Gå til innhold
Guerrito

Gravid over 40?

Anbefalte innlegg

Guerrito

Hva tenker dere om å bevisst planlegge graviditet når man er fyllt 40?

Jeg har aldri hatt "behov" for å reprodusere meg- men ting har endret seg- vi ønsker gjerne barn_dersom_det går- men vi stresser ikke med det. Det vil si- vi forsøker ikke i den forstand at vi utreder  osv men har tenkt " skjer det så skjer det".

MEN jeg sliter litt mot egne fordommer:

Jeg var lenge bastant på at jeg ikke ville ha barn etter fylte 35 fordi det er større sjansje for at det " er noe" med barnet , større sjanse for utfordringer for meg som gravid OG jeg vil bli gammel forelder- barnet vil  miste oss tidligere enn det som kanskje kunne ha vært tilfelle dersom vi var yngre..

Nå er jeg et sted i livet der vi har snakket en del om dette- når det gjelder utfordringer som kan oppstå hos barnet så vil vi aldri vite hvordan det er før vi eventuelt er i den situasjonen- det vet vel ingen- men vi har tenkt at det får vi bare ta det som det kommer ( veldig naivt selvfølgelig men det er uansett ALLTID en sjansje for at " det er noe" med barnet når man velger å få barn- aldri noen garanti).

Men så er det dette med alder- vi kan jo strengt talt være besteforeldre til foreldre som måtte ha barn på vår alder...

Det er en enorm egotripp å få barn i utganspunktet- men nå lurer jeg kanskje på om vi er ENDA mer ego dersom vi bevisst skulle unngå å bli gravide?

Noen tanker, synspunkter, erfaringer hva gjelder, fysisk, psykisk osv ?

 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

laban

Det skjer ikke noe magisk i det du passerer 40, men på et eller annet tidspunkt etter 35-årsalderen synker fruktbarheten drastisk for kvinner. Det er individuelt akkurat når dette tidspunktet inntreffer.

Det er langt høyere risiko for at du ikke blir gravid eller at en eventuell graviditet ender med spontanabort, enn for at det skal være noe galt med barnet. Du får veiledning og fosterdiagnostikk hvis du blir gravid. 

Siden du ikke har vært gravid før, er det umulig å si hvordan en eventuell graviditet og fødsel vil være for deg - det kommer an på så mye mer enn alder (generell form, sykdommer,...)  Hvordan moren din hadde det da hun gikk gjennom det, kan gi en ørliten pekepinn, men heller ikke mer. Jeg kjenner ikke deg, så dette svaret er helt generelt.

Ingen vet om man blir 60, 75 eller 90 år, uansett når man får barn.  Det er mange familievarianter i våre dager, særlig fedre kan være godt voksne og på både runde 2 eller 3 med småbarn.  Det går ikke an å ta hensyn til hva omverdenen vil si og mene, det blir aldri perfekt uansett.  Det viktigste er at barnet er ønsket og at dere er motivert for alt det fører med seg. Det gjelder uansett alder, men det er lurt å tenke over hva man har av nettverk og avlastningsmuligheter, siden dere kanskje blir litt alene om å ha småbarn i omgangskretsen.  Tenk også litt lenger enn babyperioden, det kreves mye oppfølging f.eks. når de går på barneskolen.

Jeg synes det er lurt at dere lar naturen råde, det blir lett skuffelser av assisterte metoder når man har blitt såpass voksen - og det er veldig dyrt når man er for gammel til å få det dekket.

Jeg fikk barn nr. to noen dager før jeg fylte 40.  Jeg har lette svangerskap, så det gikk like greit som da jeg var litt over 30 og gikk med den eldste.  Men jeg er helt frisk og vi hadde prøvd å få én til lenge, så jeg var veldig motivert og blir uansett ikke utslitt av korte netter osv. i en periode. 

Ikke la deg stresse av alt tullet som står på nett - verden hadde ikke vært overbefolket hvis alt rundt graviditet og barn hadde vært så komplisert og potensielt farlig som man kan få inntrykk av i dag. 

  

 

 

 

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guerrito
9 minutter siden, laban skrev:

Ikke la deg stresse av alt tullet som står på nett - verden hadde ikke vært overbefolket hvis alt rundt graviditet og barn hadde vært så komplisert og potensielt farlig som man kan få inntrykk av i dag

Takk for fint svar.

Du har nok rett i dette!- Og som du skriver ellers i innlegget- det går ikke ann å ta hensyn til hva omverdene sier. Det blir aldri perfekt.

