De har visst glemt meg

[AnonymBruker]

Er innlagt på dps nå, og har tilsyn en gang i timen. Jeg tør ikke selv gå ut av rommet pga angst. Nå har de ikke vært her på denne vakta, siden ca kl tre. Er heller ikke sånn snor til å dra i her... 

Anonymkode: deccd...c1b

[frosken]

Da får du stikke hodet ut av døren til rommet ditt og se litt på omgivelsene🙂

[Glitter]

Skjønner det er vanskelig. Min erfaring er at det kommer veldig an på hvem som er på jobb i forhold til hvor god oppfølging en får. 

Jeg er eneste pasient der jeg er nå og i går satt jeg alene i stua omtrent hele ettermiddagen. Hadde det tungt, men klarer ikke si fra. I dag derimot var det andre på jobb og de satt begge to i stua hele dagen. Er også på dps nå. Føler generelt sett jeg blir tettere og bedre fulgt opp på akuttpost. På DPS så går de ut fra at en klarer å si fra selv hvis en behøver å snakke osv. Mens på akuttpost er de mer oppsøkende og spør om vi skal ta en prat, gå eller kjøre en tur og slikt. 

[AnonymBruker]

Sånn er det desverre  ofte på DPS bare til å bli vant til det. Personalet er travelt opptatt men ikke mer enn at de har tid til skravle seg i mellom,strikke og se på tv med de av pasientene som er i stua. Du må nok bare gjøre deg selv mer synlig vis du ønsker hjelp eller oppmerksomhet. 

Anonymkode: 489c8...cb1

[Glitter]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn er det desverre  ofte på DPS bare til å bli vant til det. Personalet er travelt opptatt men ikke mer enn at de har tid til skravle seg i mellom,strikke og se på tv med de av pasientene som er i stua. Du må nok bare gjøre deg selv mer synlig vis du ønsker hjelp eller oppmerksomhet. 

Anonymkode: 489c8...cb1

Hehe ja. Det er sånn det er. De stille pasientene blir ofte glemt bort. Det er i hvert fall min erfaring. 

[Fionys]

Ring de. 

[Trine]

1 time siden, Glitter skrev:

Hehe ja. Det er sånn det er. De stille pasientene blir ofte glemt bort. Det er i hvert fall min erfaring. 

Rart at det er sånn. Det er jo de stille pasientene som trenger at noen tar initiativ, de andre sier vel ifra når det er noe. Man er jo ikke innlagt på DPS helt uten grunn, så de som jober der vet jo at det er noe med alle, selv de stille.

[Glitter]

Akkurat nå, Trine skrev:

Rart at det er sånn. Det er jo de stille pasientene som trenger at noen tar initiativ, de andre sier vel ifra når det er noe. Man er jo ikke innlagt på DPS helt uten grunn, så de som jober der vet jo at det er noe med alle, selv de stille.

Ja. Jeg har til og med snakket med flere av de ansatte på dps om at jeg sliter fryktelig med å ta kontakt hvis det er noe, men så virker de altså mer interessert i å sitte og strikke og prate om vær og vind med de pasientene som er åpne og sosiale, eller å sitte på vaktrommet enn å følge opp "slike" som meg. Har sagt rett ut hvorfor jeg føler det tryggere og bedre på akuttpost fordi oppfølgingen er tettere der, men da er bare svaret at ja det er jo ulike avdelinger og man er mer avstående fra å følge opp på den måten på dps for det er liksom ment som en plass til å slappe av og hente seg inn. Så jeg har ikke blitt møtt på behovene mine når jeg har ytret dem. Og nettopp derfor foretrekker jeg å være på akutten framfor dps. Når man har vært usynlig hele livet omtrent og lært av andre at man ikke betyr noe så er det vanskelig å skulle ta sin plass når de virker mest interessert i å sitte og strikke. 😛

Men når TS har hatt avtale om tilsyn hver time så synes jeg det er dårlig hun ikke får det. 

