Ikke oversikt lenger

[AnonymBruker]

2 minutter siden, stjernestøv skrev:

Jeg tar ikke for mye! En gang gjorde jeg det og da sende psykiatrien melding til legen. 

Jeg snakket generelt, hverken om deg eller ts spesielt.

Anonymkode: 0a8c3...d58

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg snakket generelt, hverken om deg eller ts spesielt.

Anonymkode: 0a8c3...d58

Det er så klart mitt ansvar, men det er noe selvdestruktivt ved dette, som jeg ikke forstår, holder bare ikke ut dagene som går. Men vet jeg må snakke med legen. 

Anonymkode: 2e194...1a2

[Eva Sofie]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er så klart mitt ansvar, men det er noe selvdestruktivt ved dette, som jeg ikke forstår, holder bare ikke ut dagene som går. Men vet jeg må snakke med legen. 

Anonymkode: 2e194...1a2

Liten trøst, men du er ikke første pasienten som legen har møtt som er i en situasjon som din. Det er en grunn til at det finnes klinikker for mennesker som har blitt avhengige av enten det ene eller det andre av tabletter - du er ikke alene. Jeg synes ikke at legen bør dømme deg og jeg synes ikke du bør dømme deg selv. Start i en ende, hos legen, og se hva dere blir enige om. En nedtrappingsplan eller andre støttetiltak, men det er ille at du har blitt så dårlig behandlet av et hjelpeapparat. Et apparat som skal være der når vi er på vårt såreste og mest trengeste. Da skal du ikke oppleve å bli sviktet og bli utsatt for vonde opplevelser som setter varige spor (håper ikke jeg blander anonyme brukere nå).

[RamonaK]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for at du forstår. Jeg har pårørende som er redd for meg, for de ser det er noe, men de vet ikke. Skammer meg, jeg er egoistisk. Men jeg har hatt det så vondt, så lenge nå, og ikke fått rett hjelp. Nå er alle på ferie også. Jeg kan kanskje fortelle det til legen som skrev ut disse mengdene til meg. Men da får jeg vel ikke den mer, og det er den eneste som hjelper på angsten, så jeg ødelegger for meg selv.

Men det er innlysende at kroppen min ikke vil klare dette så mye lenger. Jeg har det så vondt når jeg ikke tar for mye, at jeg holder ikke ut. Men har opplevd flere overgrep i psykiatrien, så har slutta å be om hjelp, for jeg er redd leger og autoriteter. Og folk innen hjelpeapparatet har frarådet meg å bli innlagt på sykehuset, fordi pasienter blir behandlet dårlig. Så føler jeg sitter i saksa. 

Anonymkode: 2e194...1a2

Det er jo godt at du har folk rundt deg som bryr seg😄 hvis du skal bli bedre, av både medisin misbruket og de psykiske problemene tror jeg du er nødt til å be om hjelp. Jeg skjønner godt at du er skeptisk pga tidligere erfaringer. Jeg sliter faktisk med det samme, og jeg oppsøkte ikke hjelp på en lang stund, og problemene mine ble bare verre. Og du er ikke egoistisk, som du sier har du det vondt. Jeg synes du burde kontakte fastlegen din og be om hjelp.

Og hvis du ikke vil, trenger du ikke bli lagt inn på sykehuset.

[AnonymBruker]

På 17.7.2020 den 11.55, RamonaK skrev:

Det er jo godt at du har folk rundt deg som bryr seg😄 hvis du skal bli bedre, av både medisin misbruket og de psykiske problemene tror jeg du er nødt til å be om hjelp. Jeg skjønner godt at du er skeptisk pga tidligere erfaringer. Jeg sliter faktisk med det samme, og jeg oppsøkte ikke hjelp på en lang stund, og problemene mine ble bare verre. Og du er ikke egoistisk, som du sier har du det vondt. Jeg synes du burde kontakte fastlegen din og be om hjelp.

Og hvis du ikke vil, trenger du ikke bli lagt inn på sykehuset.

Beklager tregt svar...

Det er nettopp det....jeg er livredd psykiatrien og rusomsorgen, har blitt svært dårlig behandlet. Jeg klarer ikke si noe til noen....ennå iallefall, jeg må ordne opp selv..jeg vet jeg lurer meg selv og andre, det gir ingen god følelse..men jeg er hekta.. 

Men det kan være jeg får en innleggelse en annen plass for å rydde opp i medisinene. Det vet jeg ikke ennå.

