"Jeg ville ta livet mitt om jeg fikk sjansen til det."

[AnonymBruker]

Jeg skjønner ikke dette svaret i BDI depresjonstesten.. man har da alltids en mulighet til å ta selvmord dersom det er det en vil, så hvordan i alle dager kan man svare svaralternativ 3 på det? Man har jo sjansen til å ta selvmord overalt hele tiden..

Gruppe 9

0. Jeg har ikke tanker om å ta livet av meg.

1. Jeg har tanker om å ta livet av meg, men jeg vil ikke gjennomføre det.

2. Jeg ønsker å ta livet mitt.

3. Jeg ville ta livet mitt om jeg fikk sjansen til det

Anonymkode: be144...9db

[RamonaK]

Ja det er litt rart formulert. Hvis man vil er jo sjansen der. Sjansen skaper man jo selv. 

[Worrisome Plenty]

Det har sikkert litt med hvordan man kan gjøre det. For eksempel "jeg ville ta livet av meg dersom jeg kom over ett kraftig skytevåpen". Eller "jeg ville ta livet av meg dersom jeg hadde en smertefri måte å gjøre det på". Kontra å måtte gjøre det på en måte som krever litt mer smerte.

Slik tenker jeg om det spørsmålet. Dette er da det jeg tror de mener med det.  Dette var da eksempler og ikke statements fra min side.

[Trine]

Jeg ville tatt livet.... heter det, ev. jeg vil ta...med mindre man snakker om hva man ønsket på et tidligere tidspunkt.

Man har alltid muligheten, objektivt sett. Men det har vært flere ganger jeg hadde tatt livet om jeg

1. ikke hadde hatt ansvar for hundene mine

2. ikke hadde hatt foreldrene mine, som jeg vet hadde blitt helt knust.

Subjektivt sett, har jeg ikke hatt muligheten. Jeg begynte å fundere litt på om en "ulykke" kunne være mulig, men det fikk legen ryddet opp i. Og siden har jeg klart meg ganske greit. Så man kan nok fint tenke at man ikke har muligheten.

[kupton]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Man har jo sjansen til å ta selvmord overalt hele tiden..

Nei. Ikke dersom en er tvangsinnlagt og passes på.

[RamonaK]

3 minutter siden, Trine skrev:

Jeg ville tatt livet.... heter det, ev. jeg vil ta...med mindre man snakker om hva man ønsket på et tidligere tidspunkt.

Man har alltid muligheten, objektivt sett. Men det har vært flere ganger jeg hadde tatt livet om jeg

1. ikke hadde hatt ansvar for hundene mine

2. ikke hadde hatt foreldrene mine, som jeg vet hadde blitt helt knust.

Subjektivt sett, har jeg ikke hatt muligheten. Jeg begynte å fundere litt på om en "ulykke" kunne være mulig, men det fikk legen ryddet opp i. Og siden har jeg klart meg ganske greit. Så man kan nok fint tenke at man ikke har muligheten.

Ja, når jeg tenker på det du skrev ser jeg det annerledes. Det blir sånn at hvis jeg tenker, hadde jeg ikke vært alene med barna hadde jeg tatt livet av meg. 

[RamonaK]

Men jeg bare lurer er det mange som svarer ærlig at de vil ta livet av seg? Jeg personlig lyver alltid om dette og svarer nei. Jeg mener overhodet ikke at det er riktig av meg, er bare nysgjerrig.

[Trine]

6 minutter siden, RamonaK skrev:

Ja, når jeg tenker på det du skrev ser jeg det annerledes. Det blir sånn at hvis jeg tenker, hadde jeg ikke vært alene med barna hadde jeg tatt livet av meg. 

Ja. Du har oppriktig lyst til å dø, men har så stor ansvarsfølelse at det ikke lar seg gjennomføre. Og det er nok noe i det. Da jeg gikk til utredning/behandling på DPS, døde den ene hunden min. Veldig brått og han var veldig ung. Jeg var så ute av meg at psykiateren lurte på innleggelse. Jeg sa da at akkurat det tror jeg er det dummeste vi kan finne på nå. Da må den andre hunden være hos noen andre, og hva er det da som skal stoppe meg? Psykiateren var helt enig. Etter en liten stund, mente hun også at jeg måtte få en ny hund, for bare en hund var veldig dårlig livsforsikring. For veldig mange tror jeg barna er livsforsikringen. Man kan tåle mye smerte for at det kjæreste man har, skal ha det bra.