Jeg er adoptert og kjenner overhodet ikke til noe om mitt biologisk opphav så- kan ikke hente noen erfaringer derfra, men som du sier, det er jo uansett ingen garanti for at man kan sammenligne seg med biologisk mor eller ikke.

Mitt yngre meg ville tenkt dette er et ekstremt egoprosjekt- og det er det jo-  alltid å få barn. Men vi har også tenkt på nettverket og det er ikke gedigent- vi er selv vokst opp i små nettverk og det har gått bra. Barnet vil forøvrig kanskje være alene - uten besteforeldre, uten søsken , og med fettere og kusiner som er en del år eldre ( søsken er ikke alltid en glede da- da mener jeg ikke søskenkrangling men søsken kan rett og slett noen ganger ikke gå overens som voksne heller). Jeg har god kontakt med venner som har ban - eller det vil si- har aldri mistet kontakten med vennenettverket mitt selv om de fikk barn. Men man kan ikke belage seg på at venner stiller opp- heller ikke familie forøvrig... men men.

Jeg er mest redd for at barnet skal være alene i verden når vi går bort- eller oppleve seg ensom uten stor familie. Samtidig vet jeg om utallige barn som har hatt det kjipt under oppveksten der det har vært det motsatte...

Vi tar det iallefall ikke som noen selvfølge at jeg blir gravid ( eller vi blir gravide som det heter). Vi får se hvor dette bærer hen....

 

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gargamel

Lykke til! 

10 minutter siden, Guerrito skrev:

 

Mitt yngre meg ville tenkt dette er et ekstremt egoprosjekt- og det er det jo-  alltid å få barn.

 

Det er det virkelig ikke. De som tror det er et egoprosjekt blir nok skuffet. Man må sette seg selv til side. På den annen side gir det livet mening. 

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guerrito
1 time siden, Gargamel skrev:

Lykke til! 

Det er det virkelig ikke. De som tror det er et egoprosjekt blir nok skuffet. Man må sette seg selv til side. På den annen side gir det livet mening. 

Vi er nok uenige i definisjonen her.... selvfølgelig må man sette seg selv til side,  motsatt så synes jeg ikke det er egoistisk å ikke få barn- men den har jeg fått slengt etter meg noen gangern.... men det er heller din siste leddsetning som belyser det jeg mener er egoisme: vi setter et liv til verden eller tar vare på et lite liv fordi vi skal på en eller annen måte realisere våre egne ønsker.

Det er ren egoisme om jeg velger å få barn i en alder av 40, uten stort nettverk, uten stor familie, der barnet kanskje blir helt alene i verden som ung voksen om man skal dra det veldig langt. Jeg synes det er superego- men samtidig tar jeg ingen forholdsregler for å ikke bli gravid nå. Jeg tenker jo bare på MEG og hva JEG vil ikke hva mitt ufødte barn ønsker i livet. Og det gjør de færreste av oss ( tenker mer på hva det ufødte barnet ønsker i livet enn hva man selv egentlig vil med barnet). Vi får barn  fordi " vi vil ha barn", tror man er i stand til å ta vare på et annet menneske, man gjør det ikke fordi man er så snill for å si det på den måten. Jeg er selv adoptert og kjenner flere som er det- jeg var et egoprosjekt fra mine foredre side like mye som mine brødre som ikke er adopterte- men jeg vet de er glade i meg like mye som sine biologiske barn. Desverre kjenner jeg flere adopterte som virkelig har fått erfare egoprosjektet til sine foreldre som tror de skulle få "realsiert" sine drømmer gjennom barnet. Mange som får barn på den naturlige måten blir også skuffet selfølgelig men det er på mange måter mye mer akseptert å snakke høyt om at adoptivbarnet ikke lever opp til forventningene enn sine biologiske barn. Så jo- det er et enormt egoprosjekt. MEN På den annen side er det jo selfølgelig noe mennesker må gjøre om vi ikke vil at menneskeheten skal dø ut...

Jeg er som sagt ego her- men jeg velger alikevel å se hva som skjer og leke med et ufødt barns liv om man skal sette det enormt på spissen.

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
morsan
3 timer siden, Gargamel skrev:

Lykke til! 

Det er det virkelig ikke. De som tror det er et egoprosjekt blir nok skuffet. Man må sette seg selv til side. På den annen side gir det livet mening. 

