Jeg skammer meg

[AnonymBruker]

• Fordi jeg ikke er frisk. Jeg er deprimert og har angst. Nettopp begynt til behandling no så gudene må vite om det feiler meg mer. Har studert, har jobbet siden jeg var 13, hva har jeg som jobb i dag? Arbeidspraksis  hvor jeg har mulighet til å få  ekstravaktstillung hvis jeg er heldig.

• Over megselv. Fordi uansett hvor positiv og optimistisk og «utenfor comfortsonen» jeg har vært for å få komme meg opp og frem, så har det ikke ført noen sted. For første gang i livet i en alder av snart 38, har jeg mistet positiviteten og optimismen. Jeg føler med hele meg at selv om jeg forsøker videre, så kommer jeg aldri til å oppnå det jeg ønsker ift jobb f.eks. Jeg har ikke gitt opp, men jeg har mistet troen og håpet på at jeg noen gang kan få til noe.

• Over at hele familien min er psyk. Og jeg skammer meg iver at jeg skammer meg over dem, men de bryr seg bare om segselv og er så «svake», dulle dokker, Jeg er fed up etter mange år med bekymringer, tårer, redsel etc. Wasted. Vet det høres kalt og kynisk ut, men jeger dritt lei at jeg skulle være den sterke som skulle ta vare på alle som bare tenker på segselv og ikke klarer noe annet, så blir jeg dårlig og jeg spyr av psykdommer. Hele livet har jeg måtte ta hensyn til disse psykdommene.Jeg har forsøkt hele livet å falle til ro og akseptere, menjeg klarer det ikke. Vil flytte langt vekk, men har barn som jeg har full omsorg for og familie fra deres side som ikke ønsker å ha noe med de å gjøre. 

(Fir all del ikke tro at jeg tror at jeg er så mye bedre enn familien min, selvforakten min er stor.)

• Over at jeg har mistet megselv. 90% av meg er borte. Den pratsomme, humørfylte, positive meg, har blitt strake motsetningen. Alle snur meg ryggen, helt jævlig de som var mine beste venner, og jeg kommer også folk i forkjøpet ang det for den jeg er no, er ikke den jeg vil være. Folk som vil bli kjent, forsvinner jeg for.Jeg isolerer meg, er kun med barna og følger de opp. 

• Liver mitt er ferdig, jeg lever nå kun for barna. Der er jeg, men kun der. Men noen dager er fryktelig tunge fordi hatet mot megselv er så stort.

Jeg har det veldig vondt, og jeg vet det er upasssende sakt ift psykdommer, men trengte å få dette ut og si det akkurat slik jeg føler det. 

Jeg holder neste. Ikke ut 😢

Anonymkode: a9a74...725

[AnonymBruker]

Akkurat no ser jeg ikke noen lys i tunellen og ønsker bare å dø, men jeg tørr ikke å ta livet sv meg pga barns mine og fordi jeg rett og slett ikke tørr. Men klarer ikke å leve mer heller 

Anonymkode: a9a74...725

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Akkurat no ser jeg ikke noen lys i tunellen og ønsker bare å dø, men jeg tørr ikke å ta livet sv meg pga barns mine og fordi jeg rett og slett ikke tørr. Men klarer ikke å leve mer heller 

Anonymkode: a9a74...725

Ts.

Anonymkode: a9a74...725

[AnonymBruker]

Jeg er psyk . Min forakt og frykt for å komme inn i psykiatrien selv ble en utfordring for meg da jeg trengte hjelp. Jeg klarte å leve med smerten i åresvis og var « flink pike» som ordnet alt for alle. Men jeg oppsøkte ikke hjelp før jeg nådde bunnen. Jeg kan ikke beskrive skammen jeg følte da jeg skulle gå til en DPS. Det har vært en lang og tung prossess men nå skammer jeg meg ikke over å være psyk lenger. De fleste mennesker har følelser og tanker som er vanskelige og de færreste ender opp som «dulle dukker». Det er uansett ikke skamfullt å ta imot litt omsorg når man sliter og det er helt greit å være svak innimellom. Kjære deg . Du har tydeligvis altfor mye på deg og trenger hjelp. Ta imot hjelpen som en gave til deg selv. Når man er deprimert så ser man alt med depressive briller. Håpløshet , selvforakt er ikke så uvanlige følelser når man er deprimert. Men tror meg, det blir bedre med god hjelp. Jeg måtte også innse at livet ikke ble slik jeg hadde tenkt . At ting forandret seg og at jeg forandrer meg. At jeg opplevde et slags « vemod» over å ha tapt meg selv og drømmene mine. Tror mange mennesker går igjennom slike faser i livet. Men så reiser man seg igjen og finner kanskje nye veier. Kanskje til og med bedre veier. En ting er sikkert : du er ufattelig verdifull og har ingenting å skamme deg over. Få hjelp og bli frisk. Det blir bedre. 