[frosken]

1 time siden, Glitter skrev:

Ja. Jeg har til og med snakket med flere av de ansatte på dps om at jeg sliter fryktelig med å ta kontakt hvis det er noe, men så virker de altså mer interessert i å sitte og strikke og prate om vær og vind med de pasientene som er åpne og sosiale, eller å sitte på vaktrommet enn å følge opp "slike" som meg. Har sagt rett ut hvorfor jeg føler det tryggere og bedre på akuttpost fordi oppfølgingen er tettere der, men da er bare svaret at ja det er jo ulike avdelinger og man er mer avstående fra å følge opp på den måten på dps for det er liksom ment som en plass til å slappe av og hente seg inn. Så jeg har ikke blitt møtt på behovene mine når jeg har ytret dem. Og nettopp derfor foretrekker jeg å være på akutten framfor dps. Når man har vært usynlig hele livet omtrent og lært av andre at man ikke betyr noe så er det vanskelig å skulle ta sin plass når de virker mest interessert i å sitte og strikke. 😛

Men når TS har hatt avtale om tilsyn hver time så synes jeg det er dårlig hun ikke får det. 

Det som skjer i stuen er ikke et uvesentlig innslag i behandlingen for mange. Sannsynligvis er det for mange samtaler på tomannshånd og for få timer i fellesskap med andre, på en sengepost. Dersom personalet hele tiden sitter på et samtalerom sammen med en pasient, så skjer det lite i fellesrommet - så altfor mange samtaler på tomannshånd ødelegger for miljøterapeutiske aspekter ved behandlingstilbudet. 

[AnonymBruker]

17 minutter siden, frosken skrev:

Dersom personalet hele tiden sitter på et samtalerom sammen med en pasient, så skjer det lite i fellesrommet - så altfor mange samtaler på tomannshånd ødelegger for miljøterapeutiske aspekter ved behandlingstilbudet. 

Jeg sier ikke at følgende gjelder for alle DPS rundt i hele Norge, men på DPS hvor jeg har vært innlagt flere ganger, er det tre stk på jobb til enhver tid (bortsett fra natt da de er to) fordelt på 6-8 pasienter. På dagtid og kveldstid får hver pasient utdelt en kontakt for dagen og en kontakt for ettermiddag/kveld. Denne kontakten har typisk to-tre pasienter. Samtaler med pasientene foregår kun 15-20 min av gangen. Ingen ansatte har samtaler samtidig med sine pasienter da det alltid skal være minst en ute i miljøet til enhver tid. Hver pasient får vanligvis to samtaler i løpet av dagen, en med dagvakt og en med kveldsvakt. Da kan man jo regne selv og se at at det ikke stemmer at "altfor mange samtaler på tomannshånd ødelegger for miljøterapautiske aspekter ved behandlingstilbudet".

Men må jo nevne at man selvfølgelig får samtaler utover de to faste, hvis det er behov for det. Men det er sjeldent at en pasient legger beslag på og bruker kontakten sin hele den tida vedkommende er på vakt. Det hadde de ansatte heller ikke funnet seg i. 

Jeg støtter de som sier i tråden her at det er flere som foretrekker å kun sitte på stua å strikke og drive small-talk med pasientene. Men small-talk med pasientene i en uformell og rolig setting i stua med strikketøyet kan jo også ha sin verdi i terapeutisk øyemed. 

Anonymkode: 480cb...7f6

[AnonymBruker]

1 time siden, frosken skrev:

Det som skjer i stuen er ikke et uvesentlig innslag i behandlingen for mange. Sannsynligvis er det for mange samtaler på tomannshånd og for få timer i fellesskap med andre, på en sengepost. Dersom personalet hele tiden sitter på et samtalerom sammen med en pasient, så skjer det lite i fellesrommet - så altfor mange samtaler på tomannshånd ødelegger for miljøterapeutiske aspekter ved behandlingstilbudet. 

Hvorfor har du så mye kunnskap om alt som har med psykiatri å gjøre, enten må du ha vært pårørende selv (sannsynligvis) eller så har du egen erfaring med psykiske utfordringer. Denne praktiske erfaringen fra nesten alt som har med psykiatri å gjøre kommer ikke av seg selv når du ikke har jobbet innenfor fagfeltet. Du svarer også folk her inne på en hard og streng (men kunnskapsrik) måte som kun folk med erfaring med pasienter/eller som har sett hvordan pasienter kan håndteres kan gjøre. 

