Mitt liv uten sex, terapi, barn og selvmordstanker...gidder jeg mer?

[AnonymBruker]

Tja, hvor skal man begynne..hvordan skal man kunne beskrive dette kort men samtidig opplysende? 

Dette ble et langt skriv og jeg ser ikke for meg at det er mange som kan ta seg tid til å lese alt dette og i tillegg svare, men om det bare er NOEN som gidder, blir jeg skikkelig skikkelig glad i hjertet ❤️ 

Vi har vært sammen 8 år, bodd sammen omtrent like lenge. Vi er i midten/slutten av 30-åra. Har felles interesser, felles venner, gode jobber, gode familier på begge sider, egentlig er alt helt supert, med unntak av at vi går mindre og mindre overens med hverandre. Jeg er meget seksuell av meg, kall meg gjerne en gris, men jeg elsker kvinnekroppen og får ikke nok av henne. Jeg nyter å kjenne kroppen hennes inntil min, blir kåt av å se henne i undertøyet, vil knulle henne hver dag, overalt, i alle mulige settinger. Hun er pen som dagen er lang, men er på ingen måte like seksuell som meg. I starten kunne hun pirre meg på de mest utrolige måter, men det gikk kjapt over. Sexen fortsatte, men ble kjapt rutine og kun med ett mål. Bare tanken av det gjør meg skikkelig lei meg..at hun ikke nyter det på samme måte som meg. Over årene ble det mindre sex og kun i senga hjemme, ingen andre plass. Vi fikk barn for snart 2 år siden, da stoppet sexen helt..vi har hatt sex 1 gang siden barnet kom til, noe som ikke funket, det er rundt 1,5 år siden...det er nok egoistisk og tullete å mene, men jeg føler meg kastrert av henne. Jeg føler at hun bestemmer at jeg ikke får bruke kuken min. Hun har endret meg. 

Jeg har forsøkt å snakke om det, jeg har vartet henne opp, jeg har bidratt hjemme, jeg har maset, jeg har IKKE maset..ingenting skjer. Hun er rett og slett ikke interessert i sex. 

Jeg klarer ikke å akseptere dette. Jeg blir tullete i hodet av at det skal være slik! Jeg SKJØNNER at det å få barn gjør noe med både følelser og fokuset hos henne. Jeg har gitt henne god tid. To the record: Jeg har ALDRI vært utro. 

Jeg ble depressiv, jeg får ikke til å ta på henne lengre. Hun er like pen for meg, men når jeg blir opphisset vet jeg jo at det ikke en sjanse for at det blir sex, så da blir jeg enda mer skuffet og depressiv. Jeg fikk etter hvert lavere og lavere selvtillit. Hun har ikke sett kuken min på ca ett år nå, for jeg vil ikke at hun skal se den lengre. Jeg skjuler meg bak håndduken om jeg må gå gjennom rommet hun er i etter jeg har vært i dusjen. Jeg ble verre og verre og verre. Jeg som var stolt over meg selv tidligere, vil ikke vise meg uten skjorte engang i dag. Det gikk kraftig ut over forholdet. Hver gang det ble snakk om det, var det min feil, at jeg måtte skjerpe meg, at jeg måtte smile, for jeg ødela for oss begge. Jeg gråt hver kveld, jeg gråt hver gang jeg så folk gå hånd i hånd, eller sex-scener på tv, jeg gråt kun i skjul. Jeg føler meg svak. Eneste gangen hun viser følelser er når hun er forbandet på meg og ber meg ryke og reise. Hun vil bare være inne nå, og jeg har ikke samvittighet til å dra ut.

Legen min sendte meg til terapeut på grunn av humøret og tankene. Der jobbet de med å få opp selvtilliten min, over flere måneder. det funket. Jeg hadde selvmordstanker, men torte ikke fortelle terapeuten om det selv om jeg fikk spørsmålet (det skulle jeg selvfølgelig har gjort). Sted og måte var bestemt. Ingen skulle se meg igjen, noen sinne, det var nok best for alle. Disse tankene hadde jeg et halvt års tid før jeg i et desperat forsøk på hjelp fra samboeren fortalte henne om det og siktet etter forståelse og hjelp. Vet dere hva svaret var? "Om du har slike tanker, vil ikke jeg bo i samme hus som deg". Hun mente det sikkert ikke slik, men akkurat da...da jeg ikke trodde jeg kunne komme lengre ned..at all dialog kun kunne løfte meg opp..da klarer den jeg elsker mest på hele jorden å nesten dytte meg utenfor stupet. Jeg var ganske nær med å gjennomføre oppdraget etter det svaret. 