Man må selvsagt sette seg selv til side, men beslutningen om å få barn fattes jo for de aller, aller fleste av oss på grunnlag av helt personlige ønsker  - ikke på grunn av et mer altruistisk tenkesett.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Gargamel
26 minutter siden, morsan skrev:

Man må selvsagt sette seg selv til side, men beslutningen om å få barn fattes jo for de aller, aller fleste av oss på grunnlag av helt personlige ønsker  - ikke på grunn av et mer altruistisk tenkesett.

Det er bare to muligheter her (hvis man kan få barn):

1. Å få barn =  Dedikere mye av livet til en annen person.

2. Å ikke få barn = Være fri til å jobbe, sove lenge, drive hobbyer, kjærestetid etc.

Begge valg blir tatt ut ifra personlige ønsker. Hvis det å få barn skal være et ego-prosjekt, så må man mene at alternativet er mindre ego-fiksert? Eller?

Endret av Gargamel
  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1

Jeg er selv over 40 og jeg er innstillt på å få et barn til. Men det kun hvis jeg er med en partner som ønsker et barn og ikke har selv. Enhver sitt valg :)

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guerrito
På ‎09‎.‎05‎.‎2018 den 14.15, morsan skrev:

Man må selvsagt sette seg selv til side, men beslutningen om å få barn fattes jo for de aller, aller fleste av oss på grunnlag av helt personlige ønsker  - ikke på grunn av et mer altruistisk tenkesett.

På en måte blir det vil slik om man bruker motsatt eksempel ja- samtidig som jeg ikke ser på de som ikke får barn ( frivillig) som noe mindre egoistiske egentlig- det er som du sier personlige ønsker som ligger til grunn- men ønsket om å ønske et annet liv i sin varetekt mener jeg er høyst egostisk fordi man har bare tatt hensyn til sine ønsker og ikke et ufødt livs ønsker- de felste jeg har snakket med eller lest om ønsker barn fordi de vil " videreføre genene", " noen å ta vare på dem når de blir gamle". " ikke bli alene i livet "  og noe sier " jeg vet ikke hvorfor jeg ville ha men det virket naturlig" osv. Selvfølgelig virker det naturlig for de fleste fordi vi må jo reprodusere oss om vi skal leve videre på jorden ( fra at biologisk ståsted).

Men ta meg selv: Jeg er fyllt 40, jeg har nesten ingen familie, han jeg eventuelt vil få barn med har heller nestne ingen familie, får vi barn i det hele tatt får vi mest sannsynlig bare ett, barnet vil stort sett kunne ende opp med å bli alene i verden etterhvert.

Jeg selv har vokst opp sånn- og dersom jeg fortsatt hadde vært singel så vet jeg at om noe år så er det bare meg igjen av min slekt og ingen andre- jeg har INGEN familie overhodet. Dette er en tanke jeg har tenkt MYE på pg måttet jobbe masse med - se for meg å ta utgangspunkt i at jeg må være alene i det meste livet -særlig tunge stunder, bli gammel alene, dø alene for å si det sånn. Dersom vi velger å få barn nå så vet jeg at om det skulle skje oss noe- så vil dette barnet være nesten helt alene i livet.  Ingen garanti for hvordan noen vil takle noe selvfølgelig men jeg kan her "velge" om jeg vil utsette en person for dette eller ikke. Så får vi barn så ser jeg nesten ikke på det som noe mer egoistisk jeg altså.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gargamel
4 minutter siden, Guerrito skrev:

På en måte blir det vil slik om man bruker motsatt eksempel ja- samtidig som jeg ikke ser på de som ikke får barn ( frivillig) som noe mindre egoistiske egentlig- det er som du sier personlige ønsker som ligger til grunn- men ønsket om å ønske et annet liv i sin varetekt mener jeg er høyst egostisk fordi man har bare tatt hensyn til sine ønsker og ikke et ufødt livs ønsker- de felste jeg har snakket med eller lest om ønsker barn fordi de vil " videreføre genene", " noen å ta vare på dem når de blir gamle". " ikke bli alene i livet "  og noe sier " jeg vet ikke hvorfor jeg ville ha men det virket naturlig" osv. Selvfølgelig virker det naturlig for de fleste fordi vi må jo reprodusere oss om vi skal leve videre på jorden ( fra at biologisk ståsted).

Men ta meg selv: Jeg er fyllt 40, jeg har nesten ingen familie, han jeg eventuelt vil få barn med har heller nestne ingen familie, får vi barn i det hele tatt får vi mest sannsynlig bare ett, barnet vil stort sett kunne ende opp med å bli alene i verden etterhvert.

