Kan depresjoner/pers.forstyrrelser ødelegge muligheten hos potensiell kjæreste?

[AnonymBruker]

Jeg har tatt steget og oppsøkt fastlege for å komme i behandling for et problem som hindrer meg hele livet. Jeg er sjelden glad, er ofte nedstemt, føler meg verdiløs og gleder meg ikke over livet til tross for at jeg er frisk fysisk. 
Det er bare at det var en fyr som var interessert i å date/bli kjent med meg, men jeg har forandret meg mye på de to årene siden vi traff hverandre. Jeg ser på meldingene fra han og ser at jeg tok alt i verste mening. Jeg turte aldri og tro at han ville noe seriøst med meg eller hadde følelser. Jeg lette etter alle tegn på at han var en drittsekk. 
Jeg maset aldri. Han tok kontakt, men jeg trodde at "han skriver sikkert til minst 10 andre jenter", "han skal bruke meg for sex", "han skal utnytte meg for noe", "han kommer til og dumpe meg når han finner ei av kvalitet". Så jeg unngikk han. 

Så sier folk da
"han er ikke den rette siden det ikke ble dere to"  og masse sånn. Men er det slik at når det er den virkelig rette så tør du og åpne deg? Er det slik at hvis han er den rette så vil han alltid vente? For han tror jo at jeg aldri følte noe for han. Er det slik at uansett problemer, så vil ikke motparten gi deg opp?

Jeg har aldri turt å innrømme at jeg liker noen, bl.a fordi jeg ikke liker meg selv noe særlig. Jeg vil alltid føle meg som en reserve som er der inntil de finner noe bedre med den selvfølelsen jeg har nå. Jeg føler meg dum, ubrukelig og kjedelig. Jeg lurer på hva han hadde sagt om jeg skrev som det var til han, men her kommer frykten for vrangforestillinger inn. Skriver jeg noe nå, er jeg redd jeg kan virke gal, og at det er dårlig respekt mot vedkommende. At han kan reagere litt sånn "HVA? trodde du at vi var "noe"?" . Og kanskje bare få panikk og blokkere meg. 

 

Anonymkode: 727ea...96d

[laban]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det slik at hvis han er den rette, så vil han alltid vente?

Når dere aldri ble ordentlig kjent, blir det jo nesten som overtro å påstå noe sånt.  Det er vel helst i romantiske komedier at folk venter i årevis på noen de bare har hatt overfladisk kontakt med. 

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har aldri turt å innrømme at jeg liker noen, bl.a. fordi jeg ikke liker meg selv noe særlig. Jeg vil alltid føle meg som en reserve som er der inntil de finner noe bedre med den selvfølelsen jeg har nå. Jeg føler meg dum, ubrukelig og kjedelig. Jeg lurer på hva han hadde sagt om jeg skrev som det var til han, men her kommer frykten for vrangforestillinger inn. Skriver jeg noe nå, er jeg redd jeg kan virke gal, og at det er dårlig respekt mot vedkommende. At han kan reagere litt sånn "HVA? trodde du at vi var "noe"?" Og kanskje bare få panikk og blokkere meg. 

Jeg tror nesten du må ta med deg denne erfaringen videre til eventuelle andre muligheter, ikke forsøke å gjenopprette en situasjon som er flere år gammel. Hvis dere har felles bekjente, en viktig felles interesse eller det finnes noen annen "naturlig / tilfeldig" måte du kan dumpe på ham igjen, kan du jo forsøke å nærme deg den veien.  Evt. skriv en hyggelig melding som handler om noe "nøytralt", ikke gå rett på Den Dramatiske Betroelsen om Fortiden.  Jeg tror uansett ikke han vil få panikk, men kanskje tenke litt sånn som du selv gjorde: "Den gangen var det nok noen foran meg i køen, men NÅ har hun panikk og DA er jeg bra nok?"

 

[AnonymBruker]

9 timer siden, laban skrev:

Når dere aldri ble ordentlig kjent, blir det jo nesten som overtro å påstå noe sånt.  Det er vel helst i romantiske komedier at folk venter i årevis på noen de bare har hatt overfladisk kontakt med. 

Jeg tror nesten du må ta med deg denne erfaringen videre til eventuelle andre muligheter, ikke forsøke å gjenopprette en situasjon som er flere år gammel. Hvis dere har felles bekjente, en viktig felles interesse eller det finnes noen annen "naturlig / tilfeldig" måte du kan dumpe på ham igjen, kan du jo forsøke å nærme deg den veien.  Evt. skriv en hyggelig melding som handler om noe "nøytralt", ikke gå rett på Den Dramatiske Betroelsen om Fortiden.  Jeg tror uansett ikke han vil få panikk, men kanskje tenke litt sånn som du selv gjorde: "Den gangen var det nok noen foran meg i køen, men NÅ har hun panikk og DA er jeg bra nok?"

 

Takker for svar.

Jeg følte så mye for han, og jeg tenker på han enda. Jeg vipper mellom og ha mer fred, og ha håpet igjen. Saken nå er at jeg skal i behandling, fordi jeg har milde depresjoner og lavt selvbilde som står i veien for karrieren og kontakt med andre, livskvaliteten rett og slett. Er så dritt lei av meg selv. 
Jeg føler bare at jeg skylder han er ærlig svar. Han betyr mye for meg selv om vi ikke har noe særlig kontakt nå. Hvorfor går jeg med en følelse av at vi kan treffes igjen en gang da?? 
 

Anonymkode: 727ea...96d

[laban]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Han betyr mye for meg selv om vi ikke har noe særlig kontakt nå.

Hva betyr "ikke noe særlig kontakt", har dere sporadisk kontakt? I så fall er jo det noe annet enn at kontakten tok slutt for to år siden, slik jeg trodde. Vet du f.eks. at han er singel, kan du jo kanskje finne et påskudd til at dere treffes igjen, og ta det derfra. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, laban skrev:

Hva betyr "ikke noe særlig kontakt", har dere sporadisk kontakt? I så fall er jo det noe annet enn at kontakten tok slutt for to år siden, slik jeg trodde. Vet du f.eks. at han er singel, kan du jo kanskje finne et påskudd til at dere treffes igjen, og ta det derfra. 

Han har pleid å ta kontakt ofte når jeg har vært i nærheten, og hørt hvordan det går når jeg er hjemme. Det har vært 2 mnd mellom noe kontakt altså. Vi kan like bildene til hverandre, da.
Men ellers, så vet jeg ikke helt når jeg hører fra han igjen nå. Jeg er NØDT til og jobbe med meg selv nå, og det funket ikke slik som det var. Jeg har liksom ingen grunn til og kontakte han. Jeg angrer bare på at jeg ikke gjorde noe mer. 

Anonymkode: 727ea...96d