ADHD hos jenter.

[AnonymBruker]

Etter lang utredning ble min datter diagnostisert med ADHD. Hun er ikke slik som noen typiske gutter med denne diagnosen som gjerne er veldig aktiv og ufokusert. Men hun hadde mye problemer på skole og en stor utfordring hjemme. Adferdsproblemer, sosial umodenhet,  manglende regulering av følelser, angst, ingen ro til å gjøre lekser , mistet stadig venner pga oppførselen sin osv Folk ville typisk mene at vi foreldre hadde gjort en dårlig jobb og kom med spydige kommentarer om manglende oppdragelse. Heldigvis kan vi vise til at de andre barna våre fungerer eksemplarisk i samfunnet. Man klarte aldri å helt finne ut hva som plaget min datter.  Som voksen ungdom roter hun det til og ble raskt sparket fra jobben og hun kom på kant med loven og fikk en dom på seg. Hun har nå fått diagnosen og vi syns det er godt å ha en knagg å henge tingene på. Men folk skal alltid mene noe  om ADHD-diagnose fordi de har et typisk bilde av hvordan man da skal oppføre seg. Nå har hun startet med Ritalin. Mange sier at man skal merke en enorm forskjel , hvis ikke er det ikke ADHD. Vi ser ikke så stor forskjel. Er litt roligere og litt mer konsentret men også mer trist enn aggressiv. Har jo lest litt om jenter som har ADHD og kjenner igjen mye hos min datter. Blir bare så usikker og forvirret av at alle skal mene noe om ADHD. Noen som har erfaring med ADHD hos jenter? 

Anonymkode: 9631f...b8c

[AnonymBruker]

Har du lest om ADD? Den ukonsentrerte og uoppmerksomme.  Psykia.no har laget en fin beskrivelse av ADD. 

Hvordan var fødselen? 

Anonymkode: c2f4f...480

[Nattergalen]

Jeg har ADHD, og fikk i likhet med din datter diagnosen som ung voksen. Er helt enig i at det er mange ulike meninger om ADHD. Jeg har derfor ikke fortalt om diagnosen til andre enn mine nærmeste, fordi jeg er redd for hva folk vil tenke. Har også inntrykk av at folk flest har lite kunnskap om ADHD hos jenter. Jeg syns det er trist å høre at dere har fått spydige kommentarer om manglende oppdragelse. I tillegg høres det ut som at din datter har hatt det vanskelig, så sånn sett må det være litt godt å få en knagg å henge ting på.

Jeg startet med Ritalin, og ble roligere og fikk mye bedre konsentrasjon. Jeg fikk i tillegg mye angst, ble mer trist og lei meg osv. Fikk derfor bytte til Elvanse, og jeg har ikke en eneste bivirkning. Elvanse har forandret livet mitt til det bedre. I tillegg har jeg gått i psykoterapi, som også har hjulpet meg mye. 

[DopamineDeprived]

Trist å høre at folk er så fordomsfulle i forbindelse med ADHD, og tenker det kommer av dårlig oppdragelse 😕 Det er jo selvfølgelig bare rør. 

Å si at alle med ADHD kommer til å merke «en enorm forskjell, og hvis ikke har de ikke ADHD» er en ganske grov forenkling av saken, for å si det pent. Å finne riktig ADHD medisin tar tid, ikke minst dosering. Det er også en gruppe (ca 20%) som ikke har noen effekt i det hele tatt av medisiner. Jeg fikk nylig diagnosen selv (28 år), og var kjempe heldig å traff riktig medisin på første forsøk. Der tror jeg nok jeg er i mindretall. Om det ikke har blitt bedre, eller effekten optimal, ville jeg spurt legen/den som skriver ut medisin, om å få prøve noe annet. Vær forresten også obs på at mye av det medisiner har hjulpet meg med, på mange måter ikke er så synlig for andre. Tankekjør, eksekutiv fungering (evnen til å planlegge, gjennomføre og organisere oppgaver), at en kan styre eget fokus etc, er jo ikke så lett å se at er lettere for noen. Hyperaktivitet er jo mye enklere å merke fraværet av  

Dette med at hun er trist kan selvfølgelig være en bivirkning, men også en reaksjon på alt man har gått glipp av, og nå på medisiner først innser. Jeg visste at ADHD hadde stor innvirkning på mitt liv (ellers hadde jeg ikke bedt om utredning), men hvor stor hadde jeg ikke begreper om før medisinering. Jeg hadde også masse utagering i mine yngre dager, og hadde veldig dårlig samvittighet for det, og veldig lav selvfølelse. Det trenger jo ikke være slik for din datter, men det kan jo være? 

Ellers er jeg enig med hun over meg; samtaleterapi eller gruppeterapi har hjulpet masse  Her fikk jeg blant annet lært meg bedre mestringsstrategier, å senke egne (skyhøye) forventninger til meg selv, se feil i min måte å relatere til andre på, lære meg å si ifra på en ordentlig måte uten å eksplodere og ikke minst få bukt med den lave selvtilliten. Spesielt det med lav selvtillit/selvfølelse tror jeg ofte er et enda større problem for kvinner med ADHD, enn menn. Rett og slett fordi samfunnet stiller høyere krav til kvinner sosial, familiært og i forbindelse med hus/hjem. Da blir egen opplevde utilstrekkelighet enda tydligere. 

