på matta til nå. Men jeg vet at jeg ikke klarer å kutte ut følelsene for denne andre selv om minn mann og jeg bestemmer oss for å prøve en gang til (det virker litt som om han skjønner noe av alvoret nå, men er usikker på hvor lenge det varer). Er det fåfengt å prøve? Når jeg uansett har en "koffert på vindfanget", og i alle år har tenkt at dette bare var midliertidig? Hjelp! Skulle ønske noen bare kunne holde rundt meg og si "dette går bra".....

[Gjest nyco]

Den som har daglig omsorg for barna har også krav på å få bli boende i felles bolig. Altså, du kjøper ham ut og han flytter.

[lionmama]

Den som har daglig omsorg for barna har også krav på å få bli boende i felles bolig. Altså, du kjøper ham ut og han flytter.

Hei!

Vi skal ha delt omsorg, dvs barna kommer til å være like mye hos hver av oss. Så det er ikke så opplagt hvem som skal ha leiligheten.

Men er det noe galt med meg, når jeg blir så fortvilet at bare tanken på å miste leiligheten får meg til å tenke at jeg bør prøve litt til, selv om jeg langt inne føler at det ikke er noen vits i?

[Gjest Martin]

Hei!

Vi skal ha delt omsorg, dvs barna kommer til å være like mye hos hver av oss. Så det er ikke så opplagt hvem som skal ha leiligheten.

Men er det noe galt med meg, når jeg blir så fortvilet at bare tanken på å miste leiligheten får meg til å tenke at jeg bør prøve litt til, selv om jeg langt inne føler at det ikke er noen vits i?

La meg aller først få si hvor enormt positivt det er at dere er enige om delt bosted (tidligere delt omsorg). Denne løsningen er svært anstrengende, men har et hav av positive sider ved seg. Jeg vet av erfaring.

Jeg synes du må ta en alvorlig samtale med deg selv, og innse at du uansett nå tar steget inn i et nytt liv - både for deg og barnet(ene).

Å skaffe seg ny leilighet er ingen heksekunst, det er jo økonomien som bremser. Du skal ha halvparten av verdien og har åpenbart penger til resten - når du har råd til å kjøpe han ut.

Kom deg ut av leiligheta og start på nytt. Tungt i en overgangsfase, men det går seg til. Husk det!

Det Nyco sier er bare tull. Ingen har mer krav på felles bo selv om han/hun har hovedomsorgen. Det er hvem som har råd til å kjøpe den andre ut som gjelder.

[Gjest -Riksklysa]

hmm, en kjedelig situasjon å havne i dette. At han hevder å ha blitt glad i leiligheten får så være, men vil han være like glad i leiligheten etter at du har tatt med deg det som er rettmessig ditt? Tror vel kanskje at han bruker dette som en unnskyldning for at han skal slippe å lete etter noe nytt...

Nei, stå på krava dine, sett som krav at han flyttet ut...

en liten klem på vegen for moralsk støtte kommer din vei...