Igjen sitter jeg her, bedrar meg selv, og det finnes ikke noe livskvalitet. Jeg tror jeg prøver å medisinere bort veldig mye. Har så mange traumer jeg ikke har fått særlig hjelp med. Vet ikke hvordan slutte. 

Anonymkode: 2e194...1a2

[AnonymBruker]

På 17.7.2020 den 9.02, Eva Sofie skrev:

Liten trøst, men du er ikke første pasienten som legen har møtt som er i en situasjon som din. Det er en grunn til at det finnes klinikker for mennesker som har blitt avhengige av enten det ene eller det andre av tabletter - du er ikke alene. Jeg synes ikke at legen bør dømme deg og jeg synes ikke du bør dømme deg selv. Start i en ende, hos legen, og se hva dere blir enige om. En nedtrappingsplan eller andre støttetiltak, men det er ille at du har blitt så dårlig behandlet av et hjelpeapparat. Et apparat som skal være der når vi er på vårt såreste og mest trengeste. Da skal du ikke oppleve å bli sviktet og bli utsatt for vonde opplevelser som setter varige spor (håper ikke jeg blander anonyme brukere nå).

Takk for at du forstår og ikke dømmer. Jeg vet jeg må skjerpe meg før jeg ødelegger meg selv. Noe destruktivt driver meg, klarer ikke forklare hva det er. Jeg har opplevd både overgrep og maktmisbruk i psykiatrien og rusomsorgen, så vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Må ordne opp selv. Men fremdeles sitter jeg her i natten...

Anonymkode: 2e194...1a2

[Eva Sofie]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du forstår og ikke dømmer. Jeg vet jeg må skjerpe meg før jeg ødelegger meg selv. Noe destruktivt driver meg, klarer ikke forklare hva det er. Jeg har opplevd både overgrep og maktmisbruk i psykiatrien og rusomsorgen, så vet ikke hva jeg skal gjøre lenger. Må ordne opp selv. Men fremdeles sitter jeg her i natten...

Anonymkode: 2e194...1a2

Nei, men kanskje overgrepene og det destruktive i deg har en sammenheng? Det er rart hvordan det å bli dårlig behandlet av andre kan overtas og videreføres av oss selv - og kanskje det er det du holder på med? Jeg vet ikke. Jeg har ingen fasit, men jeg snakker litt ut av egne erfaringer rundt det å ha vanskelige opplevelser og senere i livet bli selvdestruktiv pga. en følelse av mindre verdi, ikke fortjene å bli godt behandlet av meg selv eller andre, en form for selvstraff osv. Det kan være sammensatt. Hvordan det er for deg vet jeg jo ikke.

[AnonymBruker]

18 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Nei, men kanskje overgrepene og det destruktive i deg har en sammenheng? Det er rart hvordan det å bli dårlig behandlet av andre kan overtas og videreføres av oss selv - og kanskje det er det du holder på med? Jeg vet ikke. Jeg har ingen fasit, men jeg snakker litt ut av egne erfaringer rundt det å ha vanskelige opplevelser og senere i livet bli selvdestruktiv pga. en følelse av mindre verdi, ikke fortjene å bli godt behandlet av meg selv eller andre, en form for selvstraff osv. Det kan være sammensatt. Hvordan det er for deg vet jeg jo ikke.

Du traff en nerve der. Jeg føler jeg ikke fortjener bedre. Overspiser og behandler meg selv som en søppelfylling. Sover lite, tar generelt ikke vare på meg selv. Vet ikke hvordan jeg skal gjøre det. Folk sier jeg må ta vare på meg selv. Føler meg dum når jeg ikke vet hvordan. Når til og med leger og psykologer kan behandle meg dårlig, så fortjener jeg vel ikke bedre, føler jeg. Vet jeg bør stramme meg opp, jeg er irritert på meg selv, i konflikt med meg selv. Men siste årene har jeg nesten gitt opp. Sitter bare i sofaen.  Får kanskje hjelp i en annen by nå, men er forsiktig med hva jeg sier. Men altså, jeg må seriøst begynne å ta grep og prøve å tenke konstruktivt. 

Anonymkode: 2e194...1a2

[Eva Sofie]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du traff en nerve der. Jeg føler jeg ikke fortjener bedre. Overspiser og behandler meg selv som en søppelfylling. Sover lite, tar generelt ikke vare på meg selv. Vet ikke hvordan jeg skal gjøre det.

