Kupton hva tror du?

[AnonymBruker]

Jeg har nylig blitt utredet og de har kommet frem til  at jeg har en alvorlig psykisk lidelse samt flere andre. Det har jeg slitt med siden jeg var liten, men jeg har aldri fått hjelp med det siden jeg ikke visste hva som var feil med meg. Det har gått utover skolegang, jobb, familien, økonomien og ikke minst helsen min pga at jeg har stått på medisiner i mange år som ikke har vært relevante og jeg har vært igjennom utrolig mange undersøkelser som jeg har blitt tvunget til av legene for at de skulle finne årsaken til mine problemer.  Siden det har pågått over veldig lang tid og med mange gjentagelser så har jeg fått dødsangst og tunge depresjoner. Jeg føler at dette har gått så mye utover helsen min og alle rundt meg i alle år, så jeg har mest lyst til å ta mitt eget liv for å slippe å forholde meg til det og at jeg ikke lenger skuffer de rundt meg, men jeg biter tennene sammen og holder meg i live. Jeg tror at det hadde vært et lite plaster på såret dersom jeg kunne fått noe tilbake ibåde økonomisk og psykisk. Selv om det ikke kan lege alt så hadde det i hvertfall  vært nok til å få den tyngste depresjonen til å muligens bli litt lettere å holde ut. Er det realistisk å tenke sånn?

Anonymkode: bc4b9...148

[Pragmatikeren]

Mener du at du har blitt feilbehandlet og vil søke pasientskadeerstatning? 

[AnonymBruker]

13 timer siden, Pragmatikeren skrev:

Mener du at du har blitt feilbehandlet og vil søke pasientskadeerstatning? 

Det er det jeg lurer på om gjelder i mitt tilfelle ja. Jeg trodde at Kupton visste litt om dette, men siden han ikke har svart så vet jeg ikke om noen andre som kan hjelpe meg med dette.

Anonymkode: bc4b9...148

[AnonymBruker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nylig blitt utredet og de har kommet frem til  at jeg har en alvorlig psykisk lidelse samt flere andre. Det har jeg slitt med siden jeg var liten, men jeg har aldri fått hjelp med det siden jeg ikke visste hva som var feil med meg. Det har gått utover skolegang, jobb, familien, økonomien og ikke minst helsen min pga at jeg har stått på medisiner i mange år som ikke har vært relevante og jeg har vært igjennom utrolig mange undersøkelser som jeg har blitt tvunget til av legene for at de skulle finne årsaken til mine problemer.  Siden det har pågått over veldig lang tid og med mange gjentagelser så har jeg fått dødsangst og tunge depresjoner. Jeg føler at dette har gått så mye utover helsen min og alle rundt meg i alle år, så jeg har mest lyst til å ta mitt eget liv for å slippe å forholde meg til det og at jeg ikke lenger skuffer de rundt meg, men jeg biter tennene sammen og holder meg i live. Jeg tror at det hadde vært et lite plaster på såret dersom jeg kunne fått noe tilbake ibåde økonomisk og psykisk. Selv om det ikke kan lege alt så hadde det i hvertfall  vært nok til å få den tyngste depresjonen til å muligens bli litt lettere å holde ut. Er det realistisk å tenke sånn?

Anonymkode: bc4b9...148

Hva mener du med at du ble tvunget av legene? Var det under tvangsinnleggelse? 

Anonymkode: ae0a6...522

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med at du ble tvunget av legene? Var det under tvangsinnleggelse? 

Anonymkode: ae0a6...522

Nei det var når legene truet meg til å gjennomføre mange forskjellige undersøkelser som på meg har virket traumatiserende. Jeg måtte også bruke sterke medisiner som jeg absolutt ikke trengte og måtte ta utallige blodprøver. Jeg fikk angst av alt dette og jeg kan ikke gjøre noe med det og det gjør meg veldig deprimert.

Anonymkode: bc4b9...148

[kupton]

Jeg kan ikke se noe i det du skriver som er såpass ille at det kan kvalifisere for noen form for erstatning.

Jeg opplever at det er en intern motsetning i det du skriver. På den ene side skriver du at det var vanskelig å finne ut hva som feilte deg, og at du muligens fikk medisiner du ikke trengte/feil medisin. På den andre side mener du det var feil med så mange undersøkelser og prøver som en tok for å finne ut hva som feilte deg.

