Utredning del 2

[Mëmëso]

Jeg var en gang i ett destruktivt forhold, det er nesten 15 år siden nå. Jeg har blitt klar over at det å fortelle utrederen om mine dårligste sider minner veldig om det dårlige forholdet, og at det kanskje er derfor jeg har så dårlig magefølelse. (Hadde dårlig magefølelse i det dårlige forholdet, men da hørte jeg ikke på den). Bør jeg høre på den dårlige magefølelsen nå?

Eksen min var en ganske kald vegg, var sjelden veldig åpen av seg utenom hver gang jeg var i ferd med å forlate han. Han på sin side forlangte at jeg skulle dele alt med han, og spurte om de rareste intime ting. Og når han kjente meg godt brukte han alt kalkulert mot meg og jeg følte at jeg hadde null kontroll og visste ikke opp-ned på noe. 

Jeg tror jo ikke at utrederen kommer til å manipulere meg, men likefullt er han en vegg jeg ikke vet noe om, og derfor heller ikke kan stole på (men det er vel sikkert ikke nødvendig heller, sånn jeg har skjønt det, men hva hvis). Og nå vet han alt for mye om meg, og enda skal han ha greie på mer. 

Selv om jeg har fått litt røflig informasjon om hva de ser for seg er planen videre, vil jo det sikkert avhenge av hva slags diagnose som blir den/de endelige? Det kan være at det blir to timer til, diagnose, også "hade bra, du må klare deg selv"? At å gå gjennom alt dette her egentlig ikke er til noen nytte? Hva bruker å skje etter en sånn utredning?

Rotete innlegg, beklager. 

[Underbar]

Grunnen til at man blir utredet er jo at man skal finne rett diagnose og dermed rett behandling?

[Mëmëso]

1 time siden, Underbar skrev:

Grunnen til at man blir utredet er jo at man skal finne rett diagnose og dermed rett behandling?

Om man ikke finner noen diagnose da? Eller det ikke går å behandle diagnosen?

[Underbar]

Jeg vet ikke, og lurer egentlig på det samme. Skal gjennom mølla på nytt selv..

[Betti 11]

Nå vil du gå et skritt tilbake gå et skritt foran. Du har kommet veldig langt. Jeg kjenner det at man ikke kan stole på noen. Jeg tvinger meg fordi jeg vet det er fagfolk og de har peiling. Ting tar tid.

[AnonymBruker]

14 timer siden, Mëmëso skrev:

Om man ikke finner noen diagnose da? Eller det ikke går å behandle diagnosen?

Har man ingen diagnose er det nærliggende å tro at man ikke får behandling. Da er det er tross alt ingen psykisk lidelse å behandle. 

Anonymkode: e8a43...f08

[Mëmëso]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har man ingen diagnose er det nærliggende å tro at man ikke får behandling. Da er det er tross alt ingen psykisk lidelse å behandle. 

Anonymkode: e8a43...f08

Og da har man gått i oppløsning til ingen nytte...

[Mëmëso]

3 timer siden, Betti 11 skrev:

Nå vil du gå et skritt tilbake gå et skritt foran. Du har kommet veldig langt. Jeg kjenner det at man ikke kan stole på noen. Jeg tvinger meg fordi jeg vet det er fagfolk og de har peiling. Ting tar tid.

Ja, jeg kan jo ikke gjøre så mye annet nå enn å følge prosessen. Men jeg kjenner at jeg har lyst til å brøle så høyt jeg klarer til dem, eller rasere noe eller noe sånt (kommer ikke til å skje da). 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, Mëmëso skrev:

Og da har man gått i oppløsning til ingen nytte...

Tror ikke du skal bekymre deg for det. Du får nok både diagnose og hensiktsmessig behandling. 

Anonymkode: 44961...0ec

[Mëmëso]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tror ikke du skal bekymre deg for det. Du får nok både diagnose og hensiktsmessig behandling. 

Anonymkode: 44961...0ec

Håper det. Synes det er vanskelig å la vær å bekymre meg. Føles som jeg har hoppet ut i ett stup. Angrer i grunn på alt jeg har sagt til dem, og at jeg sa ja til at de kunne ringe rundt å spørre om meg. Jeg er ikke vant til at ting går min vei, så hvorfor skulle det gjøre det nå. Like fordømt kommer jeg til å sette det ene beinet foran det andre inn til neste time. Det gir ikke mening. Jeg kommer jo til å klare meg tålelig bra likevel, det er ikke sånn at jeg må ha sosial kontakt utover familien, og jobb har jeg jo inntil videre. Også har jeg fått medisiner for depresjonen, så da skulle det meste være på plass. Så hva er egentlig vitsen med dette i det hele tatt. 

[Betti 11]

2 timer siden, Mëmëso skrev:

Ja, jeg kan jo ikke gjøre så mye annet nå enn å følge prosessen. Men jeg kjenner at jeg har lyst til å brøle så høyt jeg klarer til dem, eller rasere noe eller noe sånt (kommer ikke til å skje da). 

Jeg forstår deg. Det er vanskelig å holde ut. Jeg ber hver dag at det ikke klikker for meg. Alt tar så mye tid.

[Betti 11]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har man ingen diagnose er det nærliggende å tro at man ikke får behandling. Da er det er tross alt ingen psykisk lidelse å behandle. 

Anonymkode: e8a43...f08

Da håper jeg å få en diagnose.