Dilemma - innspill ønskes!

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. 

 

Nei, fordi du har ikke automatisk et bedre utgangspunkt. Det er dessverre ingen automatikk i at smertefulle erfaringer gir verdifull kunnskap. 3 år er også som sagt forsvinnende liten tid, uansett om det er rus, selvskading eller annet.

 

Nei, det er akkurat det du ikke bør. Fordi du gjør deg selv til hovedfokuset, hva tror du pasientenes tanker rettes mot dersom dette kommer ut? 

Du trenger ikke å "komme ut av psykiatriskapet" for å skape tillit og relasjoner. Tillit og relasjoner må jobbes med kontinuerlig, i hver eneste session, uten å involvere privatlivet ditt.

Dyktige profesjonelle viser personlighet og lar privatlivet sitt ligge hjemme, både for ens egen og sine pasienters skyld.

 

Anonymkode: 5714f...aca

Begynner bedre å forstå ditt og andres syn på det å dele av sitt eget private liv, og ser absolutt poengene deres. Men lurer på en ting, mener du det ville vært det samme om jeg var på dette stedet kontra et annet behandlingssted om jeg ikke forteller det til pasientene? Da tenker jeg kun på forholdet mellom meg som student i praksis og pasientene (og ikke de ansatte).

Som jeg prøvde å formidle tidligere så gjelder det ikke rus, selvskading eller annen alvorlig psykisk lidelse. Hadde det vært tilfellet hadde jeg selvfølgelig aldri vurdert dette, og heller kanskje ikke feltet psykiatri helt generelt. Og ja tre år er ikke lenge å regne, men helt ærlig er ikke dette en individuell vurdering - kanskje er det lenge nok for meg? 

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Begynner bedre å forstå ditt og andres syn på det å dele av sitt eget private liv, og ser absolutt poengene deres. Men lurer på en ting, mener du det ville vært det samme om jeg var på dette stedet kontra et annet behandlingssted om jeg ikke forteller det til pasientene? Da tenker jeg kun på forholdet mellom meg som student i praksis og pasientene (og ikke de ansatte).

Nei. Jeg tror at både ditt forhold til læring/veiledning og ditt forhold til pasienter vil være langt bedre på et helt nytt sted. 

 

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som jeg prøvde å formidle tidligere så gjelder det ikke rus, selvskading eller annen alvorlig psykisk lidelse. Hadde det vært tilfellet hadde jeg selvfølgelig aldri vurdert dette, og heller kanskje ikke feltet psykiatri helt generelt. Og ja tre år er ikke lenge å regne, men helt ærlig er ikke dette en individuell vurdering - kanskje er det lenge nok for meg? 

Anonymkode: 2bb41...403

Joda, tiden kan diskuteres. Problemet er at man tror gjerne man er klar men man har ikke blitt utsatt for mange nok påkjenninger (eller spesielle nok påkjenninger, slik som i dette tilfellet) til å sikkert kunne vite. Denne praksisperioden vil gi deg en god pekepinn på om du har distanse nok. 

Anonymkode: 5714f...aca

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ville ikke ha jobbet samme plass d u har vært pasient,det kan trigge veldig, og at du lever deg f iæo r mye følesesmessig i pasientens tilstander.finn noe lignende en annen plass,du vil uansett få brukt din erfaring, som vil være nyttig

Men du må skjerme deg selv.varm klem og lykke til videre 💜 

Anonymkode: 5000b...268

Takk for rådet ditt, ja jeg skal prøve å huske på å ta hensyn til min egen psyke oppi alt dette. Selv om jeg tenker i dag at det vil gå fint (at jeg er klar for utfordringen og ferdig med mine problemer) og at dette kan gi rom for økt mestringsfølelse og egen selvfølelse. Er jo mine egne erfaringer - som jeg gjerne vil bruke til noe nyttig og min interesse for feltet som gjør at jeg ønsker å prøve meg innen fagfeltet (som noe annet enn pasient), men forstår nå at jeg må skille mellom å være personlig (vise personlighet) vs. å være for privat ovenfor pasientene.