Anonymkode: f7260...5be

[AnonymBruker]

1 time siden, Glitter skrev:

Ja. Jeg har til og med snakket med flere av de ansatte på dps om at jeg sliter fryktelig med å ta kontakt hvis det er noe, men så virker de altså mer interessert i å sitte og strikke og prate om vær og vind med de pasientene som er åpne og sosiale, eller å sitte på vaktrommet enn å følge opp "slike" som meg. Har sagt rett ut hvorfor jeg føler det tryggere og bedre på akuttpost fordi oppfølgingen er tettere der, men da er bare svaret at ja det er jo ulike avdelinger og man er mer avstående fra å følge opp på den måten på dps for det er liksom ment som en plass til å slappe av og hente seg inn. Så jeg har ikke blitt møtt på behovene mine når jeg har ytret dem. Og nettopp derfor foretrekker jeg å være på akutten framfor dps. Når man har vært usynlig hele livet omtrent og lært av andre at man ikke betyr noe så er det vanskelig å skulle ta sin plass når de virker mest interessert i å sitte og strikke. 😛

Men når TS har hatt avtale om tilsyn hver time så synes jeg det er dårlig hun ikke får det. 

Virker nesten som om dps og akutten er ditt hjem sånn som du skriver 😛 hvor ofte er du innlagt egentlig? Regner med at du er ganske god til å si ifra at du trenger innleggelse siden du ender opp med å bli innlagt så ofte.. eller du er i det minste god til å snakke om problemene dine, så hvorfor gjør du ikke det når du er innlagt også?

Anonymkode: 17eb9...1a6

[emilie321]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Virker nesten som om dps og akutten er ditt hjem sånn som du skriver 😛 hvor ofte er du innlagt egentlig? Regner med at du er ganske god til å si ifra at du trenger innleggelse siden du ender opp med å bli innlagt så ofte.. eller du er i det minste god til å snakke om problemene dine, så hvorfor gjør du ikke det når du er innlagt også?

Anonymkode: 17eb9...1a6

Nå er ikke jeg @Glitter, men svarer allikevel .   Når jeg blir veldig deprimert og enkelte ganger når jeg er psykotisk, så har jeg kjempe problemer med å snakke. Blir så å si nesten stum. Da er det veldig vanskelig å ta kontakt med andre. Og jeg tviler på at jeg er den eneste som får problemer med å prate når jeg er sånn. 

[Glitter]

9 timer siden, frosken skrev:

Det som skjer i stuen er ikke et uvesentlig innslag i behandlingen for mange. Sannsynligvis er det for mange samtaler på tomannshånd og for få timer i fellesskap med andre, på en sengepost. Dersom personalet hele tiden sitter på et samtalerom sammen med en pasient, så skjer det lite i fellesrommet - så altfor mange samtaler på tomannshånd ødelegger for miljøterapeutiske aspekter ved behandlingstilbudet. 

Ja, men nå er det ikke det som er tilfellet på mitt DPS. For eksempel på fredag nå før helga så satt jeg i stua nesten hele ettermiddagen. De to stk ansatte (var kun en ekstra pasient på avd.) satt på vaktrommet omtrent hele vakta. Var innom stua i 5 sekunder to ganger, kikket på TV og kommenterte "norske talenter ja" også tuslet hun ut av stuen og tilbake på vaktrommet igjen. Samme med når det er de som sitter på stua og snakker mest om vær og vind og strikker. De har det overhodet ikke travelt med for mange samtaler som ødelegger miljøterapien. Jeg har jo vært en del innlagt og merker forskjell på når det er noen som ønsker å være behjelpelig og når det er noen som helst bare vil slappe av på jobb. 

