Gå til innhold

Jeg er en tikkende bombe


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Ja, det er jo det jeg er. Har vært svært mye innlagt siste tre år. Psykiatrisk akuttpost og dps. Både tvang og frivillig. Siste året har jeg vært i rusbehandling da jeg på grunn av psykiatrien min også utviklet rusproblem. Nå er jeg ferdig der om 11 dager og jeg har jo fått prøve meg hjemme både ved masse botrening og to perioder i strekk på to uker hvor jeg kun har vært hjemme. Hver gang jeg er hjemme over tid blir jeg gradvis mer destruktiv og farlig i tankene mine (farlig mot meg selv). 

Jeg går med en klump i magen min nå når jeg snart er ferdig etter ett år i behandling. Jeg er redd for meg selv. Jeg har lenge følt meg som en tikkende bombe. Jeg eksploderte nesten for tre uker siden da jeg hadde vært to uker hjemme. Resultatet var å bli rammet mer inn og tettere oppfølging enn planlagt den siste måneden. Snart er det over og jeg skal hjem. Da begynner vel bomben å tikke igjen. Lurer på hvor lang tid det tar før jeg blir akutt suicidal og innlagt igjen. Må jo bare håpe jeg klarer å be om hjelp før jeg gjør noe alvorlig da. Det er vel det eneste jeg virkelig har blitt bedre på av all behandlingen. Å be om hjelp når jeg kjenner at det er like før jeg tar livet mitt eller hopper på rusvogna igjen. Før gikk det rimelig til helvete og jeg ble tvangsinnlagt. Vil helst unngå akkurat det. På grunn av familie og barn prøver jeg så godt jeg kan å holde meg i livet, og å ikke ruse meg mer, men når jeg har det som verst klarer jeg ikke holde hodet kaldt og holde ut. Det er da det blir farlig, men det er det jeg prøver å unngå ved å be om hjelp FØR jeg mister kontrollen helt. 

Men ja. Hva gjør jeg? Jeg har aldri møtt noen med en så voldsom historie og så stort funksjonsfall som jeg har hatt. De finnes sikkert der ute, men uten å ha møtt noen så føler jeg meg alene og håpløs. Husker en gang jeg ble realitetsorientert. Jeg mente det var slitsomt å være med alle disse syke menneskene, at jeg var så oppegående i forhold til dem. Da fikk jeg høre at nei du, du er den som er sykest her og som skaper mest styr (gikk til helvete hver gang jeg hadde permisjon = ambulanse, politi, ansatte som dro ut for å lete etter meg osv, mens på avdeling var jeg relativt rolig). Er ikke så ustabil nå som jeg var da, men om jeg er redd for å falle tilbake? Oh yes. 

Anonymkode: 4677b...f55

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er jo det jeg er. Har vært svært mye innlagt siste tre år. Psykiatrisk akuttpost og dps. Både tvang og frivillig. Siste året har jeg vært i rusbehandling da jeg på grunn av psykiatrien min også utviklet rusproblem. Nå er jeg ferdig der om 11 dager og jeg har jo fått prøve meg hjemme både ved masse botrening og to perioder i strekk på to uker hvor jeg kun har vært hjemme. Hver gang jeg er hjemme over tid blir jeg gradvis mer destruktiv og farlig i tankene mine (farlig mot meg selv). 

Jeg går med en klump i magen min nå når jeg snart er ferdig etter ett år i behandling. Jeg er redd for meg selv. Jeg har lenge følt meg som en tikkende bombe. Jeg eksploderte nesten for tre uker siden da jeg hadde vært to uker hjemme. Resultatet var å bli rammet mer inn og tettere oppfølging enn planlagt den siste måneden. Snart er det over og jeg skal hjem. Da begynner vel bomben å tikke igjen. Lurer på hvor lang tid det tar før jeg blir akutt suicidal og innlagt igjen. Må jo bare håpe jeg klarer å be om hjelp før jeg gjør noe alvorlig da. Det er vel det eneste jeg virkelig har blitt bedre på av all behandlingen. Å be om hjelp når jeg kjenner at det er like før jeg tar livet mitt eller hopper på rusvogna igjen. Før gikk det rimelig til helvete og jeg ble tvangsinnlagt. Vil helst unngå akkurat det. På grunn av familie og barn prøver jeg så godt jeg kan å holde meg i livet, og å ikke ruse meg mer, men når jeg har det som verst klarer jeg ikke holde hodet kaldt og holde ut. Det er da det blir farlig, men det er det jeg prøver å unngå ved å be om hjelp FØR jeg mister kontrollen helt. 