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Jeg tror at både ditt forhold til læring/veiledning og ditt forhold til pasienter vil være langt bedre på et helt nytt sted. 

 

Joda, tiden kan diskuteres. Problemet er at man tror gjerne man er klar men man har ikke blitt utsatt for mange nok påkjenninger (eller spesielle nok påkjenninger, slik som i dette tilfellet) til å sikkert kunne vite. Denne praksisperioden vil gi deg en god pekepinn på om du har distanse nok. 

Anonymkode: 5714f...aca

Jeg er klar over at jeg nok ikke har fått testet ut meg selv tilstrekkelig på om jeg har opparbeidet meg nok distanse til egne erfaringer, men jeg ser ingen annen mulighet til å teste ut dette enn å prøve det i virkeligheten. Mener du at jeg med min bakgrunn som tidligere pasient innen psykiatri kan søke meg inn til en psykiatripraksisplass (ikke samme sted!) eller bør jeg finne på noe helt annet?? Er jo dette jeg virkelig vil og brenner for... 

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er klar over at jeg nok ikke har fått testet ut meg selv tilstrekkelig på om jeg har opparbeidet meg nok distanse til egne erfaringer, men jeg ser ingen annen mulighet til å teste ut dette enn å prøve det i virkeligheten. Mener du at jeg med min bakgrunn som tidligere pasient innen psykiatri kan søke meg inn til en psykiatripraksisplass (ikke samme sted!) eller bør jeg finne på noe helt annet?? Er jo dette jeg virkelig vil og brenner for... 

Anonymkode: 2bb41...403

Du har mye å gjøre i psykiatrien, du har erfaringer som kan bli gull verdt både for deg selv og dine kommende klienter men du skal holde deg langt unna det stedet du selv var innlagt akkurat nå i en veilednings/pasientfokusert praksis. 

Anonymkode: 5714f...aca

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har mye å gjøre i psykiatrien, du har erfaringer som kan bli gull verdt både for deg selv og dine kommende klienter men du skal holde deg langt unna det stedet du selv var innlagt akkurat nå i en veilednings/pasientfokusert praksis. 

Anonymkode: 5714f...aca

Takk for dine argumenter og ditt råd til meg - trenger virkelig å høre fra andre hvilke tanker og meninger de har. Tror jeg kommer til å holde meg unna nevnte sted, men jeg ønsker nok fremdeles å søke inn i mot psykiatrifeltet... Og takk for at du tror på meg, da føles det ikke så håpløst likevel.

Anonymkode: 2bb41...403

[tilstede]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Begynner bedre å forstå ditt og andres syn på det å dele av sitt eget private liv, og ser absolutt poengene deres. Men lurer på en ting, mener du det ville vært det samme om jeg var på dette stedet kontra et annet behandlingssted om jeg ikke forteller det til pasientene? Da tenker jeg kun på forholdet mellom meg som student i praksis og pasientene (og ikke de ansatte).

Som jeg prøvde å formidle tidligere så gjelder det ikke rus, selvskading eller annen alvorlig psykisk lidelse. Hadde det vært tilfellet hadde jeg selvfølgelig aldri vurdert dette, og heller kanskje ikke feltet psykiatri helt generelt. Og ja tre år er ikke lenge å regne, men helt ærlig er ikke dette en individuell vurdering - kanskje er det lenge nok for meg? 

Anonymkode: 2bb41...403

Det spiller ingen rolle om det er på ditt gamle behandlingssted eller et du ikke har vært på. Du forteller uansett ikke om ditt eget til pasientene. Dere er ikke venninner som sitter og deler historier.

[AnonymBruker]

27 minutter siden, tilstede skrev:

Det spiller ingen rolle om det er på ditt gamle behandlingssted eller et du ikke har vært på. Du forteller uansett ikke om ditt eget til pasientene. Dere er ikke venninner som sitter og deler historier.

