Er det minner/ ord som du husker som du aldri glemmer?

[Gjest Mina1]

Har du opplevd minner av behandling eller ord som du aldri glemmer, altså som satt en støkk i deg? Har du eksempel på opplevelsene? Altså hva skjedde og hva ble sagt eller gjort? og hva tenkte du? Og hvordan påvirket det deg? 

Endret 31. januar 2018 av Mina1

[stjernestøv]

9 minutter siden, Mina1 skrev:

Har du opplevd minner av behandling eller ord som du aldri glemmer, altså som satt en støkk i deg? Har du eksempel på opplevelsene? Altså hva skjedde og hva ble sagt eller gjort? og hva tenkte du? Og hvordan påvirket det deg? 

Behandling i psykiatrien?

[Gjest Mina1]

11 minutter siden, stjernestøv skrev:

Behandling i psykiatrien?

Samme hvor.... av mennesker, psykratrisk behandling innen psykriatrien, .. overalt.

 

 

[stjernestøv]

3 minutter siden, Mina1 skrev:

Samme hvor.... av mennesker, psykratrisk behandling innen psykriatrien, .. overalt.

 

 

En psykolog jeg hadde sa "Du blir ikke bedre med årene, heller verre". Det er ikke lett å glemme. Og når jeg var innlagt en gang ville jeg møte en type midt på natten, ba de låse opp avdelingen....noe de ikke gjorde. Da fikk jeg masse kjeft dagen etter av en mannlig sykepleier, likte aldri han. Han var så sint hele tiden, og bet tennene sammen så det vistes på kjevene. Og første gangen jeg var innlagt sa de jeg var der for å ta medisiner, jeg nektet og kranglet med en lege og en psykolog. De kastet meg ut, det var ikke behagelig. Trodde jeg var der for å hvile jeg, komme meg. Og lederen av ei gruppe jeg var på sa alle som tok psykofarmaka dopet seg,og der satt vi...alle på medisiner. 

Ellers har jeg gode erfaringer innen psykiatrien, møtt masse greie folk der. 

[AnonymBruker]

Min sønn hadde lærevansker og slet sosialt. Han ble mobbet og jeg prøvde å ta det opp med læreren. Da sa læreren « du kan ikke vente noe annet slik han er». Det er som spikret fast i min hukommelse. Jeg kom aldri noen vei med mobbesaken og i dag er han psykiatrisk pasient. 

Anonymkode: 9092f...e52

[Gjest Mina1]

1 time siden, stjernestøv skrev:

En psykolog jeg hadde sa "Du blir ikke bedre med årene, heller verre". Det er ikke lett å glemme. Og når jeg var innlagt en gang ville jeg møte en type midt på natten, ba de låse opp avdelingen....noe de ikke gjorde. Da fikk jeg masse kjeft dagen etter av en mannlig sykepleier, likte aldri han. Han var så sint hele tiden, og bet tennene sammen så det vistes på kjevene. Og første gangen jeg var innlagt sa de jeg var der for å ta medisiner, jeg nektet og kranglet med en lege og en psykolog. De kastet meg ut, det var ikke behagelig. Trodde jeg var der for å hvile jeg, komme meg. Og lederen av ei gruppe jeg var på sa alle som tok psykofarmaka dopet seg,og der satt vi...alle på medisiner. 

Ellers har jeg gode erfaringer innen psykiatrien, møtt masse greie folk der. 

Huff... Huff ... Huff... ikke greit... 

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min sønn hadde lærevansker og slet sosialt. Han ble mobbet og jeg prøvde å ta det opp med læreren. Da sa læreren « du kan ikke vente noe annet slik han er». Det er som spikret fast i min hukommelse. Jeg kom aldri noen vei med mobbesaken og i dag er han psykiatrisk pasient. 

Anonymkode: 9092f...e52

Huff Huff og uff og uff... De var en ubehagelig kommentar fra lærer.... Triste greier... Uff. Håper at det begynner å gå bedre med han. Stakkars. Var litt av en ubehagelig måte å si det på av lærer. 

