Hvorfor har så mange kvinner med asperger barn?

[AnonymBruker]

Syntes det er rart. Hvordan orker de det? Er kvinner med asperger mye mer velfungerende enn menn?

Anonymkode: c5801...6f6

[AnonymBruker]

Det er nok lettere å få partner som kvinne enn mann med asperger. Vil jeg tro. Kvinner er ofte mer overfladiske i sitt partnervalg enn menn.

Anonymkode: ce507...11d

[Glitter]

Kvinner med Asperger klarer jevnt over i større grad å lære seg å kompensere for plagene AS gir. Jeg klarte i noen år å være velfungerende mor. Har ikke klart det siste 4 år da jeg tåler veldig dårlig å bo alene uten annen voksenperson og det pluss ting jeg har blitt utsatt for gjorde meg veldig syk og jeg sitter ennå fast i gjørma. Ser for meg at hadde det ikke vært for den diagnosen så hadde jeg i større grad vært i stand til å komme meg på beina og ut av et skikkelig destruktivt mønster. Jeg sitter fast i et vant, men dårlig mønster. Har veldig vanskelig for å etablere nye og mer hensiktsmessige strategier og vaner. Er veldig fastlåst. Behandlerene mine sliter også med å finne rett behandling og rett vei å gå fordi symptomene mine totalt sett gjør det hele veldig komplekst. Så jeg er veldig usikker på om jeg noen gang vil kunne bli den moren jeg var før igjen. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Glitter skrev:

Kvinner med Asperger klarer jevnt over i større grad å lære seg å kompensere for plagene AS gir. Jeg klarte i noen år å være velfungerende mor. Har ikke klart det siste 4 år da jeg tåler veldig dårlig å bo alene uten annen voksenperson og det pluss ting jeg har blitt utsatt for gjorde meg veldig syk og jeg sitter ennå fast i gjørma. Ser for meg at hadde det ikke vært for den diagnosen så hadde jeg i større grad vært i stand til å komme meg på beina og ut av et skikkelig destruktivt mønster. Jeg sitter fast i et vant, men dårlig mønster. Har veldig vanskelig for å etablere nye og mer hensiktsmessige strategier og vaner. Er veldig fastlåst. Behandlerene mine sliter også med å finne rett behandling og rett vei å gå fordi symptomene mine totalt sett gjør det hele veldig komplekst. Så jeg er veldig usikker på om jeg noen gang vil kunne bli den moren jeg var før igjen. 

Er du sikker på at det er Asperger som forårsaker vanskene dine? Hva med eupf?

Anonymkode: 20da7...c7c

[UtakknemligDiva]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok lettere å få partner som kvinne enn mann med asperger. Vil jeg tro. Kvinner er ofte mer overfladiske i sitt partnervalg enn menn.

Anonymkode: ce507...11d

Hva?????  Grunnen til at det er lettere å være kvinne er at menn går mer etter utseende enn menn! Sier ikke at alle menn gjør det , men det er i større grad slik blandt menn

[Glitter]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er du sikker på at det er Asperger som forårsaker vanskene dine? Hva med eupf?

Anonymkode: 20da7...c7c

Det er en kombinasjon. Det er helt klart EUPF, tilbakevendende depressiv lidelse og rusavhengighet som er mine største problemer og demoner, men AS er med på å forverre det hele. Jeg er jo mer sårbar for å utvikle diverse psykiske lidelser når jeg har AS i bunn, og jeg tror denne hemningen gjør det ekstra vanskelig å få til en varig positiv endring. Det er jo en kjent sak at man kan være ganske fastlåst og rigid når man har den diagnosen. Jeg har også veldig snevre interesser så det er skikkelig vanskelig å finne ting som gir meg mening i hverdagen. Som igjen gir mer plass til det destruktive. Er det jeg mener med at min fungering er relativt kompleks. For jeg har så mange ulike symptomer og lidelser så det er rett og slett vanskelig å behandle meg, og jeg har vanskelig for å klare å bryte ut og endre mitt negative mønster. Det er behandler sine ord altså. At jeg er et "komplekst tilfelle". Svært ødeleggende er det i hvert fall. Jeg har kommet til et punkt nå hvor jeg føler meg både mot- og maktesløs. Og det er en farlig tilstand å være i for meg. 

