Kupton hva tror du?

[kupton]

Nå har det, som ofte her på DOL, kommet frem mer opplysninger siden startinnlegget. Jeg ser ikke bort fra at dette kan gi medhold i en sak for pasientskadenemda.

[AnonymBruker]

3 timer siden, kupton skrev:

Nå har det, som ofte her på DOL, kommet frem mer opplysninger siden startinnlegget. Jeg ser ikke bort fra at dette kan gi medhold i en sak for pasientskadenemda.

Da er det muligens verdt et forsøk. Takk for at du  tok deg tid til å lese innlegget mitt på nytt og kom med dette innspillet og hvilket organ jeg evt skal henvende meg til.

Anonymkode: bc4b9...148

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er det muligens verdt et forsøk. Takk for at du  tok deg tid til å lese innlegget mitt på nytt og kom med dette innspillet og hvilket organ jeg evt skal henvende meg til.

Anonymkode: bc4b9...148

Nytt skjær i ilden. Det må søkes innenfor en tidsramme på tre år og dette er eldre enn det så da er det vel ikke noe håp.

Anonymkode: bc4b9...148

[AnonymBruker]

På 8.11.2019 den 3.53, AnonymBruker skrev:

Du har sikkert helt rett i det siden det er så mange som må igjennom så mye prøving og feiling før man finner ut av ting. For min del så skjedde dette før jeg kom innenfor psykiatrien og jeg skulle bare så inderlig ønske at jeg hadde blitt fanget opp i psykiatrien mye tidligere. 

Anonymkode: bc4b9...148

Skrev ikke du at du hadde slitt siden du var liten? Isåfall er det jo rart at du ikke havnet innenfor bup da du var barn? Eller var du kanskje ikke så alvorlig syk at det ble lagt merke til av omgivelsene?

Anonymkode: 94c6d...929

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skrev ikke du at du hadde slitt siden du var liten? Isåfall er det jo rart at du ikke havnet innenfor bup da du var barn? Eller var du kanskje ikke så alvorlig syk at det ble lagt merke til av omgivelsene?

Anonymkode: 94c6d...929

Ja det kan du si. Jeg holdt ting inni meg og foreldrene mine forstod aldri helt selvom jeg var tydelig syk opp igjennom barndommen. 

Anonymkode: bc4b9...148

[AnonymBruker]

På 6.11.2019 den 0.58, AnonymBruker skrev:

Jeg har nylig blitt utredet og de har kommet frem til  at jeg har en alvorlig psykisk lidelse samt flere andre. Det har jeg slitt med siden jeg var liten, men jeg har aldri fått hjelp med det siden jeg ikke visste hva som var feil med meg. Det har gått utover skolegang, jobb, familien, økonomien og ikke minst helsen min pga at jeg har stått på medisiner i mange år som ikke har vært relevante og jeg har vært igjennom utrolig mange undersøkelser som jeg har blitt tvunget til av legene for at de skulle finne årsaken til mine problemer.  Siden det har pågått over veldig lang tid og med mange gjentagelser så har jeg fått dødsangst og tunge depresjoner. Jeg føler at dette har gått så mye utover helsen min og alle rundt meg i alle år, så jeg har mest lyst til å ta mitt eget liv for å slippe å forholde meg til det og at jeg ikke lenger skuffer de rundt meg, men jeg biter tennene sammen og holder meg i live. Jeg tror at det hadde vært et lite plaster på såret dersom jeg kunne fått noe tilbake ibåde økonomisk og psykisk. Selv om det ikke kan lege alt så hadde det i hvertfall  vært nok til å få den tyngste depresjonen til å muligens bli litt lettere å holde ut. Er det realistisk å tenke sånn?

Anonymkode: bc4b9...148

Hva er det for et spørsmål, egentlig? Om det er realistisk å tenke sånn? Hvem spør du, liksom... 

Hva skal kommunen gi tilbake psykisk da, en mirakelkur? Du har ikke noe annet valg enn å faktisk bite tennene sammen. Det er et enkelt valg:

1: Ta livet ditt, og kom til helvete for evig tid. Fristende? Neppe. 

2: Bit tennene sammen, forstå hva som er meningen med livet, og finn glede i de små tingene. Når du føler deg bedre kan du ta troen, livet og døden, på alvor. Lykke til

Anonymkode: 4ac8d...f02

[kupton]

På ‎12‎.‎11‎.‎2019 den 0.45, AnonymBruker skrev:

Da er det muligens verdt et forsøk. Takk for at du  tok deg tid til å lese innlegget mitt på nytt og kom med dette innspillet og hvilket organ jeg evt skal henvende meg til.