[FjellOgDalar]

En medelev som stadig var etter meg tok en dag og slettet harddisken min, hvor jeg hadde masse viktige notater. Det var et teknisk hjelpemiddel jeg hadde pga. dårlig syn. Siden han hadde ført an i flere mobbeepisoder over tid, klikket jeg totalt og sparket fyren rett i ballene... Takk og pris hadde jeg backup av mye, men langt  ifra alt. Selvsagt er det ikke bra å sparke til gutter i balla, men når han som fikk den støvelen der om trent ikke fikk noe reaksjon fra skolens side... Det han gjorde mot meg var jevngodt med å sette fyr på andres arbeidsbøker. Foreldrene mine snakket for døve ører da de tok det opp. Rektor presterte faktisk å si noe i retningen av at jeg var mer ressurssterk enn han, og derfor reagerte de slik (!!!!!!!!). DET glemmer jeg aldri.

... bare så det er sagt, så har jeg roet meg med årene. Nå får folk det verbalt.

[emilie321]

Jeg har så mange minner som jeg helst skulle være foruten. 

Hvis jeg ikke gjorde slik foreldrene mine ville så fikk jeg høre at hvis du ikke gjør sånn og sånn så er vi ikke glad i deg mer. 

Når jeg fikk juling og var så dum at jeg spurte hva jeg hadde gjort galt og fikk til svar ; skjønner du ikke det en gang. Fikk da gjerne noen ekstra slag.

Nei, det nytter ikke å ramse opp alt, til det er det for mye.

Akkurat i dag så vil jeg heller fokusere på noe positivt.

[Gjest Mina1]

Har også selv mange minner som jeg skulle være foruten. Egentlig har jeg mye fine minner. Det er for det meste kjærlighetslivet mitt hvor jeg har vonde minner ifra. Altså jeg vet at jeg ikke må bry meg om det som er skjedd lenger. Men når man har opplevd mange vonde ord, og erfaringer så blir det slik at jeg på en måte bryr meg fordi jeg føler det er vanskelig å våge seg utpå igjen. Det er jo liksom bare å glemme det som var, og ikke bry seg og tenke at alt kan bli bedre, men akkurat det jeg har erfart sitter. 

Ellers har jeg ikke så mye vonde erfaringer annet enn at da jeg var liten så ble jeg utstøtt på skolen fra jeg var 8 år, og ingen i klassen ville vite av meg fordi jeg var sjenert og beskjeden. Jeg husker at det var veldig vondt.. Jeg er gjerne litt sårbar den dag pga det altså dersom jeg føler meg sviktet. Men jeg har tilgitt dem som gjorde det. Jeg vet at barn er bare barn. Og jeg var ganske beskjeden og sjenert jente. I motsetning til det dere får inntrykk av så var jeg helt taus den gangen i klassen. Jeg var så flau og sjenert. Men jeg var tøff blant noen gode venner som jeg hadde utenom klassen. Da pratet jeg og var meg selv, men i klassen og på skolen så var jeg stille og taus og flau. Det er noe som alltid ligger der, for iblant så tenker jeg på om jeg har tatt skade av barndommen fordi jeg takler veldig dårlig å komme opp i lignende situasjoner. Jeg husker den evige klumpen i halsen fra dagene på skolen.. Klumpen med å være utenfor, klumpen av å føle seg ensom... og jeg var ikke gamle jenten.. og det visste jeg selv... men jeg visste at jeg var sterk. Jeg tok det opp med en psykolog en gang da jeg var i tyveårene. Psykologen mener at utrolig nok så har jeg vært sterk og klart å komme igjennom det uten skader fra det. Men jeg vet ikke jeg. Jeg takler dårlig enkelte situasjoner. Men jeg vet at jeg har vært sterk. 

Ellers har jeg mye gode minner fra livet mitt også  . Jeg har levd et veldig innholdsrikt liv iallefall. Og opplevd ganske mye. Et liv med mye fine mennesker i. 

Endret 1. februar 2018 av Mina1

[Nicklusheletida]

20 timer siden, Mina1 skrev:

Har du opplevd minner av behandling eller ord som du aldri glemmer, altså som satt en støkk i deg? Har du eksempel på opplevelsene? Altså hva skjedde og hva ble sagt eller gjort? og hva tenkte du? Og hvordan påvirket det deg? 

Jeg har hatt en trygg og god barndom, men siste årene av ekteskapet var så jævlige at jeg vil ikke gå i detalj på det en gang, fordi folk her inne må tro at jeg er helt blottet for IQ som ikke gikk ut av ekteskapet tidligere. 