Anonymkode: 298eb...fa2

[AnonymBruker]

På 4.2.2018 den 10.00, AnonymBruker skrev:

Jeg er psyk . Min forakt og frykt for å komme inn i psykiatrien selv ble en utfordring for meg da jeg trengte hjelp. Jeg klarte å leve med smerten i åresvis og var « flink pike» som ordnet alt for alle. Men jeg oppsøkte ikke hjelp før jeg nådde bunnen. Jeg kan ikke beskrive skammen jeg følte da jeg skulle gå til en DPS. Det har vært en lang og tung prossess men nå skammer jeg meg ikke over å være psyk lenger. De fleste mennesker har følelser og tanker som er vanskelige og de færreste ender opp som «dulle dukker». Det er uansett ikke skamfullt å ta imot litt omsorg når man sliter og det er helt greit å være svak innimellom. Kjære deg . Du har tydeligvis altfor mye på deg og trenger hjelp. Ta imot hjelpen som en gave til deg selv. Når man er deprimert så ser man alt med depressive briller. Håpløshet , selvforakt er ikke så uvanlige følelser når man er deprimert. Men tror meg, det blir bedre med god hjelp. Jeg måtte også innse at livet ikke ble slik jeg hadde tenkt . At ting forandret seg og at jeg forandrer meg. At jeg opplevde et slags « vemod» over å ha tapt meg selv og drømmene mine. Tror mange mennesker går igjennom slike faser i livet. Men så reiser man seg igjen og finner kanskje nye veier. Kanskje til og med bedre veier. En ting er sikkert : du er ufattelig verdifull og har ingenting å skamme deg over. Få hjelp og bli frisk. Det blir bedre. 

Anonymkode: 298eb...fa2

Takk for tilbakemeldingen. Den var veldig fin og beskrivende og selv omjeg ikke unner min værste fiende å oppleve dette, så var det «godt» å høre at man ikke er alene om å ha det/hatt det slik. Hvis jeg kan spørre, hva var det som gjorde at du klarte å få bort skammen? Jeg har alltid klart megselv siden jeg var 17 år. Jeg spørr så og si aldri noen om å hjelpe meg, ber ikke om en tjeneste engang. Pga dette og angst, så brøt jeg fullstendig sammen i dag fordi jeg ikke klarer å forholde meg til at foreldrene til en som barnet mitt trener med, har tilbudt  seg at barnet mitt kan få sitte på med de til og fra trening (jeg har ikke bil). Enkel sak for noen, verdens undergang for meg. Det er med andre ord ikke rart det har rablet for meg. Jeg har kjempet mine kamper, men alltid klart meg. Som voksen forventes det etterhvert at man har orden på det meste føler jeg. Hvis ikke blir man stakkarsliggjort, eller sett ned på. Jeg har aldri erkjent at jeg har problemer. Jeg gjorde det når jeg var mye yngre, men så ble jeg dritt lei sv all»psyk»prat og vurderinger at jeg gikk inn i fornektelse. En viss fasade funket, men angsten som jeg aldri kunne gjemme, har gjort sitt til at jeg ikke har komt meg der jeg ville, uansett hvor hardt jeg har prøvd. Ang. Jeg føler det som jeg er i ett vendepunkt i livet, der jeg må finne ut hvordan jeg skal godta utfordringene mine, beholde selvrespekt, få bort skam og skyldfølelse, ikke bli bitter, men takknemlig og se på livet med nye øyne. Tusen takk for inspirasjon. Og selv om jeg føler jeg har mye å skamme meg over og at jeg ikke føler meg så verdifull. Så tusen takk likevell.  

 

 

 

 

Anonymkode: a9a74...725