Går glipp av hele livet pga Asperger

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Gjelder mange det, uansett AS eller ikke.

Anonymkode: 4fadb...de2

selvfølgelig meg og sikkert  for det negative stemmer alltid! Må alltid tenke så alvorlig på alt. Ikke engang kan jeg velge kjæreste uten å tenke alle konsekcensene det kan ha. Mens andre bare blir kalt «pent par» og blir møtt med glede når de forelsker seg...

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

Er det flere som føler seg i fengsel med Asperger? At ting rett og slett ikke er tilgjengelig ? 
Det vipper liksom mer og mer mot det jeg ikke vil. Så hva skal jeg være glad for? 

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

Det sier seg selv at alt måtte gå galt. Jeg må ta til takke med et kjedelig liv. Jeg er mammas bortkastede fødsel.

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Selvfølgelig passer vi bare i «lavterskeltilbud»  

Anonymkode: a0268...697

Tror du jeg får bedre hjelp enn deg? Som schizofren pasient? Jeg får hjelp hvis jeg er hakke psykotisk, eller truer med selvmord. Men de negative symtpomene og autisme som er ett av de det får jeg ikke noe hjelp utover lavterskel tilbud.

 

Hvis du går rundt og mener du er for god for det du tilbys så vet jeg ikke om jeg sympatiserer med deg. Den kommentaren var litt vel spydig og selvgod.....

Anonymkode: 143bc...c60

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Tror du jeg får bedre hjelp enn deg? Som schizofren pasient? Jeg får hjelp hvis jeg er hakke psykotisk, eller truer med selvmord. Men de negative symtpomene og autisme som er ett av de det får jeg ikke noe hjelp utover lavterskel tilbud.

 

Hvis du går rundt og mener du er for god for det du tilbys så vet jeg ikke om jeg sympatiserer med deg. Den kommentaren var litt vel spydig og selvgod.....

Anonymkode: 143bc...c60

Lavterskeltilbud? For oss med diagnoser? 
 

For god? Hvordan mener du? 
 

Men det ER lavstatus da. Det er vel en grunn til at vi faller utenfor. Så hvorfor dette maset om at vi skal være glade for den vi er???? Du hadde heller aldri skrevet «for god» dersom dette ikke er lavstatus. Ingen skriver «hvis du tror du er for god til å være president så....»

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lavterskeltilbud? For oss med diagnoser? 
 

For god? Hvordan mener du? 
 

Men det ER lavstatus da. Det er vel en grunn til at vi faller utenfor. Så hvorfor dette maset om at vi skal være glade for den vi er???? Du hadde heller aldri skrevet «for god» dersom dette ikke er lavstatus. Ingen skriver «hvis du tror du er for god til å være president så....»

Anonymkode: a0268...697

Lavterskel er ikke det samme som lavstatus. Er du opptatt av statusen din, er du på feil klode. Tror du jeg får status fordi jeg har schizofreni? Jeg får nok som voksen mer utredning, men neppe mer enn du som Asperger fikk om barn. Jeg har gått i mange år uten psykiatrien. Den er ikke for de som funker ca 50%... Den er for de sykeste, og også for de som skriker høyest.

Anonymkode: 143bc...c60

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Lavterskel er ikke det samme som lavstatus. Er du opptatt av statusen din, er du på feil klode. Tror du jeg får status fordi jeg har schizofreni? Jeg får nok som voksen mer utredning, men neppe mer enn du som Asperger fikk om barn. Jeg har gått i mange år uten psykiatrien. Den er ikke for de som funker ca 50%... Den er for de sykeste, og også for de som skriker høyest.

Anonymkode: 143bc...c60

Jeg vet. Lavterskel er hjelp du kan få ganske enkelt og av ikke-utdannede

Anonymkode: a0268...697

[Trine]

Det blir feil å skylde på asperger for at du går glipp av hele livet. Virker som det er én ting du mener du går glipp av. Jeg er ikke så overbevist om at du ikke kan fortsette å jobbe mot det målet pga asperger. Men uansett, det er én ting, ikke hele livet. Grunnen til at du går glipp av livet er fordi du ikke klarer akseptere at du har asperger, men heller lar det trykke deg ned. Du har andre forutsetninger enn nt, sånn er det bare. Da får du enten jobbe hardere mot det du ønsker, eller sette deg mer realistiske mål, som krever litt mindre å oppnå. Jeg er enig i at det er irriterende når folk prøver å overtale deg til å tro at asperger er en gave. Det er absolutt ikke det. Men du kan få et fint liv hvis du flytter fokuset bort fra det du ikke kan og over til det du kan. Jeg gjør ingenting samfunnsnyttig for jeg holdt ikke ut lenger. Men jeg har funnet ut at jeg egentlig kan ganske mye dersom jeg får bruke den tiden jeg trenger og gjøre ting på min måte. Så da gjør jeg heller det jeg kan på min måte enn å irritere meg over alt det jeg ikke kan eller at min måte er feil for alle andre.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Trine skrev:

Det blir feil å skylde på asperger for at du går glipp av hele livet. Virker som det er én ting du mener du går glipp av. Jeg er ikke så overbevist om at du ikke kan fortsette å jobbe mot det målet pga asperger. Men uansett, det er én ting, ikke hele livet. Grunnen til at du går glipp av livet er fordi du ikke klarer akseptere at du har asperger, men heller lar det trykke deg ned. Du har andre forutsetninger enn nt, sånn er det bare. Da får du enten jobbe hardere mot det du ønsker, eller sette deg mer realistiske mål, som krever litt mindre å oppnå. Jeg er enig i at det er irriterende når folk prøver å overtale deg til å tro at asperger er en gave. Det er absolutt ikke det. Men du kan få et fint liv hvis du flytter fokuset bort fra det du ikke kan og over til det du kan. Jeg gjør ingenting samfunnsnyttig for jeg holdt ikke ut lenger. Men jeg har funnet ut at jeg egentlig kan ganske mye dersom jeg får bruke den tiden jeg trenger og gjøre ting på min måte. Så da gjør jeg heller det jeg kan på min måte enn å irritere meg over alt det jeg ikke kan eller at min måte er feil for alle andre.

At jeg har Asperger er kanskje ikke det verste. Jeg er den jeg er sel om jeg fikk en diagnose på papiret.

det er mer det at det faktisk er en forklaring på annerledesfølelsen nå. Den var ikke bare en «normal følelse» som jeg ble fortalt i barndommen. 
 

Da begynner jeg å lure på om jeg kanskje bare må senke kravene til livet og at jeg kan glemme det jeg driver med. Eller ville. 

Anonymkode: a0268...697

[Trine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

At jeg har Asperger er kanskje ikke det verste. Jeg er den jeg er sel om jeg fikk en diagnose på papiret.

det er mer det at det faktisk er en forklaring på annerledesfølelsen nå. Den var ikke bare en «normal følelse» som jeg ble fortalt i barndommen. 
 

Da begynner jeg å lure på om jeg kanskje bare må senke kravene til livet og at jeg kan glemme det jeg driver med. Eller ville. 

Anonymkode: a0268...697

Jepp, du er akkurat den samme som før du fikk diagnosen. Jeg vet ikke hvor gammel du er, så det kan hende det jeg skriver ikke er relevant. Jeg fikk ikke diagnosen før jeg var over 30 år. Før det prøvde jeg være normal. Jeg følte meg mer og mer håpløs for hver gang jeg mislyktes. Det er så mye jeg kunne spart meg for å prøve bare fordi jeg trodde det var sånn det skulle være. Nå har jeg en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er og jeg trenger ikke prøve å være noe annet. Å være noen man ikke er, og bare få høre "slutt å tull", "nå er du bare vanskelig" osv, gjør noe med deg etterhvert. Da er det veldig greit å vite at det er en grunn til det hele. Jeg kan fortsatt late som at jeg er normal, men når jeg kommer hjem kan jeg tenke "godt jobba, ingen særheter kom til syne", istedenfor å komme hjem og lure på hvorfor jeg ikke fungerer som alle andre og hvorfor jeg alltid må ta meg sammen så sinnsykt mye. Jeg er ganske sikker på at du på et tidspunkt hadde forstått at det ikke var "normale følelser" og da tror jeg du hadde følt deg enda mer mislykket enn du gjør nå. Tenk å være normal, men likevel ikke. Da er det bedre å være annerledes og ferdig med det.

Det er ikke noe i veien for at du jobber mot et måt du ønsker å oppnå. Men nå har du muligheten til å legge opp løpet på en måte som gjør at du faktisk når målet. Er det noe du vil, ser jeg ingen grunn til å bare glemme det.