Det var nesten flax at jeg brakk beinet så grundig med knusningsskader og ble sittende i rullestol, for da fikk jeg helt andre ting å konsentrere meg om i en periode. Da var det å bli frisk uten varige men,  som ble hovedfokuset. 

Jeg fikk en del rare symtomer i denne perioden. Det var en kveld jeg trodde jeg hadde fått hjerteinnfarkt, ble hentet med sykebil og kjørt til legevakta. Jeg fikk også en klump i halsen som satt fast som jeg ikke fikk verken opp eller ned. 

I ettertid har jeg skjønt at dette var symptomer på alle påkjenninger i den tiden. " Hjerteinnfarktet ''  var sannsynligvis panikkanfall. Klumpen i halsen var sikkert noe angst-greier det også. Klarte ikke å spise heller, så ble til slutt 49 kilo før jeg greide å snu det. Det var litt lite når jeg er 1.72 høy. 

Hvordan det har påvirket meg ?

Jeg vet å sette pris på alt det gode jeg har i livet mitt. Jeg setter veldig stor pris på naturen, venner, familie , jobben , kollegaer og ikke minst den kjekke og fantastiske samboeren jeg nå har  Det skal mye til før jeg klager på noe. Det er ikke meg som klager hvis det er dårlig vær en dag. 

 

 

[AnonymBruker]

Å få barnevernet på nakken helt uventet pga at en nevrotisk nabo sendte bekymringsmelding var et sjokk. Enda større var sjokket i møtet med menneskene i barnevernet. Vi var en helt vanlige foreldre  som ble mistenkeliggjort og behandlet som kriminelle. 

Anonymkode: 9092f...e52

[AnonymBruker]

Min oppvekst i familien var ikke den letteste, men jeg vil ikke gå i detaljer på det. Jeg var i alle fall et barn med ødelagt selvbilde og selvtillit da jeg begynte på skolen. 

Jeg var et ensomt barn på skolen og ble mobbet. Jeg husker godt en episode på skolen (muligens 1. klasse) hvor en gutt satt i sandkassa, like alene og ensom som jeg følte meg. Jeg tenkte at jeg kunne gå bort til ham og spørre om vi skulle leke, og at vi kanskje kunne bli venner. Som tenkt, så gjort. Men da jeg kom bort til ham så ropte han "gå vekk!" Og så drev han og spydde. Det tok flere år før jeg skjønte at denne gutten nok spydde fordi han var syk. Men jeg trodde at han spydde fordi jeg var ekkel og stygg, og at han ikke ville være venn med meg. Det gjorde inntrykk for å si det mildt..

Anonymkode: d6e03...ff1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Min oppvekst i familien var ikke den letteste, men jeg vil ikke gå i detaljer på det. Jeg var i alle fall et barn med ødelagt selvbilde og selvtillit da jeg begynte på skolen. 

Jeg var et ensomt barn på skolen og ble mobbet. Jeg husker godt en episode på skolen (muligens 1. klasse) hvor en gutt satt i sandkassa, like alene og ensom som jeg følte meg. Jeg tenkte at jeg kunne gå bort til ham og spørre om vi skulle leke, og at vi kanskje kunne bli venner. Som tenkt, så gjort. Men da jeg kom bort til ham så ropte han "gå vekk!" Og så drev han og spydde. Det tok flere år før jeg skjønte at denne gutten nok spydde fordi han var syk. Men jeg trodde at han spydde fordi jeg var ekkel og stygg, og at han ikke ville være venn med meg. Det gjorde inntrykk for å si det mildt..

Anonymkode: d6e03...ff1

Men dette er selvsagt ikke det verste minnet, bare så det er sagt. 

Anonymkode: d6e03...ff1

[Gjest Mina1]

22 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg har hatt en trygg og god barndom, men siste årene av ekteskapet var så jævlige at jeg vil ikke gå i detalj på det en gang, fordi folk her inne må tro at jeg er helt blottet for IQ som ikke gikk ut av ekteskapet tidligere. 

Det var nesten flax at jeg brakk beinet så grundig med knusningsskader og ble sittende i rullestol, for da fikk jeg helt andre ting å konsentrere meg om i en periode. Da var det å bli frisk uten varige men,  som ble hovedfokuset. 