[UtakknemligDiva]

11 minutter siden, Glitter skrev:

Kvinner med Asperger klarer jevnt over i større grad å lære seg å kompensere for plagene AS gir. Jeg klarte i noen år å være velfungerende mor. Har ikke klart det siste 4 år da jeg tåler veldig dårlig å bo alene uten annen voksenperson og det pluss ting jeg har blitt utsatt for gjorde meg veldig syk og jeg sitter ennå fast i gjørma. Ser for meg at hadde det ikke vært for den diagnosen så hadde jeg i større grad vært i stand til å komme meg på beina og ut av et skikkelig destruktivt mønster. Jeg sitter fast i et vant, men dårlig mønster. Har veldig vanskelig for å etablere nye og mer hensiktsmessige strategier og vaner. Er veldig fastlåst. Behandlerene mine sliter også med å finne rett behandling og rett vei å gå fordi symptomene mine totalt sett gjør det hele veldig komplekst. Så jeg er veldig usikker på om jeg noen gang vil kunne bli den moren jeg var før igjen. 

Jeg har As og vil ikke ha barn. Men om det er arvet er det fra pappa, hele hans slekt er preget av mye drama/tull/utfordringer. Morslekten min har alle vært i arbeid hele tiden, ingen rus, alle har barn og hatt stabile hjem. Ikke vært særlig urealistiske heller. Jeg har hatt trang til forandringer og flytting. Først skulle jeg flytte til en annen norsk by, så flyttet jeg dit på videregående. Så opplevde jeg samme dritten der som i hjembygda (utestenging osv). Så ble drømmen Oslo. Så kom jeg til Oslo. Så satset jeg på utlandet. Trivdes mye bedre med det. Nå er jeg bare sur fordi jeg må være i Norge. 
Mine behandlere sliter også med å finne riktig beh. Fikk ADD i tillegg som jeg fikk medisin mot. Nå bruker jeg Aduvanz og Wellbutrin. Får se om det virker. Men jeg får nytt tankekjør hele tiden, for jeg er redd for at ingenting biter på Asperger. Kanskje alt virker annerledes på meg? 
 

[UtakknemligDiva]

1 minutt siden, Glitter skrev:

Det er en kombinasjon. Det er helt klart EUPF, tilbakevendende depressiv lidelse og rusavhengighet som er mine største problemer og demoner, men AS er med på å forverre det hele. Jeg er jo mer sårbar for å utvikle diverse psykiske lidelser når jeg har AS i bunn, og jeg tror denne hemningen gjør det ekstra vanskelig å få til en varig positiv endring. Det er jo en kjent sak at man kan være ganske fastlåst og rigid når man har den diagnosen. Jeg har også veldig snevre interesser så det er skikkelig vanskelig å finne ting som gir meg mening i hverdagen. Som igjen gir mer plass til det destruktive. Er det jeg mener med at min fungering er relativt kompleks. For jeg har så mange ulike symptomer og lidelser så det er rett og slett vanskelig å behandle meg, og jeg har vanskelig for å klare å bryte ut og endre mitt negative mønster. Det er behandler sine ord altså. At jeg er et "komplekst tilfelle". Svært ødeleggende er det i hvert fall. Jeg har kommet til et punkt nå hvor jeg føler meg både mot- og maktesløs. Og det er en farlig tilstand å være i for meg. 

Er du noen ganger irritert på aspergerhjernen? Det er jeg! For jeg føler den er grunnen til alle problemer. Sånn lav kvalitets hjerne. Som ikke klarer noen ting. Merkelig nok har vi lett for å interesse oss bare for sære nerdeting også 😕 som ikke fenger andre.

[Glitter]

1 minutt siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg har As og vil ikke ha barn. Men om det er arvet er det fra pappa, hele hans slekt er preget av mye drama/tull/utfordringer. Morslekten min har alle vært i arbeid hele tiden, ingen rus, alle har barn og hatt stabile hjem. Ikke vært særlig urealistiske heller. Jeg har hatt trang til forandringer og flytting. Først skulle jeg flytte til en annen norsk by, så flyttet jeg dit på videregående. Så opplevde jeg samme dritten der som i hjembygda (utestenging osv). Så ble drømmen Oslo. Så kom jeg til Oslo. Så satset jeg på utlandet. Trivdes mye bedre med det. Nå er jeg bare sur fordi jeg må være i Norge. 
Mine behandlere sliter også med å finne riktig beh. Fikk ADD i tillegg som jeg fikk medisin mot. Nå bruker jeg Aduvanz og Wellbutrin. Får se om det virker. Men jeg får nytt tankekjør hele tiden, for jeg er redd for at ingenting biter på Asperger. Kanskje alt virker annerledes på meg? 
 

Jeg tror kanskje dette med å slite å finne sin plass eller tilhørighet er en utfordring for mange med AS. Det er det for meg også. 