[AnonymBruker]

1 time siden, Trine skrev:

Jepp, du er akkurat den samme som før du fikk diagnosen. Jeg vet ikke hvor gammel du er, så det kan hende det jeg skriver ikke er relevant. Jeg fikk ikke diagnosen før jeg var over 30 år. Før det prøvde jeg være normal. Jeg følte meg mer og mer håpløs for hver gang jeg mislyktes. Det er så mye jeg kunne spart meg for å prøve bare fordi jeg trodde det var sånn det skulle være. Nå har jeg en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er og jeg trenger ikke prøve å være noe annet. Å være noen man ikke er, og bare få høre "slutt å tull", "nå er du bare vanskelig" osv, gjør noe med deg etterhvert. Da er det veldig greit å vite at det er en grunn til det hele. Jeg kan fortsatt late som at jeg er normal, men når jeg kommer hjem kan jeg tenke "godt jobba, ingen særheter kom til syne", istedenfor å komme hjem og lure på hvorfor jeg ikke fungerer som alle andre og hvorfor jeg alltid må ta meg sammen så sinnsykt mye. Jeg er ganske sikker på at du på et tidspunkt hadde forstått at det ikke var "normale følelser" og da tror jeg du hadde følt deg enda mer mislykket enn du gjør nå. Tenk å være normal, men likevel ikke. Da er det bedre å være annerledes og ferdig med det.

Det er ikke noe i veien for at du jobber mot et måt du ønsker å oppnå. Men nå har du muligheten til å legge opp løpet på en måte som gjør at du faktisk når målet. Er det noe du vil, ser jeg ingen grunn til å bare glemme det.

Jeg er 28. Får høre at jeg er så ung, men erfaribgsmessig har jeg tatt meg vel god tid allerede synes jeg. Jeg bekymrer meg jo bare mer. Man trenger ikke Asperger for å føle det sånn. snakker med andre som er veldig oppegående og tar prestigestuider og de også føler tiden løper nådeløst. 
 

Skulle så gjerne skrevet hva jeg driver med, men er så redd jeg skal kjennes igjen og da kan livet være forandret, enda mer negativt. Og at jeg faktisk ødelegger karrieremuligheter. 
Det er litt sånn at samme hva jeg gjør, så er det liksom galt. Gjør jeg ikke noe galt så er jeg glemt. Det er litt vondt å se tidligere klassevenner, folk jeg har gått på folkehøyskole med og folk jeg har bodd i bokollektiv med skrive «savner deg» på some. Jeg får aldri en slik setning. Og jeg har møtt andre som sliter, jeg er åpen om diagnosen og de om sine. Men forskjellen fra disse og meg er at de har kjæreste, eier leilighet og har venner der de er. Jeg har det motsatt....jeg har familien min, ingen venner. ikke her jeg er nå. Det er nå en del menn som har interesse for meg. Men jeg føler meg ikke trygg med dem alene og jeg er ikke interessert da jeg liker noen andre. Men jeg skal innrømme at det er en mulighet for at jeg har laget meg en tanke om denne mannen, men må være lov å like noen. Det bekymringsverdige er at jeg har tenkt på han siden 2016. Ikke i like stor grad. Men det er noe som aldri ble. Og det var jeg som ødela det. Nettopp fordi jeg er redd det skal skje der det som skjer alle andre steder. At jeg er interessant først, men så ser han at det er noe «off» med meg og trekker seg og jeg blir sittende igjen som den lidende. 
Oppi dette ser jeg at også mine andre kronisk single bekjente får seg sine første kjærester. Min er liksom «uaktuell». Og det er ikke fordi det trenger å være så umulig. Det er fordi jeg er en jente som aldri får store forandringer i livet. 
Nå driver jeg å forbereder et liv, som jeg ikke er motivert for. 
Mens de andre lever enkelt videre. 

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

Det er bare så vondt å være så mistilfreds. Jeg har hatt det tungt før. Jeg trodde ikke jeg skulle bli lykkelig da heller. Men ting dukket opp. Og jeg fikk det bedre. Men nå orker jeg snart ikke mer. Jeg må liksom alltid gi opp. Og nå bare ta til takke med det lille jeg kan få til og det som gjør det hele verre er at jeg ikke er fysisk syk. 

Anonymkode: a0268...697

[Fionys]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er bare så vondt å være så mistilfreds. Jeg har hatt det tungt før. Jeg trodde ikke jeg skulle bli lykkelig da heller. Men ting dukket opp. Og jeg fikk det bedre. Men nå orker jeg snart ikke mer. Jeg må liksom alltid gi opp. Og nå bare ta til takke med det lille jeg kan få til og det som gjør det hele verre er at jeg ikke er fysisk syk. 

Anonymkode: a0268...697

Hvis du stadigvekk ikke når målene dine så bør du tenke igjennom de. Er de realistiske? Er dette noe jeg kan klare? Kanskje du kan sette ned forventningene til deg selv slik at du ikke hele tiden føler at du "feiler". Du tenker at aspergers ødelegger livet ditt og begrenser deg, men kanskje det er du selv som gjør det fordi du har havnet inn i en negativ sirkel. Du kan kanskje ikke klare alt du har lyst til, men slik er det for alle med eller uten diagnose. 