Jeg beklager, men jeg tror ikke du vil vinne frem med noe erstatningskrav her.

[AnonymBruker]

11 timer siden, kupton skrev:

Jeg kan ikke se noe i det du skriver som er såpass ille at det kan kvalifisere for noen form for erstatning.

Jeg opplever at det er en intern motsetning i det du skriver. På den ene side skriver du at det var vanskelig å finne ut hva som feilte deg, og at du muligens fikk medisiner du ikke trengte/feil medisin. På den andre side mener du det var feil med så mange undersøkelser og prøver som en tok for å finne ut hva som feilte deg.

Jeg beklager, men jeg tror ikke du vil vinne frem med noe erstatningskrav her.

Jeg ordla meg nok litt feil. Det jeg mener er at jeg har levd med store psykiske problemer som har ødelagt ivet mitt ved at jeg ikke har fungert normalt hverken når det gjelder skolegang, jobb, sosialt og familie. Da legene for ca.8 år siden ikke visste hva som var feil med meg medisinerte de meg for sykdommer som jeg ikke hadde og det har gitt meg bivirkninger. De tok så masse ulike røntgenundersøkelser at de fikk advarsler, men fortsatte allikevel. All denne strålingen  er ikke bra og jeg tenker stadig på at jeg har mye større risiko for å få kreft enn andre og det påvirker psyken min hver dag. Jeg har dessuten fått dødsangst etter å ha måttet gjennomgå alt dette. Jeg føler at jeg har mistet så utrolig mye i livet mitt pga det jeg nevnte og at jeg kunne ha vært på et helt annet sted i livet mitt hadde det ikke vært for alt dette!

Anonymkode: bc4b9...148

[aa-k-j]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ordla meg nok litt feil. Det jeg mener er at jeg har levd med store psykiske problemer som har ødelagt ivet mitt ved at jeg ikke har fungert normalt hverken når det gjelder skolegang, jobb, sosialt og familie. Da legene for ca.8 år siden ikke visste hva som var feil med meg medisinerte de meg for sykdommer som jeg ikke hadde og det har gitt meg bivirkninger. De tok så masse ulike røntgenundersøkelser at de fikk advarsler, men fortsatte allikevel. All denne strålingen  er ikke bra og jeg tenker stadig på at jeg har mye større risiko for å få kreft enn andre og det påvirker psyken min hver dag. Jeg har dessuten fått dødsangst etter å ha måttet gjennomgå alt dette. Jeg føler at jeg har mistet så utrolig mye i livet mitt pga det jeg nevnte og at jeg kunne ha vært på et helt annet sted i livet mitt hadde det ikke vært for alt dette!

Anonymkode: bc4b9...148

Hadde det vært meg hadde jeg klaget til fylkesmannen. Noen erstatning tror jeg neppe du får, men da får du iallefall sagt hvordan dette har påvirket deg og de som forsøkte å "behandle" deg må svare på hvorfor de har gjort slik de har gjort. Kanskje de må gjøre mer ikke vet jeg. 

[AnonymBruker]

24 minutter siden, aa-k-j skrev:

Hadde det vært meg hadde jeg klaget til fylkesmannen. Noen erstatning tror jeg neppe du får, men da får du iallefall sagt hvordan dette har påvirket deg og de som forsøkte å "behandle" deg må svare på hvorfor de har gjort slik de har gjort. Kanskje de må gjøre mer ikke vet jeg. 

Det har jeg ikke tenkt på. Jeg er ikke nødvendigvis ute etter en økonomisk erstatning, men jeg ønsker å få dette fram og belyse dette slik at andre kan få et perspektiv på hvordan man lett kan bli en prøvekanin under prosessen med å finne ut hva som feiler en. Mitt budskap vil være noe sånt som at man skal være med på alle avgjørelser som tas når det gjelder utredning med røntgenundersøkelser og testing av medisiner. Dette kan man ikke få omgjort i etterkant og kan gi alvorlige konsekvenser både fysisk og psykisk. Jeg håper at Kupton kan komme med et innspill på dette.

