er det vanlig å være flau over å ha Asperger?

[Aspergers Inc.]

59 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Jeg vil nok tilstå at jeg synes du er noe sær, om det er du som her på forumet er den som gjentatte ganger bruker begrepet "nevrotypiker" og forkorter det med "nt" om oss såkalte normale. Det at du velger å kalle meg for en "nevrotypiker" gir meg en dårlig bismak i munnen.

Denne identitetspolitikken, oss og dem, er ikke bra for samfunnet.

59 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Hun reagerte nemlig med sinne rettet mot meg fordi jeg sendte henne et  på Facebook som hun oppfattet som et sint ansikt.

Hvordan er det mulig å oppfatte det som et SINT ansikt? 😆

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Aspergers Inc. skrev:

Denne identitetspolitikken, oss og dem, er ikke bra for samfunnet.

Hvordan er det mulig å oppfatte det som et SINT ansikt? 😆

Noen med AS er blind på ansiktsuttrykk. Men det gjelder ikke meg. 
Kan nok ikke sammenlignes med henne. 
 

 

Anonymkode: 09fa6...1a4

[Trine]

Min erfaring når jeg har fortalt om diagnosen er at folk ikke bryr seg. Altså ikke i negativ forstand. Men f.eks når jeg har skulle hjelpe til på stevner, så har jeg sagt at jeg helst ikke vil ha den oppgaven fordi jeg har adhd. Og helst ikke den oppgaven fordi jeg har asperger. Ok. Så får jeg andre oppgaver. De begynner ikke plutselig å se på meg som en annen person. Nå er muligens hundefolk på toppen av særhetsskalaen da, så kanskje det er derfor de ikke har reagert. Men som Eva Sofie skriver, så blir det ikke mindre fordommer av at vi ikke tør å fortelle om diagnosen. Og noen ganger lurer jeg litt på hvem som egentlig har mest fordommer mot oss. Når man har en diagnose og man omtaler seg selv som dum pga diagnosen, da forteller man jo andre at folk med asperger er dumme og man sprer fordommer. Faktum er jo at vi har normal til høy iq. Jeg sluttet å være dum den dagen jeg fikk diagnosene, nå er jeg bare annerledes, og annerledes er helt greit så lenge jeg slipper å føle meg dum når jeg ikke får til ting andre får til uten problemer. Faktisk kan det hende jeg får til mer enn de fleste andre for de fleste andre stiller ikke med handicap.

 

1 time siden, Eva Sofie skrev:

Det at du velger å kalle meg for en "nevrotypiker" gir meg en dårlig bismak i munnen.

Det er helt vanlig at normale omtales som nevrotypiske, så det er egentlig ikke sært i det hele tatt. Det betyr ikke annet enn at nervesystemet er satt opp på en normal/typisk måte og en autistisk måte. Altså nevrotypisk fordi du har normal signaloverføring. Vi med asperger er nevroatypiske. Så her tror jeg at jeg vil si "man velger hva man vil ta seg nær av". Det er ingen grunn til å få bismak av nevrotypisk eller nt. Det er faktisk like dumt som om jeg skulle tatt meg nær av å bli kalt autist.  

[Madelenemie]

På 16.9.2020 den 14.48, AnonymBruker skrev:

Er dette flauere enn å være bipolar eller schizofren? 
Jeg er en voksen kvinne med diagnosen, og sliter med å vite hva som skyldes Asperger og personligheten min. Men jeg vil ikke si jeg har det, fordi jeg er redd for å bli umyndiggjort. 

