Fanget i midten

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.. De siste 4-5 årene har depresjonen min blitt bare tyngre å tyngre. Jeg har klart" å ha hodet over vannet". Har komt meg gjennom studie å klart meg i jobb. Men har samtidig mistet meg selv iløpet av årene. Glede, interesser, følelser etc. 

Nå de siste halvåret har psyken min stupt, orker ikke mere, å selvmordstankene mine blir mer og mer reelt. For hver dag som går er jeg mer å mer klar for å ende det hele. 

Jeg føler meg fanget i midten fordi jeg klarer meg akkurat i det meste, ingen skjønner hvor gale jeg faktisk har det pga det. Har jevnlig kontakt med venner, familie å kolleger, men jeg har stengt alle ute, må ha alle på avstand. Jeg orker ikke å åpne meg for jeg takler ikke at ingen bryr seg eller at jeg skal bli innlagt. Har så jævli med angst i tillegg, har ikke klart å ta kontakt med lege engang, snart tom for medisiner.. Angsten hindrer meg i å klare å ringe til noen.. Ikke mental hjelpetlf heller. Kroppen min er sliten, er tungt å bare gå på toalettet.. Har lyst å bare skrike og rope etter hjelp men er som en vegg som jeg ikke kommer forbi. Er bare tom og drittlei for siste gang

Jeg vet ikke hvorfor jeg skrev her engang, sikkert i desperasjon, behov for å få det ut.. Kanskje noen som har vært i en slik situasjon selv? 

- J25

 

 

Anonymkode: a947c...ef9

[AnonymBruker]

Du kan skrive ut innlegget ditt (eller skrive det for hånd hvis du ikke har skriver) og sende det til fastlegen din. 

Digitalt frimerke får du kjøpt på posten, og du kan velge å sende det fra din egen postkasse (det koster ekstra, men det er en mulighet hvis du ikke kommer deg til posten eller en rød postkasse). 

Anonymkode: fb754...4cc

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan skrive ut innlegget ditt (eller skrive det for hånd hvis du ikke har skriver) og sende det til fastlegen din. 

Digitalt frimerke får du kjøpt på posten, og du kan velge å sende det fra din egen postkasse (det koster ekstra, men det er en mulighet hvis du ikke kommer deg til posten eller en rød postkasse). 

Anonymkode: fb754...4cc

Jeg har fått det tipset før men jeg klarer bare ikke det.. Jeg gjekk tidl til psykolog, slet med å få ut ord, så bestemte meg for å skrive. Men jeg fekk ikke meg selv til å levere det til psykologen. Tankene mine raser avgårde, skammer meg og syns det er flaut at det jeg skriver skal bli lest og snakket om. Har prøvd flere ganger men jeg hindrer meg selv i å gjøre det hver gang.. 

Anonymkode: a947c...ef9

[frosken]

19 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet ikke lenger hva jeg skal gjøre.. De siste 4-5 årene har depresjonen min blitt bare tyngre å tyngre. Jeg har klart" å ha hodet over vannet". Har komt meg gjennom studie å klart meg i jobb. Men har samtidig mistet meg selv iløpet av årene. Glede, interesser, følelser etc. 

Nå de siste halvåret har psyken min stupt, orker ikke mere, å selvmordstankene mine blir mer og mer reelt. For hver dag som går er jeg mer å mer klar for å ende det hele. 

Jeg føler meg fanget i midten fordi jeg klarer meg akkurat i det meste, ingen skjønner hvor gale jeg faktisk har det pga det. Har jevnlig kontakt med venner, familie å kolleger, men jeg har stengt alle ute, må ha alle på avstand. Jeg orker ikke å åpne meg for jeg takler ikke at ingen bryr seg eller at jeg skal bli innlagt. Har så jævli med angst i tillegg, har ikke klart å ta kontakt med lege engang, snart tom for medisiner.. Angsten hindrer meg i å klare å ringe til noen.. Ikke mental hjelpetlf heller. Kroppen min er sliten, er tungt å bare gå på toalettet.. Har lyst å bare skrike og rope etter hjelp men er som en vegg som jeg ikke kommer forbi. Er bare tom og drittlei for siste gang

Jeg vet ikke hvorfor jeg skrev her engang, sikkert i desperasjon, behov for å få det ut.. Kanskje noen som har vært i en slik situasjon selv? 

- J25

 

 

Anonymkode: a947c...ef9

Går du eller har du gått i behandling for problemene dine?

Du er langt fra alene om å ha et høyt funksjonsnivå og høyt lidelsestrykk samtidig. At du ikke orker å ringe noen av hjelpetelefonene er kanskje uttrykk for et realistisk syn på hvilken nytte det kan være. 

Litt på siden av det du tar opp, men det forundrer meg i hvilken grad hjelpetelefonene promoteres som løsningen for folk som sliter psykisk. 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, frosken skrev:

Går du eller har du gått i behandling for problemene dine?

Du er langt fra alene om å ha et høyt funksjonsnivå og høyt lidelsestrykk samtidig. At du ikke orker å ringe noen av hjelpetelefonene er kanskje uttrykk for et realistisk syn på hvilken nytte det kan være. 