Jeg fikk en del rare symtomer i denne perioden. Det var en kveld jeg trodde jeg hadde fått hjerteinnfarkt, ble hentet med sykebil og kjørt til legevakta. Jeg fikk også en klump i halsen som satt fast som jeg ikke fikk verken opp eller ned. 

I ettertid har jeg skjønt at dette var symptomer på alle påkjenninger i den tiden. " Hjerteinnfarktet ''  var sannsynligvis panikkanfall. Klumpen i halsen var sikkert noe angst-greier det også. Klarte ikke å spise heller, så ble til slutt 49 kilo før jeg greide å snu det. Det var litt lite når jeg er 1.72 høy. 

Hvordan det har påvirket meg ?

Jeg vet å sette pris på alt det gode jeg har i livet mitt. Jeg setter veldig stor pris på naturen, venner, familie , jobben , kollegaer og ikke minst den kjekke og fantastiske samboeren jeg nå har  Det skal mye til før jeg klager på noe. Det er ikke meg som klager hvis det er dårlig vær en dag. 

 

 

Ja, samme her: jeg setter pris på det gode jeg faktisk har i livet mitt  . Men jeg savner noe så klart... Kjente det stakk i hjertet i dag da jeg etter 6 dager av tinder gikk på og leser at en fyr skrev at han mistet interessen fordi jeg ikke hadde vært pålogget på 6 dager. Jeg føler at jeg ikke takler nettdating fordi jeg får så mye svar, og det er vanskelig å forholde seg til alt det på toppen at jeg er livredd for avvisninger, og har dårlig tro på meg selv pga erfaringer fra fortiden. Ja... og det å orke å bruke fritiden min på å gå ut å fryse og gå på en date .. det er bare et tiltak for meg når jeg vet at den beste ro i meg får jeg med å gjøre alt annet enn det  . Jeg er litt stresset fordi jeg ønsker å finne kjærligheten, men jeg har ikke hatt ork til det pga at jeg er redd for avvisninger og å føle meg som ingenting verdt. Egentlig er det bedre å treffe folk på andre arenaer enn å treffe de via nettet. For da vet man litt om man liker hveandre eller ikke på forhånd, istedet for å gå på bom etter bom.... og mye tid går. Men jeg er desverre så sjenert... Men mulig jeg burde bare forsøkt å engasjert meg i noe.. eller vært et sted hvor jeg tror det kan være mulig at en plutselig sjekker meg opp... Er lei av nettsjekking. Har forsøkt det så mye.... og bommet så mye på det.. 

Men jeg er glad for alt annet jeg har i livet mitt. Det er viktigere enn alt for meg  . 

 

Endret 1. februar 2018 av Mina1

[Nicklusheletida]

1 minutt siden, Mina1 skrev:

Ja, samme her: jeg setter pris på det gode jeg faktisk har i livet mitt  . Men jeg savner noe så klart... Kjente det stakk i hjertet i dag da jeg etter 6 dager av tinder gikk på og leser at en fyr skrev at han mistet interessen fordi jeg ikke hadde vært pålogget på 6 dager. Jeg føler at jeg ikke takler nettdating fordi jeg får så mye svar, og det er vanskelig å forholde seg til alt det på toppen at jeg er livredd for avvisninger, og har dårlig tro på meg selv pga erfaringer fra fortiden. Ja... og det å orke å bruke fritiden min på å gå ut å fryse og gå på en date .. det er bare et tiltak for meg når jeg vet at den beste ro i meg får jeg med å gjøre alt annet enn det  . Jeg er litt stresset fordi jeg ønsker å finne kjærligheten, men jeg har ikke hatt ork til det pga at jeg er redd for avvisninger og å føle meg som ingenting verdt. 

 

Du har et litt annet forhold til nettdating enn det jeg hadde. 

Jeg orket ikke å bruke masse tid på å skrive med menn . 

Noen mener at man bør skrive i lang tid og bli godt kjent først, men jeg orket ikke å skrive masse med mannfolk jeg ikke kjente. Jeg ville heller være på dol, facebook, nettaviser og alle andre steder enn å utlevere meg selv til fremmede menn. 