Har forstått det 

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

Nei ,nei og nei ,fordi det er kort tid siden du var pasient der ,3 år. Du er villig til å fortelle pasientene privat informasjon om deg selv.

Og nei din egen erfaring skal ikke brukes i omgang med pasientene, kunne kunnskape du har lært på skolen, egen erfaring har ingen jobb verdi på det stadiet du er nå.

Og nei personalet hadde ikke lekket informasjon om deg til pasientene den uttalelsen viser bare hvor umodent du tenker.

Velg deg et sted der ingen kjenner deg, helst skulle du ikke ha hatt praksis i psykiatrien enda, men det er vel kanskje emne for praksisperioden?

Og siden du ønsker å vite hvem som svarer,så er jeg sykepleier, har jobbet i psykiatrien. 

Anonymkode: cd558...3b4

[AnonymBruker]

Etter å ha lest gjennom denne tråden, så har det blitt enda tydeligere at du ikke bør ha praksis på det stedet du ønsker. Jeg mener også at du ikke virker klar for å ha praksis i psykiatri overhodet, så hvis dere kan velge ulike fagområder, så synes jeg du skal velge noe annet. Hvis du må i psykiatripraksis nå, så bør du velge en type praksissted som er klart forskjellig fra det stedet du selv har vært innlagt, for eksempel alderspsykiatri. 

Psykiatri handler mye om relasjoner. Du virker ikke å ha særlig innsikt i hvordan din tidligere innleggelse på det ønskede praksisstedet vil kunne påvirke dine relasjoner både til de ansatte og pasientene.  Du virker å ha liten bevissthet om hva som skal være din rolle. 

Anonymkode: 44d64...c6a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei ,nei og nei ,fordi det er kort tid siden du var pasient der ,3 år. Du er villig til å fortelle pasientene privat informasjon om deg selv.

Og nei din egen erfaring skal ikke brukes i omgang med pasientene, kunne kunnskape du har lært på skolen, egen erfaring har ingen jobb verdi på det stadiet du er nå.

Og nei personalet hadde ikke lekket informasjon om deg til pasientene den uttalelsen viser bare hvor umodent du tenker.

Velg deg et sted der ingen kjenner deg, helst skulle du ikke ha hatt praksis i psykiatrien enda, men det er vel kanskje emne for praksisperioden?

Og siden du ønsker å vite hvem som svarer,så er jeg sykepleier, har jobbet i psykiatrien. 

Anonymkode: cd558...3b4

Takk for innspillet ditt, men kjenner jeg begynner å føle meg litt motløs nå - blir litt mye negativitet 

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Etter å ha lest gjennom denne tråden, så har det blitt enda tydeligere at du ikke bør ha praksis på det stedet du ønsker. Jeg mener også at du ikke virker klar for å ha praksis i psykiatri overhodet, så hvis dere kan velge ulike fagområder, så synes jeg du skal velge noe annet. Hvis du må i psykiatripraksis nå, så bør du velge en type praksissted som er klart forskjellig fra det stedet du selv har vært innlagt, for eksempel alderspsykiatri. 

Psykiatri handler mye om relasjoner. Du virker ikke å ha særlig innsikt i hvordan din tidligere innleggelse på det ønskede praksisstedet vil kunne påvirke dine relasjoner både til de ansatte og pasientene.  Du virker å ha liten bevissthet om hva som skal være din rolle. 

Anonymkode: 44d64...c6a

Huff, nå føler jeg meg motløs og trist, alt jeg skriver blir så negativt tolket. Mulig jeg har liten bevissthet om min rolle og tydeligvis både er naiv og mangler innsikt. Jeg er som tidligere sagt takknemlig for råd og innspill, men å få høre at jeg ikke burde ha psykiatripraksis overhodet er hardt å svelge... 