Anonymkode: 09fa6...1a4

Hei

man blir slett ikke umyndiggjort av å ha Asperger.

i dag vet de fleste feks at omtrent halvparten av de som studerer matematikk På matematiske institutter ( bemerker dette fordi BI økonomimatte er noe helt annet) har Asperger... så umyndiggjøre så mange fordi de er nerdete på sitt vis, det skjer jo ikke. Ingen nerd blir umyndiggjort , nerder på mange vis driver samfunnet frem over. Det tror jeg de fleste også tenker og vet.

det er lov å være annerledes og iblant har det ganske mye status å være nerd/ ha Asperger .

likevel når man har Asperger og man kjenner på begrensningene .som er reelle, og innenfor det mange med Asperger strever med.. så er det kanskje naturlig også at man føler på følelser som å være flau.

fordi man er ikke A4, man har noe som begrenser en i visse situasjoner og settinger.

man er ikke normalen. Og i blant er det fryktelig strevsomt!

de fleste enten man har Asperger, noe annet, eller ingenting, har også sine begrensninger, ofte uten å vite hva de består i, det kan faktisk Være verre.

verre for personen og verre for de rundt.

Selv er ikke det første jeg sier,« hei jeg har Asperger» , dette fordi det også for mottageren ville bli vanskelig... det blir litt sånn, å ja takk for informasjonen, hva skal jeg med den/ hva gjør jeg nå?».

det er ikke fordi jeg er flau jeg ikke straks sier, « hei / apropo, jeg har Asperger», jeg bare tenker det som oftest ikke er relevant.

men blir det naturlig, ut i fra situasjon og setting, så sier jeg det, sjelden opplevd at noen reagerer negativt på det. Jeg har ikke noe ønske om å snakke om det temaet uansett,  mest fordi jeg har lite å si om det, skjønt jeg kan mye om Asperger. Men er ikke der jeg har interessen min.

derfor sjelden jeg sier det. Det har mer kommet opp som tema fordi jeg til tider har mer enn normalt for foreldre  å hjelpe mine Asperger barn med, og da har det hendt jeg har sagt noe om det, og at de arvet det fra meg.

mest føler jeg folk blir imponert og at det er hyggelig, liksom litt sånn reaksjon , «wow, Asperger, så kult,»  da smiler jeg i blant og sier, « det er ikke alltid så kult da😏», 

men det er veldig kult at andre syns asperger er kult:-)

der er vi enige 🥰

 

 

 

[AnonymBruker]

52 minutter siden, Trine skrev:

Min erfaring når jeg har fortalt om diagnosen er at folk ikke bryr seg. Altså ikke i negativ forstand. Men f.eks når jeg har skulle hjelpe til på stevner, så har jeg sagt at jeg helst ikke vil ha den oppgaven fordi jeg har adhd. Og helst ikke den oppgaven fordi jeg har asperger. Ok. Så får jeg andre oppgaver. De begynner ikke plutselig å se på meg som en annen person. Nå er muligens hundefolk på toppen av særhetsskalaen da, så kanskje det er derfor de ikke har reagert. Men som Eva Sofie skriver, så blir det ikke mindre fordommer av at vi ikke tør å fortelle om diagnosen. Og noen ganger lurer jeg litt på hvem som egentlig har mest fordommer mot oss. Når man har en diagnose og man omtaler seg selv som dum pga diagnosen, da forteller man jo andre at folk med asperger er dumme og man sprer fordommer. Faktum er jo at vi har normal til høy iq. Jeg sluttet å være dum den dagen jeg fikk diagnosene, nå er jeg bare annerledes, og annerledes er helt greit så lenge jeg slipper å føle meg dum når jeg ikke får til ting andre får til uten problemer. Faktisk kan det hende jeg får til mer enn de fleste andre for de fleste andre stiller ikke med handicap.

 

Det er helt vanlig at normale omtales som nevrotypiske, så det er egentlig ikke sært i det hele tatt. Det betyr ikke annet enn at nervesystemet er satt opp på en normal/typisk måte og en autistisk måte. Altså nevrotypisk fordi du har normal signaloverføring. Vi med asperger er nevroatypiske. Så her tror jeg at jeg vil si "man velger hva man vil ta seg nær av". Det er ingen grunn til å få bismak av nevrotypisk eller nt. Det er faktisk like dumt som om jeg skulle tatt meg nær av å bli kalt autist.  

