Når du ser det utenfra

[Fionys]

Jeg har vært utsatt for seksuelt misbruk som barn, men når jeg får flashback så ser jeg det utenfra. Altså jeg ser klipp av det som i en "film" der jeg ser at jeg blir seksuelt misbrukt. Har hatt store problemer med å snakke om det for jeg synes det er utrolig vanskelig å åpne meg på det området. Er det "vanlig" å se seg selv utenfra i et flashback? Har det kanskje noe med at man distanserer seg og ikke vil ta de innover seg? 

[XbellaX]

5 minutter siden, Fionys skrev:

Jeg har vært utsatt for seksuelt misbruk som barn, men når jeg får flashback så ser jeg det utenfra. Altså jeg ser klipp av det som i en "film" der jeg ser at jeg blir seksuelt misbrukt. Har hatt store problemer med å snakke om det for jeg synes det er utrolig vanskelig å åpne meg på det området. Er det "vanlig" å se seg selv utenfra i et flashback? Har det kanskje noe med at man distanserer seg og ikke vil ta de innover seg? 

Det høres ut som du dissosierer, det er vanlig forsvarsmekanisme for mennesker som har opplevd alvorlige traumer. 

[Gammel_doler]

9 minutter siden, Fionys skrev:

Jeg har vært utsatt for seksuelt misbruk som barn, men når jeg får flashback så ser jeg det utenfra. Altså jeg ser klipp av det som i en "film" der jeg ser at jeg blir seksuelt misbrukt. Har hatt store problemer med å snakke om det for jeg synes det er utrolig vanskelig å åpne meg på det området. Er det "vanlig" å se seg selv utenfra i et flashback? Har det kanskje noe med at man distanserer seg og ikke vil ta de innover seg? 

Hos meg er det både det å se det utenfra og det å oppleve det på ny. Litt som en film når de bytter raskt mellom flere scener. 

[Fionys]

12 minutter siden, XbellaX skrev:

Det høres ut som du dissosierer, det er vanlig forsvarsmekanisme for mennesker som har opplevd alvorlige traumer. 

Hmm har ikke tenkt på den måten, men har slitt med å forstå hva å dissosiere er.

11 minutter siden, Gammel_doler skrev:

Hos meg er det både det å se det utenfra og det å oppleve det på ny. Litt som en film når de bytter raskt mellom flere scener. 

Jeg ser det for det meste utenfra som på en film og tenker at det er uvirkelig på som en film, også reagere jeg på enkelte lyder og hvis folk tar på meg. Det jeg mener med å ta på meg er at noen for eksempel legger en hånd på skulderen min hvis jeg ikke vet det, det kan til og med gjelde de jeg er trygg på. Ved noen tilfeller kan det gå noen dager før jeg klarer å slappe av igjen, men i andre tilfeller varer det bare i noen sekunder.

[AnonymBruker]

Jeg opplever det ikke sånn. Men hvis jeg begynner å tenke på det så.. 

Jeg opplever noen ganger flashbaks, men da er det ikke dette jeg ser men andre ting. Dette er imidlertid grunnmuren til flashbaksene og at jeg sliter idag. Det startet med seksuelle overgrep det min far tok fra meg all verdighet, dette utviklet seg til dårlig selvbilde og følelsen av å ikke være verdt noen ting og derfor ikke skal være til bry for noen - noe som har fulgt meg hele livet. Men jeg prøver å endre det.

Anonymkode: 6e8e1...d2c

[kupton]

7 timer siden, Fionys skrev:

Jeg har vært utsatt for seksuelt misbruk som barn, men når jeg får flashback så ser jeg det utenfra. Altså jeg ser klipp av det som i en "film" der jeg ser at jeg blir seksuelt misbrukt. Har hatt store problemer med å snakke om det for jeg synes det er utrolig vanskelig å åpne meg på det området. Er det "vanlig" å se seg selv utenfra i et flashback? Har det kanskje noe med at man distanserer seg og ikke vil ta de innover seg? 