Det er vel ikke så lenge siden du fikk diagnosen hvis jeg ikke husker feil, så forhåpentligvis vil du med tiden kunne finne noe som fungerer for deg. Men diagnosen kan jo ikke medisineres vekk. Det kan derimot enkelte tilleggsdiagnoser i kombinasjon med rett behandling. Og det er jo positivt. 

[Glitter]

1 minutt siden, 90tallsbarn skrev:

Er du noen ganger irritert på aspergerhjernen? Det er jeg! For jeg føler den er grunnen til alle problemer. Sånn lav kvalitets hjerne. Som ikke klarer noen ting. Merkelig nok har vi lett for å interesse oss bare for sære nerdeting også 😕 som ikke fenger andre.

Hehe ja jeg er ofte irritert på hjernen min. Men om det er trekkene fra AS eller fra andre lidelser har jeg ikke tenkt så mye over. Er vel totalen jeg blir irritert på. 

[UtakknemligDiva]

1 minutt siden, Glitter skrev:

Jeg tror kanskje dette med å slite å finne sin plass eller tilhørighet er en utfordring for mange med AS. Det er det for meg også. 

Det er vel ikke så lenge siden du fikk diagnosen hvis jeg ikke husker feil, så forhåpentligvis vil du med tiden kunne finne noe som fungerer for deg. Men diagnosen kan jo ikke medisineres vekk. Det kan derimot enkelte tilleggsdiagnoser i kombinasjon med rett behandling. Og det er jo positivt. 

Jeg er bare redd for at den alltid vil innhente meg! Kanskje kan medisiner fungere en liten periode. Men så går alt tilbake til det gamle. Det er det jeg alltid er redd. Jeg føler også dette er årsaken til at jeg har slitt med karrierene mine. Jeg går fint sammen med folk første stundene hele tiden, men så blir det liksom mer sånn «det er noe med deg men vi klarer ikke sett fingeren på det». De sier det ikke slik, men jeg hører det mellom linjene. Slik har det vært HELE LIVET. Så ble det slik i karrierene også. Jeg føler også mye på at jeg har måttet ta rester fordi «vi med Asperger fungerer jo ikke så da får vi ta det som er ledig som ikke de oppegående vil ha». 

Jeg innhentes stadig av tanken at jeg kunne vært «noe bedre». Jeg hadde ikke vært her nå om jeg ikke hadde Asperger. Jeg har alltid innerst inne følt hva jeg skulle i livet, og stresset aldri mot det fordi jeg tenkte det ville skje når tiden var inne. Og det gjorde det. Kjentes som livet bare ordnet seg. Men dette skulle visst bli veien mot mer depresjon og misslykket følelse. Ble et økonomisk tap i stedet for økonomisk vinning. Selvfølgelig måtte dette skje meg med Asperger liksom... 

De andre jeg har truffet på min vei finner alltid andre ting å gjøre om ting ikke går som dem vil. Mens mange klarer det jeg vil og bare stiger i gradene. Mens jeg måtte avslutte og heller leve det kjipe livet. Få utredning. 

[UtakknemligDiva]

5 minutter siden, Glitter skrev:

Hehe ja jeg er ofte irritert på hjernen min. Men om det er trekkene fra AS eller fra andre lidelser har jeg ikke tenkt så mye over. Er vel totalen jeg blir irritert på. 

Men legen min sa at Asperger hjernen ser normal ut. Så hvor er feilen? Jeg har lest noe om at hvis vi ser for oss noen ledninger så er de knekt, skadet eller dugger. Synes det er så helsikkes irriterende at de ikke bare kan fikse seg. 

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Syntes det er rart. Hvordan orker de det? Er kvinner med asperger mye mer velfungerende enn menn?

Anonymkode: c5801...6f6

Jeg har problemer med å forstå dette spørsmålet.  Hvorfor får kvinner barn?  Kvinner med asperger er ikke alle like og har ikke like hjerner.  De har ikke standardisert følelsesliv for asperger.  

Hvis ikke kvinner får barn så stopper menneskeheten.

Anonymkode: ea0e7...2de

[Glitter]

7 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg er bare redd for at den alltid vil innhente meg! Kanskje kan medisiner fungere en liten periode. Men så går alt tilbake til det gamle. Det er det jeg alltid er redd. Jeg føler også dette er årsaken til at jeg har slitt med karrierene mine. Jeg går fint sammen med folk første stundene hele tiden, men så blir det liksom mer sånn «det er noe med deg men vi klarer ikke sett fingeren på det». De sier det ikke slik, men jeg hører det mellom linjene. Slik har det vært HELE LIVET. Så ble det slik i karrierene også. Jeg føler også mye på at jeg har måttet ta rester fordi «vi med Asperger fungerer jo ikke så da får vi ta det som er ledig som ikke de oppegående vil ha». 