Men ja. Hva gjør jeg? Jeg har aldri møtt noen med en så voldsom historie og så stort funksjonsfall som jeg har hatt. De finnes sikkert der ute, men uten å ha møtt noen så føler jeg meg alene og håpløs. Husker en gang jeg ble realitetsorientert. Jeg mente det var slitsomt å være med alle disse syke menneskene, at jeg var så oppegående i forhold til dem. Da fikk jeg høre at nei du, du er den som er sykest her og som skaper mest styr (gikk til helvete hver gang jeg hadde permisjon = ambulanse, politi, ansatte som dro ut for å lete etter meg osv, mens på avdeling var jeg relativt rolig). Er ikke så ustabil nå som jeg var da, men om jeg er redd for å falle tilbake? Oh yes. 

Anonymkode: 4677b...f55

Hvorfor ikke planlegge hjemmetiden mer i detalj: hva du skal gjøre, hvem du kan oppsøke, støttende nettverk i forhold til rus som organisasjoner og slikt som tilbyr rusfrie aktivieter og gruppesamtaler ?

Anonymkode: ce7fe...bcb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er jo det jeg er. Har vært svært mye innlagt siste tre år. Psykiatrisk akuttpost og dps. Både tvang og frivillig. Siste året har jeg vært i rusbehandling da jeg på grunn av psykiatrien min også utviklet rusproblem. Nå er jeg ferdig der om 11 dager og jeg har jo fått prøve meg hjemme både ved masse botrening og to perioder i strekk på to uker hvor jeg kun har vært hjemme. Hver gang jeg er hjemme over tid blir jeg gradvis mer destruktiv og farlig i tankene mine (farlig mot meg selv). 

Jeg går med en klump i magen min nå når jeg snart er ferdig etter ett år i behandling. Jeg er redd for meg selv. Jeg har lenge følt meg som en tikkende bombe. Jeg eksploderte nesten for tre uker siden da jeg hadde vært to uker hjemme. Resultatet var å bli rammet mer inn og tettere oppfølging enn planlagt den siste måneden. Snart er det over og jeg skal hjem. Da begynner vel bomben å tikke igjen. Lurer på hvor lang tid det tar før jeg blir akutt suicidal og innlagt igjen. Må jo bare håpe jeg klarer å be om hjelp før jeg gjør noe alvorlig da. Det er vel det eneste jeg virkelig har blitt bedre på av all behandlingen. Å be om hjelp når jeg kjenner at det er like før jeg tar livet mitt eller hopper på rusvogna igjen. Før gikk det rimelig til helvete og jeg ble tvangsinnlagt. Vil helst unngå akkurat det. På grunn av familie og barn prøver jeg så godt jeg kan å holde meg i livet, og å ikke ruse meg mer, men når jeg har det som verst klarer jeg ikke holde hodet kaldt og holde ut. Det er da det blir farlig, men det er det jeg prøver å unngå ved å be om hjelp FØR jeg mister kontrollen helt. 

Men ja. Hva gjør jeg? Jeg har aldri møtt noen med en så voldsom historie og så stort funksjonsfall som jeg har hatt. De finnes sikkert der ute, men uten å ha møtt noen så føler jeg meg alene og håpløs. Husker en gang jeg ble realitetsorientert. Jeg mente det var slitsomt å være med alle disse syke menneskene, at jeg var så oppegående i forhold til dem. Da fikk jeg høre at nei du, du er den som er sykest her og som skaper mest styr (gikk til helvete hver gang jeg hadde permisjon = ambulanse, politi, ansatte som dro ut for å lete etter meg osv, mens på avdeling var jeg relativt rolig). Er ikke så ustabil nå som jeg var da, men om jeg er redd for å falle tilbake? Oh yes. 

Anonymkode: 4677b...f55

Når jeg leser det du skriver, så får jeg tanker om at selvforståelsen din kanskje ikke er hensiktsmessig. Mennesker er jo ikke "tikkende bomber", - vi er personer som velger ulike handlinger mange ganger daglig, selv om ikke alt er innenfor vår kontroll. Det finnes svært mange mennesker med dramatiske livshistorier, og en del av dem har klart å skape seg gode liv etter hvert. Hva skal du gjøre på dagtid når du flytter hjem? Hvordan skal hverdagslivet ditt se ut - og hvilke ting skal du selv gjøre for å forhindre forverring?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ikke planlegge hjemmetiden mer i detalj: hva du skal gjøre, hvem du kan oppsøke, støttende nettverk i forhold til rus som organisasjoner og slikt som tilbyr rusfrie aktivieter og gruppesamtaler ?

