Gå til innhold

Hvordan hadde du taklet det..


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

AnonymBruker

Om du fikk vite at det høyst sannsynlig er din skyld at ditt nå voksne barn sliter (og i verste fall også havner utenfor arbeidslivet) pga store problemer det ikke finnes mer håp om hjelp for? 

Jeg har hatt det så vondt pga dette. Takler det dårlig. Det er en psykiater som mener at det er barnets foreldre sin skyld at hn har så store problemer med å fungere som normalt og sliter seg ut pga det. 

Det er så ille at jeg ikke vil leve lenger. Og jeg har prøvd å snakke  med noen om det men jeg ble avvist, derfor spør jeg her. 

 

Anonymkode: 5c038...383

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

AnonymBruker

Hvor gammelt er ditt voksne barn? 

Er det noe psykiateren har sagt til deg/dere personlig, eller har du bare hørt barnet ditt si at psykiateren har sagt det? 

Om du vet med deg selv at du har gjort ditt beste som forelder, synes jeg ingen kan klandres for sykdommen hen har pådratt seg. Sykdom kommer av genetisk sårbarhet og stress. Hva dette stresset er i ditt barns tilfelle kan jeg jo ikke vite. 

Men ikke klandre deg selv for ALT av det. Visst gjør i mange feil som foreldre, men om det ikke dreier seg om alvorlige ting som rus og mishandling, så tror jeg du kan tenke at årsakene til ditt barns problemer ikke kommer pga deg/dere aleine. Det er nok summen av alt hen har opplevd som vanskelig i livet.

Anonymkode: 93a7a...6cf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gargamel
14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du fikk vite at det høyst sannsynlig er din skyld at ditt nå voksne barn sliter (og i verste fall også havner utenfor arbeidslivet) pga store problemer det ikke finnes mer håp om hjelp for? 

Jeg har hatt det så vondt pga dette. Takler det dårlig. Det er en psykiater som mener at det er barnets foreldre sin skyld at hn har så store problemer med å fungere som normalt og sliter seg ut pga det. 

Det er så ille at jeg ikke vil leve lenger. Og jeg har prøvd å snakke  med noen om det men jeg ble avvist, derfor spør jeg her. 

 

Anonymkode: 5c038...383

Jeg tror skyldfølelsen er bortkastet energi. Du har vel ikke ødelagt for barna med vilje? Du får bruke energien på å gjøre ditt beste og å støtte barna uansett hvordan det går med dem. 

Det er flere her på DOL som er omsorgsfulle og ressurssterke, men som har barn som sliter. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammelt er ditt voksne barn? 

Er det noe psykiateren har sagt til deg/dere personlig, eller har du bare hørt barnet ditt si at psykiateren har sagt det? 

Om du vet med deg selv at du har gjort ditt beste som forelder, synes jeg ingen kan klandres for sykdommen hen har pådratt seg. Sykdom kommer av genetisk sårbarhet og stress. Hva dette stresset er i ditt barns tilfelle kan jeg jo ikke vite. 

Men ikke klandre deg selv for ALT av det. Visst gjør i mange feil som foreldre, men om det ikke dreier seg om alvorlige ting som rus og mishandling, så tror jeg du kan tenke at årsakene til ditt barns problemer ikke kommer pga deg/dere aleine. Det er nok summen av alt hen har opplevd som vanskelig i livet.

Anonymkode: 93a7a...6cf

20. 

Jeg ble fortalt det av «barnet» etter siste time. Hen var så fortvilet og har nå gitt opp skole, hen orker ikke mer. 

Men jeg visste at de hadde disse opplysningene. Jeg var med og informere om fortiden. Så jeg stoler på det.

Utredning for 12 år siden ble konkludert på samme måte. Det var far som mishandlet barnet. Hen har idag alle symptomer på ad(h)d selv om hen ble fjernet fra mishandlingen for 12 år siden. Men det er ikke den diagnosen. En psykiater som aldri har truffet og snakket med «barnet» selv har tatt en slik beslutning etter få timer med utredning hos sosionom. 