Jeg selv har vokst opp sånn- og dersom jeg fortsatt hadde vært singel så vet jeg at om noe år så er det bare meg igjen av min slekt og ingen andre- jeg har INGEN familie overhodet. Dette er en tanke jeg har tenkt MYE på pg måttet jobbe masse med - se for meg å ta utgangspunkt i at jeg må være alene i det meste livet -særlig tunge stunder, bli gammel alene, dø alene for å si det sånn. Dersom vi velger å få barn nå så vet jeg at om det skulle skje oss noe- så vil dette barnet være nesten helt alene i livet.  Ingen garanti for hvordan noen vil takle noe selvfølgelig men jeg kan her "velge" om jeg vil utsette en person for dette eller ikke. Så får vi barn så ser jeg nesten ikke på det som noe mer egoistisk jeg altså.

Jeg synes du overtenker en smule. Jeg er glad for at foreldrene mine fikk barn, uansett motiv. Nå er barnebarn en veldig stor del av livet deres. Fint for dem.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
laban
8 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg synes du overtenker en smule.

Det er kanskje naturlig at en kvinne som selv er adoptert og nærmer seg alderen da biologiske barn blir vanskelig eller umulig, tenker litt mer "komplisert" rundt dette enn en mann med egen kjernefamilie ;)  Jeg mener ikke å kritisere noen av dere altså, jeg forstår godt begge parter - og hvorfor dere har litt forskjellig ståsted.

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
påskelilje
11 timer siden, Mina1 skrev:

Jeg er selv over 40 og jeg er innstillt på å få et barn til. Men det kun hvis jeg er med en partner som ønsker et barn og ikke har selv. Enhver sitt valg :)

Har du lyst til å starte helt på nytt med en baby nå? Du som har voksne barn?

Det er så totalt langt ifra hva jeg selv tenker. Min søster, som er nærmere 40 enn 50, ble mormor og farmor i fjor, og jeg ser at hun har jammen nok å henge fingrene i med å være i full jobb, ha barn i barneskolealder hjemme og være mor for sine voksne barn og mormor/farmor på toppen av alt.

Det er jo du som velger selvsagt, og akkurat nå er det vel uansett ikke aktuelt å bli gravid (siden du bare så vidt har truffet prinsen :wub:) - men jeg tror du skal tenke deg godt om før du vurderer graviditet. Tenk at førsteprioritet er din egen psykiske helse, jobb, økonomi og dine voksne barn. Så kommer kjæreste/samboer og vurdering av et nytt barn.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Lillemus
1 minutt siden, påskelilje skrev:

Har du lyst til å starte helt på nytt med en baby nå? Du som har voksne barn?

Det er så totalt langt ifra hva jeg selv tenker. Min søster, som er nærmere 40 enn 50, ble mormor og farmor i fjor, og jeg ser at hun har jammen nok å henge fingrene i med å være i full jobb, ha barn i barneskolealder hjemme og være mor for sine voksne barn og mormor/farmor på toppen av alt.

Det er jo du som velger selvsagt, og akkurat nå er det vel uansett ikke aktuelt å bli gravid (siden du bare så vidt har truffet prinsen :wub:) - men jeg tror du skal tenke deg godt om før du vurderer graviditet. Tenk at førsteprioritet er din egen psykiske helse, jobb, økonomi og dine voksne barn. Så kommer kjæreste/samboer og vurdering av et nytt barn.

Jeg tenker akkurat som deg, men så har jeg aldri vært sånn helt tussete etter unger, men det har jo Mina vært. :) Var sjeleglad for at jeg var sterilisert da jeg traff kjæresten da jeg var nesten 37 år, da var mine to 5 og 7 år og jeg maktet ikke en gang da tanken på å skulle begynne med baby igjen. Laaaaangt mindre 5 år etterpå, da jeg var godt over 40! Aldri i verden. Nei, jeg nyter ikke å være avhengig av småbarn og alt det fører med seg. :) Men hvert sitt valg - det er jo bra vi er ulike, men jeg er helt enig med deg i at det å bli gravid kanskje ikke er akkurat det lureste Mina kunne finne på nå...

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

påskelilje
1 minutt siden, Lillemus skrev:

Jeg tenker akkurat som deg, men så har jeg aldri vært sånn helt tussete etter unger, men det har jo Mina vært. :) Var sjeleglad for at jeg var sterilisert da jeg traff kjæresten da jeg var nesten 37 år, da var mine to 5 og 7 år og jeg maktet ikke en gang da tanken på å skulle begynne med baby igjen. Laaaaangt mindre 5 år etterpå, da jeg var godt over 40! Aldri i verden. Nei, jeg nyter ikke å være avhengig av småbarn og alt det fører med seg. :) Men hvert sitt valg - det er jo bra vi er ulike, men jeg er helt enig med deg i at det å bli gravid kanskje ikke er akkurat det lureste Mina kunne finne på nå...