Anonymkode: ce7fe...bcb

Jeg har en del ting nå. Jeg har fotball to ganger i uken i tillegg til at jeg trener 2-3 ganger i uken alene (dette sliter jeg med i dårlige perioder, men kjemper for å holde det gående), jeg er med i NA og en annen selvhjelpsgruppe og annen hver helg er jeg med mine barn. Ut over det er jeg alene når jeg ikke følges opp av kommunen og psykiatrien. Det er ikke aktuelt å starte i noe jobbtrening enda. Det er siste ord fra Nav for to uker siden. På grunn av at jeg er så ustabil i psyken. Har gått tom for hva jeg kan gjøre. Har to rusfrie venner som jeg møter av og til, men for det meste er jeg alene. I snitt er jeg alene 22-23 timer i døgnet tror jeg. 

4 timer siden, frosken skrev:

Når jeg leser det du skriver, så får jeg tanker om at selvforståelsen din kanskje ikke er hensiktsmessig. Mennesker er jo ikke "tikkende bomber", - vi er personer som velger ulike handlinger mange ganger daglig, selv om ikke alt er innenfor vår kontroll. Det finnes svært mange mennesker med dramatiske livshistorier, og en del av dem har klart å skape seg gode liv etter hvert. Hva skal du gjøre på dagtid når du flytter hjem? Hvordan skal hverdagslivet ditt se ut - og hvilke ting skal du selv gjøre for å forhindre forverring?

Jeg skjønner hva du mener, samtidig føler jeg meg maktesløs. Vet ikke helt hvordan forklare det. Annet enn å dele meg opp i to personligheter. Den ene er svært destruktiv, ødeleggende og farlig for meg selv. Som agerer på følelser og ikke holder ut tilværelsen og ikke egentlig orker å tenke konsekvenser. Som er impulsiv og umoden i håndtering av følelser. Som ikke klarer å være selvstendig og alene. Den andre er fornuftig, rolig, tenker konsekvenser og tar rette valg. Som jobber hardt med å bygge opp livet igjen. Som er den jeg var i årevis før jeg knakk sammen og den kaotiske meg tok over. 

Det er en stadig kamp mellom disse to delene av meg. Periodevis blir den "gode og fornuftige" meg svak og sliten. Jeg bukker under og klarer ikke å tøyle kaotiske meg. Kaotiske meg som føler hele verden er et grusomt, vondt og skummelt sted. 

Kampen i meg kan rive i meg i dager og uker. Ofte vinner den gode meg, men så rakner det. Jeg blir svak og kaotiske meg begynner å få overtaket. Det er her det er avgjørende at jeg klarer å be om økt hjelp fra helsevesenet. Før det går så langt at jeg faktisk mister kontrollen. For jeg opplever at jeg går fullstendig i svart. Jeg får tunnellsyn og det eneste jeg ser er hvor svart og mørkt alt er. Og at jeg må agere på det. På dette punktet har jeg ikke kontroll lenger. 

Så det er det jeg jobber hardt for. Å stadig styrke den bra siden av meg, og å gjenkjenne faresignalene når kaotiske meg begynner å bli for sterk. For å få satt i gang tiltak for å stoppe det før det skjer noe alvorlig. Enten det er ekstra samtaler i psykiatrien eller jeg må ha innleggelse. Noe jeg får når jeg føler det blir for vanskelig nettopp fordi det pleier å bli alvorlig når jeg mister kontroll. 

Jeg kan kjenne på at jeg er en tikkende bombe i uker før det eksploderer, men tiden fra det begynner å tippe over til ukontrollerbart til det eksploderer er kort. Derfor har jeg slitt mye med å være i forkant. Så det har det vært mye fokus på i behandling. Fordi de vet hvor avgjørende det er å klare å stoppe før det når det punktet at kaotiske meg har makten. Da har det gått ille mange ganger. Med både tvangsinnleggelser, politi og andre slike ting. 

Jeg prøver veldig hardt å fokusere på hver enkelt dag og ha noe å gjøre hver dag, men ja. Jeg har stadig vekk en vulkan i meg som jeg ikke vet akkurat når bryter ut. 

Blir litt som det der fjellgreiene. "Mannen". Jeg må stadig vekk måle farenivået, og når det når et visst punkt så må jeg rekke å evakuere. Har ikke alltid klart det da. 