Nå, et halvt år senere, er humøret bedre, vi har det bedre ilag, alle tre. Men ingen sex. Ingen kos. Jeg gir litt fan. Fokuserer på at barnet skal ha det bra, men er hyggelig og hjelpsom med samboeren. Jeg føler at hun har endret meg. Jeg var ikke slik tidligere. OM vi noen gang skulle ha sex igjen..kommer jeg til å nyte det? Kommer det til å være kjærlighet? Jeg er redd det har gått for lang tid.

I dag skulle jeg hjelpe henne med noe, men dialogen skar seg og jeg sa ting jeg ikke skulle sagt. Jeg beklaget bare ett minutt senere og forklarte hvorfor det ble slik, men hun frøs meg ut, ikke interessert i å prate om det eller med meg, da kjente jeg at jeg ble forbannet på henne. Bare minutter senere kjente jeg på de dype mørke tankene igjen. At "hva fan er vitsen". Det kom en tåre. Av alle jævla ting så kom planen jeg la tidligere om å ta mitt eget liv til minne igjen. Jeg føler meg sikker på at jeg ikke kan gjennomføre det, men tankene kom tilbake. 

Jeg har flere ganger tenkt å gå i fra henne, men det er så mange ting som holder meg igjen. Først og fremst barnet, men også det at jeg elsker samboeren min. Hun er det beste jeg vet (kanskje jeg ikke vet bedre), jeg ser ikke for meg et liv uten henne, samtidig som jeg så absolutt ser hvor fiendlig det skal bli mellom oss om vi går hver til vårt. Hun kommer IKKE til å bli særlig samarbeidsvillig. Alle felles venner, den fantastiske svigerfamilien og så mye mer.

Jeg har spurt om vi skal gå til samtaleterapi, men hun svarer at det funker ikke og at vi ikke har noen som kan passe på den lille. Jeg blir veldig forvirret, for det går imellom slike kommentarer og utfrysninger til at hun ordner og styrer for meg. Egentlig tror jeg ikke hun er åpen for terapi i det hele tatt..tror ikke hun vil prøve. Jeg vet ikke om det er hun eller meg det er noe galt med. Hun/vårt forhold er i alle fall grunnen til at jeg IKKE har det bra og har måtte tatt i bruk proff hjelp. 

Hva fan gjør jeg..? Jeg er helt tom. 

I dag skulle jeg hjelpe henne med noe, men dialogen skar seg og jeg sa ting jeg ikke skulle sagt. Jeg beklaget bare ett minutt senere og forklarte hvorfor det ble slik, men hun frøs meg ut, ikke interessert i å prate om det eller med meg, da kjente jeg at jeg ble forbannet på henne. Bare minutter senere kjente jeg på de dype mørke tankene igjen. At "hva fan er vitsen". Det kom en tåre. Av alle jævla ting så kom planen jeg la tidligere om å ta mitt eget liv til minne igjen. Jeg føler meg sikker på at jeg ikke kan gjennomføre det, men tankene kom tilbake. 

Jeg har flere ganger tenkt å gå i fra henne, men det er så mange ting som holder meg igjen. Først og fremst barnet, men også det at jeg elsker samboeren min. Hun er det beste jeg vet (kanskje jeg ikke vet bedre), jeg ser ikke for meg et liv uten henne, samtidig som jeg så absolutt ser hvor fiendlig det skal bli mellom oss om vi går hver til vårt. Hun kommer IKKE til å bli særlig samarbeidsvillig. Alle felles venner, den fantastiske svigerfamilien og så mye mer.