[RamonaK]

Akkurat nå, Trine skrev:

Ja. Du har oppriktig lyst til å dø, men har så stor ansvarsfølelse at det ikke lar seg gjennomføre. Og det er nok noe i det. Da jeg gikk til utredning/behandling på DPS, døde den ene hunden min. Veldig brått og han var veldig ung. Jeg var så ute av meg at psykiateren lurte på innleggelse. Jeg sa da at akkurat det tror jeg er det dummeste vi kan finne på nå. Da må den andre hunden være hos noen andre, og hva er det da som skal stoppe meg? Psykiateren var helt enig. Etter en liten stund, mente hun også at jeg måtte få en ny hund, for bare en hund var veldig dårlig livsforsikring. For veldig mange tror jeg barna er livsforsikringen. Man kan tåle mye smerte for at det kjæreste man har, skal ha det bra.

Ja det er jeg helt enig i. Det beskyttelses instinktet man har overfor de man er glad i, barn dyr osv gjør at man kan klare å karre seg igjennom noe noen ganger. Personlig tror jeg jeg ikke hadde vært i livet hvis jeg ikke hadde hatt barna. 

[Fionys]

4 minutter siden, RamonaK skrev:

Men jeg bare lurer er det mange som svarer ærlig at de vil ta livet av seg? Jeg personlig lyver alltid om dette og svarer nei. Jeg mener overhodet ikke at det er riktig av meg, er bare nysgjerrig.

Jeg har alltid svart ærlig på det og har også snakket åpen om det med behandlere. 

[RamonaK]

2 minutter siden, Fionys skrev:

Jeg har alltid svart ærlig på det og har også snakket åpen om det med behandlere. 

Ja, det er nok det mest fornuftige.

[Trine]

Akkurat nå, RamonaK skrev:

Men jeg bare lurer er det mange som svarer ærlig at de vil ta livet av seg? Jeg personlig lyver alltid om dette og svarer nei. Jeg mener overhodet ikke at det er riktig av meg, er bare nysgjerrig.

Jeg liker ikke sånne skjemaer uten forklaringsmuligheter. Jeg har svart ærlig, og når det har blitt et tema, har jeg forklart meg. Mitt inntrykk er at de ikke setter himmel og jord i bevegelse bare fordi noen syns det hadde vært greit å ta selvmord. Jeg var lei av å skjule hva jeg tenkte og hadde tenkt hele livet (ihvertfall fra jeg var 8-9 år). Jeg var klar på at tankene var der, jeg kunne til og med sitte og planlegge, men det kom aldri til å skje. Det var bare veldig greit å ha planene klare. Litt sånn, ok, men hvis det nå går skikkelig til helvete, så vet du hva du kan gjøre. Eller, om x antall år, er hundene døde, da kan du.... Men alle vet jo at innen begge er døde, har jeg en ny, også tenker jeg, hva faen har jeg gjort nå da. Nå må jeg jo holde ut i 12-14 år til. Men nå har jeg fått og får fortsatt god hjelp, så nå klarer jeg meg. Det er bare unntaksvis at belastningen blir for stor. Men da er det mer, aff, hvorfor skal alt være så vanskelig, og ikke, jeg tar med et tau ut i skogen.

Det er ikke sånn at man blir sendt rett på lukket avdeling bare fordi man har selvmordstanker. Innen psykiatri er det nok heller normalen fremfor unntaket, tror jeg.

[RamonaK]

1 minutt siden, Trine skrev:

Jeg liker ikke sånne skjemaer uten forklaringsmuligheter. Jeg har svart ærlig, og når det har blitt et tema, har jeg forklart meg. Mitt inntrykk er at de ikke setter himmel og jord i bevegelse bare fordi noen syns det hadde vært greit å ta selvmord. Jeg var lei av å skjule hva jeg tenkte og hadde tenkt hele livet (ihvertfall fra jeg var 8-9 år). Jeg var klar på at tankene var der, jeg kunne til og med sitte og planlegge, men det kom aldri til å skje. Det var bare veldig greit å ha planene klare. Litt sånn, ok, men hvis det nå går skikkelig til helvete, så vet du hva du kan gjøre. Eller, om x antall år, er hundene døde, da kan du.... Men alle vet jo at innen begge er døde, har jeg en ny, også tenker jeg, hva faen har jeg gjort nå da. Nå må jeg jo holde ut i 12-14 år til. Men nå har jeg fått og får fortsatt god hjelp, så nå klarer jeg meg. Det er bare unntaksvis at belastningen blir for stor. Men da er det mer, aff, hvorfor skal alt være så vanskelig, og ikke, jeg tar med et tau ut i skogen.