Ja, det er meget vanlig.

[Fionys]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg opplever det ikke sånn. Men hvis jeg begynner å tenke på det så.. 

Jeg opplever noen ganger flashbaks, men da er det ikke dette jeg ser men andre ting. Dette er imidlertid grunnmuren til flashbaksene og at jeg sliter idag. Det startet med seksuelle overgrep det min far tok fra meg all verdighet, dette utviklet seg til dårlig selvbilde og følelsen av å ikke være verdt noen ting og derfor ikke skal være til bry for noen - noe som har fulgt meg hele livet. Men jeg prøver å endre det.

Anonymkode: 6e8e1...d2c

Bare i behandlingssammenheng har jeg tenkt på det frivillig, vanligvis så blir det plutselig bare kastet over meg. 

Så bra du prøver å endre det. Jeg prøver og det, men uten behandler for behandlingen ble avsluttet fordi effekten av behandlingen stagnerte.

1 time siden, kupton skrev:

Ja, det er meget vanlig.

Vet du hvordan prognosene for å bli bra for dette når jeg har gått med det ubehandlet i ca. 25 år og fortrengt det ca. like lenge? Har jo bp2 i tillegg så det har sikkert også litt innvirkning.

[Glitter]

Slik foregår også mine flashbacks, og etter jeg har kommer tilbake til "her og nå" så går jeg rundt i utmattelse og uro i etterkant. Har lært meg et par teknikker for å avbryte flashbacks, men jeg blir helt utladet likevel. 

[Glitter]

Slik foregår også mine flashbacks, og etter jeg har kommer tilbake til "her og nå" så går jeg rundt i utmattelse og uro i etterkant. Har lært meg et par teknikker for å avbryte flashbacks, men jeg blir helt utladet likevel. 

[Fionys]

3 minutter siden, Glitter skrev:

Slik foregår også mine flashbacks, og etter jeg har kommer tilbake til "her og nå" så går jeg rundt i utmattelse og uro i etterkant. Har lært meg et par teknikker for å avbryte flashbacks, men jeg blir helt utladet likevel. 

Jeg blir ikke utslitt, kanskje det er fordi mine flashbacks er veldig korte. Har også lært meg noen teknikker for å avbryte det og noen teknikker for å klare å slappe av.

[Eva Sofie]

10 minutter siden, Fionys skrev:

Jeg blir ikke utslitt, kanskje det er fordi mine flashbacks er veldig korte. Har også lært meg noen teknikker for å avbryte det og noen teknikker for å klare å slappe av.

Jeg kjenner meg igjen i måten du beskriver å oppleve flashbacks på. Jeg øver meg for tiden på å avbryte flashbacks, men det er vanskelig når man overmannes totalt der og da og glemmer alt av omgivelser for en stund og ikke klarer kommunisere utover. Jeg hadde et flashbacks på tirsdag som jeg enda strever med fysiske og psykiske ettervirkninger av. Kroppen min reagerer i etterkant med å gå inn i en akutt depresjonstilstand der jeg tappes for alle fysiske krefter og motivasjon, men livsgleden har jeg beholdt og det er der jeg klarer å skille at det ikke er et tilbakefall av depresjon. Psykologen min sier at jeg skal fokusere på ytre sansestimuli når jeg overmannes av slike flashbacks, som synet, hørselen, lukter, ta på ting osv. for å få meg tilbake til her og nå, og vi har også øvd på det i timene. Vi har alle en vei å gå.

