Hun byttet behandler og ble frisk.

[AnonymBruker]

https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/pLlxXX/jeg-hadde-vaert-psykiatrisk-pasient-nesten-halve-livet-saa-byttet-jeg-b

 

Anonymkode: 5c080...35a

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/pLlxXX/jeg-hadde-vaert-psykiatrisk-pasient-nesten-halve-livet-saa-byttet-jeg-b

 

Anonymkode: 5c080...35a

Får ikke lest pga betalingsmur.

Anonymkode: 7a65e...64a

[AnonymBruker]

Det var synd. Er på bt.no. Trodde denne var åpen  også for de som ikke abonnerer. Men handler om en ung kvinne som har gått inn og ut av psykiatrien hele livet. Flere tvangsvedtak. Hun følte at behandlerene hennes ikke lyttet til det hun sa og trengte men kjørte sitt løp og bare så henne som en psykiatrisk pasient. Hun var ute av skole og arbeidsliv og ventet på plass i bofelleskap. Så møtte hun en psykolog som aktivt lyttet til hva hun sa og mente .Tok henne på alvor. Lærte henne så godt å kjenne at de sammen kunne finne utløsende årsaker og konkret lære å møte disse. Hun var også flinkere til å be om praktisk hjelp til å få orden på hverdagen osv. I dag går hun på skole og har egen leilighet. Hun er full av forventning til fremtiden. Dette er litt hva artikkelen handler om. 

Anonymkode: 5c080...35a

[AnonymBruker]

Høres veldig positivt ut. Situasjonen mange steder er vel kanskje at det er så få å bytte til eller at man da må over i det private marked. Men noe å tenke på for de som kan synes jeg.

Anonymkode: fadca...503

[AnonymBruker]

Jeg har også blitt såkalt frisk etter å ha byttet behandler og har som hun i artikkelen også opplevd mye tvangsbruk, medisinering og behandlere som omtrent har behandlet meg som luft tidligere, men i mitt tilfelle har det ingenting å gjøre med behandleren. For meg kom bedringen fordi at jeg var motivert til endring og å jobbe for det. Det er jeg som har gjort jobben, hadde jeg ikke vert motivert til det hadde ikke behandlingen hjulpet noe uansett hvor mye psykogen hadde lyttet eller tatt meg på alvor. Ja, det er viktig, men hjelper ikke om man som pasient ikke også jobber for og er motivert til bedring. Sier ikke at dette var tilfelle for henne altså, ville bare legge få frem at behandleren ikke har alt å si for om man blir bedre eller ikke. 

Anonymkode: 2f7c1...81f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også blitt såkalt frisk etter å ha byttet behandler og har som hun i artikkelen også opplevd mye tvangsbruk, medisinering og behandlere som omtrent har behandlet meg som luft tidligere, men i mitt tilfelle har det ingenting å gjøre med behandleren. For meg kom bedringen fordi at jeg var motivert til endring og å jobbe for det. Det er jeg som har gjort jobben, hadde jeg ikke vert motivert til det hadde ikke behandlingen hjulpet noe uansett hvor mye psykogen hadde lyttet eller tatt meg på alvor. Ja, det er viktig, men hjelper ikke om man som pasient ikke også jobber for og er motivert til bedring. Sier ikke at dette var tilfelle for henne altså, ville bare legge få frem at behandleren ikke har alt å si for om man blir bedre eller ikke. 

Anonymkode: 2f7c1...81f

Selvfølgelig har ikke behandleren alt å si men i dette tilfellet hadde det en avgjørende betydning. I et travelt system der det er lett å sette mennesker i bås skjer det faktisk at pasienter ikke får den behandlingen som er mest hensiktsmessig og tilpasset den enkelte. Det er det artikkelen handler om. At denne kvinnen faktisk mente noe og ønsket noe men ble ikke hørt fordi spesialistene bare kjørte sitt løp. 

Anonymkode: 5c080...35a

[AnonymBruker]

Jeg hadde vært psykiatrisk pasient nesten halve livet. Så byttet jeg behandler.

Jeg vil starte med hurra!

LIVSGLEDE: Livet har fått mening og dreier seg om noe annet enn psykiatri, skriver Christine Svendsen. Ørjan Deisz

Debattinnlegg

Christine Svendsen

Bergen 07:19

Hurra for at jeg har det så bra! At jeg sitter her med hunden min, Pi, i leiligheten jeg har kjøpt, og gleder meg til å gå på skolen igjen.

