Vemod

[AnonymBruker]

Er det bare et tegn på at jeg ikke lenger er helt ung ?Føler jeg stadig får denne vonde følelsen av at noe er forbi. Har opplevd en del forandringer de siste årene og kjenner på savn over bedre tider. Forandringene kan være at ungene ble voksen og flyttet ut, at jeg måtte slutte i jobben, at viktige vennskap har tatt slutt osv. Noen dager føles det nesten  som en slags sorg eller tap og det hindrer meg fra å ha forventninger til fremtiden. Hva er egentlig vemod? Har noen lettere for å bli vemodig enn andre? Hvordan takler dere vemod ? 

Anonymkode: 1a3b2...74e

[AnonymBruker]

En stor tung sky av trist sorg på en måte. Selv har jeg lite anlegg for nostalgi da jeg ikke husker fortida som mye annet enn håpet om en bedre fremtid. Nå er det lite av utsikter i fremtida så erkjennelsen blir altoverskyggende tung og det er lett å ty til all mulig virkelighetsflukt og ikke stå bedre i øyeblikkene livet fortsatt gir. Ser så mange som er så flinke på buss og trikk  men til tross for et mer a4 liv med barn og barnebarn tror jeg de opplever mye mere ensomhet. Rart nok. Erfaring er vel hva som gir trøst om der finnes noen. Erfaring om at selv dype sorger kan " endre karakter" over tid. Man kan oppnå et mer avklart forhold til de som er gått bort og ny viten og erkjennelse  og om ikke tiden leger alle sår så er ikke det lille arbeidet man klarer hver dag forgjeves tror jeg. Men ingen kan skru tida tilbake. Som ingen kan ro uten årer.

Anonymkode: 23313...44b

[AnonymBruker]

Er du deprimert?

Anonymkode: 7fe83...689

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er du deprimert?

Anonymkode: 7fe83...689

Meget mulig. En blanding av flere følelser. 

Anonymkode: 1a3b2...74e

[AnonymBruker]

Alt kan skje. Hvem som helst kan måtte komme til å stå i en situasjon lik den sikkert så mange flyktninger står i dag. Man må prøve å reparere sår kanskje uten hjelp og anerkjennelse av andre og få andre forstår hva som har passert i ens liv. Alt har så privat karakter at man ikke aner om andre har opplevet lignende og har ingen " støttegruppe".

Og prøve å finne noen å snakke gjennom ting med tror jeg kanskje kan hjelpe.

Anonymkode: 23313...44b