møtte min drømmemann!!

[AnonymBruker]

Jeg var så heldig å møte mannen jeg drømte om da han og jeg studerte. Dessverre så skjedde det at han blei syk ganske raskt etter at vi flytta sammen, men jeg ønska hele tiden å stå sammen med han, også i sykdommen, var aldri tvil i meg om jeg skulle det eller ikke. Alle kan jo bli syke, og det kunne aldri falt meg inn ikke stå med han i det han må gå igjennom. Det kunne jo like godt vært meg, og jeg elsker han, og vil stå ved siden hans, hjelpe han, det har aldri vært noe jeg har tvilt på!

Jeg har dessverre om ikke alvolrig sykdom hadde vært nok fått masse problemer og konflikter med familie hans, som tydeligvis ikke liker meg, selv om det er jeg som stiller opp for han, som er med han på, kontroller, kjører han til behandlinger, er med han på sykehuset, og pleier og hjelper han her hjemme, med alt! Mora hans og alle jeg kjenner fra familien hans var i starten greie, men så opplver at de blander seg stadig oftere og ikke på en grei måte, det er ikke for å hjelpe han, men mer for å motarbeide meg. De stiller spørsmål ved alt mulig, og mora hans mener hun bør ha mer å si siden han er hennes sønn. Jeg blir fortvilt, det er jo ikke dem som er der på hverdagen, det er jo ikke dem han er samboer med. Nå har mora og andre i familien hans begynt å stille masse spørsmål ved huset vårt og det vi eier sammen. Han hadde egentlig arva huset før vi ble sammen, men så har vi jobba masse sammen og bygd opp det vi har i dag. Det er ikke nok for dem alt jeg gjør for han, de blander seg i alt! Blir bare så innmari fortvilt og alene med syk mann og sprø sigerfamilie, jeg hadde trengt hjelp men jeg blir bare motarbeida føler jeg.

Anonymkode: 5c0cc...7bc

[Lillemus]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå har mora og andre i familien hans begynt å stille masse spørsmål ved huset vårt og det vi eier sammen. Han hadde egentlig arva huset før vi ble sammen, men så har vi jobba masse sammen og bygd opp det vi har i dag. Det er ikke nok for dem alt jeg gjør for han, de blander seg i alt! Blir bare så innmari fortvilt og alene med syk mann og sprø sigerfamilie, jeg hadde trengt hjelp men jeg blir bare motarbeida føler jeg.

Anonymkode: 5c0cc...7bc

Det er kjempetrist at mannen din er syk og han er veldig heldig som har deg til å ta vare på seg.  Er dere gift? Huset dere bor i, som var hans da dere møttes, er det et hus som har vært i familiens eie i flere generasjon og som hele slekta har et forhold til? Er de redde for at det skal gå ut av familien dersom han går bort kanskje? Om dere er gift har dere sikkert felleseie slik at du arver huset, om dere ikke er det - har dere skrevet testamente? Jeg tror kanskje de kan være redde for at du skal stikke av med alle hans verdier dersom han dør før deg.

Men husk også at en mor alltid er en mor og at morshjertet spesielt kan slite når hennes barn er alvorlig sykt, uavhengig av alder.

[AnonymBruker]

30 minutter siden, Lillemus skrev:

Det er kjempetrist at mannen din er syk og han er veldig heldig som har deg til å ta vare på seg.  Er dere gift? Huset dere bor i, som var hans da dere møttes, er det et hus som har vært i familiens eie i flere generasjon og som hele slekta har et forhold til? Er de redde for at det skal gå ut av familien dersom han går bort kanskje? Om dere er gift har dere sikkert felleseie slik at du arver huset, om dere ikke er det - har dere skrevet testamente? Jeg tror kanskje de kan være redde for at du skal stikke av med alle hans verdier dersom han dør før deg.

Men husk også at en mor alltid er en mor og at morshjertet spesielt kan slite når hennes barn er alvorlig sykt, uavhengig av alder.

Nei vi er samboere. Huset var hans ja, men mye måtte ombygges og utbedres, det har vi gjort sammen. 

Jeg syns bare at jeg står på så mye, for han, og det viser i seg selv at jeg ikke bare stikker fra når ting går i motbakke, derfor blir jeg oppgitt når familien hans gjør alt for å motarbeide oss. Skal sette opp en samboerkontrakt, for jeg har langt ned mange hundretusen i å modernisere et  falleferdig gammelt hus! Men det er ikke bare det familien og mora hans bryr seg med, de stiller spørsmål ved alt, også behandlinger og oppfølginger han får. Sykehuset og behandlingen der har de også innvendinger mot, det er til å bli sprø av, alt de bryr seg med. Jeg nevte for mora hans at noe hos han er psykisk, det falt ikke i god jord. Jeg mener ikke at han er psykisk syk, bare, men det er noe psykisk opp i alt. Så blei det full konflikt. Jeg tenker at er man så alvorlig syk, så påvirker det jo psyken også. 

 

Anonymkode: 5c0cc...7bc

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nei vi er samboere. Huset var hans ja, men mye måtte ombygges og utbedres, det har vi gjort sammen. 