[Fionys]

30 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg kjenner meg igjen i måten du beskriver å oppleve flashbacks på. Jeg øver meg for tiden på å avbryte flashbacks, men det er vanskelig når man overmannes totalt der og da og glemmer alt av omgivelser for en stund og ikke klarer kommunisere utover. Jeg hadde et flashbacks på tirsdag som jeg enda strever med fysiske og psykiske ettervirkninger av. Kroppen min reagerer i etterkant med å gå inn i en akutt depresjonstilstand der jeg tappes for alle fysiske krefter og motivasjon, men livsgleden har jeg beholdt og det er der jeg klarer å skille at det ikke er et tilbakefall av depresjon. Psykologen min sier at jeg skal fokusere på ytre sansestimuli når jeg overmannes av slike flashbacks, som synet, hørselen, lukter, ta på ting osv. for å få meg tilbake til her og nå, og vi har også øvd på det i timene. Vi har alle en vei å gå.

Jeg er så vant med å være i en evigvarig depresjon så akkurat den delen merker jeg ikke så godt. Jeg er konstant sliten og trøtt, har ikke motivasjon, mangler initiativ og livsglede. 

Har også lært meg om grunning og forskjellige måter å gjøre det på. Man må finne en metode som funker for seg.

[Glitter]

1 time siden, Eva Sofie skrev:

Jeg kjenner meg igjen i måten du beskriver å oppleve flashbacks på. Jeg øver meg for tiden på å avbryte flashbacks, men det er vanskelig når man overmannes totalt der og da og glemmer alt av omgivelser for en stund og ikke klarer kommunisere utover. Jeg hadde et flashbacks på tirsdag som jeg enda strever med fysiske og psykiske ettervirkninger av. Kroppen min reagerer i etterkant med å gå inn i en akutt depresjonstilstand der jeg tappes for alle fysiske krefter og motivasjon, men livsgleden har jeg beholdt og det er der jeg klarer å skille at det ikke er et tilbakefall av depresjon. Psykologen min sier at jeg skal fokusere på ytre sansestimuli når jeg overmannes av slike flashbacks, som synet, hørselen, lukter, ta på ting osv. for å få meg tilbake til her og nå, og vi har også øvd på det i timene. Vi har alle en vei å gå.

Det minner meg om en gang da jeg var i rusbehandling. Fikk flashback og falt ut av meg selv (Ikke så voldsomt som det du gjør, jeg klarer fortsatt å kommunisere, bare saktere) Da tok en ansatt opp en ball og ba meg ta i mot. I starten klarte jeg ikke koordinere armer og hender så jeg klarte ikke ta den i mot. Etter hvert bedret det seg og det gjorde også tilstanden jeg kom i. Har jo dog som regel ingen å kaste ball med, så jeg setter føttene ned og får kontakt med underlaget, gnikker hendene på buksen eller tar en gjenstand og fikler med. Funker ikke like godt, men det hjelper meg i alle fall. 

[Eva Sofie]

4 timer siden, Glitter skrev:

Det minner meg om en gang da jeg var i rusbehandling. Fikk flashback og falt ut av meg selv (Ikke så voldsomt som det du gjør, jeg klarer fortsatt å kommunisere, bare saktere) Da tok en ansatt opp en ball og ba meg ta i mot. I starten klarte jeg ikke koordinere armer og hender så jeg klarte ikke ta den i mot. Etter hvert bedret det seg og det gjorde også tilstanden jeg kom i. Har jo dog som regel ingen å kaste ball med, så jeg setter føttene ned og får kontakt med underlaget, gnikker hendene på buksen eller tar en gjenstand og fikler med. Funker ikke like godt, men det hjelper meg i alle fall. 

Jeg kan ha god nytte av å ta på en spesiell stein som jeg har. Den er spesiell glatt og rund og særlig god å ta på, men så er det det å skulle huske dette da når alt stormer som verst...

[Glitter]

9 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg kan ha god nytte av å ta på en spesiell stein som jeg har. Den er spesiell glatt og rund og særlig god å ta på, men så er det det å skulle huske dette da når alt stormer som verst...