 

Anonymkode: 2e194...1a2

Jeg har lest mye om spiseforstyrrelser den siste uken, og da nevnes også overspisingslidelse (BED) flere ganger. Jeg gjorde ingen notater mens jeg leste i boken, for øvrig 

"Sterk/svak" - Håndboken om spiseforstyrrelser av Finn Skårderud, som er en grundig bok som tar for seg de tre mest vanlige spiseforstyrrelsene: Anoreksi, bulimi og overspisingslidelse (binge eating disorder - BED).

Sistnevnte knyttes det nye skam til. Man har ikke den selvkontrollen som en anorektiker, ikke viljestyrken og impulsene til en bulimiker, men man spiser mer mengder og lar det bli i kroppen. Noe som ofte medfører overvekt. Tanker om at "jeg fortjener å være overvektig, se stygg ut, for det er slik jeg føler meg inni meg" viser jo det selvdestruktive. Her er en artikkel jeg fant, "Overspising" fra Norsk Helseinformatikk, som i hvert fall sier litt om fysiske tegn og symptomer. I boken jeg leser står det bl.a.  det jeg nevnte med å ønske/føle seg like stygg utvendig som innvendig.

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg har lest mye om spiseforstyrrelser den siste uken, og da nevnes også overspisingslidelse (BED) flere ganger. Jeg gjorde ingen notater mens jeg leste i boken, for øvrig 

"Sterk/svak" - Håndboken om spiseforstyrrelser av Finn Skårderud, som er en grundig bok som tar for seg de tre mest vanlige spiseforstyrrelsene: Anoreksi, bulimi og overspisingslidelse (binge eating disorder - BED).

Sistnevnte knyttes det nye skam til. Man har ikke den selvkontrollen som en anorektiker, ikke viljestyrken og impulsene til en bulimiker, men man spiser mer mengder og lar det bli i kroppen. Noe som ofte medfører overvekt. Tanker om at "jeg fortjener å være overvektig, se stygg ut, for det er slik jeg føler meg inni meg" viser jo det selvdestruktive. Her er en artikkel jeg fant, "Overspising" fra Norsk Helseinformatikk, som i hvert fall sier litt om fysiske tegn og symptomer. I boken jeg leser står det bl.a.  det jeg nevnte med å ønske/føle seg like stygg utvendig som innvendig.

Min overspisingslidelse begynte gradvis etter at jeg begynte med medisiner som ga meg ulvehunger. Jeg går på veldig mange medisiner. Før det regulerte jeg det vonde med sult og var slank. Nå har jeg lagt på meg 50 kg. Og jo mer folk sier jeg har lagt på meg, dess større blir trangen til å hive innpå søppel, jeg ikke engang har lyst på. Det er merkelig, men folks kommentarer har motsatt effekt på meg. Jeg pleide å være stolt av selvkontrollen jeg hadde når det gjaldt mat, nå er det bare skam og atter skam. Til høsten skal jeg begynne å redusere på medisinene, for der jeg får hjelp nå, mener de jeg går på altfor mye medisiner. Jeg har også fått en haug med diagnoser som ikke virker riktig, mener de. Jeg skal også om få uker på et en ukers opphold, utredningsopphold for overvekt. Til da må jeg få orden på pillemisbruket mitt, ellers vil det jo ikke gå. 

Anonymkode: 2e194...1a2

[Eva Sofie]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min overspisingslidelse begynte gradvis etter at jeg begynte med medisiner som ga meg ulvehunger. Jeg går på veldig mange medisiner. Før det regulerte jeg det vonde med sult og var slank. Nå har jeg lagt på meg 50 kg. Og jo mer folk sier jeg har lagt på meg, dess større blir trangen til å hive innpå søppel, jeg ikke engang har lyst på. Det er merkelig, men folks kommentarer har motsatt effekt på meg. Jeg pleide å være stolt av selvkontrollen jeg hadde når det gjaldt mat, nå er det bare skam og atter skam. Til høsten skal jeg begynne å redusere på medisinene, for der jeg får hjelp nå, mener de jeg går på altfor mye medisiner. Jeg har også fått en haug med diagnoser som ikke virker riktig, mener de. Jeg skal også om få uker på et en ukers opphold, utredningsopphold for overvekt. Til da må jeg få orden på pillemisbruket mitt, ellers vil det jo ikke gå. 