Anonymkode: bc4b9...148

I første omgang kan du snakke med Pasientombudet. Få denne til å se på saken, og i første omgang vurdere om du i det hele tatt har en sak å gå videre med.

[AnonymBruker]

2 timer siden, kupton skrev:

I første omgang kan du snakke med Pasientombudet. Få denne til å se på saken, og i første omgang vurdere om du i det hele tatt har en sak å gå videre med.

Igjen takk Kupton. Det her skal jeg ta tak i.

Anonymkode: bc4b9...148

[Eva Sofie]

På 10.11.2019 den 1.34, AnonymBruker skrev:

Dette er et klassisk eksempel av det jeg ville frem til:( Du har helt klart blitt feil- og over medisinert. På svært harde medisiner. De har rett og slett lammet hjernen din i en periode fordi det var det enkleste og beste de fikk til ut i fra situasjonen din der og. Uten at du en gang hadde en sikker diagnose. Stort avvik spør du meg.  Og ja du samtykket nok, men det er jo fordi du innså at du trengte hjelp til å ta vare på deg selv og tenkte fagpersonene visste hva som var ditt eget beste...

Syns det er rart at dette faktisk skjer i så stor grad på norske psykiatriske behandlingsinstitusjoner fortsatt:( Men det gjør det.

Og vet slike innlegg som dette kan virke så provoserende at de kan bli sensurert/slettet fordi de frykter det kan ‘sette griller i hode’ på psykiatriske pasienter..

Anonymkode: 59e65...b68

 

Det som fikk seponert den enorme Seroquel- og Truxal-dosen, var at de under en lengre innleggelse på medisinsk avdeling fant at jeg hadde forlenget QT-intervall som var medikamentelt utløst. Dermed autoseponerte de Seroquel, Truxal og Efexor ned til 0 mg på dagen. I ettertid har man funnet ut at det var Efexor som ga utslag på QT-intervallet, men utslaget var så tydelig at alle medisiner ble seponert. Etter en runde med Haldol og håravfall, begynte jeg da på Zyprexa. Glemte også først å si at i ett års tid da jeg gikk på Seroquel og Truxal, gikk jeg også på 2 x 2 mg Rivotril, Sobril (husker ikke dosen) og 7,5 mg Imovane daglig. Jeg har lest i journalen at terapeuten skriver at pasienten virker uengasjert og uinteressert i terapien samt møter opp trøtt og uopplagt. Jeg husker at hele livet var tungt og slitsomt å leve på den tiden fordi kroppen føltes så tung.

I dag går jeg kun på 50-75 mg Truxal etter behov samt Brintellix av psykofarmaca. Det skal være en svært viktig medisin for meg for at den skal få lov til å sløve meg ned igjen så lenge jeg går på den. Jeg har vært med på søvnighet i oppstartsfasen av f.eks. epilepsimedisiner, men det er til å overkomme når det går over.

[AnonymBruker]

13 timer siden, Eva Sofie skrev:

 

Det som fikk seponert den enorme Seroquel- og Truxal-dosen, var at de under en lengre innleggelse på medisinsk avdeling fant at jeg hadde forlenget QT-intervall som var medikamentelt utløst. Dermed autoseponerte de Seroquel, Truxal og Efexor ned til 0 mg på dagen. I ettertid har man funnet ut at det var Efexor som ga utslag på QT-intervallet, men utslaget var så tydelig at alle medisiner ble seponert. Etter en runde med Haldol og håravfall, begynte jeg da på Zyprexa. Glemte også først å si at i ett års tid da jeg gikk på Seroquel og Truxal, gikk jeg også på 2 x 2 mg Rivotril, Sobril (husker ikke dosen) og 7,5 mg Imovane daglig. Jeg har lest i journalen at terapeuten skriver at pasienten virker uengasjert og uinteressert i terapien samt møter opp trøtt og uopplagt. Jeg husker at hele livet var tungt og slitsomt å leve på den tiden fordi kroppen føltes så tung.

I dag går jeg kun på 50-75 mg Truxal etter behov samt Brintellix av psykofarmaca. Det skal være en svært viktig medisin for meg for at den skal få lov til å sløve meg ned igjen så lenge jeg går på den. Jeg har vært med på søvnighet i oppstartsfasen av f.eks. epilepsimedisiner, men det er til å overkomme når det går over.

Forlenget QT intervall er jeg også redd for selv om jeg går mindre dose. Man vet jo aldri.

Anonymkode: bc4b9...148