Når psykologen forklarer probleme mine med at det er på grunn av Asperger, og problemene mine er at jeg ikke skjønner det som andre rundt meg skjønner, ser jeg på det som å være dum. Jeg blir ikke mer eller mindre dum selv om det er en årsak til at jeg er dum. 

Anonymkode: c85c8...aa7

[AnonymBruker]

10 minutter siden, Madelenemie skrev:

i dag vet de fleste feks at omtrent halvparten av de som studerer matematikk På matematiske institutter ( bemerker dette fordi BI økonomimatte er noe helt annet) har Asperger... så umyndiggjøre så mange fordi de er nerdete på sitt vis, det skjer jo ikke.

Hvor har du dette fra?  Jeg har aldri hørt det og tviler på at det finnes slik statistikk?

Anonymkode: e15e1...0c7

[Madelenemie]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvor har du dette fra?  Jeg har aldri hørt det og tviler på at det finnes slik statistikk?

Anonymkode: e15e1...0c7

Hei

jeg hørte det på kurs i Gøteborg fra Simon baron Cohen, en av verdens ledende autismeeksperter.

jeg tok det han sa for «god fisk» .. mulig han overdrev, vet ikke belegget for dette rent statistisk.

men jeg studerte i hvertfall matematikk og to av mine sønner gjør nå, og i hvertfall når jeg studerte var det det beste fakultetet å studere på, var liksom ikke så mye mer enn matematikk. En del annet jeg studerte før det, ble komplisert fordi det var så mye mer plutselig man burde vært med på, skuespill / revy, kor, osv...alt Ok, men på matematikk ble det ikke så mange krav / eller bedre forespørsler/ forventninger til så mye annet.

men som sagt belegg for det Simon baron Cohen sa, det har jeg ikke.

 

 

 

 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Trine skrev:

Min erfaring når jeg har fortalt om diagnosen er at folk ikke bryr seg. Altså ikke i negativ forstand. Men f.eks når jeg har skulle hjelpe til på stevner, så har jeg sagt at jeg helst ikke vil ha den oppgaven fordi jeg har adhd. Og helst ikke den oppgaven fordi jeg har asperger. Ok. Så får jeg andre oppgaver. De begynner ikke plutselig å se på meg som en annen person. Nå er muligens hundefolk på toppen av særhetsskalaen da, så kanskje det er derfor de ikke har reagert.

 

Tror kattefolket topper særhetsskalaen. Har du noen gang vært på kattemesse? 😳

Anonymkode: 80d45...298

[Trine]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når psykologen forklarer probleme mine med at det er på grunn av Asperger, og problemene mine er at jeg ikke skjønner det som andre rundt meg skjønner, ser jeg på det som å være dum. Jeg blir ikke mer eller mindre dum selv om det er en årsak til at jeg er dum. 

Anonymkode: c85c8...aa7

Men du er jo ikke generelt dum, selv om du ikke forstår andre mennesker.

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Trine skrev:

Men du er jo ikke generelt dum, selv om du ikke forstår andre mennesker.

Men nt’er forstår da heller ikke mye

Anonymkode: 09fa6...1a4

[Trine]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror kattefolket topper særhetsskalaen. Har du noen gang vært på kattemesse? 😳

Anonymkode: 80d45...298

Ja, det tror jeg du har rett i. Aldri vært på en kattemesse. Finnes det altså? Tenker det holder at jeg rotet meg inn på dogs4all en gang 😂 Jeg er allergisk mot enkelte katter, og føler det er god nok grunn til å ikke rote meg inn på en kattemesse. Selv om, hmm...nå ble jeg jo litt nysgjerrig. 

[Trine]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men nt’er forstår da heller ikke mye

Anonymkode: 09fa6...1a4

Av hverandre?