Anonymkode: bc4b9...148

[AnonymBruker]

Jeg tror nok det foregår så mye feilmedisinering og utprøvinger så snart du er innforbi en psykiatriæsk behandlingsinstitusjon, at det nok skal vanvittig mye til før noen vil innrømme noen form for feilmedisinering. Litt ‘prøving og feiling’ hører liksom med. Som regel finner de fram til riktige medisin og dose til slutt. Men ingen vil nok noensinne innrømme eller beklage seg for at de på noe tidspunkt ga deg feil medisiner eller behandling som var uheldig for deg😶 Det er en grunn til at svært mange har negative holdninger til det psykiatriske helsevesenet. Men det har jo likevel kommet seg veldig. Tenk på hvordan det var for bare 40-50 år siden😳

Anonymkode: 59e65...b68

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror nok det foregår så mye feilmedisinering og utprøvinger så snart du er innforbi en psykiatriæsk behandlingsinstitusjon, at det nok skal vanvittig mye til før noen vil innrømme noen form for feilmedisinering. Litt ‘prøving og feiling’ hører liksom med. Som regel finner de fram til riktige medisin og dose til slutt. Men ingen vil nok noensinne innrømme eller beklage seg for at de på noe tidspunkt ga deg feil medisiner eller behandling som var uheldig for deg😶 Det er en grunn til at svært mange har negative holdninger til det psykiatriske helsevesenet. Men det har jo likevel kommet seg veldig. Tenk på hvordan det var for bare 40-50 år siden😳

Anonymkode: 59e65...b68

Du har sikkert helt rett i det siden det er så mange som må igjennom så mye prøving og feiling før man finner ut av ting. For min del så skjedde dette før jeg kom innenfor psykiatrien og jeg skulle bare så inderlig ønske at jeg hadde blitt fanget opp i psykiatrien mye tidligere. 

Anonymkode: bc4b9...148

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du har sikkert helt rett i det siden det er så mange som må igjennom så mye prøving og feiling før man finner ut av ting. For min del så skjedde dette før jeg kom innenfor psykiatrien og jeg skulle bare så inderlig ønske at jeg hadde blitt fanget opp i psykiatrien mye tidligere. 

Anonymkode: bc4b9...148

Vi ser jo mange eksempler på psykiatriske pasienter som kanskje har en lett diagnose i utgangspunktet, men som bare ser ut å bli enda psykere etter å ha blitt lagt inn. Gjerne kombinert med medisinering. En kan jo lure på hvorfor. En teori er nok miljøet. En blir lett ‘stemplet i det man blir innlagt...og man befinner seg i en litt spesiell atmosfære. Dette påvirker helt klart.

Anonymkode: 59e65...b68

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi ser jo mange eksempler på psykiatriske pasienter som kanskje har en lett diagnose i utgangspunktet, men som bare ser ut å bli enda psykere etter å ha blitt lagt inn. Gjerne kombinert med medisinering. En kan jo lure på hvorfor. En teori er nok miljøet. En blir lett ‘stemplet i det man blir innlagt...og man befinner seg i en litt spesiell atmosfære. Dette påvirker helt klart.

Anonymkode: 59e65...b68

Man responderer så ulikt på både innleggelser og medisiner. En ting er som du sier miljøet, men arvelige faktorer og personlighet tror jeg nok spiller en vel så viktig rolle. Samt en rekke andre ting som alvorligheten av sykdommen, hvor lenge den har vært, tidligere opplevelser, sosialt nettverk, påvirkelighet, intelligens og mye mer. Det er derfor jeg mener at man bør kjenne pasienten godt før evt. behandling iverksettes. Dette er skjørt og man må trå veldig forsiktig for ikke å havne på viddene. Tidsperspektiv er også et viktig moment. I behandling må man være tålmodig og gå sakte frem for å "henge med" som pasient og dersom den virker så ser man i etterkant hvordan den har hjulpet.

Anonymkode: bc4b9...148

[Eva Sofie]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror nok det foregår så mye feilmedisinering og utprøvinger så snart du er innforbi en psykiatriæsk behandlingsinstitusjon, at det nok skal vanvittig mye til før noen vil innrømme noen form for feilmedisinering. Litt ‘prøving og feiling’ hører liksom med. Som regel finner de fram til riktige medisin og dose til slutt. Men ingen vil nok noensinne innrømme eller beklage seg for at de på noe tidspunkt ga deg feil medisiner eller behandling som var uheldig for deg😶 Det er en grunn til at svært mange har negative holdninger til det psykiatriske helsevesenet. Men det har jo likevel kommet seg veldig. Tenk på hvordan det var for bare 40-50 år siden😳

Anonymkode: 59e65...b68

 