Jeg har spurt om vi skal gå til samtaleterapi, men hun svarer at det funker ikke og at vi ikke har noen som kan passe på den lille. Jeg blir veldig forvirret, for det går imellom slike kommentarer og utfrysninger til at hun ordner og styrer for meg. Egentlig tror jeg ikke hun er åpen for terapi i det hele tatt..tror ikke hun vil prøve. Jeg vet ikke om det er hun eller meg det er noe galt med. Hun/vårt forhold er i alle fall grunnen til at jeg IKKE har det bra og har måtte tatt i bruk proff hjelp. 

Hva fan gjør jeg..? Jeg er helt tom. 

Anonymkode: d7577...aa9

[Lillemus]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva fan gjør jeg..? Jeg er helt tom. 

Anonymkode: d7577...aa9

Jeg fatter ikke at du holder ut. Hvordan er det mulig å elske en som ikke bryr seg filla om en? Hun høres jo ikke akkurat ut som noen varm og kjærlig kjæreste, men det spiller kanskje ingen rolle så lenge hun er pen? 

[AnonymBruker]

Hmm. Jeg tenker at dette har brutt deg såpass ned at det beste for deg vil være å gå videre. Mtp barnet så er det jo slik at et barn merker det om mamma og pappa ikke har det bra i lag. Da er det bedre at dere har det bra på hver deres kant. 

Anonymkode: 95895...97c

[Tappo]

Ser at det kan tolkes dit..eller kanskje er det faktisk slik, men jeg mener at hun bryr seg om meg, at hun på "en måte" elsker meg, men ikke har tid til meg eller gidder. Hun er nok lei. Kanskje hun kjenner på det samme, at hadde det ikke vært for det vi har sammen, f.eks. barnet, familien, venner med mer, hadde hun kanskje dratt for lenge siden? Vi har jo gode stunder også..sort of.

Hun kan være varm og omtenksom, men det har vært lite av det det siste året, kanskje to. 

Vi har det fint rundt middagsbordet, på morgenen ilag med den lille, men så snart det kun er hun og meg, er det ikke noe særlig lengre. Vi kan godt prate og være i ok humør, men vi har det ikke moro lengre. Jeg kan ikke huske sist hun fikk meg til å flire. 

Jeg vet hvordan det HAR vært, det er DET jeg vil ha tilbake, det er kanskje derfor jeg ennå er her? Men det var før vi fikk barn. Jeg går rundt og håper det kan bli slik en gang igjen. Det har ikke noe med at hun er pen, Lillemus, det har med at jeg elsker henne over alt på jord...i alle fall frem til jeg fikk et lite barn som jeg tar en kule for om jeg må,,

[Gjest Gargamel]

13 timer siden, Tappo skrev:

Ser at det kan tolkes dit..eller kanskje er det faktisk slik, men jeg mener at hun bryr seg om meg, at hun på "en måte" elsker meg, men ikke har tid til meg eller gidder. Hun er nok lei. Kanskje hun kjenner på det samme, at hadde det ikke vært for det vi har sammen, f.eks. barnet, familien, venner med mer, hadde hun kanskje dratt for lenge siden? Vi har jo gode stunder også..sort of.

Hun kan være varm og omtenksom, men det har vært lite av det det siste året, kanskje to. 

Vi har det fint rundt middagsbordet, på morgenen ilag med den lille, men så snart det kun er hun og meg, er det ikke noe særlig lengre. Vi kan godt prate og være i ok humør, men vi har det ikke moro lengre. Jeg kan ikke huske sist hun fikk meg til å flire. 

Jeg vet hvordan det HAR vært, det er DET jeg vil ha tilbake, det er kanskje derfor jeg ennå er her? Men det var før vi fikk barn. Jeg går rundt og håper det kan bli slik en gang igjen. Det har ikke noe med at hun er pen, Lillemus, det har med at jeg elsker henne over alt på jord...i alle fall frem til jeg fikk et lite barn som jeg tar en kule for om jeg må,,