Jeg innhentes stadig av tanken at jeg kunne vært «noe bedre». Jeg hadde ikke vært her nå om jeg ikke hadde Asperger. Jeg har alltid innerst inne følt hva jeg skulle i livet, og stresset aldri mot det fordi jeg tenkte det ville skje når tiden var inne. Og det gjorde det. Kjentes som livet bare ordnet seg. Men dette skulle visst bli veien mot mer depresjon og misslykket følelse. Ble et økonomisk tap i stedet for økonomisk vinning. Selvfølgelig måtte dette skje meg med Asperger liksom... 

De andre jeg har truffet på min vei finner alltid andre ting å gjøre om ting ikke går som dem vil. Mens mange klarer det jeg vil og bare stiger i gradene. Mens jeg måtte avslutte og heller leve det kjipe livet. Få utredning. 

 

6 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Men legen min sa at Asperger hjernen ser normal ut. Så hvor er feilen? Jeg har lest noe om at hvis vi ser for oss noen ledninger så er de knekt, skadet eller dugger. Synes det er så helsikkes irriterende at de ikke bare kan fikse seg. 

 

Det er veldig tunge tanker du har, og jeg kan kjenne meg igjen i noe av det. Men husk at ikke alle disse tankene dine er rasjonelle og riktig. Du er deprimert og tankemønsteret ditt er nok preget av dette. Derfor er det jo så bra at du nå går i behandling. Jeg har tro på deg.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har problemer med å forstå dette spørsmålet.  Hvorfor får kvinner barn?  Kvinner med asperger er ikke alle like og har ikke like hjerner.  De har ikke standardisert følelsesliv for asperger.  

Hvis ikke kvinner får barn så stopper menneskeheten.

Anonymkode: ea0e7...2de

Det er unødvendig å spille dum.

Anonymkode: c5801...6f6

[UtakknemligDiva]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har problemer med å forstå dette spørsmålet.  Hvorfor får kvinner barn?  Kvinner med asperger er ikke alle like og har ikke like hjerner.  De har ikke standardisert følelsesliv for asperger.  

Hvis ikke kvinner får barn så stopper menneskeheten.

Anonymkode: ea0e7...2de

Den kan like gjerne stoppe om vi bare skal føle feilene individer

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er unødvendig å spille dum.

Anonymkode: c5801...6f6

Jeg prøver ikke å spille dum, men å si at det er rart at kvinner med asperger får barn er lite gjennomtenkt.

Anonymkode: ea0e7...2de

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg prøver ikke å spille dum, men å si at det er rart at kvinner med asperger får barn er lite gjennomtenkt.

Anonymkode: ea0e7...2de

Da er du dum da. 

Anonymkode: c5801...6f6

[AnonymBruker]

4 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Den kan like gjerne stoppe om vi bare skal føle feilene individer

Antar at det skal stå føde og ikke føle.

Kvinner med asperger føder ikke barn med asperger.  Ikke mer enn døve kvinner føder døve barn.

Så er ikke personer med asperger eller hørselstap feilende individer, men like praktfulle som alle andre.

Håper du får hjelp mot de dystre tankene dine.

Anonymkode: ea0e7...2de

[UtakknemligDiva]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Antar at det skal stå føde og ikke føle.

Kvinner med asperger føder ikke barn med asperger.  Ikke mer enn døve kvinner føder døve barn.

Så er ikke personer med asperger eller hørselstap feilende individer, men like praktfulle som alle andre.

Håper du får hjelp mot de dystre tankene dine.

Anonymkode: ea0e7...2de

Hjelp er oppskrytt. Jeg får hjelp ja. Men det er jo jeg selv som må forandre tankene, og inne i kjernen vet jeg at jeg lyver. Jeg er overbevist om at det er aspergersen som ødelegger.
Noen ganger føler jeg at hjelpen går ut på å forandre hva jeg ønsker med livet, fordi "med asperger er kanskje ikke dette realistisk for deg". 
Men jeg vingler veldig på alt dette.. i det ene øyeblikket bryr jeg meg ikke om diagnosen, og synes heller det er samfunnet som på dø og liv må sette en merkelapp på alle fordi de ikke passer inn i den snevre firkanten. Men andre ganger tror jeg at jeg er annerledes og rar uansett hva jeg gjør...