Jeg syns bare at jeg står på så mye, for han, og det viser i seg selv at jeg ikke bare stikker fra når ting går i motbakke, derfor blir jeg oppgitt når familien hans gjør alt for å motarbeide oss. Skal sette opp en samboerkontrakt, for jeg har langt ned mange hundretusen i å modernisere et  falleferdig gammelt hus! Men det er ikke bare det familien og mora hans bryr seg med, de stiller spørsmål ved alt, også behandlinger og oppfølginger han får. Sykehuset og behandlingen der har de også innvendinger mot, det er til å bli sprø av, alt de bryr seg med. Jeg nevte for mora hans at noe hos han er psykisk, det falt ikke i god jord. Jeg mener ikke at han er psykisk syk, bare, men det er noe psykisk opp i alt. Så blei det full konflikt. Jeg tenker at er man så alvorlig syk, så påvirker det jo psyken også. 

 

Anonymkode: 5c0cc...7bc

Det er da ingen skam i dag å si at man sliter litt psykisk. Få ordnet en kontrakt.  Det er jo litt sånn med familie, det blir lett mye følelser som styrer og ikke alltid fornuft. Ikke så lett å vite hva ei mor egentlig tenker. Sikkert følese av hjelpesløshet, frykt og sorg over sønnens situasjon. Det beste hadde vært om din samboer selv sa tydelig til sin familie hvordan han vil ting skal være. Som voksne mennesker er det naturlig at samboer/ ektefelle står som den nærmeste pårørende. Det bør de respektere. 

Anonymkode: c4cbe...977

[Mëmëso]

Løp og skriv gjensidig testamente

Om man er gift eller har samboerkontrakt, og ikke har barn, arver hans famile, søsken, (eller din familie omvendt) halvparten av hans part av det dere eier sammen dersom dere ikke har testamente (det var ihvertfall sånn, vet ikke om det har skjedd endringer siste årene). Testamente kan leveres inn på tinghuset for en liten sum. 

[frosken]

Det kan være vanskelig både å være samboer og nær familie til en som er alvorlig syk. Skjønner at du synes det er sårende at svigerfamilien ikke tydeligere anerkjenner din innsats for at samboer skal ha en god hverdag. Samtidig så kan det være grunn til å spørre seg selv om det kan være slik at svigerfamilien føler seg ekskludert fra din samboers liv? Det er jo ikke rart om hans øvrige familie også ønsker å forsikre seg han mottar optimal helsehjelp. Jeg synes det er lett å forstå både din - og din svigermors - situasjon, og at dere kan ha helt ulike behov mht hvem som skal være involvert i behandling og annet. 

Når det gjelder det økonomiske knyttet til huset, så kan det være viktig å rydde litt opp i det så fort som mulig. Ditt økonomiske bidrag kan jo enten omgjøres til en eierandel i huset eller til et lån til din samboer. 

[AnonymBruker]

På 1.3.2019 den 18.07, AnonymBruker skrev:

Det er da ingen skam i dag å si at man sliter litt psykisk. Få ordnet en kontrakt.  Det er jo litt sånn med familie, det blir lett mye følelser som styrer og ikke alltid fornuft. Ikke så lett å vite hva ei mor egentlig tenker. Sikkert følese av hjelpesløshet, frykt og sorg over sønnens situasjon. Det beste hadde vært om din samboer selv sa tydelig til sin familie hvordan han vil ting skal være. Som voksne mennesker er det naturlig at samboer/ ektefelle står som den nærmeste pårørende. Det bør de respektere. 

Anonymkode: c4cbe...977

jo i hans familie falt det tydelig ikke i go jord at jeg meinte han i tillegg begynte slite psykisk.

Jeg skjønner at ei mor er ei mor og alt det der, men de blander seg inn i absolutt alt. Samboer sier han har snakka med mora og familien om det, men det har ikke hjelpt så langt.

Anonymkode: 5c0cc...7bc

[AnonymBruker]

På 1.3.2019 den 20.56, frosken skrev:

Det kan være vanskelig både å være samboer og nær familie til en som er alvorlig syk. Skjønner at du synes det er sårende at svigerfamilien ikke tydeligere anerkjenner din innsats for at samboer skal ha en god hverdag. Samtidig så kan det være grunn til å spørre seg selv om det kan være slik at svigerfamilien føler seg ekskludert fra din samboers liv? Det er jo ikke rart om hans øvrige familie også ønsker å forsikre seg han mottar optimal helsehjelp. Jeg synes det er lett å forstå både din - og din svigermors - situasjon, og at dere kan ha helt ulike behov mht hvem som skal være involvert i behandling og annet. 

Når det gjelder det økonomiske knyttet til huset, så kan det være viktig å rydde litt opp i det så fort som mulig. Ditt økonomiske bidrag kan jo enten omgjøres til en eierandel i huset eller til et lån til din samboer. 

Jeg hadde ikke regna med anerkjennelse egentlig, men det å bli konstant motarbeide og mistenkeliggjort er frustrerende. Mora og familien hans forøvrig kan jo være like mye på sykehuset som jeg ingen nekter dem det, men det er jeg som går på møter der, de har klaga til meg at jeg ikke informerer når møtene er men som situasjonen er så er det ikke naturlig da klima mellom oss er jævlig dårlig nå. Jeg har snakka med samboer om at vi skal ordne opp i det økonomiske når han kommer ut fra riksen så det blir ordning på det nå.

Anonymkode: 5c0cc...7bc