Hva ville dere gjort i min situasjon nå? Til dere som liker å gi råd!

[UtakknemligDiva]

På aap, må planlegge et liv i Norge grunnet Covid. Skal jeg bli boende hos mamma i gokk, kanskje bli tvunget sv nav å ut i jobb på dette gjennomsiktige stedet? Eller flytte til Oslo og få selvstendighet? 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

På aap, må planlegge et liv i Norge grunnet Covid. Skal jeg bli boende hos mamma i gokk, kanskje bli tvunget sv nav å ut i jobb på dette gjennomsiktige stedet? Eller flytte til Oslo og få selvstendighet? 

Høres ut som du blir lykkeligere av å flytte fra Gokk.

Anonymkode: 9b977...8b6

[UtakknemligDiva]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som du blir lykkeligere av å flytte fra Gokk.

Anonymkode: 9b977...8b6

Nja.. det blir trangere å bo i Oslo. Men jeg lærer vel mer ansvar. Kjenner jeg blir nesten psykisk av å kun omgås mamma. Alt for trygt på en måte... 

[Glitter]

Slik jeg oppfatter deg så tror jeg at du vil ha godt av å flytte. Få nye impulser og slikt. Tror kanskje det kan hjelpe deg ut av det destruktive tanke- mønsteret?

[Worrisome Plenty]

Hva har Oslo å tilby deg, dersom du har problem  med det sosiale? Har du bekjente her som du kan være sammen med? Uten jobb og uten noe nettverk ser jeg ikke poenget med å flytte. En mamma er en fin ting å ha i nærheten.

[Nicklusheletida]

I Oslo trenger man ståpå-vilje for å skaffe seg jobb. Her er mange som søker de samme jobbene og man kan lett drukne i mengden. Bedre blir det nok ikke fremover heller på en god stund. Du kan lett drukne i mengden i Nav-systemet også.

Worrisome Plenty er også inne på noe. Jeg vet ikke om Oslo er rette stedet for en autist. Jeg er skeptisk og redd du kan føle deg ensom.

Men landbruket trenger ungdommer fremover. Her er det muligheter . Selv plukket jeg og venninninne mine jordbær som ung. Dette var før det ble vanlig med polakker og jeg synes det var en fantastisk fin sommerjobb. Sosialt var det også. Nå trenger landbruket norske ungdommer igjen. Hvis du sliter med å få deg jobb, ville jeg absolutt begynt å se etter muligheter her, bare for å komme i gang med noe og føle at du er til nytte.

Det  å føle at man ikke er til nytte for noe, tror jeg må være den verste følelsen som finnes og gå på psyken løs.

 

[UtakknemligDiva]

9 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

I Oslo trenger man ståpå-vilje for å skaffe seg jobb. Her er mange som søker de samme jobbene og man kan lett drukne i mengden. Bedre blir det nok ikke fremover heller på en god stund. Du kan lett drukne i mengden i Nav-systemet også.

Worrisome Plenty er også inne på noe. Jeg vet ikke om Oslo er rette stedet for en autist. Jeg er skeptisk og redd du kan føle deg ensom.

Men landbruket trenger ungdommer fremover. Her er det muligheter . Selv plukket jeg og venninninne mine jordbær som ung. Dette var før det ble vanlig med polakker og jeg synes det var en fantastisk fin sommerjobb. Sosialt var det også. Nå trenger landbruket norske ungdommer igjen. Hvis du sliter med å få deg jobb, ville jeg absolutt begynt å se etter muligheter her, bare for å komme i gang med noe og føle at du er til nytte.

Det  å føle at man ikke er til nytte for noe, tror jeg må være den verste følelsen som finnes og gå på psyken løs.

 

Selvfølgelig kan jeg bare gå mot det jeg ikke vil. Jeg har alltid vært redd for å havne på landbruk, eller noe med gård. Men jeg er oppvokst på gårdssted så jeg tiltrekker meg vel det jeg er født med. 

Men ja, det virker ikke helt som jeg noen gang vil klare det sosiale. Men det er liksom eneste ønsket. Men jeg ble vel ikke født for å være lykkelig.. jeg har vært lykkelig, men det er aspergersen som ødelegger alt. 
Nå føler jeg liksom bare at jeg venter på å dø igjen. Mamma måtte så absolutt få meg liksom.. men det var en bortkastet fødsel. 
 

Autistfaenskap. Jeg klarer ikke verdsette noe ved hjernen min. Og hvordan skal jeg noen gang finne lykke ved å være vitne til drømmene mine? 

[AnonymBruker]

Du ber alltid om råd, men tar aldri imot rådene du får. Du avfeier alt med den "håpløse" diagnosen din. Kanskje du bare må begynne der. Høre på andre uten å motsi hvert eneste ord. La det synke litt inn. Mange har sikkert gode råd til deg, men gidder ikke å gi det mer. Som å snakke til veggen. Får mer igjen for det.