[Eva Sofie]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tror kattefolket topper særhetsskalaen. Har du noen gang vært på kattemesse? 😳

Anonymkode: 80d45...298

Kattefolket ja. Der har man vel de som har en katt og behandler den som en katt og de som behandler den som babyen sin eller litt bedre. I dag møtte jeg en nabo som bor i enden av rekkehuset her jeg bor og da jeg passerte henne for å gå til postkassen, hørte jeg hun snakke med katten sin, som satt på armen hennes med rosa leiebånd, og hun småsnakket med den og var mer opptatt av den enn meg: "Hun er ikke farlig vet du? Nei, hun skal ikke ta deg. Hun kommer ikke bort til deg. Du er helt trygg. Hun er ikke farlig i det hele tatt." Jeg ser ikke spesielt skremmende ut av utseende  Frem til nå har jeg bare møtt denne naboen sittende på verandaen, men enten var hun en typisk kattedame i 50-60 årene der hun ånder og lever for katten sin eller jeg har en nabo som har alvorlige angstproblemer. I sistnevnte tilfelle fikk jeg faktisk litt vondt av naboen min og har tenkt litt på henne i ettermiddag...

[Eva Sofie]

3 timer siden, Trine skrev:

Men som Eva Sofie skriver, så blir det ikke mindre fordommer av at vi ikke tør å fortelle om diagnosen. Og noen ganger lurer jeg litt på hvem som egentlig har mest fordommer mot oss. Når man har en diagnose og man omtaler seg selv som dum pga diagnosen, da forteller man jo andre at folk med asperger er dumme og man sprer fordommer. Faktum er jo at vi har normal til høy iq. Jeg sluttet å være dum den dagen jeg fikk diagnosene, nå er jeg bare annerledes, og annerledes er helt greit så lenge jeg slipper å føle meg dum når jeg ikke får til ting andre får til uten problemer. Faktisk kan det hende jeg får til mer enn de fleste andre for de fleste andre stiller ikke med handicap.

 

Det er helt vanlig at normale omtales som nevrotypiske, så det er egentlig ikke sært i det hele tatt. Det betyr ikke annet enn at nervesystemet er satt opp på en normal/typisk måte og en autistisk måte. Altså nevrotypisk fordi du har normal signaloverføring. Vi med asperger er nevroatypiske. Så her tror jeg at jeg vil si "man velger hva man vil ta seg nær av". Det er ingen grunn til å få bismak av nevrotypisk eller nt. Det er faktisk like dumt som om jeg skulle tatt meg nær av å bli kalt autist.  

Åh! Jeg jublet inni meg da jeg leste første avsnitt! Det var så bra skrevet. Selv pleier jeg gjerne å fleipe med mine egne funksjonshemninger eller hvis jeg pga. funksjonshemningene gjør en feil. Da har jeg erfart at det i begynnelsen skaper usikkerhet, men så ser de at det ikke skjer noe galt med å le litt og så løser stemningen seg litt opp. Men dette må man finne ut av selv og egner seg nok best om man er komfortabel i egen situasjon og med egne begrensninger/funksjonshemning/sykdom.

Da må jeg si takk for informasjon og jeg trekker tilbake min påstand om særhet til AB  Jeg synes bare at ordet "nevrotypisk" er et utrolig negativt ladet ord i seg selv, men jeg hadde ikke satt meg inn i begrepsforståelsen. Avslører med andre ord at vi NT-er ikke er så innsatt i terminologien rundt å være normal eller unormal rundt autisme/asperger. Tenkte i mitt hode at det ikke var et vitenskapelig begrep engang, men... Og å ta meg nær av var vel kanskje å ta litt hardt i, for det går da ikke inn på meg som person og min selvfølelse å bli kaldt for NT. Nå får jeg bare vende meg til begrepet  

[AnonymBruker]

6 timer siden, Eva Sofie skrev:

Og så lenge flertallet av de med asperger har denne innstillingen, kommer fordommene til å forbli blant folk i samfunnet. Så lenge folk ikke får tilstrekkelig med informasjon, og riktig informasjon, forsøker man å gjøre sine egne antakelser og tenker det om dere som dere nettopp ønsker å unngå. Det er dessverre den som har skoen på som må gjøre informasjonsjobben overfor andre. Som litt sære i samfunnet, må vi dessverre bare innfinne oss med å leve med andres uvitenhet. Dette gjelder enten man har asperger, sitter i rullestol, er døv, er blind, har f.eks. diabetes eller epilepsi, strever med rusmisbruk, spiseforstyrrelse eller selvskading, fått hjerneslag med følgetilstander, har tatt en vektoperasjon eller amputert en fot osv. osv. Listen er nesten utømmelig...