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff, nå føler jeg meg motløs og trist, alt jeg skriver blir så negativt tolket. Mulig jeg har liten bevissthet om min rolle og tydeligvis både er naiv og mangler innsikt. Jeg er som tidligere sagt takknemlig for råd og innspill, men å få høre at jeg ikke burde ha psykiatripraksis overhodet er hardt å svelge... 

Anonymkode: 2bb41...403

Jeg hadde ikke tatt dette så tungt. Du er student, du har lite erfaring og vi som har endel år på baken skal huske at vi har vært helt "ny" vi også. Dette er områder du trenger å bli bedre på og om jeg var deg ville jeg brukt dette aktivt sammen med veilederen min men da gjort det mer generelt (ikke dratt frem din egen situasjon). En måte å gjøre det på er å sette opp "roller/rolleforståelse" som et punkt du ønsker å få mer kunnskap om (hva er greit å dele i samtale med klienter, hvordan håndterer de ansatte situasjonen dersom noen de kjenner blir innlagt/ hva tenker de om å være personlig kontra det å være privat. ). 

Du viser jo bare i denne tråden at du er mottagelig. Du ønsker innspill, du tar imot innspillene på en god måte, du er nysgjerrig og du lar deg bli korrigert (tilsynelatende i hvertfall, vi er på nett så man kan aldri vite). Jeg synes det i seg selv er lovende. Skal du ut i praksis ønsker jeg meg at du leser Arnhild Lauveng "unyttig som en rose". Ønsker du faglitteratur for selve samtalene med klienter ville jeg anbefalt deg Shulman "Kunsten  å hjelpe". Som student har du garantert alt for mye pensum allerede men disse to bøkene kan være med på å styrke deg i forkant. Lauveng boken er en tynn flis, den leser du på en kveld eller to. Shulman kan du låne på biblioteket på skolen, du trenger ikke lese alt - men du bør lese om tuning in- forberedelsesfasen og arbeidsfasen. 

Å være student betyr at du har lov til å trå feil. Ikke la dette ta motet fra deg, bruk det bevisst bruk det til å bygge din identitet som den profesjonen du skal bli en del av.

Anonymkode: 5714f...aca

[emilie321]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Huff, nå føler jeg meg motløs og trist, alt jeg skriver blir så negativt tolket. Mulig jeg har liten bevissthet om min rolle og tydeligvis både er naiv og mangler innsikt. Jeg er som tidligere sagt takknemlig for råd og innspill, men å få høre at jeg ikke burde ha psykiatripraksis overhodet er hardt å svelge... 

Anonymkode: 2bb41...403

Vedkommende mente vel at du  burde ha praksis i psykiatrien senere, ikke aldri

[AnonymBruker]

23 minutter siden, emilie321 skrev:

Vedkommende mente vel at du  burde ha praksis i psykiatrien senere, ikke aldri

Takk for oppmuntringen, ser at jeg muligens overtolket budskapet som ble formidlet.

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde ikke tatt dette så tungt. Du er student, du har lite erfaring og vi som har endel år på baken skal huske at vi har vært helt "ny" vi også. Dette er områder du trenger å bli bedre på og om jeg var deg ville jeg brukt dette aktivt sammen med veilederen min men da gjort det mer generelt (ikke dratt frem din egen situasjon). En måte å gjøre det på er å sette opp "roller/rolleforståelse" som et punkt du ønsker å få mer kunnskap om (hva er greit å dele i samtale med klienter, hvordan håndterer de ansatte situasjonen dersom noen de kjenner blir innlagt/ hva tenker de om å være personlig kontra det å være privat. ). 

