Går glipp av hele livet pga Asperger

[AnonymBruker]

Hvordan lære å akseptere det? Hvordan bli like glad som da jeg var da jeg fremdeles jobbet mot noe jeg følte var realistisk og som er realistisk for nt? 
Og bare bli glad for den jeg er? 

Anonymkode: a0268...697

[stjernestøv]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan lære å akseptere det? Hvordan bli like glad som da jeg var da jeg fremdeles jobbet mot noe jeg følte var realistisk og som er realistisk for nt? 
Og bare bli glad for den jeg er? 

Anonymkode: a0268...697

Det er ikke lett,men man er den man er med feil og mangler. Det er nå en trøst at det er flere av oss, ikke at jeg har asperger men noe annet som hemmer meg i livet. 

[AnonymBruker]

Aspergers er jævlig.

Anonymkode: 18699...9bf

[emilie321]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan lære å akseptere det? Hvordan bli like glad som da jeg var da jeg fremdeles jobbet mot noe jeg følte var realistisk og som er realistisk for nt? 
Og bare bli glad for den jeg er? 

Anonymkode: a0268...697

Jeg sliter også med å være glad for den jeg er og jeg har ikke aspergers.  Nå går jeg i terapi og jeg tror det er veien å gå. Helt bra kommer jeg aldri til å bli,  men noe bedre kanskje.

[Gjest Gargamel]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan lære å akseptere det? Hvordan bli like glad som da jeg var da jeg fremdeles jobbet mot noe jeg følte var realistisk og som er realistisk for nt? 
Og bare bli glad for den jeg er? 

Anonymkode: a0268...697

Er det noe du har prøvd på, men som du måtte gi opp?

[AnonymBruker]

Vel andre psykiatriske pasienter har ett slags felleskap de kan delta i. Lavterskeltilbud og slike ting. Der man drikker kaffi og preiker. Er litt sosial. Er dette utelukket ved Asperger?

 

PS, på det lavterskeltilbudet jeg er så er det en autist. Jeg har ikke spurt han om han har asperger, han har presentert seg som autist. Han er mer glad i tilbudet enn jeg er, og kommer hver gang. Han virker å trives der.

Anonymkode: 143bc...c60

[Eva Sofie]

Kanskje du må godta deg selv for den du er og innse at vi alle er forskjellige. Godta at livet ikke alltid blir som vi 100% hadde ønsket oss, men vi kan ikke gjøre noe med det. Du har kanskje ikke de kvalitetene du tenker på når du skrev dette innlegget, men jeg er sikker på at du har dine ting du er sterk på og dine ting du kan godt. Som noen har det med å skrive her i blant, "vi har alle vårt", men denne gangen med positivt fortegn.

[AnonymBruker]

11 timer siden, Eva Sofie skrev:

Kanskje du må godta deg selv for den du er og innse at vi alle er forskjellige. Godta at livet ikke alltid blir som vi 100% hadde ønsket oss, men vi kan ikke gjøre noe med det. Du har kanskje ikke de kvalitetene du tenker på når du skrev dette innlegget, men jeg er sikker på at du har dine ting du er sterk på og dine ting du kan godt. Som noen har det med å skrive her i blant, "vi har alle vårt", men denne gangen med positivt fortegn.

Men da mener du at jeg bør innse at jeg ikke kan jobbe mot det jeg vil, men bare ta til takke med det jeg skal nå.... som jeg ikke gleder meg til i det hele tatt. Jeg var så på god vei til livet jeg følte jeg hadde drømt om. Jeg hadde lagt det på hylla og fått mye for andre ting. Men så dukket det opp en mulighet og plutselig savner jeg ingenting. Men likevel er jeg bare ikke en person som klarer ting. Andre avslutter fordi de finner ut noe er for kjedelig, de vil noe annet osv. Jeg avslutter fordi jeg ikke får til bedre. 
Jeg bare ser på at de andre lever videre. Ei med Asperger kan jo ikke dette. Det bare provoserer meg maks. Jeg er bare ikke ei en kan ha forventinger til... 