Håper det går bra med både deg og din datter!  

[AnonymBruker]

5 minutter siden, DopamineDeprived skrev:

Trist å høre at folk er så fordomsfulle i forbindelse med ADHD, og tenker det kommer av dårlig oppdragelse 😕 Det er jo selvfølgelig bare rør. 

Å si at alle med ADHD kommer til å merke «en enorm forskjell, og hvis ikke har de ikke ADHD» er en ganske grov forenkling av saken, for å si det pent. Å finne riktig ADHD medisin tar tid, ikke minst dosering. Det er også en gruppe (ca 20%) som ikke har noen effekt i det hele tatt av medisiner. Jeg fikk nylig diagnosen selv (28 år), og var kjempe heldig å traff riktig medisin på første forsøk. Der tror jeg nok jeg er i mindretall. Om det ikke har blitt bedre, eller effekten optimal, ville jeg spurt legen/den som skriver ut medisin, om å få prøve noe annet. Vær forresten også obs på at mye av det medisiner har hjulpet meg med, på mange måter ikke er så synlig for andre. Tankekjør, eksekutiv fungering (evnen til å planlegge, gjennomføre og organisere oppgaver), at en kan styre eget fokus etc, er jo ikke så lett å se at er lettere for noen. Hyperaktivitet er jo mye enklere å merke fraværet av  

Dette med at hun er trist kan selvfølgelig være en bivirkning, men også en reaksjon på alt man har gått glipp av, og nå på medisiner først innser. Jeg visste at ADHD hadde stor innvirkning på mitt liv (ellers hadde jeg ikke bedt om utredning), men hvor stor hadde jeg ikke begreper om før medisinering. Jeg hadde også masse utagering i mine yngre dager, og hadde veldig dårlig samvittighet for det, og veldig lav selvfølelse. Det trenger jo ikke være slik for din datter, men det kan jo være? 

Ellers er jeg enig med hun over meg; samtaleterapi eller gruppeterapi har hjulpet masse  Her fikk jeg blant annet lært meg bedre mestringsstrategier, å senke egne (skyhøye) forventninger til meg selv, se feil i min måte å relatere til andre på, lære meg å si ifra på en ordentlig måte uten å eksplodere og ikke minst få bukt med den lave selvtilliten. Spesielt det med lav selvtillit/selvfølelse tror jeg ofte er et enda større problem for kvinner med ADHD, enn menn. Rett og slett fordi samfunnet stiller høyere krav til kvinner sosial, familiært og i forbindelse med hus/hjem. Da blir egen opplevde utilstrekkelighet enda tydligere. 

Håper det går bra med både deg og din datter!  

Tusen takk. Så fint av deg å dele din erfaring. Lurer litt på hvor du fikk lære disse mestringsstrategiene? Kurs, psykolog, NAV, DPS?. 

Anonymkode: 9631f...b8c

[DopamineDeprived]

Bare hyggelig!  Det var via DPS, de har psykodynamisk gruppeterapi her jeg bor  Ellers gikk jeg også lenge til individual samtaler hos psykolog, men har opplevd gruppeterapi som mer effektivt. Det kommer nok litt ann på hvem man er som person, hva man foretrekker. Jeg vet at ADHD-Norge tilbyr kurs blant annet, som jeg ser endel i en ADHD-gruppe jeg er med i har hatt nytte av  

[AnonymBruker]

9 minutter siden, DopamineDeprived skrev:

Bare hyggelig!  Det var via DPS, de har psykodynamisk gruppeterapi her jeg bor  Ellers gikk jeg også lenge til individual samtaler hos psykolog, men har opplevd gruppeterapi som mer effektivt. Det kommer nok litt ann på hvem man er som person, hva man foretrekker. Jeg vet at ADHD-Norge tilbyr kurs blant annet, som jeg ser endel i en ADHD-gruppe jeg er med i har hatt nytte av  

Takk for gode råd. Ha en strålende dag. 😊. 

Anonymkode: 9631f...b8c

[yellow ledbetter]

Jeg har ADHD. Ikke den typiske utagerende varianten som mange gutter har, men heller ikke den stille ikke-hyperaktive som mange jenter har (ADD). Jeg er impulsiv og kan si og gjøre ting jeg angrer på, veldig ukonsentrert når jeg kjeder meg, kjempegira og effektiv når jeg liker det jeg holder på med, rastløs uten å løpe rundt og hoppe og bråke. Det er mest fikling og indre uro. Hater å måtte sitte stille og glo uten å ha noe å holde på med. Jeg kjenner mange gutter som er sånn som meg også, og noen stille, fjerne ADD-gutter og noen bråkete urokråke-jenter. At jenter er sånn og gutter er sånn er faktisk en myte, selv om det kan stemme til en viss grad.