Irritasjon og frustrasjon = Trøbbel i paradis

[MannJan]

Hei, 

Møtte min nåværende samboer for snart 2 år siden. De første 6 Mnd var forholdet slik det skal være, stormforelsket. Ingen bekymringer eller større forpliktelser til hverandre. Etter de første 6mnd bestemte vi oss for å kjøpe leilighet sammen da jeg allerede var igang med denne prosessen før vi møttes. Økonomisk orden og en strukturert hverdag har aldri vært mer viktig for meg enn det er nå. Her dukker først delen av frustrasjonen opp. Min partner var uheldig og kom dårlig ut og mistet jobben sin i en bedriftsomstrukturering/nedbemanningsprosess 1.1 og måtte derfor søke ny jobb. Jeg syns selvfølgelig veldig synd i hun og var klar til å gjøre alt for å hjelpe til slik at hun rask kom seg i ny jobb.  Månedene gikk og hun takke NEI til flere tilbud, som gjorde at hun til slutt måtte takke ja til en jobb hun egentlig ikke ville ha og som heller ikke betaler så godt. Ingen utdannelse gjør dette vanskelig. hun fortalte hun ikke var interessert i så mye jobb fordi hun følte seg utmattet, greit nok egentlig. Bekymringsverdig for min del da vi bor sammen og nylig har fått en stor økonomisk forpliktelse sammen.

Etter dette ballet alt bare på seg.

regninger hopet seg opp, av egen skyld fikk/får hun aldri lønn i tide, heller ikke rett lønn da hun ikke sender inn timer. Hun tar ikke lenger tak hjemme. Småting som klesvask, støvsuging, lage mat, stå opp til riktig tid osv har vært, og er en utfordring den dag idag.

Humørmessig... ute blant folk, og når hun prater med venner ( som hun nesten heller ikke har kontakt lenger) kan jeg se et smil. mye tårer og og frustrasjon, sitter ofte stille foran tvn eller i senga. Fikk hun omsider til lege  og fikk konstatert at det var snakk om en mild depresjon, som bare hun kan ta tak. Hun har alltid vært overfølsom. Blir ekstremt glad og ekstremt lei seg. Er det alkohol inni bildet har jeg flere ganger vært bekymret både for meg selv og hennes fysiske helse. (Vold/selvskading). Dette er vel det eneste vi har klart å ta tak i ved å strengere kontrollere alkoholinntaket på en evt. Fest. 

Jeg har gjort alt jeg kan for å hjelpe å støtte hun da jeg har skjønt at hun har hatt det tøft, men oppdaget for flere måneder siden at tålmodigheten min har tatt slutt. Har forsøkt å få hun til å ta tak i problemer som gjør at hun ligger våken om natta av angst og dårlig samvittighet. Som feks betale regninger og melde arbeidsledighet i nav ( fortsatt ikke 100% fast jobb). Men hun er nå på det punktet at han ikke tørr. (Angst)

 

Jeg kan føler jeg ikke lenger kan hjelpe, nå som humøret mitt har gått over til at jeg irriterer meg over tårene, samtalene, den oppsøkende "tryggheten" hun leter etter hos meg. Jeg tenker på hun før jeg kommer hjem fra jobb og blir i veldig dårlig humør og har mest lyst til å kjøre videre forbi huset.  Hun er fortsatt interessert i sex, kosing og holde romantikken oppe men her er jeg nå helt tom.  Klarer ikke holde irritasjonen tilbake lengre...

 

Jeg vet at jeg nå ikke klarer å hjelpe, men bare skade forholde enda mer. Har vurdert å gjøre det slutt men blir stoppet av en blanding av dårlig samvittighet og at jeg vet at jeg elsker henne.  Vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.....

 

noen innspill? 

[Gjest Gargamel]

Det høres ikke enkelt ut, men jeg tror du kan være ganske direkte, og ikke bare støtte. Det høres ut som om hun ville hatt godt av noen dytt bak. Du kan ta initiativ til at dere begge betaler regninger, melde til NAV etc. Kanskje pushe henne opp om morgenen. Det er meningen at voksne skal klare sånt selv, men det kan være greit med en dytt for å komme opp av gropa.