Fler som har kuttet kontakt med en forelder?

[AnonymBruker]

Hei. 

Jeg har en forelder som har eupf, og som også har misbrukt alkohol i årevis. Da jeg var barn levde jeg i frykt og usikkerhet, og jeg ble mishandlet både fysisk og psykisk. 

Som voksen fortsatte bare frykten, selv om jeg flyttet hjemmefra. Feks fikk jeg sterk angst bare av at denne foreldren sendte meg en sms, og måtte gjemme meg. 

Grunnet alt stresset og angsten, tok jeg valg om å kutte kontakt. Dette ble Ikke tatt godt i mot. Feks er denne forelderen SÅ redd  for avvisning, og å bli forlatt. Foreldren gir uttrykk for at det uforståelig at jeg ikke vil ha kontakt, og at h*n lider voldsomt pga det jeg har gjort. 

Jeg blir helt revet i stykker av følelsene frykt og dårlig samvittighet. Jeg føler at det er jeg som har gjort alt galt her, og jeg er livredd for at h*n skal dukke opp - hvem vet hva som kan skje. Skvetter av alt, og har nervene på høyspenn. Følger med i vinduer, og er nok litt overdrevent paranoid, men jeg føler meg så forferdelig. 

Hvordan skal jeg slå meg til ro? Jeg kan se objektivt på det, altså. Vet jo at h*n har mishandlet meg og utnyttet meg helt fra jeg var veldig liten, og jeg skjønner at et "barn" ikke forlater en forelder lett og uten god grunn. Men nervesystemet og følelsene mine henger ikke med😢

Har noen vært i liknende situasjon, og hvordan klarte du å gi slipp, la deg selv gå videre, tørre å føle deg trygg og slappe av, osv? Å ha empati med deg selv? Jeg hater meg selv, og føler meg helt fanget😰

Anonymkode: 399d7...12f

[Gammel_doler]

Har kuttet kontakt ja men ikke nødvendigvis av akkurat de samme grunnene som du beskriver.

Gikk opp et lys for meg en dag at å ha h*n i livet mitt forpestet tilværelsen min og at jeg hadde det mye bedre uten å ha kontakt med vedkommende.

Har ikke angret et sekund.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Gammel_doler skrev:

Har kuttet kontakt ja men ikke nødvendigvis av akkurat de samme grunnene som du beskriver.

Gikk opp et lys for meg en dag at å ha h*n i livet mitt forpestet tilværelsen min og at jeg hadde det mye bedre uten å ha kontakt med vedkommende.

Har ikke angret et sekund.

Så bra for deg at det har vært vellykket. Godt å høre. Jeg er kanskje en mer sensitiv person som ikke klarer å takle det litt bedre😣

Anonymkode: 399d7...12f

[AnonymBruker]

Å kutte ut en eller begge foreldre er veldig drastisk, men noen ganger er det selvsagt helt nødvendig. Jeg har gått for den gyldne middelvei ved å ha lite kontakt. Jeg har prøvd å kutte kontakten helt noen ganger, men har ikke orket å stå i det lengre enn noen uker. Det ender alltid opp med at jeg får dårlig samvittighet, føler skyld, og synes veldig synd på dem. Så da ringer jeg med halen mellom beina, legger meg flat og sier unnskyld for den urimelige reaksjonen min. Det er ifølge mine behandlere veldig dumt, for det er jo ingen tvil om hvor skylden skal plasseres, nemlig hos dem. Uansett har de ikke mange år igjen, og jeg får prøve å holde fred med dem den tida, selv om det innebærer at jeg må bli latterliggjort, ydmyket, og stukket med spydigheter +++

Men ved å ha begrenset kontakten får de ikke rammet meg så hardt som tidligere. Jeg har fått mye hjelp og støtte for å ha kommet dit jeg er i dag hvor begrenset/lite kontakt er blitt mulig. Jeg har vel holdt på med denne problematikken siden jeg var tenåring. Hadde jeg ikke bare vært så forbaska samvittighetsfull, så hadde dette tatt mye kortere tid. Men samspillet er komplisert, siden foreldrene mine ikke BARE er slemme. De er også veldig greie å ha med å gjøre, og vi har da hatt det fint mange ganger også. Det er bare det at når jeg tror at de har endret seg og alt er bra, så har det smelt... Blir litt som å leve i et destruktivt forhold med en partner som slår. Man er livredd, såret og skadet, men når partneren blir seg selv igjen er alt godt igjen. Inntil neste gang...