Du viser jo bare i denne tråden at du er mottagelig. Du ønsker innspill, du tar imot innspillene på en god måte, du er nysgjerrig og du lar deg bli korrigert (tilsynelatende i hvertfall, vi er på nett så man kan aldri vite). Jeg synes det i seg selv er lovende. Skal du ut i praksis ønsker jeg meg at du leser Arnhild Lauveng "unyttig som en rose". Ønsker du faglitteratur for selve samtalene med klienter ville jeg anbefalt deg Shulman "Kunsten  å hjelpe". Som student har du garantert alt for mye pensum allerede men disse to bøkene kan være med på å styrke deg i forkant. Lauveng boken er en tynn flis, den leser du på en kveld eller to. Shulman kan du låne på biblioteket på skolen, du trenger ikke lese alt - men du bør lese om tuning in- forberedelsesfasen og arbeidsfasen. 

Å være student betyr at du har lov til å trå feil. Ikke la dette ta motet fra deg, bruk det bevisst bruk det til å bygge din identitet som den profesjonen du skal bli en del av.

Anonymkode: 5714f...aca

Tusen takk for svar - Det hjalp veldig å høre dette nå! Og så synes jeg du kommer med veldig gode og konkrete råd til hva jeg bør ha fokus på vedrørende rolleforståelse og "grensesetting" til privatliv når jeg (om jeg...) skal i denne type praksis.

Også takk for boktipsene, de skal jeg sjekke ut (selv om jeg allerede har mye pensum jeg leser på ).

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for innspillet ditt, men kjenner jeg begynner å føle meg litt motløs nå - blir litt mye negativitet 

Anonymkode: 2bb41...403

Ikke meningen å gjøre deg motløs men du har slik jeg ser det ikke god nok avstand til din egen sykehistorie enda og du mangler erfaring. Denne blandingen gjøre at psykiatrien og spesielt den avdelingen du selv har vært på nok ikke er bra for deg nå.

Når du har fått bygget opp din faglige kunnskap og du har fått større personlig avstand til psykiatrien, så er det ingen ting i veien for at du kan jobbe der om du vil. Men du skal bruke din fagkunnskap ,ikke personlig erfaring. Tenk på det ,du vil selv i møtet med helsevesenet bli møtt av folk som behandler etter vitenskapelige prinsipper og ikke egen erfaring eller synsing. Det har med å sikre at pasienten får riktig og lik behandling.

Så kan du bruke dine egne opplevelser til å gi pasientene rikelig med empati og det er jo en god ting.😊

Så masse lykke til med utdanningen. 

Anonymkode: cd558...3b4

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke meningen å gjøre deg motløs men du har slik jeg ser det ikke god nok avstand til din egen sykehistorie enda og du mangler erfaring. Denne blandingen gjøre at psykiatrien og spesielt den avdelingen du selv har vært på nok ikke er bra for deg nå.

Når du har fått bygget opp din faglige kunnskap og du har fått større personlig avstand til psykiatrien, så er det ingen ting i veien for at du kan jobbe der om du vil. Men du skal bruke din fagkunnskap ,ikke personlig erfaring. Tenk på det ,du vil selv i møtet med helsevesenet bli møtt av folk som behandler etter vitenskapelige prinsipper og ikke egen erfaring eller synsing. Det har med å sikre at pasienten får riktig og lik behandling.

Så kan du bruke dine egne opplevelser til å gi pasientene rikelig med empati og det er jo en god ting.😊

Så masse lykke til med utdanningen. 

Anonymkode: cd558...3b4

Tusen takk for et fint svar, litt mere oppløftende dette enn slik jeg tolket det tidligere svaret jeg fikk fra deg 🙄.               Jeg tror jeg skal fikse empatidelen fint, for jeg er et omsorgsmenneske av natur 😊.            Mulig så er kanskje avstanden mellom egen behandling og denne praksisen for tett på hverandre enn jeg følte selv, regner med at dere har solide begrunnelser når dere alle ser ut til å mene at det trenger å ta mye lengere tid enn mine knappe tre år. Håper jeg selv en dag klarer å tilegne meg de ferdigheter som gjør at jeg også vil se deres argumenter - gitt som veiledning og rå fra dere som er yrkesprofesionelle - uten at jeg tar meg nær av dem slik jeg gjør nå (er nok ennå litt sårbar for kritikk og derfor jeg lett blir så motløs også) 😟

