Føler jeg svikter

[Fru2020]

Jeg er utrolig heldig med oppfølgingen rundt meg. Har et godt team fra kommunen som er her alt fra tre ganger i uken til hver dag, har en dyktig psykiater. En gang i måneden sånn ca et jeg innlagt og får oppfølging fra en glimrende psykiater. Fastlegen har åpen dør og åpen telefonlinje. I tillegg har jeg musikkterapi og psykomotorisk fysioterapi med to flotte terapeuter. 

Jeg har et drømmeteam av dyktige mennesker.

Men så blir jeg ikke bedre. Jeg ligger her i sengen min stort sett hver dag. Sliter med den helt basale egenomsorgen. Har tankekjør, klarer ikke sove og overmannes av selvmordstanker.

Når jeg har så mye og så god oppfølging så står jeg igjen. Det må jo være meg som svikter. Det er mitt hodet som ikke klarer å endre seg. Jeg sitter med en intens følelse av at om jeg bare hadde klart å skjerpe meg så ville jeg bli frisk og klart meg uten hjelp. Det hele er min feil. Det er mitt hodet som har gjort meg syk og det er mitt hode som holder meg syk. Det er jeg som svikter.

Er det andre som har det sånn?

[Eva Sofie]

Kan det være at det blir litt mye fokus på psykisk sykdom i perioder og at du ikke får tid til å prøve deg i livet som frisk og vise hva du klarer og står for? Hadde jeg hatt så mye behandling rundt meg, tror jeg at jeg hadde blitt dårligere av det selv, rett og slett fordi det hadde blitt for mye fokus på alt som ikke fungerer og alt som ikke er som det skal.

[cathlin]

Min erfaring er at rommet for å «skjerpe seg» ofte er større en man tror selv om det kan føles umulig og utilgjengelig

Ta noen miniskritt i forhold til noe du kan mestre selv. Gir en umiddelbar go’følelse
 

 

 

[AnonymBruker]

Du kan jo umulig "ligge i sengen hele dagen" som du sier når du møter opp på alt det du er på? Du drar jo til Psykomotorisk, musikkterapi og psykiateren. Og hva er det du gjør sammen med kommunen når de er hos deg? Bare ligger du i senga da også? Nei vet du hva, jeg tror nok du er mer oppegående enn du gir oss inntrykk av her. 

Anonymkode: d5e79...60b

[Fru2020]

9 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Kan det være at det blir litt mye fokus på psykisk sykdom i perioder og at du ikke får tid til å prøve deg i livet som frisk og vise hva du klarer og står for? Hadde jeg hatt så mye behandling rundt meg, tror jeg at jeg hadde blitt dårligere av det selv, rett og slett fordi det hadde blitt for mye fokus på alt som ikke fungerer og alt som ikke er som det skal.

Jeg tror du har et poeng. Det er en balansegang. En har ikke tenkt at jeg skal ha sånn tett oppfølging alltid, men gradvis reduseres. Akkurat nå er det det som føles tryggest.

[Fru2020]

11 minutter siden, cathlin skrev:

Min erfaring er at rommet for å «skjerpe seg» ofte er større en man tror selv om det kan føles umulig og utilgjengelig

Ta noen miniskritt i forhold til noe du kan mestre selv. Gir en umiddelbar go’følelse
 

 

 

Jeg har gjort og gjør stadig forsøk, men min opplevelse er at det bare utsetter det vonde og at tomrommet etterpå gjør så vondt.....

[Fru2020]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan jo umulig "ligge i sengen hele dagen" som du sier når du møter opp på alt det du er på? Du drar jo til Psykomotorisk, musikkterapi og psykiateren. Og hva er det du gjør sammen med kommunen når de er hos deg? Bare ligger du i senga da også? Nei vet du hva, jeg tror nok du er mer oppegående enn du gir oss inntrykk av her. 

Anonymkode: d5e79...60b

Du har helt rett i at jeg jo går til terapi og er ute av rommet når kommunen er her. Når jeg har sønnen min her er jeg også mye utenfor rommet mitt. 