Men jeg fikk noe mer oppfølging da jeg var på dps på ordinær innleggelse. Da pratet jeg, behandler og de som var i mitt team om at jeg nettopp har fryktelig vanskelig for å ta kontakt og at behovet for mer oppsøkende tilnærming var viktig å bli møtt på. Men nå er det brukerstyrt plass når jeg er på dps og da har man ingen i teamet sitt som passer ekstra godt på deg selv om man får en random kontakt for hver dag. Det er også et tilbud som er ment mest for å være en plass man kan komme til for skjerming og pause fra hverdagen. Mat og medpasienter. Men man oppfordres til å si fra hvis det er noe. Som jeg da sliter med å gjøre og føler meg veldig glemt her. 

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Virker nesten som om dps og akutten er ditt hjem sånn som du skriver 😛 hvor ofte er du innlagt egentlig? Regner med at du er ganske god til å si ifra at du trenger innleggelse siden du ender opp med å bli innlagt så ofte.. eller du er i det minste god til å snakke om problemene dine, så hvorfor gjør du ikke det når du er innlagt også?

Anonymkode: 17eb9...1a6

Det er ikke hjemmet mitt nei, men jeg er en del innlagt ja. Varierer hvor ofte jeg er innlagt. Var akuttinnlagt fra 4 oktober til 12 oktober. Var ikke trygg på meg selv enda så dro etter oppfordring fra lege på akuttposten til brukerstyrt plass hvor jeg da var i fem dager. Så var jeg hjemme i nesten fire uker og det er det lengste jeg har gått uten noen innleggelse og uten rus, selvskading eller andre alvorlige ting på nesten tre år. Jeg har akkurat fullført ett år i rusbehandling og sliter med å holde ut hjemme. Men i hvert fall så ble jeg etter nesten fire uker innlagt igjen fordi jeg ble traumetrigget av eksen min og det satte igang masse angst, ekstremt russug og sinne som jeg ikke klarte kontrollere. Slet hele den helga og hadde sprukket hadde jeg ikke fått hjelp. Fikk masse ros for at jeg kom. Og nå er jeg en kort tur innom brukerstyrt plass fordi jeg har mye angst og jeg stoler ikke på at jeg klarer meg gjennom helga. Når jeg drar hjem i morgen er målet mitt å holde meg hjemme resten av året. Så ja jeg er en del innlagt, men med tanke på at jeg for to år siden ikke klarte én dag hjemme en gang uten at noe skjedde så har jeg kommet ganske langt. Og målet er jo gradvis færre innleggelser. Alle innleggelsene mine er korte. I utgangspunktet 5 dager, men er det ekstra ille får jeg litt lenger. 

Og ja jeg greier å dra til legen og be om innleggelse eller ringe og be om brukerstyrt, men det betyr ikke at jeg klarer å gå inn i et rom hvor personal som jeg ikke er trygg på (for jeg er altså ikke trygg på de, og det har jeg ikke klart å bli siden de ikke virker til å egentlig ville være der for meg. På brukerstyrt plass ER man mer overlatt til seg selv. Det har de selv sagt) sitter og strikker og ler, også skal jeg si fra at jeg trenger å prate. Da ødelegger jeg stemningen. Og det er vanskelig å åpne seg for folk for meg. Det tok meg lang tid å bli trygg på behandler og personal jeg har på akuttposten. Sånn er jeg bare. 

Jeg skjønte ikke helt om innlegget ditt var ment som nedlatende kritikk eller om det var oppriktig nysgjerrighet, men jeg velger å ta det som sistnevnte så da fikk du det lange svaret som sikkert egentlig er veldig uinteressant og setter meg i et dårlig lys. 

[Glitter]

7 timer siden, emilie321 skrev:

Nå er ikke jeg @Glitter, men svarer allikevel .   Når jeg blir veldig deprimert og enkelte ganger når jeg er psykotisk, så har jeg kjempe problemer med å snakke. Blir så å si nesten stum. Da er det veldig vanskelig å ta kontakt med andre. Og jeg tviler på at jeg er den eneste som får problemer med å prate når jeg er sånn. 