Jeg ser poenget ditt, absolutt. Det jeg ser for meg hvis jeg hadde opplyst om dette f.eks. til arbeidsgiver og kolleger, er at jeg da hadde blitt behandlet ut fra deres fordommer. Hvis jeg hadde løst en av mine arbeidsoppgaver mindre bra, så hadde jeg blitt dømt utfra diagnosen. Hvis min kollega hadde gjort det samme, så hadde hans prestasjon blitt "unnskyldt" med at han hadde en dårlig dag/hendelig uhell/mye stress hjemme.

Videre er jeg redd for at folk hadde sluttet å ta meg på alvor og bare overkjørt meg med "du har jo aspergers så du har nok bare misforstått situasjonen", "det er nok ikke så ille som du vil ha det til, men du har jo aspergers så..." osv.

Det er mulig jeg undervurderer arbeidsplassen min og at det hadde gått mye bedre enn hva jeg tror, men pr i dag holder jeg meg i aspergers-skapet en stund til.

Anonymkode: 55506...7a4

[laban]

13 timer siden, Trine skrev:

Men f.eks når jeg har skulle hjelpe til på stevner, så har jeg sagt at jeg helst ikke vil ha den oppgaven fordi jeg har adhd. Og helst ikke den oppgaven fordi jeg har asperger. Ok. Så får jeg andre oppgaver. De begynner ikke plutselig å se på meg som en annen person. Nå er muligens hundefolk på toppen av særhetsskalaen da, så kanskje det er derfor de ikke har reagert.

Jeg - som egentlig ikke har vært nær innpå verken hunde- eller kattemiljøer - tror ikke hundefolk er spesielt sære.

Jeg tror dette er et ganske vanlig fenomen: I slike miljøer, der folk kommer sammen pga. en felles interesse, er det den interessen som er "limet" mellom personene og gjør at gruppa fungerer. Noen ganske få opplever kanskje at de finner sin tvillingsjel i miljøet og blir bestevenner, men de fleste er mer eller mindre ubevisst klar over at det er (bare) interessen de har felles og det ikke er noe poeng å gå altfor nær innpå den enkelte. Poenget er at dere skal fungere som et "hundemiljø", ikke som en familie eller noe annet "dypere". Så det går helt greit for hundeklubben at du ikke tar de dugnadsoppgavene som f.eks. involverer tett kontakt med mange mennesker samtidig, de andre medlemmene vet jo at dette ikke er en oppgave som inngår i klubbens daglige virksomhet. Folk har stor toleranse for spesielle (eller sære, hvis du vil kalle dem det) trekk ved dem de omgås i slike sammenhenger. 

Jeg så en krim-episode på TV for mange år siden der dette ble drevet ut i parodien: Et kor fikk et medlem som både var kriminell og lå med dirigentens kone, men alle dekket over det en lang stund - han var nemlig tenor (den herrestemmen alle blandakor trenger flere av). Siden korsang er min egen fritidsaktivitet, skjønte jeg poenget 😉

[Trine]

1 time siden, laban skrev:

Jeg - som egentlig ikke har vært nær innpå verken hunde- eller kattemiljøer - tror ikke hundefolk er spesielt sære.