Mange synes det er rart jeg kan glede meg sånn til skolen, og jeg blir kalt «nerd» av mennesker som er glade i meg.

Det synes jeg er utrolig kult: At nå handler samtalene våre om matematikk eller naturfag, og ikke hva jeg gjorde på psykiatrisk avdeling i helgen, eller hvilke medisiner jeg har startet på. Det gjør meg stolt. Livet har fått mening og dreier seg om noe annet enn psykiatri.

Jeg overlever ikke lengre. Jeg bare lever.

Hurra!

Jeg har vært psykiatrisk pasient i 14 år. Det vil si 47 prosent av livet mitt, siden jeg nå er 30 år. De 13 første av disse årene var vonde. Mye tvang, ulike medisiner, avdelinger og behandlere. Det var et mål å holde meg så stabil som mulig, så jeg klarte å være mest mulig utenfor sykehus. Jeg bodde stort sett på institusjoner av ulike slag.

Livet var rett og slett veldig slitsomt, skremmende og vondt.

For snart ett år siden begynte jeg hos min siste behandler. Han brukte en annen metode enn andre har gjort. Han lyttet.

 

Mine forsøk på å forklare ble ikke oppfattet som mangel på sykdomsinnsikt, og endte ikke med mer tvang, men førte til forståelse, tilfriskning og en utskrivningsdato. Vi brukte tid på det jeg trengte å bruke tid på, i stedet for på det andre mente var viktig.

Raskt endret vi behandlingsmetode. Vi fjernet diagnoser, fant sammenhenger og dermed løsninger, vi fjernet medisiner, og jeg lærte om min fungering.

Mange tidligere behandlere har vært gode mennesker, som har ønsket det beste for meg. Kanskje er det nettopp derfor de har lagt opp behandlingen annerledes enn hva jeg ønsket? Jeg var jo syk, og de var eksperter på å hjelpe sånne som meg.

Jeg setter pris på tanken, men det eneste det førte til, var at jeg fortsatte å være syk. Ut og inn av avdelinger. Økning av medisiner. Tvangsvedtak.

Min siste behandler og jeg gjorde det på en annen måte. Vi fant ut hva som utløste slike sykdomsperioder, og jobbet med å forebygge det. Sammen økte vi forståelsen min av meg, og jeg vet nå hva jeg trenger for å unngå å bli syk – eller hva jeg skal gjøre om jeg ser tegn til det, så det ikke blir så voldsomt.

Jeg har blitt trygg på meg selv og kjent med meg selv. Jeg blir aldri avføyset når jeg ber om hjelp. De som hjelper meg, vet at å hjelpe meg å rydde eller hente en hylle (slik at jeg kan få orden hjemme), er til god hjelp og minsker stress i hverdagen. Slike små ting er med på å gjøre en så stor forskjell at jeg for første gang siden tenårene, klarer meg helt uten medisiner.

Jeg er nesten ikke innlagt lenger, og jeg har fjernet navnet mitt fra en venteliste til nytt bofellesskap. Jeg har fullført et år med skolefag, og kjenner trygghet inni meg på at jeg klarer meg i hverdagen. Takket være hjelpen jeg har fått i behandling det siste året, og hjelpen jeg får i hverdagen av psykiatritjenesten.

Jeg har ikke lenger noen diagnoser som tilsier at jeg er psykisk syk. Jeg har ennå en diagnose, men med viten om denne, holder jeg meg frisk.Klart jeg kan bli syk igjen. Det kan du også.

Men nå takker jeg for meg i behandling og går videre, kanskje til en jobb som matematiker i fremtiden? Tanken får det til å bruse inni meg av spenning. Den følelsen hadde jeg nesten glemt! Jeg liker den.

Jeg gleder meg til å utforske livet.

Anonymkode: 30377...755

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi fjernet diagnoser, fant sammenhenger og dermed løsninger, vi fjernet medisiner, og jeg lærte om min fungering.

Så en psykolog kan bare fjerne diagnoser sånn uten videre, altså? Og medisiner? Hmmm 🤔

 

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nesten ikke innlagt lenger,

Ok. Hvorfor er hun innlagt når hun ikke lenger er syk?

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke lenger noen diagnoser som tilsier at jeg er psykisk syk. Jeg har ennå en diagnose, men med viten om denne, holder jeg meg frisk.Klart jeg kan bli syk igjen. Det kan du også

Litt selvmotsigende her, altså...

 

Sorry. Men tror ikke på denne "solskinnshistorien" her.

Anonymkode: c9aa8...635