Jeg kjeder meg sånn! Men det har liksom alltid vært snev av «meg» i alle situasjoner. Omverdenen er rett og slett stengt, og jeg kan ikke se frem til noe. Det meste er å satse for høyt for ei med Asperger.... men da får jeg bare leve videre med den jeg er da. Jenta som er feil. Er også sint for at jeg ble fortalt at det er en styrke å være som meg. For det er vel egentlig bare en balast med Asperger. Klarer ikke akspetere mitt kommende liv. Det var der jeg var, og jeg trivdes enn så lenge. Men så åpnet muligheter seg, og jeg følte jeg hadde kommet hjem. Men så er jeg helt feil. Og må tilbake til det jeg likte før men som jeg ikke lenger er interessert i. Jeg er liksom en person som aldri får forandringer i livet mitt! 
Føles som jeg er født med energier.. slike energier der ingenting forandrer seg 😕 jeg hører bare ikke til der jeg trives, men må alltid tilbake til det kjedelige. Men det er nå typisk meg. 

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

12 timer siden, Eva Sofie skrev:

Kanskje du må godta deg selv for den du er og innse at vi alle er forskjellige. Godta at livet ikke alltid blir som vi 100% hadde ønsket oss, men vi kan ikke gjøre noe med det. Du har kanskje ikke de kvalitetene du tenker på når du skrev dette innlegget, men jeg er sikker på at du har dine ting du er sterk på og dine ting du kan godt. Som noen har det med å skrive her i blant, "vi har alle vårt", men denne gangen med positivt fortegn.

Jeg vet da at folk er forskjellige. Hvordan får man de kvalitetene da? For jeg har ikke kvaliteter jeg tydeligvis. Og nå er jeg lei av å ikke få til noe...

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vel andre psykiatriske pasienter har ett slags felleskap de kan delta i. Lavterskeltilbud og slike ting. Der man drikker kaffi og preiker. Er litt sosial. Er dette utelukket ved Asperger?

 

PS, på det lavterskeltilbudet jeg er så er det en autist. Jeg har ikke spurt han om han har asperger, han har presentert seg som autist. Han er mer glad i tilbudet enn jeg er, og kommer hver gang. Han virker å trives der.

Anonymkode: 143bc...c60

Selvfølgelig passer vi bare i «lavterskeltilbud»  

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

12 minutes ago, AnonymBruker said:

Men da mener du at jeg bør innse at jeg ikke kan jobbe mot det jeg vil, men bare ta til takke med det jeg skal nå.... som jeg ikke gleder meg til i det hele tatt. Jeg var så på god vei til livet jeg følte jeg hadde drømt om. Jeg hadde lagt det på hylla og fått mye for andre ting.

Hva gikk galt?

Anonymkode: 4fadb...de2

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva gikk galt?

Anonymkode: 4fadb...de2

Det som går galt hele livet. Kanskje det gale er at jeg ikke har tro på meg selv 

Anonymkode: a0268...697

[Eva Sofie]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men da mener du at jeg bør innse at jeg ikke kan jobbe mot det jeg vil, men bare ta til takke med det jeg skal nå.... som jeg ikke gleder meg til i det hele tatt.

 

Anonymkode: a0268...697

Jeg vet for lite om deg til å kunne si noe mer, men kanskje du har svaret selv litt lenger nede - at du rett og slett har litt lite tro på deg selv. Kan det hjelpe å se på det som en kamp du skal vinne istedenfor noe du allerede har tapt?

Vi har det til felles at vi kanskje egentlig begge skulle ønske at livet var annerledes, men jeg har innfunnet meg med at livet ble som det ble og jeg må gjøre det beste ut av situasjonen. Det nytter ikke å tenke at "jeg skulle så gjerne ha kjørt bil" når muligheten ikke er til stede at du kan få sertifikatet. Det er helt bortkastede krefter. Du må gjerne sørge en tid over tapet, men så kan du gå videre i livet. Ikke bli værende i sorgen og bitterheten over at ting ikke ble som det ble.

[Eva Sofie]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet da at folk er forskjellige. Hvordan får man de kvalitetene da? For jeg har ikke kvaliteter jeg tydeligvis. Og nå er jeg lei av å ikke få til noe...