[AnonymBruker]

4 timer siden, Fionys skrev:

Hvis du stadigvekk ikke når målene dine så bør du tenke igjennom de. Er de realistiske? Er dette noe jeg kan klare? Kanskje du kan sette ned forventningene til deg selv slik at du ikke hele tiden føler at du "feiler". Du tenker at aspergers ødelegger livet ditt og begrenser deg, men kanskje det er du selv som gjør det fordi du har havnet inn i en negativ sirkel. Du kan kanskje ikke klare alt du har lyst til, men slik er det for alle med eller uten diagnose. 

Alle mine mål opp gjennom tiden har vært helt utrolig forskjellige ting! Og at jeg klarer å få bare få lavtlønnsjobber er vel et tegn på at jeg er mindreverdig. 
Ja jeg vet det er slik for alle uten eller med diagnose, men for min del ser ting lovende ut men så kommer noe og «banker på» døren og jeg må slutte og tilbake til det kjedelige. Jeg blir sinte og sintere på meg selv for hver dag som går. 

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

Jeg tror de jeg kjenner med aspergers må være unike slik som det skrives her. En personen jobber i en fast og bra stilling ved et sykehus faktisk, men innenfor ett fag personern er opphengt i. Den andre personen har også fast stilling, dog deltid samtidig som h*n studerer også et fag h*n brenner for og er for meg sykelig opptatt av. Kjenner også til flere på twitter med diagnosen som ser ut til å ha ett ganske greit liv med deltidsjobb, samboer/mann, hus o.l.

Anonymkode: d85ce...c9e

[Glitter]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror de jeg kjenner med aspergers må være unike slik som det skrives her. En personen jobber i en fast og bra stilling ved et sykehus faktisk, men innenfor ett fag personern er opphengt i. Den andre personen har også fast stilling, dog deltid samtidig som h*n studerer også et fag h*n brenner for og er for meg sykelig opptatt av. Kjenner også til flere på twitter med diagnosen som ser ut til å ha ett ganske greit liv med deltidsjobb, samboer/mann, hus o.l.

Anonymkode: d85ce...c9e

Selv om 90% av mennesker med AS (kan ikke garantere for det tallet, for jeg husker ikke hvor jeg har det fra, men tror det var en seriøs kilde oppgitt på et forum) i Norge er uføre så er det jo da 10% som ikke er det. Hvis man er heldig å finne det som passer en perfekt så en slipper å bruke livet sitt på å presse seg selv, nå opp til de krav som er ment å passe for nevrotypiske og være en annen enn man er, så tror jeg man vil fungere mye bedre. Dessverre ser det ut til at dette er noe mindretallet finner. Og de som finner det er nok i stor grad de uten tilleggsdiagnoser. 

[emilie321]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle mine mål opp gjennom tiden har vært helt utrolig forskjellige ting! Og at jeg klarer å få bare få lavtlønnsjobber er vel et tegn på at jeg er mindreverdig. 
Ja jeg vet det er slik for alle uten eller med diagnose, men for min del ser ting lovende ut men så kommer noe og «banker på» døren og jeg må slutte og tilbake til det kjedelige. Jeg blir sinte og sintere på meg selv for hver dag som går. 

Anonymkode: a0268...697

Vil du si at en person som holder gatene rene for søppel, er mindre verdt?  Hvordan hadde det sett ut om ingen gjorde den jobben? Da er jo jeg også mindre verdt da,  jeg som ikke har noe jobb i det hele tatt.

I et samfunn trenger en alle for at det skal fungere. F.eks Hvis de som kjører søppel begynner å streike, så vil det fort bli både utrivelig og helseskadelig her.

 

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle mine mål opp gjennom tiden har vært helt utrolig forskjellige ting! Og at jeg klarer å få bare få lavtlønnsjobber er vel et tegn på at jeg er mindreverdig. 

Har du relevant utdanning for disse jobbene?

Anonymkode: 18699...9bf

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du relevant utdanning for disse jobbene?

Anonymkode: 18699...9bf

Ja, ikke tenk på det

Anonymkode: a0268...697

[AnonymBruker]

1 time siden, emilie321 skrev:

Vil du si at en person som holder gatene rene for søppel, er mindre verdt?  Hvordan hadde det sett ut om ingen gjorde den jobben? Da er jo jeg også mindre verdt da,  jeg som ikke har noe jobb i det hele tatt.

I et samfunn trenger en alle for at det skal fungere. F.eks Hvis de som kjører søppel begynner å streike, så vil det fort bli både utrivelig og helseskadelig her.

 

 

Nei. Men alle praktiske yrker er gjerne dårlig betalt. 

Anonymkode: a0268...697