Men i de fleste tilfeller er man jo samtykkekompetent og tar medisinene sine av fri vilje. Det er et tveegget sverd. Man stoler på at legen vet best og følger legens anbefaling i god tro, men i blant blir det likevel feil. Selv tok jeg 1200 mg Seroquel og 300 mg Truxal på samme tid fordi de mente at stemmene jeg hørte var psykotiske, men i journalen min er ikke psykose nevnt med ett eneste ord. De mente samtidig at medisinen gjorde godt for søvnen og det var jo ingen løgn, men jeg ble jo neddopet. Senere gikk jeg på 20 mg Zyprexa. Dette pågikk i en periode på til sammen 9 år før jeg på eget initiativ trappet gradvis ned. Disse høye dosene tok jeg jo helt selv, galskap innser jeg i dag, men legene sa det ville gjøre meg frisk. Diagnose i alle disse årene var emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, noe psykologen min i dag mener er en klar feil diagnose satt av uvitenhet. Jeg antar jeg har en dårlig sak fordi jeg har fulgt legenes anbefalinger på gitte tidspunkter og tatt medisinene frivillig.

[AnonymBruker]

5 timer siden, Eva Sofie skrev:

 

Men i de fleste tilfeller er man jo samtykkekompetent og tar medisinene sine av fri vilje. Det er et tveegget sverd. Man stoler på at legen vet best og følger legens anbefaling i god tro, men i blant blir det likevel feil. Selv tok jeg 1200 mg Seroquel og 300 mg Truxal på samme tid fordi de mente at stemmene jeg hørte var psykotiske, men i journalen min er ikke psykose nevnt med ett eneste ord. De mente samtidig at medisinen gjorde godt for søvnen og det var jo ingen løgn, men jeg ble jo neddopet. Senere gikk jeg på 20 mg Zyprexa. Dette pågikk i en periode på til sammen 9 år før jeg på eget initiativ trappet gradvis ned. Disse høye dosene tok jeg jo helt selv, galskap innser jeg i dag, men legene sa det ville gjøre meg frisk. Diagnose i alle disse årene var emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, noe psykologen min i dag mener er en klar feil diagnose satt av uvitenhet. Jeg antar jeg har en dårlig sak fordi jeg har fulgt legenes anbefalinger på gitte tidspunkter og tatt medisinene frivillig.

Det var litt av noen doser med medisiner som du har brukt. Dette vil jeg tro at ikke ville ha forekommet i disse dager. Det må være bittert å tenke på nå i ettertid at du har blitt feilmedisinert over lang tid. Nå håper jeg at de kan tilby deg riktig behandling.

Anonymkode: bc4b9...148

[Eva Sofie]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det var litt av noen doser med medisiner som du har brukt. Dette vil jeg tro at ikke ville ha forekommet i disse dager. Det må være bittert å tenke på nå i ettertid at du har blitt feilmedisinert over lang tid. Nå håper jeg at de kan tilby deg riktig behandling.

Anonymkode: bc4b9...148

Seroquel og Truxal var i 2007-2012 og Zyprexa var fra 2012-2015, så det er faktisk ikke mange årene siden... Men jeg håper de er mer bevisste på doser med andre enn hva de har vært med meg. Bitterhet gagner ingen, men jeg er litt forundret over at ingen leger reagerte på dosene jeg stod på og satte spørsmålstegn med dette. Nå får jeg god hjelp, men jeg måtte ut av det offentlige hjelpeapparatet for å finne den hjelpen og hjelpen måtte jeg finne på egenhånd.

[AnonymBruker]

8 timer siden, Eva Sofie skrev:

Seroquel og Truxal var i 2007-2012 og Zyprexa var fra 2012-2015, så det er faktisk ikke mange årene siden... Men jeg håper de er mer bevisste på doser med andre enn hva de har vært med meg. Bitterhet gagner ingen, men jeg er litt forundret over at ingen leger reagerte på dosene jeg stod på og satte spørsmålstegn med dette. Nå får jeg god hjelp, men jeg måtte ut av det offentlige hjelpeapparatet for å finne den hjelpen og hjelpen måtte jeg finne på egenhånd.

Det er virkelig rart at ingen fagfolk reagerte på de dosene. De førte til bivirkninger vil jeg tro. Det skulle være unødvendig å måtte benytte seg av hjelp utenfor det offentlige som er det vesenet som folk flest bruker. Det gjør at vi brukere mister tilliten til det offentlige og det gjør terskelen høyere for å ta kontakt.