Jeg husker at jeg hadde veldig lyst på et fjerde barn, da hun minste var 2-3 år. Jeg fikk hun minste da jeg var 33. Hadde SÅ lyst til å oppleve det igjen, det å gå gravid (jeg var i kjempeform alle tre gangene), et siste keisersnitt (hadde to, så da måtte det ha blitt snitt igjen), og ikke minst amming og babyperioden - selv om jeg mest sannsynlig hadde fått enda et barn som ikke sov ordentlig før etter to år :huh:

Men - mannen min var ganske bestemt på at det holdt med tre, og i den tiden hadde vi jo allerede oppdaget at ett av barna krevde mer enn de andre, og det var nok en helt riktig avgjørelse å ta å holde seg til tre barn og oppfølgingen av disse.

Nå håper jeg at vi får en del år med helt voksne barn, som skal ut og fly i verden og klare seg på egenhånd en stund, før jeg så absolutt håper at det kommer noen barnebarn etter hvert. Men jeg håper altså først på noen år uten barn ;)

  • Like 2

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Lillemus
20 minutter siden, påskelilje skrev:

Nå håper jeg at vi får en del år med helt voksne barn, som skal ut og fly i verden og klare seg på egenhånd en stund, før jeg så absolutt håper at det kommer noen barnebarn etter hvert. Men jeg håper altså først på noen år uten barn ;)

Samme her - har ikke behov for barnebarn på en god del år ennå jeg. :) Klarer ikke å se meg selv som bestemor på leeeenge ennå.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Guerrito
1 time siden, Gargamel skrev:

Jeg synes du overtenker en smule. Jeg er glad for at foreldrene mine fikk barn, uansett motiv. Nå er barnebarn en veldig stor del av livet deres. Fint for dem.

Hehe - jeg er også glad for at mine foreldre valgte å få barn- det er egentlig ikke det som er poenget mitt altså ;-)

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1

Å få barn er det største som har hendt i mitt liv. Var helt fantastisk. Hadde jeg fått viljen min så hadde jeg hatt flere unger i dag, men er superglad for de 2 jeg fikk. Gikk uten prevensjon hele livet mitt omtrent, men lykkes kun med å få 2. Å få barn er en gave. Og jeg kommer aldri til å si nei til å forsøke å få barn om en kjæreste av meg vil ha barn. Men tøffere å føde etter fylte 40.... regner jeg med...... Mer farlig... Tøfft for kroppen ,og det kan bli lettere komplikasjoner for både mor og barn. Men det er jo verdt å gi et barn livet... En gave. Noe ungene mine har takket meg for.

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1

Merkelig tanke: men jeg har faktisk begynt å tenke på dette med å bli gravid igjen hehe. Men vet jeg er for gammel. Men hadde ikke vært meg imot å fått et barn med kjæresten min. Hehe ;)  Må le litt ...: for jeg har følt meg som en kanin i verste løpetid i vår :D. Og nå tenker jeg tanken på å bli gravid også. Fy og fy.. 

Endret av Mina1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
laban
På 18.5.2018 den 16.30, Mina1 skrev:

Men tøffere å føde etter fylte 40.... regner jeg med...... Mer farlig... 

Du vil jo i så fall være tredjegangsfødende, og det er mye viktigere enn om du er 37, 39 eller 41. Direkte farlig er det i hvert fall ikke. 

De største (i betydning vanligste) problemene er at det blir vanskelig å bli gravid og at det er økt risiko for spontanabort, ikke at det kan være noe galt med fosteret.

Men la nå ting få utvikle seg litt, før du drømmer om gjenstart av småbarnslivet. 

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Mina1
13 timer siden, laban skrev:

Du vil jo i så fall være tredjegangsfødende, og det er mye viktigere enn om du er 37, 39 eller 41. Direkte farlig er det i hvert fall ikke. 

De største (i betydning vanligste) problemene er at det blir vanskelig å bli gravid og at det er økt risiko for spontanabort, ikke at det kan være noe galt med fosteret.

Men la nå ting få utvikle seg litt, før du drømmer om gjenstart av småbarnslivet. 

Jeg har lært av fortiden. Tar faktisk bare å lever og nyter her og nå. Og er forberedt på at alt kan snu. Men jeg håper på at forholdet vil vare. 

 

 

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her