Jeg ville heller bare møtes til en kaffekopp og ta det derifra,  hvis jeg så en som så interessant  ut

Da ble jeg heller ikke skuffet om virkeligheten stemte med inntrykket jeg hadde 

Da har man ikke kastet bort så mye tid på det. Det er jo først når man møtes man kan finne ut om det er aktuelt å gå videre uansett hvor mye tid man har brukt på forhånd, tenker jeg

[Nicklusheletida]

1 minutt siden, Nicklusheletida skrev:

Du har et litt annet forhold til nettdating enn det jeg hadde. 

Jeg orket ikke å bruke masse tid på å skrive med menn . 

Noen mener at man bør skrive i lang tid og bli godt kjent først, men jeg orket ikke å skrive masse med mannfolk jeg ikke kjente. Jeg ville heller være på dol, facebook, nettaviser og alle andre steder enn å utlevere meg selv til fremmede menn. 

Jeg ville heller bare møtes til en kaffekopp og ta det derifra,  hvis jeg så en som så interessant  ut

Da ble jeg heller ikke skuffet om virkeligheten ikke stemte med inntrykket jeg hadde 

Da har man ikke kastet bort så mye tid på det. Det er jo først når man møtes man kan finne ut om det er aktuelt å gå videre uansett hvor mye tid man har brukt på forhånd, tenker jeg

 

Endret 1. februar 2018 av Nicklusheletida
.

[Gjest Mina1]

3 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Du har et litt annet forhold til nettdating enn det jeg hadde. 

Jeg orket ikke å bruke masse tid på å skrive med menn . 

Noen mener at man bør skrive i lang tid og bli godt kjent først, men jeg orket ikke å skrive masse med mannfolk jeg ikke kjente. Jeg ville heller være på dol, facebook, nettaviser og alle andre steder enn å utlevere meg selv til fremmede menn. 

Jeg ville heller bare møtes til en kaffekopp og ta det derifra,  hvis jeg så en som så interessant  ut

Da ble jeg heller ikke skuffet om virkeligheten stemte med inntrykket jeg hadde 

Da har man ikke kastet bort så mye tid på det. Det er jo først når man møtes man kan finne ut om det er aktuelt å gå videre uansett hvor mye tid man har brukt på forhånd, tenker jeg

Enig i det. Men den fyren som ble utålmodig fordi Jeg ikke var pålogget tinder på 5 - toppen 6 dager og sier at det har gått for lang tid fra forrige pålogging til at han er interessert var feil i hodet mitt i utgangspunktet. Jeg likte ikke helt måten han skrev på fra før uansett. Jeg mister fort interessen om noen forteller at de har møtt mange men ingen var noe. Og dette med å teste kjemi over et kaffebord er ikke helt min stil. Jeg liker bedre å bare gå en spasertur. Men nå har det vært kaldt ute. 

Personlig liker jeg å skrive litt og liker men  som er tålmodige. Orker ikke å løpe ut med noen jeg knappt vet noe om. Det går jeg gjort før og det var ikke noe kjekt. 

Jeg føler det med dating er vanskelig også. Har ikke akkurat hatt mye lykke anngående det. Så jeg er ikke særlig motivert. 

Forstår det slik at en god del  elsker å date. Men jeg synes ikke det er noe særlig men mulig de har lykkes mer enn meg innen det

Endret 1. februar 2018 av Mina1

[Babette]

10 minutter siden, Mina1 skrev:

Enig i det. Men den fyren som ble utålmodig fordi Jeg ikke var pålogget tinder på 5 - toppen 6 dager og sier at det har gått for lang tid fra forrige pålogging til at han er interessert var feil i hodet mitt i utgangspunktet. Jeg likte ikke helt måten han skrev på fra før uansett. Jeg mister fort interessen om noen forteller at de har møtt mange men ingen var noe. Og dette med å teste kjemi over et kaffebord er ikke helt min stil. Jeg liker bedre å bare gå en spasertur. Men nå har det vært kaldt ute. 

Personlig liker jeg å skrive litt og liker men  som er tålmodige. Orker ikke å løpe ut med noen jeg knappt vet noe om. Det går jeg gjort før og det var ikke noe kjekt. 

Jeg føler det med dating er vanskelig også. Har ikke akkurat hatt mye lykke anngående det. Så jeg er ikke særlig motivert. 