Det er ikke sånn at man blir sendt rett på lukket avdeling bare fordi man har selvmordstanker. Innen psykiatri er det nok heller normalen fremfor unntaket, tror jeg.

Ja det med skjemaer irriterer meg også. Alt er jo ikke så enkelt noen ganger. Det er bra at du får god hjelp

jeg tror for min del tror jeg sliter med å være ærlig om mange av spørsmålene fordi jeg nekter å akseptere at jeg er "syk". Pluss noen ting er jeg flau over. 

skulle ønske jeg kunne være litt mer som deg å ha den innstillingen med å skjule tanker å bare være ærlig isteden. 

[Glitter]

18 minutter siden, Trine skrev:

Jeg liker ikke sånne skjemaer uten forklaringsmuligheter. Jeg har svart ærlig, og når det har blitt et tema, har jeg forklart meg. Mitt inntrykk er at de ikke setter himmel og jord i bevegelse bare fordi noen syns det hadde vært greit å ta selvmord. Jeg var lei av å skjule hva jeg tenkte og hadde tenkt hele livet (ihvertfall fra jeg var 8-9 år). Jeg var klar på at tankene var der, jeg kunne til og med sitte og planlegge, men det kom aldri til å skje. Det var bare veldig greit å ha planene klare. Litt sånn, ok, men hvis det nå går skikkelig til helvete, så vet du hva du kan gjøre. Eller, om x antall år, er hundene døde, da kan du.... Men alle vet jo at innen begge er døde, har jeg en ny, også tenker jeg, hva faen har jeg gjort nå da. Nå må jeg jo holde ut i 12-14 år til. Men nå har jeg fått og får fortsatt god hjelp, så nå klarer jeg meg. Det er bare unntaksvis at belastningen blir for stor. Men da er det mer, aff, hvorfor skal alt være så vanskelig, og ikke, jeg tar med et tau ut i skogen.

Det er ikke sånn at man blir sendt rett på lukket avdeling bare fordi man har selvmordstanker. Innen psykiatri er det nok heller normalen fremfor unntaket, tror jeg.

Sånn er det for meg også. Det med å ha den "bakdøren" klar hvis jeg trenger den. Det gir meg trygghet at jeg kan slippe hvis jeg vil. Faktisk vil jeg si det roer selvmordstankene når jeg har utveien liggende klar. Da blir jeg liksom ikke like fiksert på det. De som følger meg opp vet jeg har det jeg trenger for å gjøre det, men de setter ikke himmel og jord i bevegelse likevel. I så fall hadde jeg sluttet å være ærlig om akkurat det for bakdøren min vil jeg ha i fred. Det er ikke det som avgjør om jeg blir vurdert til at jeg er i en akutt suicidal fase. Det er andre ting de ser etter. Så for meg blir det så tullete hvis jeg drar til legevakten eller prater med vakthavende lege på sykehuset som ikke kjenner meg. For de spør meg om jeg har planlagt det og om hvordan jeg vil gjøre det. Det kan misforstås litt, så jeg må alltid forklare at ja, jeg har planlagt hvordan og jeg har det jeg trenger, men nå er jeg jo her fordi akkurat nå ønsker jeg hjelp til å unngå det. Fordi jeg har barna som jeg vet vil få det vondt hvis jeg dør. Det er det som stopper meg når jeg blir akutt suicidal. Jeg har lært meg til at når jeg kommer til et visst punkt så MÅ jeg oppsøke hjelp hvis ikke mister jeg kontrollen. Likevel MÅ jeg også ha det klart hvis jeg trenger det. Det er kanskje litt motsigende, men det er slik det er for meg. 

[AnonymBruker]

47 minutter siden, RamonaK skrev:

Ja, når jeg tenker på det du skrev ser jeg det annerledes. Det blir sånn at hvis jeg tenker, hadde jeg ikke vært alene med barna hadde jeg tatt livet av meg. 

Men da blir det feil av deg å svare svaralternativ 3 (det høyeste) på det. For du ønsker jo faktisk ikke å gjennomføre. Det som hadde passet deg best ville jo vært "1.  Jeg har tanker om å ta livet av meg, men jeg vil ikke gjennomføre det."