Anonymkode: 0c255...1d0

[laban]

Hva med et kompromiss: Vekk fra bygda, men til en annen (nærmere?) by som ikke har så høye boligpriser og høy risiko for å "drukne" i systemene (NAV, jobbsøking...) som Oslo?

[AnonymBruker]

37 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

I Oslo trenger man ståpå-vilje for å skaffe seg jobb. Her er mange som søker de samme jobbene og man kan lett drukne i mengden. Bedre blir det nok ikke fremover heller på en god stund. Du kan lett drukne i mengden i Nav-systemet også.

Worrisome Plenty er også inne på noe. Jeg vet ikke om Oslo er rette stedet for en autist. Jeg er skeptisk og redd du kan føle deg ensom.

Men landbruket trenger ungdommer fremover. Her er det muligheter . Selv plukket jeg og venninninne mine jordbær som ung. Dette var før det ble vanlig med polakker og jeg synes det var en fantastisk fin sommerjobb. Sosialt var det også. Nå trenger landbruket norske ungdommer igjen. Hvis du sliter med å få deg jobb, ville jeg absolutt begynt å se etter muligheter her, bare for å komme i gang med noe og føle at du er til nytte.

Det  å føle at man ikke er til nytte for noe, tror jeg må være den verste følelsen som finnes og gå på psyken løs.

 

I fagmiljøer snakkes det ikke om autister.  Ingen er diagnosen sin.  Har du noen vitenskapelige uttalelser om disse antakelsene dine om forskjell på by og land ift. autisme.  De har sine personligheter i tillegg til autistiske trekk.

Anonymkode: 98212...e3a

[Nicklusheletida]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

I fagmiljøer snakkes det ikke om autister.  Ingen er diagnosen sin.  Har du noen vitenskapelige uttalelser om disse antakelsene dine om forskjell på by og land ift. autisme.  De har sine personligheter i tillegg til autistiske trekk.

Anonymkode: 98212...e3a

Nei din kverulant, her trenger man ingen viteskapelige uttalelser for å kunne få lov til å svare at man er skeptisk.

Spørsmålet er:  Hva ville du ha gjort i min situasjon ? Det har jeg svart på. Liker du ikke svaret mitt, så det bare for deg å gi et råd du mener er bedre.  Verre er det ikke.

[UtakknemligDiva]

4 minutter siden, laban skrev:

Hva med et kompromiss: Vekk fra bygda, men til en annen (nærmere?) by som ikke har så høye boligpriser og høy risiko for å "drukne" i systemene (NAV, jobbsøking...) som Oslo?

Jeg vil ikke til Trondheim for der bor så mange fra fortiden. Jeg ser heller ingen annen by. Er jo helt rævva at mamma måtte velge akkurat dette stedet som hjemsted. Men jaja. 
 

Jeg kjenner ingen på hjemstedet, flaut, siden jeg vokste opp der. Og alle ser jo at jeg ikke gjør noe. Jeg er liksom tilbake til samme gamle kjipe liga. 
Kjenner NOEN i Oslo. Men han jeg kjente der bor i en annen by og studerer. Vi har vært gode venner lenge. Men han fikk seg dame og er veldig etter boka.

[UtakknemligDiva]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du ber alltid om råd, men tar aldri imot rådene du får. Du avfeier alt med den "håpløse" diagnosen din. Kanskje du bare må begynne der. Høre på andre uten å motsi hvert eneste ord. La det synke litt inn. Mange har sikkert gode råd til deg, men gidder ikke å gi det mer. Som å snakke til veggen. Får mer igjen for det.

Anonymkode: 0c255...1d0

Men de foreslår å begynne å jobbe på gård. De andre jentene jeg vil være som studerer. Men jeg vet ikke hvor noe givende ved livet er jeg altså! Jeg føler ikke tilhørighet noe sted. 

[laban]

1 minutt siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg vil ikke til Trondheim for der bor så mange fra fortiden. Jeg ser heller ingen annen by.

Det er ganske mange byer mellom Trondheim og Oslo?

Du har skrevet at du lett får følelsen av å være i veien - i Oslo er det lett å drukne i mengden selv om man aldri har tenkt i de baner.

[Nicklusheletida]

5 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg vil ikke til Trondheim for der bor så mange fra fortiden. Jeg ser heller ingen annen by. Er jo helt rævva at mamma måtte velge akkurat dette stedet som hjemsted. Men jaja. 
 