For det første synes jeg tankene om selvmord er en feilslutning fra din side. Hvis det er noe som skal avsluttes så er det forholdet, og ikke livet ditt. Selv om hennes svar sikkert virket litt hardhjertet og ikke det du håpet på, så er det kanskje litt mye for henne å ta ansvar for dine selvmordstanker. Det hadde vært mer "to the point" og rettferdig overfor henne om du sa du vurderte å gjøre det slutt. (Det er litt komplisert. Det må være lov å fortelle om selvmordstanker også, men det blir et utilbørlig press på henne hvis det knyttes til forholdet)

Jeg tipper hun også er misfornøyd med ting, men at dette plager deg mye mer enn det plager henne. Det baserer jeg på at hun er uinteressert i terapi, og heller ikke snakker om å gjøre det slutt. Hun har nok hodet fullt av helt andre ting, og tenker neppe over små protester som at du har håndkle rundt livet.

Jeg tror også du skal være litt forsiktig med å konkludere med at hun er lite seksuell bare fordi det er sånn i deres forhold nå. Hun har vist før at hun har en annen side.

Prøv å tenke at du er OK, hun er OK, men at forholdet ikke er OK. Altså ikke starte diskusjonen med hvem det er mest synd på eller hvem som er verst. Hvis hun mener du er håpløs på alle måter, (eller omvendt) så er jo konklusjonen grei: Da bør dere ikke være sammen. Jeg tror den tilnærmingen kan gi henne mer respekt for deg, og kanskje kan åpne opp en reell dialog, om ikke annet.

Jeg skjønner at du ikke har lyst til å gjøre det slutt, men det er egentlig det eneste anstendige å gjøre når du går og har det vondt hver dag.

 

[Drømmeautomat]

Du må si klart ifra til henne at måten hun forholder seg til deg på ikke fungerer for deg og at du kommer til å forlate henne hvis det ikke endrer seg. Det er lett å tenke at hun er den eneste som kan gjøre deg lykkelig, det kan jeg garantere deg at hun ikke er. Og nå har hun gjort deg ulykkelig over lang tid.

[AnonymBruker]

Min første tanke er at det skulle være interessant å ha leste et like langt og ærlig innlegg fra din samboer. Hva rører seg egentlig i henne, hva er det som gjør henne så sint og stengt. Noen ganger tror jeg helt fastlåste situasjoner kan løses bare man treffer hverandre på de rette tingene. Hva tenker hun egentlig , føler hun på press, føler hun seg fordømt av deg, er hun deprimert etter fødselen, har fravær fra sex over tid gjort henne utrygg på kroppen sin.? Noen ganger trenger man bare nærhet og trygghet uten å måtte prestere mer. Så for sikkerhets skyld holder man den andre på avstand. Du høres ut som at du har blitt mer moden og voksen i forholdet. At du velger trofasthet og ansvar fremfor egne behov. Men dette er ikke godt i lengden. Ikke gi henne opp enda. Hun er enda litt ny mamma og kanskje hun ikke selv en gang klarer helt å forstå hva som skjer med seg selv. Noen er også for stolte til å ta imot hjelp. Familiekontoret er bra alternativ. Men kanskje ikke vinkle det på sex og hva hun ikke stiller opp med?.

Anonymkode: efe23...bf8

[Muxim]

På 28.9.2019 den 20.46, AnonymBruker skrev:

Tja, hvor skal man begynne..hvordan skal man kunne beskrive dette kort men samtidig opplysende? 

Dette ble et langt skriv og jeg ser ikke for meg at det er mange som kan ta seg tid til å lese alt dette og i tillegg svare, men om det bare er NOEN som gidder, blir jeg skikkelig skikkelig glad i hjertet ❤️ 

