Erfaringer stemningstabiliserende

[AnonymBruker]

Hei. Jeg psykologen min er overbevist om at jeg har bipolar og ønsker å sette meg på medisiner.

Jeg derimot, skjønner at jeg har det innerst inne, men klarer ikke annet enn å benekte det. Vil liksom ikke det skal være "meg", også er det så endelig på en måte også...

Men uansett; hva er deres erfaringer med stemningsstabiliserende? Lamictal? Litium? Ev andre medikamenter?

 

 

Tenker da både på virkning og bivirkning. Min største frykt er at jeg skal hoppe rett inn i en manisk fase, ev en dyp depresjon. Er det en greie under oppstart av medisiner, elr er det bare i hodet mitt?

Vil jo ikke miste meg selv igjen heller...

Anonymkode: 1a0d6...717

[FjellOgDalar]

Det er vel mere selve sykdommen enn medisinene. Jeg er fornøyd med Lamictal, men det tar tid å komme i gang. Den skal trappes opp langsomt for å unngå alvorlige bivirkninger. Virker mest depresjonshemmende. Lite bivirkninger, opplever ikke noen selv i alle fall. Litium har jeg prøvd, men den gjorde meg flat og følelseshemmet. Mange har imidlertid god effekt av den. Man kan begynne ganske raskt med det, men man må være veldig nøye med å måle serumverdier for å finne riktig dose.. Det er nødvendig å ha kontroller rundt hver 3. mnd. når man ligger på ønskelig nivå. Viktig å følge nyreverdier og stoffskiftehormoner. . Dette gjelder og for Lamictal, men når man er kommet opp på et terapeutisk nivå og forhåpentligvis har effekt trenger man ikke å måle mer enn et par ganger i året. Eventuelt ekstra om man får symptomer. Jeg tar og Seroquel (Quetiapin) Denne er i hovedsak manihemmende. 

Psykologen din bør jo sette deg i kontakt med en psykiater som kan gjøre medisinutprøving. Det kan være tidkrevende, men det er nok bedre enn alternativet.

Å få en sykdom er noe herk, men når det først er skjedd så er det ikke så mye annet å gjøre enn å ta i mot behandling og gjøre det som trengs for å leve et mest mulig normalt og tilfredsstillende liv. Men det er hundre prosent lov å ha reaksjoner som frykt, sorg, sinne etc. Samtidig er det viktig å tenke at dette ikke er noe som definerer ens person. Man vil alltid være den man er. Sykdom er noe man har og ikke noe man er.