Kupton: Jeg trenger seriøst hjelp.

[AnonymBruker]

Diagnoser jeg har: bulimi, kompleks ptsd og bipolar 1.

Etter flere måneder med alvorlig depresjon (med psykose), og flere måneder innleggelse, ble jeg skrevet ut. Ble fort hypoman etter et par uker. Etter ca. en uke med hypomani ble jeg satt på 15 mg Zyprexa. Kom ned. Fikk sove normalt. Etter få dager følte jeg meg deprimert igjen. 

Har latt som ingenting i et par uker nå. Når jeg er sammen med folk, spiller jeg skuespill. Altså, spiller meg selv som glad og energisk, interessert i folk og livet, osv. Egentlig har jeg intenst vondt i mellomgulvet, svært mørke tanker, og holder nesten ikke ut mer. Jeg er også voldsomt irritabel. Jeg er mye utrygg og redd, og klarer aldri slappe av. Bulimien har blitt verre. Smerten er like ille som når en jeg er glad i har dødd.

Det føles som om livet er en slags utholdenhets-test. Litt sånn: Gud: når skal jeg plassere deg i et bur fullt av veps, og du skal holde ut der inne så lenge du klarer. Til slutt venter ... et eller annet. Kanskje noe bra, kanskje ikke. Vi får se. Tar du utfordringen? Hvor lenge holder du ut?

Jeg synes jeg gjør mye riktig. Jeg spiser sunt, (men sprekker i blant og kaster opp). Hver dag kommer jeg meg ut, selv om jeg ikke vil. Jeg går 5-10 km daglig, uansett vær. I tillegg jogger jeg 5-6 km to ganger i uka, og trener styrke to ganger i uka. Jeg er DESPERAT etter å være alene, i fred, ha stillhet og ro. Tvinger meg selv til å møte venninner et par ganger i uka, familie en til to ganger i uka, og å ta en telefon til noen i ny og ne. Jeg tar medisinene mine. Jeg holder orden i hus og hage. Steller meg hver dag. Prøver å holde mine basale behov dekket, og synes jeg har vært flink, egentlig, med tanke på at jeg ikke vil.

Dessverre blir jeg mer og mer sikker på at å avslutte livet er mer og mer riktig. Jeg prøver altså å unngå det, men det er mer og mer krevende. Det virker som jeg har levd for lenge, og livet er tortur. Jeg har planen klar, men prøver å utsette det da jeg forstår at mitt selvmord vil påvirke andre, og jeg ønsker virkelig ikke å påføre noen smerte. Men jeg må få min egen smerte til et lavere nivå, for ellers har jeg ikke nok motstandskraft til å holde ut lenger. Å dø føles så genuint riktig! Blir nesten glad av å tenke på det.

Nå bruker jeg Sobril for å holde ut. Drøyer det så lenge jeg kan i løpet av dagen, men så blir lidelsestrykket så høyt/har var så lenge, at jeg må ta Sobrilen for å ikke ta livet av meg. Jeg er ikke redd for å dø. De siste ukene har jeg tatt 25 - 100 mg Sobril for å "slå meg ut". Jeg er redd for hva som skjer når jeg går tom.

Jeg er redd for å si i fra til noen. Det er så mye fordommer mot suicidalitet. Jeg ønsker ikke innleggelse. Ikke sympati. Ikke oppmerksomhet. Er kjemperedd for å virke klagete, eller svak, eller sutrete, plagsom etc. Jeg ønsker bare å bli tatt seriøst, og tips til hvordan jeg skal klare dette. Om det VIRKELIG er mulig.

Jeg er så desperat. Hvordan skal jeg gjøre dette?

Anonymkode: fbd09...be2

[AnonymBruker]

Unnskyld at det ble langt. 

Anonymkode: fbd09...be2

[kupton]

Det er bra at det ble langt. Lettere å gi et skikkelig svar da.

Du trenger behandling/fast kontakt med en psykiater over tid. Du er ikke skikkelig medisinert. Du bør bruke stemningsstabiliserende i årevis/livslangt. Hvilket og i hvilke doser må du og psykiateren finne ut. Hvis du kun får Zyprexa og Sobril, er du ikke riktig medisinert.

Når den bipolare lidelsen er stabilisert, anbefaler jeg psykoterapi for bulimien.

[AnonymBruker]

14 minutter siden, kupton skrev:

Det er bra at det ble langt. Lettere å gi et skikkelig svar da.

Du trenger behandling/fast kontakt med en psykiater over tid. Du er ikke skikkelig medisinert. Du bør bruke stemningsstabiliserende i årevis/livslangt. Hvilket og i hvilke doser må du og psykiateren finne ut. Hvis du kun får Zyprexa og Sobril, er du ikke riktig medisinert.

Når den bipolare lidelsen er stabilisert, anbefaler jeg psykoterapi for bulimien.

Takk for at du brukte tiden din på å svare. 

Jeg har god oppfølging, men ikke av psykiater. Det virker som de er så travle. Tror du private er bedre?

Anonymkode: fbd09...be2

[AnonymBruker]

Du høres ikke deprimert ut utifra det du beskriver, men kanskje du er i en hypoman fase? Hvis du er hypoman kan det være lurt å roe ned på aktivitetene og den sosiale omgangen som det virker som du har mye av. Nå i coronatidene kan det jo kanskje være like greit siden det til og med er anbefalt å ikke være så mye rundt mennesker.

Anonymkode: ed7b1...13f

[kupton]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tror du private er bedre?

Jeg tror det er uvesentlig. Det finnes meget flinke og mindre flinke både privat og offentlig. Poenget er å finne en psykiater som kan BP.

Jeg synes ikke du trenger å være sammen med så mange som du er hver uke. Hvis det er bedre for deg, kan du fint halvere den kontakten du beskriver.