Men jeg ligger likevel på rommet resten av tiden. Terapien varer i 45 min. og jeg har null reisetid så innen en time er jeg tilbake i sengen.

.....uansett så handler ikke innlegget mitt om hva jeg fyller dagene mine med, men følelsen av å totalt svikte når det kommer til mitt bidrag i tilfriskningen

[cathlin]

14 minutter siden, Fru2020 skrev:

Jeg har gjort og gjør stadig forsøk, men min opplevelse er at det bare utsetter det vonde og at tomrommet etterpå gjør så vondt.....

Jeg vet ikke. Fylle tomrommet med noe gøy eller en musikkmeditasjon, men alt til sin tid. Alt du trenger å gjøre er å puste og det ordner heldigvis kroppen selv.

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Fru2020 skrev:

Du har helt rett i at jeg jo går til terapi og er ute av rommet når kommunen er her. Når jeg har sønnen min her er jeg også mye utenfor rommet mitt. 

Men jeg ligger likevel på rommet resten av tiden. Terapien varer i 45 min. og jeg har null reisetid så innen en time er jeg tilbake i sengen.

.....uansett så handler ikke innlegget mitt om hva jeg fyller dagene mine med, men følelsen av å totalt svikte når det kommer til mitt bidrag i tilfriskningen

Du virker jo ganske syk da. Jeg vet om flere som går på dps som er helt normale oppegående velfungerende mennesker i jobb eller studier, har samboer, venner og hele pakka. Du har ihvertfall behov for hjelp da siden du er såpass dårlig fungerende. Du trenger ihvertfall plassen mer enn de som er velfungerende. 

Anonymkode: d5e79...60b

[Fru2020]

23 minutter siden, cathlin skrev:

Jeg vet ikke. Fylle tomrommet med noe gøy eller en musikkmeditasjon, men alt til sin tid. Alt du trenger å gjøre er å puste og det ordner heldigvis kroppen selv.

Musikkmeditasjon- hvordan gjør du det? Jeg pleier å bruke mye tid til å lytte på musikk hver dag.

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du virker jo ganske syk da. Jeg vet om flere som går på dps som er helt normale oppegående velfungerende mennesker i jobb eller studier, har samboer, venner og hele pakka. Du har ihvertfall behov for hjelp da siden du er såpass dårlig fungerende. Du trenger ihvertfall plassen mer enn de som er velfungerende. 

Anonymkode: d5e79...60b

Takk for det. Jeg er takknemlig for den hjelpen jeg får. Funksjonsfallet mitt har vært veldig stort på noen få år.

[AnonymBruker]

Jeg får en tanke om at altfor mye hjelp og oppfølging kan bidra til å gjøre deg mer uskikket til å ta ansvar selv. Men det har de vel tenkt på, de som hjelper deg og har bestemt at det skal være sånn. Du har fått denne hjelpen av en grunn, så ha i alle fall ikke dårlig samvittighet for at du mottar mye hjelp! 

Når det er sagt tenker jeg litt i de baner selv, det at jeg ikke blir helt frisk til tross for medisiner og samtaler. Jeg føler som deg skyld for det. 

Anonymkode: ce2e1...96c

[kupton]

Jeg legger merke til en ting i ditt startinnlegg:

1 time siden, Fru2020 skrev:

Jeg sitter med en intens følelse av at om jeg bare hadde klart å skjerpe meg så ville jeg bli frisk og klart meg uten hjelp.

samtidig skriver du at du stort sett ligger i sengen.

Hva med en målsetting som er en god del mindre ambisiøs enn den siterte? Hva med å ha som mål å være ute av sengen fra 08-22 ?

[Fru2020]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg får en tanke om at altfor mye hjelp og oppfølging kan bidra til å gjøre deg mer uskikket til å ta ansvar selv. Men det har de vel tenkt på, de som hjelper deg og har bestemt at det skal være sånn. Du har fått denne hjelpen av en grunn, så ha i alle fall ikke dårlig samvittighet for at du mottar mye hjelp! 

Når det er sagt tenker jeg litt i de baner selv, det at jeg ikke blir helt frisk til tross for medisiner og samtaler. Jeg føler som deg skyld for det. 