Anonymkode: be144...9db

[RamonaK]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men da blir det feil av deg å svare svaralternativ 3 (det høyeste) på det. For du ønsker jo faktisk ikke å gjennomføre. Det som hadde passet deg best ville jo vært "1.  Jeg har tanker om å ta livet av meg, men jeg vil ikke gjennomføre det."

Anonymkode: be144...9db

Det er det jeg pleier  , vanligvis alternativ 0 

[Trine]

12 timer siden, RamonaK skrev:

Ja det med skjemaer irriterer meg også. Alt er jo ikke så enkelt noen ganger. Det er bra at du får god hjelp

jeg tror for min del tror jeg sliter med å være ærlig om mange av spørsmålene fordi jeg nekter å akseptere at jeg er "syk". Pluss noen ting er jeg flau over. 

skulle ønske jeg kunne være litt mer som deg å ha den innstillingen med å skjule tanker å bare være ærlig isteden. 

Haha, en ting er å være ærlig på skjemaer, en annen ting er å være 100% ærlig når man har en samtale 🙈 Det er ikke alltid jeg har sagt ting jeg føler jeg egentlig ville si, fordi jeg har vært redd for reaksjonen. Ikke noe alvorlige greier, men jeg er jo oppvokst med å være sær og vrang, så jeg prøver å ikke være det. Men så aner jeg ikke hva som anses som sært og vrangt, og ikke. Jeg er ganske flink med hun fra ambulerende som kommer hit. Men det er nok fordi jeg er veldig trygg på henne. På dps var jeg igjennom 4 behandlere på, tja, ca et år. Jeg rakk jo ikke engang begynne å teste ut reaksjonene dems før det kom en ny behandler.

Men egentlig er det helt tullete å være både flau og redd for hvordan de reagerer. De har jo helt sikkert verre pasienter.

[Trine]

12 timer siden, Glitter skrev:

Sånn er det for meg også. Det med å ha den "bakdøren" klar hvis jeg trenger den. Det gir meg trygghet at jeg kan slippe hvis jeg vil. Faktisk vil jeg si det roer selvmordstankene når jeg har utveien liggende klar. Da blir jeg liksom ikke like fiksert på det. De som følger meg opp vet jeg har det jeg trenger for å gjøre det, men de setter ikke himmel og jord i bevegelse likevel. I så fall hadde jeg sluttet å være ærlig om akkurat det for bakdøren min vil jeg ha i fred. Det er ikke det som avgjør om jeg blir vurdert til at jeg er i en akutt suicidal fase. Det er andre ting de ser etter. Så for meg blir det så tullete hvis jeg drar til legevakten eller prater med vakthavende lege på sykehuset som ikke kjenner meg. For de spør meg om jeg har planlagt det og om hvordan jeg vil gjøre det. Det kan misforstås litt, så jeg må alltid forklare at ja, jeg har planlagt hvordan og jeg har det jeg trenger, men nå er jeg jo her fordi akkurat nå ønsker jeg hjelp til å unngå det. Fordi jeg har barna som jeg vet vil få det vondt hvis jeg dør. Det er det som stopper meg når jeg blir akutt suicidal. Jeg har lært meg til at når jeg kommer til et visst punkt så MÅ jeg oppsøke hjelp hvis ikke mister jeg kontrollen. Likevel MÅ jeg også ha det klart hvis jeg trenger det. Det er kanskje litt motsigende, men det er slik det er for meg. 

Jeg er litt heldig, for jeg tror jeg kan si at slik var det for meg. Det er lenge siden jeg leverte alle medisinene jeg hadde igjen etter en lang medisinutprøving. Nå er jeg litt mer der at jeg kan jo bare flytte til gokk, langt unna folk. Men så er det jo det problemet at det er så mange mennesker man har bruk for. Bilmekanikeren, legen osv. Så uansett slipper jeg nok ikke unna å måtte ringe verkstedet og bestille time, selv om det kan være nok til at jeg har lyst til å gi opp livet. Nå har jeg jo ambulerende som kan hjelpe meg, men så er det noe med det å klare seg selv da.

Men muligheten ja, den hjalp meg å holde ut bare litt til...hele tiden!

[Trine]

10 timer siden, RamonaK skrev:

Det er det jeg pleier  , vanligvis alternativ 0 

Hvis du hadde tatt livet ditt dersom du ikke hadde hatt barn, mener jeg du ihvertfall er på en 2'er.