Jeg tror dette er et ganske vanlig fenomen: I slike miljøer, der folk kommer sammen pga. en felles interesse, er det den interessen som er "limet" mellom personene og gjør at gruppa fungerer. Noen ganske få opplever kanskje at de finner sin tvillingsjel i miljøet og blir bestevenner, men de fleste er mer eller mindre ubevisst klar over at det er (bare) interessen de har felles og det ikke er noe poeng å gå altfor nær innpå den enkelte. Poenget er at dere skal fungere som et "hundemiljø", ikke som en familie eller noe annet "dypere". Så det går helt greit for hundeklubben at du ikke tar de dugnadsoppgavene som f.eks. involverer tett kontakt med mange mennesker samtidig, de andre medlemmene vet jo at dette ikke er en oppgave som inngår i klubbens daglige virksomhet. Folk har stor toleranse for spesielle (eller sære, hvis du vil kalle dem det) trekk ved dem de omgås i slike sammenhenger. 

Jeg så en krim-episode på TV for mange år siden der dette ble drevet ut i parodien: Et kor fikk et medlem som både var kriminell og lå med dirigentens kone, men alle dekket over det en lang stund - han var nemlig tenor (den herrestemmen alle blandakor trenger flere av). Siden korsang er min egen fritidsaktivitet, skjønte jeg poenget 😉

Å, så det er derfor de syns det er greit. Jeg tok en førsteplass og en fjerdeplass med hundene på stevnet året før. De trneger meg i klubben 😂 

Jeg, som ikke kjenner til annet enn hundemiljøer, tror folk som driver med dyr er særere enn snittet. Kor tror jeg er mer uskyldig for der er man nødt til å samarbeide. Altså, hele aktiviteten går ut på å samarbeide med andre mennesker. Trener man hund, skal man samarbeide med hunden, ikke andre mennesker. Men så vet man at dersom man vil bli bedre, trenger man de andre menneskene for å kunne observere, diskutere og få tilbakemeldinger. Innen utstilling er det helt galskap for der er det jo bare om å gjøre å vise fram hunden best mulig. Man trenger liksom ingen av de andre som er der. De er bare i veien for championatet. Altså hundesport er individuell sport, mens kor er lag"idrett". Og jeg tror de som velger lagidrett er mer sosiale, enn de som velger annen idrett. Eller, det ble litt feil. Jeg tror du finner flere asosiale i aktiviteter som ikke krever samarbeid med andre mennesker, enn du gjør i f.eks et kor. Men jeg har jo vært i mer enn en klubb og ser at galskapen varierer enormt. Jeg har faktisk fått ei venninne i hundeklubben. Vi har bl.a vært på telttur sammen og det skal endel til at jeg drar på telttur med noen. Hun har ei søster med asperger og er nok vant med litt særheter. Jeg er visst ingenting i forhold. Jeg tror ikke hun er opptatt av så veldig mye annet enn hund og natur, hun heller. Vi er ikke opptatt av det samme innen hund da, så noen lange, interessante diskusjoner om treningsmetoder, går ikke, selv om vi trener det samme. Men jeg kan ihvertfall snakke om hund så mye jeg vil og det virker ikke som hun går lei. Hadde det vært kor vi hadde drevet med, vet jeg jo ikke hvordan jeg skulle forholdt meg til henne utenom øvelser. Hvor mye kan man snakke om kor liksom. Man kan snakke om hund i evigheter. Og jeg tror hun bare syns det er trivelig å være sammen med folk hun liker. Jeg er jo ikke sånn som bare er sammen med folk for å være sammen. Det virker som hun syns det er helt greit at jeg ikke kommer på kaffe, men at jeg godt kan gå i skogen med henne hele dagen. Hun trengte en kartleser, så da er vel kaffe i skogen en liten pris å betale 😂

En annen ting er at om man har dyr som hobby, innebærer det mye mer enn å møte opp på korøvelse en gang i uken. Man skal holde liv i hobbyen mer enn bare den tiden man trener den. Man må altså ha en mer genuin interesse for hobbyen fordi den innebærer tur i regnværet, tur til veterinær, den skal ha mat, lek, oppmerksomhet og den koster masse penger. Når interessen er en så stor del av livet, vil to med interessen ha mer til felles, eller mer å snakke om, en to som synger i kor. Dyr er en livsstil i tillegg til en hobby. Så å finne en "tvillingsjel" når hund er hobbyen, tror jeg er lettere enn når kor er hobbyen. Ihvertfall når hundesport er delt opp i så mange ulike grener. Jeg finner ingen jeg har stort til felles med i utstillingsmiljøet, men jeg kan finne noen jeg har mye til felles med i bruksmiljøet. 