Anonymkode: 2e194...1a2

Var jeg deg, ville jeg satt opp for meg selv hvor mye jeg bør forvente å redusere på medisinene frem mot dette utredningsoppholdet og gjort mitt absolutt beste for å følge opp denne planen. I verste fall kan de si at de ikke kan ta inn pasienter med misbruksproblematikk som tilleggslidelse. Jeg tror dette er en svært god anledning du gir deg selv til å få hjelp som nå er nødvendig. Kanskje da det er gulrot god nok for å klare å redusere på overforbruket ditt. Jeg er i utgangspunktet for at man skal være åpen om sin situasjon overfor sine hjelpere - men den tiden får du mulighgit til om du tilbys opphold.

Jeg ønsker deg lykke til. Nå skal jeg selv sove, for nå gikk det ekstremt sakte å skrive her.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Eva Sofie skrev:

Var jeg deg, ville jeg satt opp for meg selv hvor mye jeg bør forvente å redusere på medisinene frem mot dette utredningsoppholdet og gjort mitt absolutt beste for å følge opp denne planen. I verste fall kan de si at de ikke kan ta inn pasienter med misbruksproblematikk som tilleggslidelse. Jeg tror dette er en svært god anledning du gir deg selv til å få hjelp som nå er nødvendig. Kanskje da det er gulrot god nok for å klare å redusere på overforbruket ditt. Jeg er i utgangspunktet for at man skal være åpen om sin situasjon overfor sine hjelpere - men den tiden får du mulighgit til om du tilbys opphold.

Jeg ønsker deg lykke til. Nå skal jeg selv sove, for nå gikk det ekstremt sakte å skrive her.

Takk for det. Jeg vil ikke gå glipp av den muligheten, så skal prøve å redusere på forbruket til jeg skal inn der. Jeg har tenkt det samme som deg, at blir jeg tilbydd opphold, så må jeg være ærlig. Det er ikke noe måte å leve på dette.

 

Anonymkode: 2e194...1a2

[AnonymBruker]

På 25.7.2020 den 4.05, Eva Sofie skrev:

Var jeg deg, ville jeg satt opp for meg selv hvor mye jeg bør forvente å redusere på medisinene frem mot dette utredningsoppholdet og gjort mitt absolutt beste for å følge opp denne planen. I verste fall kan de si at de ikke kan ta inn pasienter med misbruksproblematikk som tilleggslidelse. Jeg tror dette er en svært god anledning du gir deg selv til å få hjelp som nå er nødvendig. Kanskje da det er gulrot god nok for å klare å redusere på overforbruket ditt. Jeg er i utgangspunktet for at man skal være åpen om sin situasjon overfor sine hjelpere - men den tiden får du mulighgit til om du tilbys opphold.

Jeg ønsker deg lykke til. Nå skal jeg selv sove, for nå gikk det ekstremt sakte å skrive her.

Hei igjen

Jeg er nå på det stillet at jeg vurderer å sende mail til legen om at jeg overforbruker og at jeg ikke ønsker flere resepter. Men skal jeg bare skrive det? Det er så ydmykende at jeg ikke engang klarer å ta medisinene som jeg skal. Men jeg må ta ansvar. Det er jo planlagt nedtrapping på de medisinene jeg bruker. Da kan jeg jo ikke lure dem med at jeg fremdeles skal bruke for mye av denne...og lure meg selv. Dessuten lurer jeg familie også som har engasjert seg i at jeg skal redusere på medisinene. Noe jeg selv også ønsker. Så nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg forstår galskapen i dette. 

Anonymkode: 2e194...1a2

[Eva Sofie]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei igjen

Jeg er nå på det stillet at jeg vurderer å sende mail til legen om at jeg overforbruker og at jeg ikke ønsker flere resepter. Men skal jeg bare skrive det? Det er så ydmykende at jeg ikke engang klarer å ta medisinene som jeg skal. Men jeg må ta ansvar. Det er jo planlagt nedtrapping på de medisinene jeg bruker. Da kan jeg jo ikke lure dem med at jeg fremdeles skal bruke for mye av denne...og lure meg selv. Dessuten lurer jeg familie også som har engasjert seg i at jeg skal redusere på medisinene. Noe jeg selv også ønsker. Så nå har jeg kommet til et punkt hvor jeg forstår galskapen i dette. 

Anonymkode: 2e194...1a2

Det er ikke ydmykende å ta ansvar for egen situasjon og eget liv. Jeg tenker ikke at legen vil se ned på deg når han mottar den meldingen, men se opp til en pasient som endelig tar tak i seg selv og sin egen situasjon. En pasient som ønsker en endring i livet sitt. En endring h*n kun kan påbegynne selv. Det som er ydmykende, er å ikke gjøre noe, men fortsette å skjule for omgivelsene, fortsette å lure hjelpeapparatet og til syvende og sist seg selv.