Anonymkode: 2bb41...403

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for et fint svar, litt mere oppløftende dette enn slik jeg tolket det tidligere svaret jeg fikk fra deg 🙄.               Jeg tror jeg skal fikse empatidelen fint, for jeg er et omsorgsmenneske av natur 😊.            Mulig så er kanskje avstanden mellom egen behandling og denne praksisen for tett på hverandre enn jeg følte selv, regner med at dere har solide begrunnelser når dere alle ser ut til å mene at det trenger å ta mye lengere tid enn mine knappe tre år. Håper jeg selv en dag klarer å tilegne meg de ferdigheter som gjør at jeg også vil se deres argumenter - gitt som veiledning og rå fra dere som er yrkesprofesionelle - uten at jeg tar meg nær av dem slik jeg gjør nå (er nok ennå litt sårbar for kritikk og derfor jeg lett blir så motløs også) 😟

Anonymkode: 2bb41...403

Jeg synes du har tatt i mot de råd og den veiledning eller kritikk om du vil kalle det det på en veldig god og grei måte, det synes jeg at jeg vil gi deg tilbakemelding på. Veldig mange går rett i forsvar eller er ikke mottakelige, men det har du vært. At en blir litt sår, er vondt, men ikke farlig. Du vokser når du tar i mot den veiledningen du får og blir etter hvert i stand til å gå løs på de oppgaver du har lyst til. Du kommer dit etter hvert så lenge du resonnerer, reflekterer og hører på de som er i bransjen og jobber med dette. De vet hva de snakker om. Etter hvert vil du også gjøre det.

Anonymkode: 9581a...ca7

[AnonymBruker]

På 1.2.2018 den 23.57, AnonymBruker skrev:

Hva tenker der om dette:

Tidligere pasient på en behandlingsinstitusjon (ikke rus), som nå går et profesjonsstudie innen helsefag og som skal ut i praksis. Har mulighet til å ønske seg praksisplass og vurderer å ønske seg til samme behandlingsstedet selv om h*n har vært tidligere pasient der. Er dette greit? Og hva er eventuelle motforestillinger og negative sider vedrørende dette? Kan det være noe positivt ved det? Gått noen runder med meg selv, men mangler noen "å diskutere" det med og ønsker innspill fra både fagpersoner og brukere innen psykisk helse.

På forhånd takk.  

Anonymkode: 2bb41...403

Da jeg var sykepleierstudent ble praksisperioden i psykiatrien sett på som psykisk utfordrende. Selv de som ikke hadde psykiske utfordringer kunne bli trigget  av det de opplevde på praksisplassen. Jeg er overbevist om at egne erfaringer er en positiv egenskap å ta med i møte med pasientene men samtidig ville jeg holdt litt tilbake å dele mine opplevelser med de. Jeg har selv vært psykisk syk og møtt en behandler som stadig snakket om at han selv hadde opplevd å være pasient. Jeg opplevde han som empatisk og forståelsesfull men samtidig kunne han lett overføre sine opplevelser på meg og anta at vi opplevde ting likt. Noen ganger var han også mer opptatt av å fortelle om seg selv enn å virkelig lytte  til meg. Anbefaler deg å være lyttende og forståelsesfull. Prøve se vært menneske som unikt.  Vær profesjonell, vis respekt  og lær nye ting. Lær rutiner og se din rolle som behandler. Pasientene trenger å være trygg på deg og det kan de bli uten at du forteller om deg selv. Dessuten er det viktig at du beskytter deg selv. Man opplever ofte å bli avvist eller må tåle urimelig og sårende oppførsel fra mennesker som er psykisk syk. Man ser også andre menneskers voldsome psykiske smerte. Da er det viktig å kunne bearbeide disse inntrykkene og ha en veiledere som du kan være helt åpen med. 

Anonymkode: f3261...97e