Anonymkode: 4677b...f55

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en del ting nå. Jeg har fotball to ganger i uken i tillegg til at jeg trener 2-3 ganger i uken alene (dette sliter jeg med i dårlige perioder, men kjemper for å holde det gående), jeg er med i NA og en annen selvhjelpsgruppe og annen hver helg er jeg med mine barn. Ut over det er jeg alene når jeg ikke følges opp av kommunen og psykiatrien. Det er ikke aktuelt å starte i noe jobbtrening enda. Det er siste ord fra Nav for to uker siden. På grunn av at jeg er så ustabil i psyken. Har gått tom for hva jeg kan gjøre. Har to rusfrie venner som jeg møter av og til, men for det meste er jeg alene. I snitt er jeg alene 22-23 timer i døgnet tror jeg. 

Jeg skjønner hva du mener, samtidig føler jeg meg maktesløs. Vet ikke helt hvordan forklare det. Annet enn å dele meg opp i to personligheter. Den ene er svært destruktiv, ødeleggende og farlig for meg selv. Som agerer på følelser og ikke holder ut tilværelsen og ikke egentlig orker å tenke konsekvenser. Som er impulsiv og umoden i håndtering av følelser. Som ikke klarer å være selvstendig og alene. Den andre er fornuftig, rolig, tenker konsekvenser og tar rette valg. Som jobber hardt med å bygge opp livet igjen. Som er den jeg var i årevis før jeg knakk sammen og den kaotiske meg tok over. 

Det er en stadig kamp mellom disse to delene av meg. Periodevis blir den "gode og fornuftige" meg svak og sliten. Jeg bukker under og klarer ikke å tøyle kaotiske meg. Kaotiske meg som føler hele verden er et grusomt, vondt og skummelt sted. 

Kampen i meg kan rive i meg i dager og uker. Ofte vinner den gode meg, men så rakner det. Jeg blir svak og kaotiske meg begynner å få overtaket. Det er her det er avgjørende at jeg klarer å be om økt hjelp fra helsevesenet. Før det går så langt at jeg faktisk mister kontrollen. For jeg opplever at jeg går fullstendig i svart. Jeg får tunnellsyn og det eneste jeg ser er hvor svart og mørkt alt er. Og at jeg må agere på det. På dette punktet har jeg ikke kontroll lenger. 

Så det er det jeg jobber hardt for. Å stadig styrke den bra siden av meg, og å gjenkjenne faresignalene når kaotiske meg begynner å bli for sterk. For å få satt i gang tiltak for å stoppe det før det skjer noe alvorlig. Enten det er ekstra samtaler i psykiatrien eller jeg må ha innleggelse. Noe jeg får når jeg føler det blir for vanskelig nettopp fordi det pleier å bli alvorlig når jeg mister kontroll. 

Jeg kan kjenne på at jeg er en tikkende bombe i uker før det eksploderer, men tiden fra det begynner å tippe over til ukontrollerbart til det eksploderer er kort. Derfor har jeg slitt mye med å være i forkant. Så det har det vært mye fokus på i behandling. Fordi de vet hvor avgjørende det er å klare å stoppe før det når det punktet at kaotiske meg har makten. Da har det gått ille mange ganger. Med både tvangsinnleggelser, politi og andre slike ting. 

Jeg prøver veldig hardt å fokusere på hver enkelt dag og ha noe å gjøre hver dag, men ja. Jeg har stadig vekk en vulkan i meg som jeg ikke vet akkurat når bryter ut. 

Blir litt som det der fjellgreiene. "Mannen". Jeg må stadig vekk måle farenivået, og når det når et visst punkt så må jeg rekke å evakuere. Har ikke alltid klart det da. 

Anonymkode: 4677b...f55

har du en sponsor eller mentor? hva med frivillig arbeid? 

Anonymkode: ce7fe...bcb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

har du en sponsor eller mentor? hva med frivillig arbeid? 

Anonymkode: ce7fe...bcb

Nei har ikke sponsor, men jeg har fellesskapet i NA. Likevel er det det psykiske jeg sliter mest med. Rusen ble bare et symptom på det, og akkurat det kan ikke en sponsor hjelpe meg med. Det er for komplekst, så der må jeg ha hjelp av profesjonelle. Og håpe jeg klarer å unngå å begynne å døyve smerten med rus igjen i mellomtiden. Jeg er ikke redd for å havne fullstendig på kjøret igjen. Det skal jeg ikke. Men jeg er redd for hva annet farlig jeg kan komme til å gjøre. Det kan bli min død. Og da mister to barn sin mor. 