Vi har vært sammen 8 år, bodd sammen omtrent like lenge. Vi er i midten/slutten av 30-åra. Har felles interesser, felles venner, gode jobber, gode familier på begge sider, egentlig er alt helt supert, med unntak av at vi går mindre og mindre overens med hverandre. Jeg er meget seksuell av meg, kall meg gjerne en gris, men jeg elsker kvinnekroppen og får ikke nok av henne. Jeg nyter å kjenne kroppen hennes inntil min, blir kåt av å se henne i undertøyet, vil knulle henne hver dag, overalt, i alle mulige settinger. Hun er pen som dagen er lang, men er på ingen måte like seksuell som meg. I starten kunne hun pirre meg på de mest utrolige måter, men det gikk kjapt over. Sexen fortsatte, men ble kjapt rutine og kun med ett mål. Bare tanken av det gjør meg skikkelig lei meg..at hun ikke nyter det på samme måte som meg. Over årene ble det mindre sex og kun i senga hjemme, ingen andre plass. Vi fikk barn for snart 2 år siden, da stoppet sexen helt..vi har hatt sex 1 gang siden barnet kom til, noe som ikke funket, det er rundt 1,5 år siden...det er nok egoistisk og tullete å mene, men jeg føler meg kastrert av henne. Jeg føler at hun bestemmer at jeg ikke får bruke kuken min. Hun har endret meg. 

Jeg har forsøkt å snakke om det, jeg har vartet henne opp, jeg har bidratt hjemme, jeg har maset, jeg har IKKE maset..ingenting skjer. Hun er rett og slett ikke interessert i sex. 

Jeg klarer ikke å akseptere dette. Jeg blir tullete i hodet av at det skal være slik! Jeg SKJØNNER at det å få barn gjør noe med både følelser og fokuset hos henne. Jeg har gitt henne god tid. To the record: Jeg har ALDRI vært utro. 

Jeg ble depressiv, jeg får ikke til å ta på henne lengre. Hun er like pen for meg, men når jeg blir opphisset vet jeg jo at det ikke en sjanse for at det blir sex, så da blir jeg enda mer skuffet og depressiv. Jeg fikk etter hvert lavere og lavere selvtillit. Hun har ikke sett kuken min på ca ett år nå, for jeg vil ikke at hun skal se den lengre. Jeg skjuler meg bak håndduken om jeg må gå gjennom rommet hun er i etter jeg har vært i dusjen. Jeg ble verre og verre og verre. Jeg som var stolt over meg selv tidligere, vil ikke vise meg uten skjorte engang i dag. Det gikk kraftig ut over forholdet. Hver gang det ble snakk om det, var det min feil, at jeg måtte skjerpe meg, at jeg måtte smile, for jeg ødela for oss begge. Jeg gråt hver kveld, jeg gråt hver gang jeg så folk gå hånd i hånd, eller sex-scener på tv, jeg gråt kun i skjul. Jeg føler meg svak. Eneste gangen hun viser følelser er når hun er forbandet på meg og ber meg ryke og reise. Hun vil bare være inne nå, og jeg har ikke samvittighet til å dra ut.

Legen min sendte meg til terapeut på grunn av humøret og tankene. Der jobbet de med å få opp selvtilliten min, over flere måneder. det funket. Jeg hadde selvmordstanker, men torte ikke fortelle terapeuten om det selv om jeg fikk spørsmålet (det skulle jeg selvfølgelig har gjort). Sted og måte var bestemt. Ingen skulle se meg igjen, noen sinne, det var nok best for alle. Disse tankene hadde jeg et halvt års tid før jeg i et desperat forsøk på hjelp fra samboeren fortalte henne om det og siktet etter forståelse og hjelp. Vet dere hva svaret var? "Om du har slike tanker, vil ikke jeg bo i samme hus som deg". Hun mente det sikkert ikke slik, men akkurat da...da jeg ikke trodde jeg kunne komme lengre ned..at all dialog kun kunne løfte meg opp..da klarer den jeg elsker mest på hele jorden å nesten dytte meg utenfor stupet. Jeg var ganske nær med å gjennomføre oppdraget etter det svaret. 

Nå, et halvt år senere, er humøret bedre, vi har det bedre ilag, alle tre. Men ingen sex. Ingen kos. Jeg gir litt fan. Fokuserer på at barnet skal ha det bra, men er hyggelig og hjelpsom med samboeren. Jeg føler at hun har endret meg. Jeg var ikke slik tidligere. OM vi noen gang skulle ha sex igjen..kommer jeg til å nyte det? Kommer det til å være kjærlighet? Jeg er redd det har gått for lang tid.