Det er så vondt. Ble ekstra vondt når jeg idag ble avvist når jeg betrodde meg til noen, for nå vet også hen hvor dårlig forelder jeg er, og jeg tipper det er derfor jeg ble avvist også. Jeg vil aldri stole på noen mer nå. Jeg dummet meg ut i dag. Men det verste er at jeg har ødelagt barnet mitt for resten av livet fordi jeg var egoistisk og valgte en mann som mishandlet oss. Kommer aldri til å tilgi meg selv. Aldri. Jeg har bært på denne skyldfølelsen i mange år. Og jeg fikk bekreftet fra flere hold at den er rimelig. 

 

 

Anonymkode: 5c038...383

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
14 minutter siden, Gargamel skrev:

Jeg tror skyldfølelsen er bortkastet energi. Du har vel ikke ødelagt for barna med vilje? Du får bruke energien på å gjøre ditt beste og å støtte barna uansett hvordan det går med dem. 

Det er flere her på DOL som er omsorgsfulle og ressurssterke, men som har barn som sliter. 

Det er et resultat av mitt egoistiske valg i fortiden. Jeg klarer nok ikke å tilgi meg selv lenger, jeg har prøvd på det i mange år, og nå som flere har bekreftet at det er oppvekstforholdene sin skyld blir det umulig å endre disse tankene. Å attpåtil bli avvist når jeg betror meg til noen i en slik sak bekrefter disse tankene bare enda mer og forverret situasjonen for min del. Det har vært ekstremt sårt og nå klarer jeg ikke å bære det lenger, jeg trenger hjelp med dette, derfor skriver jeg om dette på dol nå i håp om gode råd hvis det finnes noen. Jeg klarer ikke tanken på at jeg har ødelagt min dyrebare skatt for resten av livet. For barnet mitt orker ikke mer, har slitt så lenge nå og vært deprimert flere ganger som følge av alt. Og alt er altså min og fars skyld 

😪😢

Anonymkode: 5c038...383

Lenke til kommentar
Del på andre sider

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om du fikk vite at det høyst sannsynlig er din skyld at ditt nå voksne barn sliter (og i verste fall også havner utenfor arbeidslivet) pga store problemer det ikke finnes mer håp om hjelp for? 

Jeg har hatt det så vondt pga dette. Takler det dårlig. Det er en psykiater som mener at det er barnets foreldre sin skyld at hn har så store problemer med å fungere som normalt og sliter seg ut pga det. 

Det er så ille at jeg ikke vil leve lenger. Og jeg har prøvd å snakke  med noen om det men jeg ble avvist, derfor spør jeg her. 

 

Anonymkode: 5c038...383

Det høres veldig rart ut at en så ung person skal ha fått en diagnose som det ikke finnes mer håp om hjelp for? Kan det være en misforståelse?

Du har gjort det beste du har fått til for dine barn. Selv om det har vært forhold i deres oppvekst som ikke alltid var optimale, så tror jeg aldri de har vært i tvil om at de har en mor som har vært svært glad i dem og forsøkt å gjøre deres beste. Egentlig tipper jeg at du av frykt for å ikke gjøre nok, snarere har skjemt dem litt bort;-) 

Når det gjelder hva som har blitt sagt at psykiateren, så er det synd at du ikke var til stede og fikk høre dette. Det er ikke ofte at man sier at det er foreldrenes _skyld_ at barna sliter, men det kan ha blitt sagt at oppveksten har vært vanskelig. 

Trist at du har følt deg avvist når du ville snakke med noen om dette i dag. Selvfølgelig ønsker du å snakke om dette, og din datter er kanskje også skuffet. 