Så tror jeg det lettere kan oppstå konflikter når hobbyen er å trene et levende vesen. En tone er en tone liksom, G blir ikke brått C. Men atferdsteori og treningsmetoder, for ikke å snakke om hvor mye en valp kan belaste kroppen, endrer seg stadig. Noen henger igjen på 70-tallet, noen tror valpen er laget av krystall og ikke kan gjøre noe som helst, noen mener man knapt skal belønne, jeg belønner hele tiden. Ingen har liksom helt samme mening om noe som helst, men alle har selvfølgelig rett. Det er jo dømt til å bli krangling. 

Ble ikke dette egentlig en skikkelig avsporing? Det handlet egentlig ikke om å finne likesinnede, og egentlig ikke om hvor man finner de særeste menneskene, selv om jeg fortsatt mener at man finner de i dyremiljøer. Jeg tror ikke hundemiljøet har mindre aksept for mennesker med begrensninger. Poenget var egentlig bare at folk ikke ser annerledes på meg selv om jeg sier jeg har asperger og adhd. Jeg tror folk fint kan være mer åpen om det, enn det de er, uten at det vil problematisere livene deres. 

[Trine]

11 timer siden, Eva Sofie skrev:

Åh! Jeg jublet inni meg da jeg leste første avsnitt! Det var så bra skrevet. Selv pleier jeg gjerne å fleipe med mine egne funksjonshemninger eller hvis jeg pga. funksjonshemningene gjør en feil. Da har jeg erfart at det i begynnelsen skaper usikkerhet, men så ser de at det ikke skjer noe galt med å le litt og så løser stemningen seg litt opp. Men dette må man finne ut av selv og egner seg nok best om man er komfortabel i egen situasjon og med egne begrensninger/funksjonshemning/sykdom.

Da må jeg si takk for informasjon og jeg trekker tilbake min påstand om særhet til AB  Jeg synes bare at ordet "nevrotypisk" er et utrolig negativt ladet ord i seg selv, men jeg hadde ikke satt meg inn i begrepsforståelsen. Avslører med andre ord at vi NT-er ikke er så innsatt i terminologien rundt å være normal eller unormal rundt autisme/asperger. Tenkte i mitt hode at det ikke var et vitenskapelig begrep engang, men... Og å ta meg nær av var vel kanskje å ta litt hardt i, for det går da ikke inn på meg som person og min selvfølelse å bli kaldt for NT. Nå får jeg bare vende meg til begrepet  

Haha, ja, kan jeg fleipe med en diagnose, gjør jeg gjerne det. Problemet er at det er så mange som slenger ut adhd, uten at de faktisk har det. Så jeg vet jo ikke om folk tror jeg bare tuller med at jeg har det. Det har vært et par ganger hvor noen på fleip har sagt "har du adhd eller?" Da svarer jeg bare "ja, det har jeg faktisk", og da blir de helt stille 😂 Jeg tror litt fleiping er med på å ufarliggjøre diagnosene. Hvis jeg uttrykker at for meg er det helt naturlig å ha asperger og adhd, det er ikke noe noen trenger lage et nummer ut av, jeg er ikke redd for å si at jeg har det, eller bruke det som forklaring på ting, så blir diagnosene mer naturlig for andre også. De kobler at jeg har asperger, så kobler de at de egentlig aldri tenker over at jeg har asperger, ergo blir asperger noe man egentlig ikke merker så mye til. Vi er bare folk vi også. Det er min teori ihvertfall. Jeg skulle ofte ønsket diagnosene sto skrevet i panna mi, for det er ikke så lett å vite når det ev. passer seg å si det, men det hadde vært lettere å være seg selv dersom folk visste. Usynlige funksjonshemminger er ikke alltid så greit. Og man vet aldri hvem som mener man bruker diagnosen for å slippe unna ting. Hadde folk visst uten at man trengte si det, hadde man sluppet å forklare med at man har f.eks asperger. Sitter man i rullestol er det liksom opplagt at man ikke kan løpe. Mens når jeg ikke får med meg en viktig samtale, er det fordi jeg er uinteressert, eller ikke gidder følge med, mens faktum egentlig er at jeg ikke har sjans til å styre fokuset mitt. Jeg nekter å ha fordommer mot egne diagnoser, så får andre folk egentlig bare mene hva de vil. 