Anonymkode: bc4b9...148

[AnonymBruker]

På 8.11.2019 den 20.46, Eva Sofie skrev:

 

Men i de fleste tilfeller er man jo samtykkekompetent og tar medisinene sine av fri vilje. Det er et tveegget sverd. Man stoler på at legen vet best og følger legens anbefaling i god tro, men i blant blir det likevel feil. Selv tok jeg 1200 mg Seroquel og 300 mg Truxal på samme tid fordi de mente at stemmene jeg hørte var psykotiske, men i journalen min er ikke psykose nevnt med ett eneste ord. De mente samtidig at medisinen gjorde godt for søvnen og det var jo ingen løgn, men jeg ble jo neddopet. Senere gikk jeg på 20 mg Zyprexa. Dette pågikk i en periode på til sammen 9 år før jeg på eget initiativ trappet gradvis ned. Disse høye dosene tok jeg jo helt selv, galskap innser jeg i dag, men legene sa det ville gjøre meg frisk. Diagnose i alle disse årene var emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, noe psykologen min i dag mener er en klar feil diagnose satt av uvitenhet. Jeg antar jeg har en dårlig sak fordi jeg har fulgt legenes anbefalinger på gitte tidspunkter og tatt medisinene frivillig.

Dette er et klassisk eksempel av det jeg ville frem til:( Du har helt klart blitt feil- og over medisinert. På svært harde medisiner. De har rett og slett lammet hjernen din i en periode fordi det var det enkleste og beste de fikk til ut i fra situasjonen din der og. Uten at du en gang hadde en sikker diagnose. Stort avvik spør du meg.  Og ja du samtykket nok, men det er jo fordi du innså at du trengte hjelp til å ta vare på deg selv og tenkte fagpersonene visste hva som var ditt eget beste...

Syns det er rart at dette faktisk skjer i så stor grad på norske psykiatriske behandlingsinstitusjoner fortsatt:( Men det gjør det.

Og vet slike innlegg som dette kan virke så provoserende at de kan bli sensurert/slettet fordi de frykter det kan ‘sette griller i hode’ på psykiatriske pasienter..

Anonymkode: 59e65...b68

[AnonymBruker]

På 8.11.2019 den 20.46, Eva Sofie skrev:

 

Men i de fleste tilfeller er man jo samtykkekompetent og tar medisinene sine av fri vilje. Det er et tveegget sverd. Man stoler på at legen vet best og følger legens anbefaling i god tro, men i blant blir det likevel feil. Selv tok jeg 1200 mg Seroquel og 300 mg Truxal på samme tid fordi de mente at stemmene jeg hørte var psykotiske, men i journalen min er ikke psykose nevnt med ett eneste ord. De mente samtidig at medisinen gjorde godt for søvnen og det var jo ingen løgn, men jeg ble jo neddopet. Senere gikk jeg på 20 mg Zyprexa. Dette pågikk i en periode på til sammen 9 år før jeg på eget initiativ trappet gradvis ned. Disse høye dosene tok jeg jo helt selv, galskap innser jeg i dag, men legene sa det ville gjøre meg frisk. Diagnose i alle disse årene var emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, noe psykologen min i dag mener er en klar feil diagnose satt av uvitenhet. Jeg antar jeg har en dårlig sak fordi jeg har fulgt legenes anbefalinger på gitte tidspunkter og tatt medisinene frivillig.

Snakker på generelt grunnlag nå, for jeg vet ikke om det er tilfellet med deg, men emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er ingen kronisk diagnose og man kan bli såpass bra at noen år etter diagnose er satt så oppfyller man ikke kriterier for det lenger. Samtidig er det ikke uvanlig å bli feildiagnostisert med den når man i realiteten har en annen diagnose. 

Anonymkode: e2ce9...f22

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Snakker på generelt grunnlag nå, for jeg vet ikke om det er tilfellet med deg, men emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse er ingen kronisk diagnose og man kan bli såpass bra at noen år etter diagnose er satt så oppfyller man ikke kriterier for det lenger. Samtidig er det ikke uvanlig å bli feildiagnostisert med den når man i realiteten har en annen diagnose. 

Anonymkode: e2ce9...f22

Jeg har ikke emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse så det er ikke der problemet ligger. Jeg må bare beholde håpet om at ting blir bedre for noe annet går ikke.

Anonymkode: bc4b9...148