Jeg har lyst til å være streng med deg i forhold til tenkningen din om at det ikke finnes god hjelp for din datter. Det tror jeg det gjør, men innholdet i hjelpen blir kanskje annerledes enn dere hadde sett for dere. Du sier hun har gitt opp skolen, - hvis det er en beslutning hun har tatt nylig, så ville jeg ha undersøkt mulighetene for at hun kan få fullført året. Bedre å fullføre med svake karakterer enn å trekke seg når det er to måneder igjen av skoleåret. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

frosken: Det virker som om du vet hvem ts er? Ts omtaler selv barnet sitt som hen, men du skriver hun og outer da at det er en datter.

Anonymkode: 93a7a...6cf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

frosken: Det virker som om du vet hvem ts er? Ts omtaler selv barnet sitt som hen, men du skriver hun og outer da at det er en datter.

Anonymkode: 93a7a...6cf

Beklager, jeg overså at det sto "hen" og ikke "hun". 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

20. 

Jeg ble fortalt det av «barnet» etter siste time. Hen var så fortvilet og har nå gitt opp skole, hen orker ikke mer. 

Men jeg visste at de hadde disse opplysningene. Jeg var med og informere om fortiden. Så jeg stoler på det.

Utredning for 12 år siden ble konkludert på samme måte. Det var far som mishandlet barnet. Hen har idag alle symptomer på ad(h)d selv om hen ble fjernet fra mishandlingen for 12 år siden. Men det er ikke den diagnosen. En psykiater som aldri har truffet og snakket med «barnet» selv har tatt en slik beslutning etter få timer med utredning hos sosionom. 

Det er så vondt. Ble ekstra vondt når jeg idag ble avvist når jeg betrodde meg til noen, for nå vet også hen hvor dårlig forelder jeg er, og jeg tipper det er derfor jeg ble avvist også. Jeg vil aldri stole på noen mer nå. Jeg dummet meg ut i dag. Men det verste er at jeg har ødelagt barnet mitt for resten av livet fordi jeg var egoistisk og valgte en mann som mishandlet oss. Kommer aldri til å tilgi meg selv. Aldri. Jeg har bært på denne skyldfølelsen i mange år. Og jeg fikk bekreftet fra flere hold at den er rimelig. 

 

 

Anonymkode: 5c038...383

Når du skriver slik her, synes i alle fall ikke jag at du virker som en dårlig forelder. Det virker i stedet som om du er en omsorgsfull mor som vil ditt beste for barnet ditt, som jo er normalt. 

Du var uheldig i ditt valg av barnefar, men du greide å gå, og fjerne barnet fra mishandlingen da barnet var 8 år. Det vitner om styrke og handlingskraft. Kanskje ble du selv også mishandlet av denne mannen, og det er utrolig bra prestert av deg da å gå fra ham. 

Barnet har muligens traumer, men du nevner ingenting om at ptsd er hoveddiagnosen? Derimot nevner du ad(h)d, og etter hva jeg har forstått så er det noe barnet er født med. 

Jeg er forøvrig enig med frosken i at det virker rart om alt håp liksom skulle være ute for barnet ditt i en alder av 20 år. Hen er enda ung, og med god hjelp og støtte videre så vil hen nok kunne få et ganske så greit liv. 

 

Anonymkode: 93a7a...6cf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Takk for alle svar. Det var til hjelp å få det ut og få støtte og råd. 

Ang avvisingen forstår jeg at det var urettmessig av meg å føle det slik og burde heller fokusert på at hn var opptatt med andre ting. Burde sett det fra andres side.

Jeg tar for øvrig med meg svarene deres videre til mere refleksjon. 

Tusen hjertelig takk for at dere tok dere tid til meg ❤️

Anonymkode: 5c038...383

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Og ang. det med at du sier at du ble avvist. Hvordan vet du det sikkert? Kan det hende at vedkomne du fortalte det til var stresset, måtte rekke noe og ikke hadde tid til å høre så mye på deg eller snakke med deg der og da? 

Kanskje vedkommende hadde nok med seg selv og sine ting, og dermed var "full" i hodet, og ikke hadde kapasitet til å ta ordentlig inn over seg det du sa? 

Eller kanskje vedkommende bare er en ufølsom person som ikke evner å vise at hen bryr seg? 