Det er sant. Jeg har diagnosen PTSD, men den er mildere enn det du sliter med og således vanskelig å helt sette seg inn i hvor sterkt det oppleves for deg. Eneste jeg kan gjøre er å tenke på hvordan det utarter seg for meg og deretter tenke på hvordan det føles hvis det er mye sterkere. Det er i alle fall bra du har noen teknikker du kan bruke. Føler du at du har framgang i å håndtere det når det oppstår? Vet jo dette er noe du og din behandler jobber mye med. 

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg hadde PTSD. Men når jeg leser de voldsomme reaksjonene trådstarter beskriver kjenner jeg meg ikke helt igjen. Min far forgrep seg mot meg og jeg ser det alltid fra utsiden og klarer ikke å relatere til den jenta jeg ser. Psykologen har klart ved noen anledninger å få meg til å kjenne på hvordan det var å være den jenta, ville kaste opp av avsky og skam. Kan ha den samme følelsen når min partner ønsker sex og er for påtrengende. Eller når jeg møter min far i familiebesøk ol. Mitt største problem har vært å ikke ha kontakt med meg selv på en måte. Man lever med en konstant indre smerte men man overlever på en måte. 

Anonymkode: 9f907...13f

[Eva Sofie]

22 minutter siden, Glitter skrev:

Det er sant. Jeg har diagnosen PTSD, men den er mildere enn det du sliter med og således vanskelig å helt sette seg inn i hvor sterkt det oppleves for deg. Eneste jeg kan gjøre er å tenke på hvordan det utarter seg for meg og deretter tenke på hvordan det føles hvis det er mye sterkere. Det er i alle fall bra du har noen teknikker du kan bruke. Føler du at du har framgang i å håndtere det når det oppstår? Vet jo dette er noe du og din behandler jobber mye med. 

Jeg har fremgang i den forstand at jeg dissosierer mindre i hverdagen og i samtalene med psykologen min, men akkurat dette med å håndtere flashbacks når de kommer er noe jeg strever med og som fremdeles trenger mye trening og bevisstgjøring enda. Mer trening og bevisstgjøring.

[Glitter]

3 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg har fremgang i den forstand at jeg dissosierer mindre i hverdagen og i samtalene med psykologen min, men akkurat dette med å håndtere flashbacks når de kommer er noe jeg strever med og som fremdeles trenger mye trening og bevisstgjøring enda. Mer trening og bevisstgjøring.

Okei. Er vel det berømte "ting tar tid" og selvsagt beinhard jobbing en må akseptere, men det er jo ikke alltid like lett. 

[Eva Sofie]

1 minutt siden, Glitter skrev:

Okei. Er vel det berømte "ting tar tid" og selvsagt beinhard jobbing en må akseptere, men det er jo ikke alltid like lett. 

Ja, ting tar tid og øvelse gjør mester. Psykologen min advarte meg da jeg gikk inn i terapien at dette ville koste meg blod, svette og tårer, og det har det bokstavelig talt gjort alt sammen... Men jeg gir ikke opp og har en tro på at en dag skal jeg få det til.

[emilie321]

17 timer siden, Fionys skrev:

Jeg har vært utsatt for seksuelt misbruk som barn, men når jeg får flashback så ser jeg det utenfra. Altså jeg ser klipp av det som i en "film" der jeg ser at jeg blir seksuelt misbrukt. Har hatt store problemer med å snakke om det for jeg synes det er utrolig vanskelig å åpne meg på det området. Er det "vanlig" å se seg selv utenfra i et flashback? Har det kanskje noe med at man distanserer seg og ikke vil ta de innover seg? 

Etter først mange år med en behandler, så var jeg flere år uten noe form for oppfølging.  For ca 4 år siden begynte jeg hos en behandler som jobber helt annerledes enn hva jeg var vandt til og det har hjulpet meg videre. Kanskje det kunne vært noe for deg også?  Det å komme til en som kan se ting på en annen måte og å gjøre ting annerledes.