Jeg vet ikke om det er et vitenskaplig begrep, eller hvordan begrepet dukket opp, men jeg vet at det brukes av enkelte psykiatere. Ganske sikker på at det kommer fra USA. Det er snakk om nevrodiversitet. Personlig syns jeg det virker mer som et desperat forsøk på å fortelle verden at det ikke er noe feil når man har asperger, at alt bare er et eneste stort spekter. Med autisme i den ene enden og nevropypisk i den andre enden. Og begge deler er like riktig. Og hadde verden klart å tilpasse seg oss, hadde vi ikke hatt noen problemer. Men skal 99% av befolkningen tilpasse seg 1% av befolkningen, vil jo det påvirke de 99% negativt. Så sammenlignes det med homofili. Det trodde de var en sykdom før, men det er jo ikke det. Men homofili har aldri ført til uførhet, det har autisme. Hvis det ikke er noe feil med oss, vi er bare en del av mangfoldet, da er det jo heller ingen grunn til å ikke fungere i jobb. Autisme er ikke en sykdom, det er greit nok. Men det er en utviklingsforstyrrelse og jeg ser ikke helt hvorfor det er et problem for så mange. Men det er kanskje fordi vi lever i krenkelsens tid 😅 Altså, joda, det er et spekter. Men når man er så langt i den ene retningen at man ikke fungerer i samfunnet, da bør man kanskje innse at det ikke er samfunnet det er noe feil med. Var ikke meningen å ta hardt i, klarer ikke helt forklare hva jeg tenkte. Men bismak ble å ta seg nær av. Beklager det. Men NT er ihvertfall ikke ment som noe negativt, kun for å skille autist fra normal. 

[laban]

1 time siden, Trine skrev:

Ble ikke dette egentlig en skikkelig avsporing? Det handlet egentlig ikke om å finne likesinnede, og egentlig ikke om hvor man finner de særeste menneskene, selv om jeg fortsatt mener at man finner de i dyremiljøer. Jeg tror ikke hundemiljøet har mindre aksept for mennesker med begrensninger. Poenget var egentlig bare at folk ikke ser annerledes på meg selv om jeg sier jeg har asperger og adhd.

Mulig det ble en avsporing, men det er naturlig og "lovlig". 

Jeg er enig med deg i at det blir litt annerledes i grupper der man konkurrerer på individnivå. Men jeg tror fortsatt at det er stor aksept i miljøer med én felles interesse, for folk som absolutt ikke er lik en selv / "alle andre", på de områdene som ikke har med denne hovedinteressen å gjøre. 

Endret 18. september 2020 av laban

[påskelilje]

@Trine En kan jo snakke i evigheter om kormusikk 😊 Går aldri tom for tanker, inspirasjon,  nye øvelser, rytme og teknikker 😄😄😄

Jeg gleder meg til hver tirsdag, og kunne gjerne hatt øvelse to ganger i uka for å synge og dele sanginteressen med de andre i koret.

Jeg har to venninner i koret. Hun ene har jeg kjent i over 20 år,  hun andre ble jeg kjent med for 2 år siden, i koret. Disse treffer jeg altså også utenom korsammenheng