Forstår det slik at en god del  elsker å date. Men jeg synes ikke det er noe særlig men mulig de har lykkes mer enn meg innen det

Jeg følger med på en programserie på TV Norge hver torsdag kveld, som heter Første date. Dette er blind dates, der eksperter har prøvd å koble sammen folk med sammenfallende interesser på forhånd. De fleste er veldig kresne, og forventer gnist fra første møte. Til nå er det nesten ingen som har ønsket å treffe hverandre en gang til. (Jeg synes personlig at noen er for kresne, og jeg tror at den berømmelig gnisten kan komme etter hvert).

Men det er interessant å følge med på samtalene og kommunikasjonen, og hvis jeg mot alle odds skulle ha kastet meg ut i dating, ville jeg ha tenkt at middag på restaurant er en fin setting. Da kan man ha øyenkontakt hele tida, og det gjør ikke noe om det blir litt pauser i samtalen, siden man også skal spise og drikke.

[Nicklusheletida]

44 minutter siden, Mina1 skrev:

Enig i det. Men den fyren som ble utålmodig fordi Jeg ikke var pålogget tinder på 5 - toppen 6 dager og sier at det har gått for lang tid fra forrige pålogging til at han er interessert var feil i hodet mitt i utgangspunktet. Jeg likte ikke helt måten han skrev på fra før uansett. Jeg mister fort interessen om noen forteller at de har møtt mange men ingen var noe. Og dette med å teste kjemi over et kaffebord er ikke helt min stil. Jeg liker bedre å bare gå en spasertur. Men nå har det vært kaldt ute. 

Personlig liker jeg å skrive litt og liker men  som er tålmodige. Orker ikke å løpe ut med noen jeg knappt vet noe om. Det går jeg gjort før og det var ikke noe kjekt. 

Jeg føler det med dating er vanskelig også. Har ikke akkurat hatt mye lykke anngående det. Så jeg er ikke særlig motivert. 

Forstår det slik at en god del  elsker å date. Men jeg synes ikke det er noe særlig men mulig de har lykkes mer enn meg innen det

Du mister interessen for sånne som meg du da. Om jeg hadde vært mann altså 😀

Jeg hadde flere kaffedater og jeg syntes ikke det var vits i å gå videre hvis ikke gnisten var der fra første møte. Jeg elsker ikke å date. Tvert i mot. Jeg så bare på det som en nødvendig onde for å « komme i mål » 😀

Jeg likte ikke så godt å være alene. Det ble en brå endring fra 5 stykker til bare meg og yngstejenta . De to eldste flyttet for å studere og gå skole. X- familien ble borte fra livet mitt og også en stor venneflokk som egentlig tilhørte x- en. 

Jeg fikk litt hastverk med å bygge meg opp et nytt nettverk . Kan si det sånn at jeg var supermotivert 

I tillegg hadde jeg en god porsjon flax. 

[Gjest Mina1]

7 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Du mister interessen for sånne som meg du da. Om jeg hadde vært mann altså 😀

Jeg hadde flere kaffedater og jeg syntes ikke det var vits i å gå videre hvis ikke gnisten var der fra første møte. Jeg elsker ikke å date. Tvert i mot. Jeg så bare på det som en nødvendig onde for å « komme i mål » 😀

Jeg likte ikke så godt å være alene. Det ble en brå endring fra 5 stykker til bare meg og yngstejenta . De to eldste flyttet for å studere og gå skole. X- familien ble borte fra livet mitt og også en stor venneflokk som egentlig tilhørte x- en. 

Jeg fikk litt hastverk med å bygge meg opp et nytt nettverk . Kan si det sånn at jeg var supermotivert 

I tillegg hadde jeg en god porsjon flax. 

Da er vi to om det : ingen av oss likte å date. Jeg gruer meg for å måtte gå på date igjen. Men det er sant : det er et nødvendig onde som jeg må igjennom igjen dersom jeg skal finne kjærligheten. Jeg har slitt mye med det forrige. Men viktig å tenke videre. Glemme det drittet som var. Fyren var ikke snill men det kan finnes noe bedre. Og viktig å se fremover. Og våge å få avvisninger etter avvisninger. Jeg er litt feig og redd for at det bare blir avvisninger. Men det gjelder å våge

Årsaken  til at jeg er treg å få kontakt med er jo det at jeg ikke våger og tenker for mye på det vonde jeg har erfart. Men gjelder å drite i det og se frem!!!!!

Endret 2. februar 2018 av Mina1