Jeg tror ikke det er helt sånn for meg, Men jeg kan sitte i timesvis og ønske å spørre om en samtale, men så klarer jeg det bare ikke. Hvis jeg blir spurt om noe direkte så klarer jeg fint å svare, men da gjerne med ganske lavt toneleie. 

[Trine]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Virker nesten som om dps og akutten er ditt hjem sånn som du skriver 😛 hvor ofte er du innlagt egentlig? Regner med at du er ganske god til å si ifra at du trenger innleggelse siden du ender opp med å bli innlagt så ofte.. eller du er i det minste god til å snakke om problemene dine, så hvorfor gjør du ikke det når du er innlagt også?

Anonymkode: 17eb9...1a6

Man bør være forsiktig med å regne med så veldig mye når det gjelder andre. Om Glitter skriver at hun har problemer med å si ifra, så har hun det. Du har ikke noe grunnlag for å si om hun er god eller ikke til å snakke om problemene sine, bortsett fra det hun selv har fortalt. Og det er at hun ikke er god til å si ifra når hun er innlagt. Hun kan også f.eks ha en lege som ser henne og forstår ting uten at hun trenger si ifra. Hva om hun skader seg selv så mye at hun blir hentet av ambulanse? Hun trenger ikke si noe da, for at de skal forstå at hun trenger hjelp. Også er det stor forskjell på å sitte hos f.eks en psykiater man går til fast og få alle de "rette" spørsmålene, enn å selv skulle ta initiativ til å prate. Jeg har ingen problemer med å prate om problemene mine med noen. Litt overdrevet, noe tør jeg ikke snakke om fordi jeg ikke vet hvordan andre vil reagere, men det er uavhengig av hvor trygg jeg er på personen. Stort sett er det helt greit for meg å prate med en behandler. Jeg trenger nesten ikke være trygg på dem engang, så lenge jeg ikke er utrygg på dem. Men jeg var på sykehuset, på somatisk, satt i senga og gynga (jeg gjør det når jeg prøver å holde meg samlet) fordi jeg ikke visste hva som skulle skje. Jeg hadde bare fått et rom og klær og skulle vente på operasjon. Det var ingenting i meg som kunne fått meg til å dra i den hvite snora for at noen skulle komme og prate med meg og fortelle meg mer nøyaktig hva som skulle skje og når. Det var først da de hadde stappet i meg masse piller, at jeg klarte be om noe som helst.

Jeg ser at Glitter har svart mens jeg skrev, og at du har fått et grundig svar på spørsmålene dine. Neste gang bør du prøve å ikke være fullt så påståelig i dine grunnløse utsagn, det kan være ekstremt ubehagleig og smertefullt for den det gjelder. Og uansett hvor mye Glitter legger godviljen til og svarer som om du oppriktig lurer, så har du kommet med usanne, ubegrunnede påstander om Glitter. Hun forstår hva du driver med. Hvorfor gjør du egentlig det? Gir det deg noe? Finner du en glede i å spre usannheter om andre?

[frosken]

47 minutter siden, Glitter skrev:

Ja, men nå er det ikke det som er tilfellet på mitt DPS. For eksempel på fredag nå før helga så satt jeg i stua nesten hele ettermiddagen. De to stk ansatte (var kun en ekstra pasient på avd.) satt på vaktrommet omtrent hele vakta. Var innom stua i 5 sekunder to ganger, kikket på TV og kommenterte "norske talenter ja" også tuslet hun ut av stuen og tilbake på vaktrommet igjen. Samme med når det er de som sitter på stua og snakker mest om vær og vind og strikker. De har det overhodet ikke travelt med for mange samtaler som ødelegger miljøterapien. Jeg har jo vært en del innlagt og merker forskjell på når det er noen som ønsker å være behjelpelig og når det er noen som helst bare vil slappe av på jobb. 

Men jeg fikk noe mer oppfølging da jeg var på dps på ordinær innleggelse. Da pratet jeg, behandler og de som var i mitt team om at jeg nettopp har fryktelig vanskelig for å ta kontakt og at behovet for mer oppsøkende tilnærming var viktig å bli møtt på. Men nå er det brukerstyrt plass når jeg er på dps og da har man ingen i teamet sitt som passer ekstra godt på deg selv om man får en random kontakt for hver dag. Det er også et tilbud som er ment mest for å være en plass man kan komme til for skjerming og pause fra hverdagen. Mat og medpasienter. Men man oppfordres til å si fra hvis det er noe. Som jeg da sliter med å gjøre og føler meg veldig glemt her. 