Anonymkode: ce2e1...96c

Du har rett i at hjelpen jeg får er gjennomtenkt og gjennomdiskutert, det er likevel vanskelig å ikke føle skyld. Litt godt å høre at jeg ikke er den eneste som føler på det, selv om det jo er trist at du også kjenner på det.

1 time siden, kupton skrev:

Jeg legger merke til en ting i ditt startinnlegg:

samtidig skriver du at du stort sett ligger i sengen.

Hva med en målsetting som er en god del mindre ambisiøs enn den siterte? Hva med å ha som mål å være ute av sengen fra 08-22 ?

Du har nok helt rett. Jeg har en tendens til å måle alt opp mot tiden før jeg ble syk hvor jeg sjonglerte veldig mange baller i luften. Psykiateren min jobber med å få meg til å sette mindre mål og kanskje ikke engang ha som hovedmål at jeg skal tilbake i 200% jobb og studie som jeg drev med før. 

[kupton]

Jeg kan ikke komme på en eneste situasjon hvor det ikke er smart å sette seg delmål.

[AnonymBruker]

12 minutter siden, Fru2020 skrev:

Du har rett i at hjelpen jeg får er gjennomtenkt og gjennomdiskutert, det er likevel vanskelig å ikke føle skyld. Litt godt å høre at jeg ikke er den eneste som føler på det, selv om det jo er trist at du også kjenner på det.

Du har nok helt rett. Jeg har en tendens til å måle alt opp mot tiden før jeg ble syk hvor jeg sjonglerte veldig mange baller i luften. Psykiateren min jobber med å få meg til å sette mindre mål og kanskje ikke engang ha som hovedmål at jeg skal tilbake i 200% jobb og studie som jeg drev med før. 

Men hva er grunnen til at du plutselig gikk fra normalt fungerende til dårlig fungerende og så masse psykiatrisk hjelp? Selv har jeg vært alvorlig syk siden jeg var barn. 

Anonymkode: d5e79...60b

[Fru2020]

30 minutter siden, kupton skrev:

Jeg kan ikke komme på en eneste situasjon hvor det ikke er smart å sette seg delmål.

Du har helt rett og jeg ville ha rådet andre det samme. Jeg klarer bare ikke gjøre det......men jobber med saken. Legge ned listen.

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva er grunnen til at du plutselig gikk fra normalt fungerende til dårlig fungerende og så masse psykiatrisk hjelp? Selv har jeg vært alvorlig syk siden jeg var barn. 

Anonymkode: d5e79...60b

Jeg har opplevd mye som jeg ikke skulle ha og så har jeg ikke forholdt meg til det, bare skuffet det unna. Plutselig sa det stopp og jeg må jobbe meg gjennom alt jeg har ignorert gjennom livet. 

[Glitter]

Kan kjenne meg igjen i det du skriver, men jeg prøver å huske på at når man først har blitt så dårlig etter mange års kamp for å skyve ting vekk og late som at alt er bra, så vil det også ta tid å komme seg. I starten handler det omtrent kun om å holde seg i live. I starten så er det det som er framskritt. Å forvente å skulle komme seg raskt til hektene er nok å forvente for mye. Man må ta det steg for steg. Og noen ganger tar man et steg tilbake også. Da er det lett å klandre seg selv og føle at man svikter, men på en måte tror jeg stillstand, framskritt, tilbakefall, stillstand osv. Er en prosess. Det går ikke rett oppover. Det er en kronglete vei og til tider virker det som at det bare går nedover, men med tiden vil det forhåpentligvis vises at det har ikke bare vært nederlag. 

Jeg synes forslaget om å starte med å ikke ligge i sengen hele dagen er bra. Det virker kanskje ikke slik, men det er forskjell på å ligge i sengen og å ligge på sofaen. Det er noe med det å stå opp hver dag. Anerkjenne at det er en ny dag selv om det føles som det man minst ønsker å gjøre. Også kan man legge seg og puste ut når kvelden kommer. Det vil nok gjøre søvnen bedre også. Når sengen er til for å sove i. Det har noe med hva kroppen assosierer den med. Hvis sengen kun er til for å sove i om natten, så vil kroppen etter hvert mye mulig falle mer til ro idet man legger seg ned. Den effekten får man ikke hvis man ligger der hele dagen. 