[AnonymBruker]

1 time siden, Eva Sofie skrev:

Det er ikke ydmykende å ta ansvar for egen situasjon og eget liv. Jeg tenker ikke at legen vil se ned på deg når han mottar den meldingen, men se opp til en pasient som endelig tar tak i seg selv og sin egen situasjon. En pasient som ønsker en endring i livet sitt. En endring h*n kun kan påbegynne selv. Det som er ydmykende, er å ikke gjøre noe, men fortsette å skjule for omgivelsene, fortsette å lure hjelpeapparatet og til syvende og sist seg selv.

Jeg kommer til å sende mailen i morgen. Men vet jeg får de ekstremt vondt til tider når jeg ikke overmedisinerer. Likevel, det er det riktige å gjøre for å få riktig hjelp. 

Anonymkode: 2e194...1a2

[AnonymBruker]

På 26.7.2020 den 14.25, Eva Sofie skrev:

Det er ikke ydmykende å ta ansvar for egen situasjon og eget liv. Jeg tenker ikke at legen vil se ned på deg når han mottar den meldingen, men se opp til en pasient som endelig tar tak i seg selv og sin egen situasjon. En pasient som ønsker en endring i livet sitt. En endring h*n kun kan påbegynne selv. Det som er ydmykende, er å ikke gjøre noe, men fortsette å skjule for omgivelsene, fortsette å lure hjelpeapparatet og til syvende og sist seg selv.

Hei igjen 

Beklager denne masingen, legen ringer i kveld og jeg har store problemer med å være ærlig og ikke i stedet for spør om mer...vet jeg blir dritdårlig om jeg ikke får mer av den medisinen, er helt på gråten nå. 

Anonymkode: 2e194...1a2

[Gjest dolmio]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei igjen 

Beklager denne masingen, legen ringer i kveld og jeg har store problemer med å være ærlig og ikke i stedet for spør om mer...vet jeg blir dritdårlig om jeg ikke får mer av den medisinen, er helt på gråten nå. 

Anonymkode: 2e194...1a2

Du kan jo si til legen at du blir kjempedårlig og spørre om hvordan du skal takle det? Jeg synes du skal si det akkurat som det er til legen. Du kommer til å vinne på det. 

[Fru2020]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei igjen 

Beklager denne masingen, legen ringer i kveld og jeg har store problemer med å være ærlig og ikke i stedet for spør om mer...vet jeg blir dritdårlig om jeg ikke får mer av den medisinen, er helt på gråten nå. 

Anonymkode: 2e194...1a2

Enig med Dolmio over. Det er viktig å være helt ærlig med legen. Nå har du tatt det første skrittet og legen kan bare hjelpe deg om du sier ting som det er. Kanskje kan legen hjelpe deg slik at overgangen blir lettere.

Du klarer dette.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, dolmio skrev:

Du kan jo si til legen at du blir kjempedårlig og spørre om hvordan du skal takle det? Jeg synes du skal si det akkurat som det er til legen. Du kommer til å vinne på det. 

Jeg skal prøve...jeg sliter med å gi slipp på medisinen, for det er ikke bare det at jeg sliter psykisk, men omstendighetene i livet mitt er veldig tøffe å bære..så tanken på å bli dritdårlig er ikke fristende. Men ønsker jo å si sannheten, men kan jo ikke være sikker på om legen vil hjelpe meg hvis jeg blir dritdårlig. Kanskje hn synes jeg bare fortjener det når jeg har vært så dum å ta for mye. 

Anonymkode: 2e194...1a2

[Gjest dolmio]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skal prøve...jeg sliter med å gi slipp på medisinen, for det er ikke bare det at jeg sliter psykisk, men omstendighetene i livet mitt er veldig tøffe å bære..så tanken på å bli dritdårlig er ikke fristende. Men ønsker jo å si sannheten, men kan jo ikke være sikker på om legen vil hjelpe meg hvis jeg blir dritdårlig. Kanskje hn synes jeg bare fortjener det når jeg har vært så dum å ta for mye. 

Anonymkode: 2e194...1a2

Hvis dette er en profesjonell lege vil han ikke synes du fortjener å lide. Han kommer til å hjelpe deg gjennom det.