Anonymkode: 6ed09...0fa

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å kutte ut en eller begge foreldre er veldig drastisk, men noen ganger er det selvsagt helt nødvendig. Jeg har gått for den gyldne middelvei ved å ha lite kontakt. Jeg har prøvd å kutte kontakten helt noen ganger, men har ikke orket å stå i det lengre enn noen uker. Det ender alltid opp med at jeg får dårlig samvittighet, føler skyld, og synes veldig synd på dem. Så da ringer jeg med halen mellom beina, legger meg flat og sier unnskyld for den urimelige reaksjonen min. Det er ifølge mine behandlere veldig dumt, for det er jo ingen tvil om hvor skylden skal plasseres, nemlig hos dem. Uansett har de ikke mange år igjen, og jeg får prøve å holde fred med dem den tida, selv om det innebærer at jeg må bli latterliggjort, ydmyket, og stukket med spydigheter +++

Men ved å ha begrenset kontakten får de ikke rammet meg så hardt som tidligere. Jeg har fått mye hjelp og støtte for å ha kommet dit jeg er i dag hvor begrenset/lite kontakt er blitt mulig. Jeg har vel holdt på med denne problematikken siden jeg var tenåring. Hadde jeg ikke bare vært så forbaska samvittighetsfull, så hadde dette tatt mye kortere tid. Men samspillet er komplisert, siden foreldrene mine ikke BARE er slemme. De er også veldig greie å ha med å gjøre, og vi har da hatt det fint mange ganger også. Det er bare det at når jeg tror at de har endret seg og alt er bra, så har det smelt... Blir litt som å leve i et destruktivt forhold med en partner som slår. Man er livredd, såret og skadet, men når partneren blir seg selv igjen er alt godt igjen. Inntil neste gang...

Anonymkode: 6ed09...0fa

Huff, det er ikke lett. Forstår at det er lett å bli overveldet av den dårlige samvittigheten. Jeg er ganske ung fortsatt, så min forelder lever nok i noen tiår til. Forferdelig å si det, men jeg må innrømme å ha ønsket meg at h*n var gammel, og ikke hadde så lenge igjen. Selvsagt bare en egoistisk tanke som kan dukke opp i fortvilelse. 

Anonymkode: 399d7...12f

[Glitter]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Huff, det er ikke lett. Forstår at det er lett å bli overveldet av den dårlige samvittigheten. Jeg er ganske ung fortsatt, så min forelder lever nok i noen tiår til. Forferdelig å si det, men jeg må innrømme å ha ønsket meg at h*n var gammel, og ikke hadde så lenge igjen. Selvsagt bare en egoistisk tanke som kan dukke opp i fortvilelse. 

Anonymkode: 399d7...12f

Med tanke på hvordan du har hatt det og har det nå så synes jeg ikke det er dårlig av deg å tenke slik. Du vil jo bare slippe fri, sant? Jeg har ikke blitt mishandlet av foreldre, men av min eks og far til mine barn. Jeg skulle gitt mye for å aldri måtte forholde meg til han igjen. Jeg har tenkt at jeg skulle ønske han døde, men så er han jo pappaen til ungene mine da, så. Poenget mitt er vel bare det at det er ikke unormale tanker å ha. 

Du må ta vare på deg selv så godt du kan. Hvis det innebærer å kutte kontakt så gjør du rett i det. Din forelder hadde ingen rett til å mishandle deg bare pga hn hadde/har EUPF. Det er uakseptabelt diagnose eller ikke diagnose. Så du trenger ikke "unnskylde" vedkommende med at "hn har jo en diagnose". Det er slik jeg tenker i alle fall. 

[RamonaK]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. 

Jeg har en forelder som har eupf, og som også har misbrukt alkohol i årevis. Da jeg var barn levde jeg i frykt og usikkerhet, og jeg ble mishandlet både fysisk og psykisk. 

Som voksen fortsatte bare frykten, selv om jeg flyttet hjemmefra. Feks fikk jeg sterk angst bare av at denne foreldren sendte meg en sms, og måtte gjemme meg. 

Grunnet alt stresset og angsten, tok jeg valg om å kutte kontakt. Dette ble Ikke tatt godt i mot. Feks er denne forelderen SÅ redd  for avvisning, og å bli forlatt. Foreldren gir uttrykk for at det uforståelig at jeg ikke vil ha kontakt, og at h*n lider voldsomt pga det jeg har gjort. 

Jeg blir helt revet i stykker av følelsene frykt og dårlig samvittighet. Jeg føler at det er jeg som har gjort alt galt her, og jeg er livredd for at h*n skal dukke opp - hvem vet hva som kan skje. Skvetter av alt, og har nervene på høyspenn. Følger med i vinduer, og er nok litt overdrevent paranoid, men jeg føler meg så forferdelig. 

Hvordan skal jeg slå meg til ro? Jeg kan se objektivt på det, altså. Vet jo at h*n har mishandlet meg og utnyttet meg helt fra jeg var veldig liten, og jeg skjønner at et "barn" ikke forlater en forelder lett og uten god grunn. Men nervesystemet og følelsene mine henger ikke med😢

Har noen vært i liknende situasjon, og hvordan klarte du å gi slipp, la deg selv gå videre, tørre å føle deg trygg og slappe av, osv? Å ha empati med deg selv? Jeg hater meg selv, og føler meg helt fanget😰

Anonymkode: 399d7...12f

Jeg kuttet kontakt med moren , og det varte i seks år. Grunnen til at jeg kuttet kontakt var fordi hun var alkoholiker. Hun er nå på bedringens vei og vi har litt kontakt. Det var utrolig vanskelig å kutte kontakten, jeg byttet nummer så hun ikke kunne kontakte meg, vi bodde langt dra hverandre så det var ingen fare for besøk ihvertfall. Men jeg skjønner det er vanskelig, jeg hadde vondt pga dette i ca to år. Det ble bedre med tiden, men var alltid et sårt emne.