[Fru2020]

2 timer siden, Glitter skrev:

Kan kjenne meg igjen i det du skriver, men jeg prøver å huske på at når man først har blitt så dårlig etter mange års kamp for å skyve ting vekk og late som at alt er bra, så vil det også ta tid å komme seg. I starten handler det omtrent kun om å holde seg i live. I starten så er det det som er framskritt. Å forvente å skulle komme seg raskt til hektene er nok å forvente for mye. Man må ta det steg for steg. Og noen ganger tar man et steg tilbake også. Da er det lett å klandre seg selv og føle at man svikter, men på en måte tror jeg stillstand, framskritt, tilbakefall, stillstand osv. Er en prosess. Det går ikke rett oppover. Det er en kronglete vei og til tider virker det som at det bare går nedover, men med tiden vil det forhåpentligvis vises at det har ikke bare vært nederlag. 

Jeg synes forslaget om å starte med å ikke ligge i sengen hele dagen er bra. Det virker kanskje ikke slik, men det er forskjell på å ligge i sengen og å ligge på sofaen. Det er noe med det å stå opp hver dag. Anerkjenne at det er en ny dag selv om det føles som det man minst ønsker å gjøre. Også kan man legge seg og puste ut når kvelden kommer. Det vil nok gjøre søvnen bedre også. Når sengen er til for å sove i. Det har noe med hva kroppen assosierer den med. Hvis sengen kun er til for å sove i om natten, så vil kroppen etter hvert mye mulig falle mer til ro idet man legger seg ned. Den effekten får man ikke hvis man ligger der hele dagen. 

Jeg husker min tidligere psykolog tegnet det opp for meg, alle mulige scenarioer- med opp og nedturer som du beskriver. Det er litt vanskelig å holde fast i når ting plutselig blir verre igjen når man trodde man hadde gått et skritt framover. Jeg kjenner jeg er så dritt lei tilbakeskrittene. Og så synes jeg det er utrolig vanskelig å ikke vite hvor veien videre går og når jeg eventuelt når fram. Sånt rent rasjonelt forstår jeg jo at det tar lang tid å reparere noe som man har brukt nesten hele livet på å bryte ned, men jeg sliter med å akseptere at det er sånn.

Å sette seg små mål øver jeg meg på. Jeg var hos legen min i går og hun gav meg et enda mindre mål enn det å komme ut av soverommet. Hun ba meg starte med å åpne opp litt slik at det kom noe lys inn på rommet. Det var det første steget. Så jeg skal øve meg på det....

[Glitter]

9 timer siden, Fru2020 skrev:

Jeg husker min tidligere psykolog tegnet det opp for meg, alle mulige scenarioer- med opp og nedturer som du beskriver. Det er litt vanskelig å holde fast i når ting plutselig blir verre igjen når man trodde man hadde gått et skritt framover. Jeg kjenner jeg er så dritt lei tilbakeskrittene. Og så synes jeg det er utrolig vanskelig å ikke vite hvor veien videre går og når jeg eventuelt når fram. Sånt rent rasjonelt forstår jeg jo at det tar lang tid å reparere noe som man har brukt nesten hele livet på å bryte ned, men jeg sliter med å akseptere at det er sånn.

Å sette seg små mål øver jeg meg på. Jeg var hos legen min i går og hun gav meg et enda mindre mål enn det å komme ut av soverommet. Hun ba meg starte med å åpne opp litt slik at det kom noe lys inn på rommet. Det var det første steget. Så jeg skal øve meg på det....

Ja det er vanskelig å akseptere. Jeg føler at hver gang jeg klarer å bygge meg litt opp, så faller jeg ned igjen. Men...Hva annet kan en gjøre enn å fortsette å prøve. 

Da har du et mål å starte med da. Så kan jo neste mål være å klare en time, også øke på gradvis.