Litt på siden av det du tar opp, men det forundrer meg i hvilken grad hjelpetelefonene promoteres som løsningen for folk som sliter psykisk. 

Ja jeg har gått i behandling, men sluttet etter ca 1år. Det har fått meg til å forstå my av meg selv og oppvekst osv men ikke noe mer. Tørte aldri å si til behandler at jeg hadde selvmordstanker, bare at jeg ikke har lyst å leve. Jeg klarte å dele nok til at behandler mente jeg klarte meg bra med å snakke om følelser, men jeg holdt igjen såpass mye at jeg ikke fekk så mye ut av behandlinga.. 

Ja jeg skjønner ikke hvordan hjelpetelefonen skal kunne hjelpe når ikke andre ting i livet har hjulpet.. Men er jo det rådet alle kommer med.. 

Anonymkode: a947c...ef9

[frosken]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg har gått i behandling, men sluttet etter ca 1år. Det har fått meg til å forstå my av meg selv og oppvekst osv men ikke noe mer. Tørte aldri å si til behandler at jeg hadde selvmordstanker, bare at jeg ikke har lyst å leve. Jeg klarte å dele nok til at behandler mente jeg klarte meg bra med å snakke om følelser, men jeg holdt igjen såpass mye at jeg ikke fekk så mye ut av behandlinga.. 

Ja jeg skjønner ikke hvordan hjelpetelefonen skal kunne hjelpe når ikke andre ting i livet har hjulpet.. Men er jo det rådet alle kommer med.. 

Anonymkode: a947c...ef9

Kanskje kan du ha nytte av en ny runde med behandling. For mange vil det være slik at man klarer å utnytte behandling ulikt i ulike livsfaser. Kanskje er motivasjonen din større nå til å ta litt større sjanser i samtalene. 

Jeg har imidlertid lyst til å si at det at du har og har hatt selvmordstanker neppe ville ha medført en annen behandling enn den du fikk. Det er uhyre vanlig med selvmordstanker for mennesker som sliter psykisk, men kanskje har det at du har gått med dem alene ført til at du tror de er farligere enn de muligens er?

Tror det vil være lurt om du snakker med fastlegen og evt. blir henvist til en privatpraktiserende avtalespesialist eller dps, litt avhengig av hvor i landet du bor. I Oslo-området vil det sannsynligvis være mest hensiktsmessig om du henvises til en avtalespesialist og ikke dps. 

De problemene du beskriver, vil man vanligvis mene bør behandles poliklinisk og ikke med innleggelse. 

[AnonymBruker]

7 minutter siden, frosken skrev:

Kanskje kan du ha nytte av en ny runde med behandling. For mange vil det være slik at man klarer å utnytte behandling ulikt i ulike livsfaser. Kanskje er motivasjonen din større nå til å ta litt større sjanser i samtalene. 

Jeg har imidlertid lyst til å si at det at du har og har hatt selvmordstanker neppe ville ha medført en annen behandling enn den du fikk. Det er uhyre vanlig med selvmordstanker for mennesker som sliter psykisk, men kanskje har det at du har gått med dem alene ført til at du tror de er farligere enn de muligens er?

Tror det vil være lurt om du snakker med fastlegen og evt. blir henvist til en privatpraktiserende avtalespesialist eller dps, litt avhengig av hvor i landet du bor. I Oslo-området vil det sannsynligvis være mest hensiktsmessig om du henvises til en avtalespesialist og ikke dps. 

De problemene du beskriver, vil man vanligvis mene bør behandles poliklinisk og ikke med innleggelse. 

Takk for svar forresten! 

Det er kun ett par mnd siden jeg avsluttet behandling og vil egentlig ikke tilbake.. Føler jeg ikke har noe å snakke om og det er så utrolig ukofomrtabelt å være der. Takler så dårlig den posisjonen hvor jeg må snakke om meg selv. 

Ja du har ett poeng, i behandlingen så mente han at det hadde hjulpet meg mye om jeg var åpen med vennene mine. Jeg prøvde men fekk det bare ikke til. Så jeg løy og sa at jeg hadde fortalt det til ene vennen min. Jeg skjønner jo selv at jeg er er hinderet jeg må komme meg forbi... Jeg vil en ting, men gjør en annen. Føler jeg ikke har noe kontroll over det. 

Ja jeg er enig der, tror problemene mine blir så mye mer fordi jeg er helt alene om de.. Jeg fatter ikke hvorfor det skal være så vanskelig, jeg har så lyst å si det.. 

Anonymkode: a947c...ef9

[Glitter]

Kanskje du bare ikke hadde rett behandler? Jeg har slitt med å åpne meg for enkelte, men en psykiater og en psykologspesialist har jeg klart å være helt ærlig med. Det er kun da jeg har fått noe ordentlig ut av behandlingen. De jeg ikke har hatt rett kjemi med har jeg underbevisst holdt ting tilbake på og det har skapt en mur mellom oss.