Anonymkode: 4677b...f55

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en del ting nå. Jeg har fotball to ganger i uken i tillegg til at jeg trener 2-3 ganger i uken alene (dette sliter jeg med i dårlige perioder, men kjemper for å holde det gående), jeg er med i NA og en annen selvhjelpsgruppe og annen hver helg er jeg med mine barn. Ut over det er jeg alene når jeg ikke følges opp av kommunen og psykiatrien. Det er ikke aktuelt å starte i noe jobbtrening enda. Det er siste ord fra Nav for to uker siden. På grunn av at jeg er så ustabil i psyken. Har gått tom for hva jeg kan gjøre. Har to rusfrie venner som jeg møter av og til, men for det meste er jeg alene. I snitt er jeg alene 22-23 timer i døgnet tror jeg. 

Anonymkode: 4677b...f55

Jeg tror det er enklere å bli mer stabil psykisk dersom man har en ytre struktur. Derfor ville jeg ha insistert på en eller annen form for arbeidsmarkedstiltak - det kan gjerne være kun 3-4 timer daglig i en arbeidsmarkedsbedrift. Det å vente på at folk skal bli stabile psykisk, er ofte den mest opplagte veien inn i uføretrygd - og muligens også et liv med lite mening og mye kaos. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 minutter siden, frosken skrev:

Jeg tror det er enklere å bli mer stabil psykisk dersom man har en ytre struktur. Derfor ville jeg ha insistert på en eller annen form for arbeidsmarkedstiltak - det kan gjerne være kun 3-4 timer daglig i en arbeidsmarkedsbedrift. Det å vente på at folk skal bli stabile psykisk, er ofte den mest opplagte veien inn i uføretrygd - og muligens også et liv med lite mening og mye kaos. 

Det kan være, og målet mitt er å komme meg ut i en viss prosent jobb, og resten ufør. Akkurat nå klarer jeg ikke 3-4 timer to ganger i uken en gang. Målet er å på sikt klare to dager i uken, men jeg er ikke der nå.. For mye ustabilitet og behov for innleggelser osv. Jeg er veldig redd for å bli 100% ufør, så det vil jeg unngå. Å bli sliten er av mine største triggere etter det å i det hele tatt takle å bo alene, og jeg blir veldig fort sliten. 7 stk type lege, psykologer, Nav osv. Var på forrige samarbeidsmøte og alle mente noen form for jobb er for tidlig. Behandling, de aktiviteter jeg har og jobben jeg gjør med å være stabil på samvær med barna er nok akkurat nå. Dessverre. 

Anonymkode: 4677b...f55

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 23.9.2019 den 23.21, AnonymBruker skrev:

Det kan være, og målet mitt er å komme meg ut i en viss prosent jobb, og resten ufør. Akkurat nå klarer jeg ikke 3-4 timer to ganger i uken en gang. Målet er å på sikt klare to dager i uken, men jeg er ikke der nå.. For mye ustabilitet og behov for innleggelser osv. Jeg er veldig redd for å bli 100% ufør, så det vil jeg unngå. Å bli sliten er av mine største triggere etter det å i det hele tatt takle å bo alene, og jeg blir veldig fort sliten. 7 stk type lege, psykologer, Nav osv. Var på forrige samarbeidsmøte og alle mente noen form for jobb er for tidlig. Behandling, de aktiviteter jeg har og jobben jeg gjør med å være stabil på samvær med barna er nok akkurat nå. Dessverre. 

Anonymkode: 4677b...f55

Kan jeg spørre når du prøvde å jobbe sist? Hvordan var den opplevelsen for deg, hvordan gikk det og hva gjorde at du måtte slutte? Du skriver at alle på samarbeidsmøte mente det var for tidlig, men hva var begrunnelsen?

Jeg sier absolutt ikke at det er likt for deg eller at jeg sammenligner meg, men for min del var det å forplikte meg til noe utenom behandling o.l der jeg følte jeg var med i et jobbfellesskap der det ble stilt forventinger av meg og at jeg følte at kunne bidra til hjelp for at jeg ble bedre. Jeg fikk beskjed om at vi skulle sette i gang prosessen med søknad om 100% ufør 3 år etter at jeg ble psykisk syk. Alle behandlere, veiledere o.l var enige om at dette var min eneste mulighet. Det var ikke noe vits i å prøve mer ift jobb for det kom jeg aldri til å klare uansett. Man blir jo påvirket når ingen tror på deg, men kom etterhvert frem til at jeg ville gi det ett siste forsøk. Selvfølgelig var det tungt og det var dager jeg følte for å gi opp, at jeg ble verre, at jeg ikke klarte jobben osv osv. men det at jeg hadde en jobb med myk start, lave forventinger og god tilrettelegging gjorde etterhvert at jeg klarte meg bedre (både psykisk, på jobb og privat).

Anonymkode: 20b81...e6a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...