I dag skulle jeg hjelpe henne med noe, men dialogen skar seg og jeg sa ting jeg ikke skulle sagt. Jeg beklaget bare ett minutt senere og forklarte hvorfor det ble slik, men hun frøs meg ut, ikke interessert i å prate om det eller med meg, da kjente jeg at jeg ble forbannet på henne. Bare minutter senere kjente jeg på de dype mørke tankene igjen. At "hva fan er vitsen". Det kom en tåre. Av alle jævla ting så kom planen jeg la tidligere om å ta mitt eget liv til minne igjen. Jeg føler meg sikker på at jeg ikke kan gjennomføre det, men tankene kom tilbake. 

Jeg har flere ganger tenkt å gå i fra henne, men det er så mange ting som holder meg igjen. Først og fremst barnet, men også det at jeg elsker samboeren min. Hun er det beste jeg vet (kanskje jeg ikke vet bedre), jeg ser ikke for meg et liv uten henne, samtidig som jeg så absolutt ser hvor fiendlig det skal bli mellom oss om vi går hver til vårt. Hun kommer IKKE til å bli særlig samarbeidsvillig. Alle felles venner, den fantastiske svigerfamilien og så mye mer.

Jeg har spurt om vi skal gå til samtaleterapi, men hun svarer at det funker ikke og at vi ikke har noen som kan passe på den lille. Jeg blir veldig forvirret, for det går imellom slike kommentarer og utfrysninger til at hun ordner og styrer for meg. Egentlig tror jeg ikke hun er åpen for terapi i det hele tatt..tror ikke hun vil prøve. Jeg vet ikke om det er hun eller meg det er noe galt med. Hun/vårt forhold er i alle fall grunnen til at jeg IKKE har det bra og har måtte tatt i bruk proff hjelp. 

Hva fan gjør jeg..? Jeg er helt tom. 

I dag skulle jeg hjelpe henne med noe, men dialogen skar seg og jeg sa ting jeg ikke skulle sagt. Jeg beklaget bare ett minutt senere og forklarte hvorfor det ble slik, men hun frøs meg ut, ikke interessert i å prate om det eller med meg, da kjente jeg at jeg ble forbannet på henne. Bare minutter senere kjente jeg på de dype mørke tankene igjen. At "hva fan er vitsen". Det kom en tåre. Av alle jævla ting så kom planen jeg la tidligere om å ta mitt eget liv til minne igjen. Jeg føler meg sikker på at jeg ikke kan gjennomføre det, men tankene kom tilbake. 

Jeg har flere ganger tenkt å gå i fra henne, men det er så mange ting som holder meg igjen. Først og fremst barnet, men også det at jeg elsker samboeren min. Hun er det beste jeg vet (kanskje jeg ikke vet bedre), jeg ser ikke for meg et liv uten henne, samtidig som jeg så absolutt ser hvor fiendlig det skal bli mellom oss om vi går hver til vårt. Hun kommer IKKE til å bli særlig samarbeidsvillig. Alle felles venner, den fantastiske svigerfamilien og så mye mer.

Jeg har spurt om vi skal gå til samtaleterapi, men hun svarer at det funker ikke og at vi ikke har noen som kan passe på den lille. Jeg blir veldig forvirret, for det går imellom slike kommentarer og utfrysninger til at hun ordner og styrer for meg. Egentlig tror jeg ikke hun er åpen for terapi i det hele tatt..tror ikke hun vil prøve. Jeg vet ikke om det er hun eller meg det er noe galt med. Hun/vårt forhold er i alle fall grunnen til at jeg IKKE har det bra og har måtte tatt i bruk proff hjelp. 

Hva fan gjør jeg..? Jeg er helt tom. 

Anonymkode: d7577...aa9

Du m å finne noen andre. Ikke noe annet hjelper. Ikke gi opp. Det fins tusenvis av kvinner....

[AnonymBruker]

På 28.9.2019 den 20.46, AnonymBruker skrev:

Jeg har flere ganger tenkt å gå i fra henne, men det er så mange ting som holder meg igjen. Først og fremst barnet,

Vil du lære barnet ditt at det er slik et forhold skal være?

Slik jeg ser det er det på tide med et ultimatum når det gjelder parterapi. Men det er mulig jeg svarer for sent.

Anonymkode: ebe3f...9aa