Prøvde å fortelle familien

[RamonaK]

Tenkte at jeg kanskje burde familien, eller faren min om alt som skjer, siden han ikke vet at jeg har bipolar 1. Det gikk ikke så bra. Fikk aldri fortalt alt sammen, ga opp til slutt. Så får vel belage meg på at det blir ingen hjelp å få fra den kanten. Det er derfor det kan være så vanskelig for meg å dele. Ikke god følelse og bare bli avist. 

[Drømmeautomat]

Hva skjedde?

[RamonaK]

2 minutter siden, Drømmeautomat skrev:

Hva skjedde?

"Du har da ingenting å være deprimert over" og " da må du jo bare ta deg sammen" og " det er ikke noen unnskyldning ( til å slite med å få ting gjort)" var vel de kommentarene jeg sitter igjen med...

[RamonaK]

7 minutter siden, Drømmeautomat skrev:

Hva skjedde?

Kunne virkelig trengt litt hjelp, ihvertfall til det praktiske. Jeg er alenemor med to under seks, og bare det å kunne få litt hjelp med de hadde vært veldig bra... 

[Drømmeautomat]

Det var dumt. Påfallende mange uten ett vekttall i psykisk helse tror de har bedre greie på psykiske lidelser enn psykologer og psykiatere og nøler ikke med å gi "råd". 

[RamonaK]

3 minutter siden, Drømmeautomat skrev:

Det var dumt. Påfallende mange uten ett vekttall i psykisk helse tror de har bedre greie på psykiske lidelser enn psykologer og psykiatere og nøler ikke med å gi "råd". 

Ja... forventet vel egentlig ikke at han skulle fikse alt. Men kanskje et tilbud om litt praktisk hjelp. Føler at hvis jeg hadde brekt et ben eller en arm hadde reaksjonen vært en annen. 

[AnonymBruker]

Føler virkelig med deg . Da jeg fikk min diagnose ble familien min innkalte til et informasjons om sykdommen møte som de var på selv ikke det hjalp . De nekter å vite av at jeg var og er syk. Hvorfor? min teori er at før jeg ble syk var jeg den de gikk til for all mulig hjelp, og den delen har de ikke lyst til å gi opp, som de må viss de tar til seg at jeg et syk.

Jeg har også barn og imens jeg strevde alene med sykdom og barn ,måtte jeg se på at mine friske søsken fikk all mulig hjelp.  

Det er utrolig tungt å bli avvist når en er syk ,mitt råd er å prøve igjen vis mulig, gi dem generell informasjon om sykdommen og hva du sliter med.  Vis det ikke nytter søk hjelp andre steder, ikke slit deg ut alene. 

 

Anonymkode: 6401f...23e

[RamonaK]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Føler virkelig med deg . Da jeg fikk min diagnose ble familien min innkalte til et informasjons om sykdommen møte som de var på selv ikke det hjalp . De nekter å vite av at jeg var og er syk. Hvorfor? min teori er at før jeg ble syk var jeg den de gikk til for all mulig hjelp, og den delen har de ikke lyst til å gi opp, som de må viss de tar til seg at jeg et syk.

Jeg har også barn og imens jeg strevde alene med sykdom og barn ,måtte jeg se på at mine friske søsken fikk all mulig hjelp.  

Det er utrolig tungt å bli avvist når en er syk ,mitt råd er å prøve igjen vis mulig, gi dem generell informasjon om sykdommen og hva du sliter med.  Vis det ikke nytter søk hjelp andre steder, ikke slit deg ut alene. 

 

Anonymkode: 6401f...23e

Takk, det er godt og vite at jeg ikke er den eneste. Tror ikke han kommer til å forstå, så jeg får prøve å se om det er noe hjelp å få et annet sted

[AnonymBruker]

Nå vet jeg ikke hvor gammel du og dine foreldre er, men jeg tror dette er noe som sitter igjen i den "eldre" generasjonen. Mine foreldre er 60+ og de er veldig på at psykisk sykdom snakker man ikke om, det skal dysses ned og glemmes. Jeg tror det er noe som er tillært over så lang tid at det bare ikke går inn, litt somat barna må døpes og man gifter seg i kirken selv om man ikke der snev relgiøs.

Anonymkode: db16a...a92

[RamonaK]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nå vet jeg ikke hvor gammel du og dine foreldre er, men jeg tror dette er noe som sitter igjen i den "eldre" generasjonen. Mine foreldre er 60+ og de er veldig på at psykisk sykdom snakker man ikke om, det skal dysses ned og glemmes. Jeg tror det er noe som er tillært over så lang tid at det bare ikke går inn, litt somat barna må døpes og man gifter seg i kirken selv om man ikke der snev relgiøs.

Anonymkode: db16a...a92

Ja du har nok rett... han er 50 , så egentlig ikke så gammel. Men men. Har vel egentlig gitt litt opp med han. Føler at det bare gjør vondt verre.