Anonymkode: a0268...697

Jeg tror du kan dine ting allerede. Det er et eller annet du er flink til? Enten det er et tema du kan mye om og interesserer deg for, du kan synge, du håndterer et instrument, er flink med dyr, har en hobby e.l.? Jeg nekter å tro at jeg sitter nå og skriver med et menneske som ikke har noen kvaliteter. Frem til nå har jeg møtt mennesker i mitt liv på snart 40 år som på en eller annen måte har hver sin kvalitet. Det er slik vi mennesker utfyller hverandre i samfunnet og hverdagen. Når man tenker etter med grunntanken "jeg kan ingenting og duger ikke til noe" finner man gjerne ikke noe, men se på deg selv med tanken "hva liker jeg å gjøre?" og se hva du får til svar.

[Glitter]

Du har fått veldig oppheng i dette og har kvernet over akkurat det samme siden i fjor vår en gang både på andre forum og her. Du trenger å bli ferdig med å sørge/plages av at du fikk diagnosen og huske på at du er den samme nå både før og etter du fikk diagnosen. 

Du trenger å legge fra deg at fordi du har Asperger så kan du ikke få til noen ting i livet ditt. Jeg har mange ganger kjent på irritasjon over ting du har skrevet rundt det å ha AS fordi det rett og slett har vært støtende mot alle oss med diagnosen. Du har moderert deg litt i det siste da du har fått mye tilbakemeldinger på akkurat det, men det er altså ikke slik at du er dømt til å feile hele livet fordi du har AS. 

Mye kan være og er mer utfordrende, men det betyr ikke at det er umulig. At de fleste med AS er uføre betyr ikke at det vil gjelde for deg. Hvis du tar deg tid til å finne realistiske mål så er jeg sikker på at du vil klare det. 

Å finne seg realistiske mål er ikke noe som bare gjelder oss med AS. Det gjelder alle mennesker. Vi har ulike evner og ulik tåleevne. Noen klarer bare mer enn andre og det må man bare akseptere.

Jeg har mange tilleggsdiagnoser som jeg vil si hemmer meg mer enn AS i seg selv. Mitt store mål i livet per nå er at jeg i framtiden skal greie å jobbe 30-40 %. Forhåpentligvis som sykepleier. Jeg har ikke vært i jobb på over tre år. Dette er hva jeg håper på og som jeg er redd for å ikke få til. For noen kan dette framstå som et skikkelig lavt mål. Å satse på deltidsjobb og uføretrygd. Men for meg er det ikke realistisk med noe høyere mål. Jeg har vært helt nødt til å senke forventningene til livet. Hvis jeg skal bruke all energien min på å tenke på hvordan jeg så for meg å leve livet og hvordan det heller har blitt så kommer jeg meg ikke videre fra stedet hvil. 

Endret 5. februar 2020 av Glitter

[AnonymBruker]

1 time siden, Glitter skrev:

Du har fått veldig oppheng i dette og har kvernet over akkurat det samme siden i fjor vår en gang både på andre forum og her. Du trenger å bli ferdig med å sørge/plages av at du fikk diagnosen og huske på at du er den samme nå både før og etter du fikk diagnosen. 

Du trenger å legge fra deg at fordi du har Asperger så kan du ikke få til noen ting i livet ditt. Jeg har mange ganger kjent på irritasjon over ting du har skrevet rundt det å ha AS fordi det rett og slett har vært støtende mot alle oss med diagnosen. Du har moderert deg litt i det siste da du har fått mye tilbakemeldinger på akkurat det, men det er altså ikke slik at du er dømt til å feile hele livet fordi du har AS. 

Mye kan være og er mer utfordrende, men det betyr ikke at det er umulig. At de fleste med AS er uføre betyr ikke at det vil gjelde for deg. Hvis du tar deg tid til å finne realistiske mål så er jeg sikker på at du vil klare det. 

Å finne seg realistiske mål er ikke noe som bare gjelder oss med AS. Det gjelder alle mennesker. Vi har ulike evner og ulik tåleevne. Noen klarer bare mer enn andre og det må man bare akseptere.

Jeg har mange tilleggsdiagnoser som jeg vil si hemmer meg mer enn AS i seg selv. Mitt store mål i livet per nå er at jeg i framtiden skal greie å jobbe 30-40 %. Forhåpentligvis som sykepleier. Jeg har ikke vært i jobb på over tre år. Dette er hva jeg håper på og som jeg er redd for å ikke få til. For noen kan dette framstå som et skikkelig lavt mål. Å satse på deltidsjobb og uføretrygd. Men for meg er det ikke realistisk med noe høyere mål. Jeg har vært helt nødt til å senke forventningene til livet. Hvis jeg skal bruke all energien min på å tenke på hvordan jeg så for meg å leve livet og hvordan det heller har blitt så kommer jeg meg ikke videre fra stedet hvil. 