 

Det er selvfølgelig stor forskjell på de som jobber på en avdeling, og noen gir mer en andre. Mitt poeng var mest at jeg ofte ser en del utsagn om at folk sitter i stua og skravler, som om det ikke er en betydningsfull del av den behandling som tilbys. 

For øvrig tror  jeg det du beskriver er noe av problemet med brukerstyrte innleggelser en del steder. Dersom pasienten ikke følges opp ordentlig, så kan oppholdet kjennes ganske meningsløst. De fleste ønsker vel noe mer enn kun en pause fra hverdagen. 

[Glitter]

1 minutt siden, frosken skrev:

Det er selvfølgelig stor forskjell på de som jobber på en avdeling, og noen gir mer en andre. Mitt poeng var mest at jeg ofte ser en del utsagn om at folk sitter i stua og skravler, som om det ikke er en betydningsfull del av den behandling som tilbys. 

For øvrig tror  jeg det du beskriver er noe av problemet med brukerstyrte innleggelser en del steder. Dersom pasienten ikke følges opp ordentlig, så kan oppholdet kjennes ganske meningsløst. De fleste ønsker vel noe mer enn kun en pause fra hverdagen. 

Sant nok. Derfor bruker jeg ikke brukerstyrt når jeg er veldig dårlig. Da ber jeg om innleggelse på akutt og blir møtt på det da de som kjenner meg vet at jeg trenger mer akkurat da. 

Har hørt ganske mange si det samme som meg angående brukerstyrt plass. Tror det kunne vært lurt å endre litt på rammene ved en slik innleggelse. At selv om det er brukerstyrt så skal man ha samme oppfølging som de som er på ordinær innleggelse. Men det vil jo kreve mer ressurser da. Jeg tror nok at når jeg forhåpentligvis er blitt litt friskere og mer selvstendig enn jeg er nå så vil brukerstyrt være mer passende enn det er nå. 

[AnonymBruker]

10 timer siden, frosken skrev:

Det er selvfølgelig stor forskjell på de som jobber på en avdeling, og noen gir mer en andre. Mitt poeng var mest at jeg ofte ser en del utsagn om at folk sitter i stua og skravler, som om det ikke er en betydningsfull del av den behandling som tilbys. 

For øvrig tror  jeg det du beskriver er noe av problemet med brukerstyrte innleggelser en del steder. Dersom pasienten ikke følges opp ordentlig, så kan oppholdet kjennes ganske meningsløst. De fleste ønsker vel noe mer enn kun en pause fra hverdagen. 

Det ER et problem på DPS at personalet diller mye av tiden.Tror det kommer av at det er få målbare oppgaver og dermed lett å gjøre litt som en selv ønsker. De som gjør mest er sykepleiere, det henger sammen med at de har de fleste målbare oppgaver. Når en har vært innlagt en del ganger så kan en se på sammensetningen av personalet som kommer på et skift hvor mye kontakt en kommer til å få i løpet av skiftet.Dette fordi personalet påvirker hverandre, er tre av fem mest opptatt av å stå på kjøkkenet å skravle så blir de to andre også med. Og motsatt er det flere som er opptatt av å jobbe på et skift så blir det jobbet mer.

Så det vil desverre være mer tilfeldig hva som blir gjort på en Dps avdeling enn f.eks på en somatisk avdeling der arbeidsoppgavene er klart definert. Har jobbet på begge steder og vært pasient så har erfart og observert dette.

 

Anonymkode: 489c8...cb1

[AnonymBruker]

De kom inn etter tre timer, de hadde ikke fått med seg at besøket mitt gikk etter et kvarter. Det har ikke skjedd igjen, de var oppriktig lei seg. TS. 

Anonymkode: deccd...c1b