Jeg mistenker at du selv er en veldig følsom person, som gjerne tar på deg for mye skyld. Men prøv å tenke alternative tanker slik som jeg viste over her. Livet til barnet ditt er ikke over, eller fastslått for alltid. Ting er som de er akkurat nå, men det betyr ikke at det vil være sånn bestandig. 

Anonymkode: 93a7a...6cf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Tror folk kan mene og si hva de vil men det er ingen tvil om at fagfolk har lett for å legge skylden på oppveksten. Det er sikkert mange på dette forumet som har flotte og greie unger som klarer seg fint i samfunnet og som mener seg å være gode foreldre. Poenget er at om akkurat de samme ungene ble psykisk syk ville man da klare å grave frem noe som kunne gi dere som foreldre skylden. Slik er det bare. Og tenåringer og unge voksne som kanskje er litt i opposisjon til foreldrene kan også overdrive tingene litt. Jeg har hatt utfordringer med en av mine ungdommer og hen syntes også det var veldig greit å legge skylden for sin oppførsel på noen andre. Og da hen gikk til psykolog var det jo veldig enkelt å være enig med psykologen da psykologen begynte å spørre om ting hadde vært vanskelig hjemme. Det ble mye rart i rapportene og epikrisene. Jeg prøvde noen ganger å komme de i tale for å komme med min versjon av saken uten at det nådde frem. Etter hvert har jeg bare måttet la det ligge og håpe på at de som leser det forstår. 

Anonymkode: 901ec...959

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker

Det er bare juks alt sammen i dag. Gå privat og få den hjelpen du føler dere trenger.

Anonymkode: aea4d...985

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror folk kan mene og si hva de vil men det er ingen tvil om at fagfolk har lett for å legge skylden på oppveksten. Det er sikkert mange på dette forumet som har flotte og greie unger som klarer seg fint i samfunnet og som mener seg å være gode foreldre. Poenget er at om akkurat de samme ungene ble psykisk syk ville man da klare å grave frem noe som kunne gi dere som foreldre skylden. Slik er det bare. Og tenåringer og unge voksne som kanskje er litt i opposisjon til foreldrene kan også overdrive tingene litt. Jeg har hatt utfordringer med en av mine ungdommer og hen syntes også det var veldig greit å legge skylden for sin oppførsel på noen andre. Og da hen gikk til psykolog var det jo veldig enkelt å være enig med psykologen da psykologen begynte å spørre om ting hadde vært vanskelig hjemme. Det ble mye rart i rapportene og epikrisene. Jeg prøvde noen ganger å komme de i tale for å komme med min versjon av saken uten at det nådde frem. Etter hvert har jeg bare måttet la det ligge og håpe på at de som leser det forstår. 

Anonymkode: 901ec...959

Det er veldig sårt å lese sånt.. og de som liksom skal hjelpe blir også de som dømmer. 

Anonymkode: 5c038...383

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er bare juks alt sammen i dag. Gå privat og få den hjelpen du føler dere trenger.

Anonymkode: aea4d...985

Har ikke økonomi til det. 

Anonymkode: 5c038...383

Lenke til kommentar
Del på andre sider

stjernestøv

I oppveksten til min sønn trodde de alltid det var noe i hjemmet som var feilet, det var ikke det og det visste psykiateren som ga han mange diagnoser. Det var bare resten som trodde det, helt til de fikk se han utenfor hjemmet for han ble ikke bedre av det. Uff. De sier at barn kan bli syk av oppveksten, men kan bli syk av syke barn også. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker

Vi får bare krysse fingrene og håpe at det går bra med hen. Men jeg frykter for at hen blir en av mange som faller utenfor yrkeslivet fordi hen ikke klarer å gjennomføre en utdannelse. Hen har allerede brukt dobbel så lang tid som andre og fått flere sykemeldinger. Men jeg skal fortsette å gjøre det jeg kan for å få hen gjennom det i den grad jeg også orker. Mer enn det kan jeg ikke. 

 

Anonymkode: 5c038...383

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...