Er det AS diagnosen som gjør deg ufør eller andre ting? 
Vi er forskjellige. Men jeg tror de fleste har noe de føler dragning mot hele livet, som dukker opp. Så skjer det meg og, men så mister jeg muligheten og. Fordi jeg er så feil.  jeg klarer ikke akseptere at jeg ikke får til noen ting som helst!!! Alltid fått høre at det er noe annerledes. Og jeg blir ikke kvitt det mitt eneste mål i livet er å bli kvitt den jeg er.

Anonymkode: a0268...697

[Glitter]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det AS diagnosen som gjør deg ufør eller andre ting? 
Vi er forskjellige. Men jeg tror de fleste har noe de føler dragning mot hele livet, som dukker opp. Så skjer det meg og, men så mister jeg muligheten og. Fordi jeg er så feil.  jeg klarer ikke akseptere at jeg ikke får til noen ting som helst!!! Alltid fått høre at det er noe annerledes. Og jeg blir ikke kvitt det mitt eneste mål i livet er å bli kvitt den jeg er.

Anonymkode: a0268...697

Det er nok en kombinasjon av mange ting. Jeg føler ikke selv at det er AS, men uten AS hadde jeg kanskje vært mindre sårbar både for å havne i de giftige forholdene jeg har vært i som har ødelagt meg og generelt sett mindre sårbar for å utvikle tilleggsdiagnoser. Så ja. Det er en kombo. 

Du blir aldri kvitt den du er. Du må jobbe med å akseptere deg selv (ja det kan føles kjedelig å høre og innse, men det gjør det ikke mindre sant) og å sette deg mål for videre selvutvikling. Fram til du aksepterer deg selv så tror jeg muligheten for selvutvikling og framgang vil være små. Du kommer ingen vei av å jobbe mot deg selv. 

[AnonymBruker]

26 minutter siden, Glitter skrev:

Det er nok en kombinasjon av mange ting. Jeg føler ikke selv at det er AS, men uten AS hadde jeg kanskje vært mindre sårbar både for å havne i de giftige forholdene jeg har vært i som har ødelagt meg og generelt sett mindre sårbar for å utvikle tilleggsdiagnoser. Så ja. Det er en kombo. 

Du blir aldri kvitt den du er. Du må jobbe med å akseptere deg selv (ja det kan føles kjedelig å høre og innse, men det gjør det ikke mindre sant) og å sette deg mål for videre selvutvikling. Fram til du aksepterer deg selv så tror jeg muligheten for selvutvikling og framgang vil være små. Du kommer ingen vei av å jobbe mot deg selv. 

Ja men vil det si at jeg må innse at jeg ikke kan det jeg vil? Jeg har en følelse av at det er aldergrense på ting som jeg er mer enn gammel nok til. Jeg er i fengsel rett og slett.  Jeg er flau når jeg snakker om meg selv, for jeg oppnår aldri ting.

Ja vi med AS må jo selvfølgelig jobbe litt ekstra med å akseptere oss selv... 

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

3 minutes ago, AnonymBruker said:

Ja men vil det si at jeg må innse at jeg ikke kan det jeg vil? 

Gjelder mange det, uansett AS eller ikke.

Anonymkode: 4fadb...de2

[Glitter]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja men vil det si at jeg må innse at jeg ikke kan det jeg vil? Jeg har en følelse av at det er aldergrense på ting som jeg er mer enn gammel nok til. Jeg er i fengsel rett og slett.  Jeg er flau når jeg snakker om meg selv, for jeg oppnår aldri ting.

Ja vi med AS må jo selvfølgelig jobbe litt ekstra med å akseptere oss selv... 

Anonymkode: a0268...697

Jeg vet ikke hva du vil. Om det er noe du kan klare å oppnå eller ikke må du vurdere selv. Bare du vet om det er realistisk. Slik er det for alle. Ikke bare vi med AS.