Jeg kjenner ingen på hjemstedet, flaut, siden jeg vokste opp der. Og alle ser jo at jeg ikke gjør noe. Jeg er liksom tilbake til samme gamle kjipe liga. 
Kjenner NOEN i Oslo. Men han jeg kjente der bor i en annen by og studerer. Vi har vært gode venner lenge. Men han fikk seg dame og er veldig etter boka.

Hvis du skal komme deg videre i livet er aller første bud og slutte skylde på mamma.

Du er voksen nå og mamma har tatt de valgene hun mente var best, men det er du som skal velge fremover. Andre kan kun gi råd, men er ikke ansvarlig for valgene dine.

At du nå sitter hjemme hos mamma og er misfornøyd er et valg du selv tar og har mulighet til å komme deg ut av hvis du vil. Jeg tror mammaen din ville blitt veldig glad hvis du ble mer selvstendig.

[UtakknemligDiva]

6 minutter siden, laban skrev:

Det er ganske mange byer mellom Trondheim og Oslo?

Du har skrevet at du lett får følelsen av å være i veien - i Oslo er det lett å drukne i mengden selv om man aldri har tenkt i de baner.

Men i andre byer kjenner jeg INGEN. Så det blir helt forferdelig. Dessuten får jeg aldri meldinger fra noen 😕 så stillheten kommer til å bli verre når jeg ikke har noen å komme hjem til

[UtakknemligDiva]

7 minutter siden, Nicklusheletida skrev:

Hvis du skal komme deg videre i livet er aller første bud og slutte skylde på mamma.

Du er voksen nå og mamma har tatt de valgene hun mente var best, men det er du som skal velge fremover. Andre kan kun gi råd, men er ikke ansvarlig for valgene dine.

At du nå sitter hjemme hos mamma og er misfornøyd er et valg du selv tar og har mulighet til å komme deg ut av hvis du vil. Jeg tror mammaen din ville blitt veldig glad hvis du ble mer selvstendig.

Men hvordan bli mer selvstendig? Da må vel flytting til? Er bare at jeg får sånn forbanna bunnfølelse. Nå begynner jeg å bli gammel i forhold til de andre på leiemarkedet. Mitt mål i livet var å ikke oppfylle de typiske Asperger vilkårene, men jeg gjør det på alle måter. Jeg satset på noe jeg følte var rikitg gjennom sjelen, og jeg møtte andre som var like men så ble dette så vanskelig for meg at jeg har måttet revurdere det. Men har søkt jobber med sterk depresjon. Jeg må liksom se på St de andre går videre, og jeg står på stedet vil og blr glemt av alle. 
Det er hardt å føle seg totalt ubetydelig. Den eneste som er i mitt liv er mamma, veldig kjedelig og hun skal dø en gang lenge før meg. Jeg har en bror, som jeg har gitt opp kontakten med.. eneste meningen hans med livet er å sitte på pcn. Om vi så ble naboer hadde han ikke merket det om jeg lå død i naboleilighet i 1 år. Jeg må alltid ta kontakt først, og er dritt lei. 

Den andre broren min er kjempe ung. Men helt etter boka. De n enda yngre søsteren møter alt med motivasjon. 
Hun har en rik far da, så hun kommer ikke til å havne på noe sånn drittarbeid som ingen vil ha. Det risikerer jeg, for jeg har en far som ikke bryr seg om at jeg eksisterer. Og så er det den angstfulle og økonomisk begrensa mora mi da. Slik går jo fort i arv. 
Jeg er ikke slik som mener at jeg ikke skal jobbe, men det begynner å bli jævla deprimerende å kun ta til takke med jobber som ungdommer tar. Mens andre på egen alder og til og med yngre går der og kjøper seg leilighet. 
 

Man får liksom ikke lyst å møte noen heller. For jeg skammer meg sånn over meg selv 

[laban]

6 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Men i andre byer kjenner jeg INGEN. Så det blir helt forferdelig.

Det er ikke særlig stor forskjell på å kjenne ingen kontra noen ganske få i Oslo, hvis du ikke bor i nærheten av dem eller på annen måte vanker i miljøet deres. Flytter du dit, bør du gjøre noe aktivt for å unngå å bli isolert. Jeg kjenner ikke Nav og hva slags tilbud du kan få der, men mye kan være redusert nå pga.koronatiltak.

 

[cilie]

30 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Men de foreslår å begynne å jobbe på gård. De andre jentene jeg vil være som studerer. Men jeg vet ikke hvor noe givende ved livet er jeg altså! Jeg føler ikke tilhørighet noe sted. 

I går snakket du om å studere. Har du tenkt mer på det? 

[UtakknemligDiva]

3 minutter siden, laban skrev:

Det er ikke særlig stor forskjell på å kjenne ingen kontra noen ganske få i Oslo, hvis du ikke bor i nærheten av dem eller på annen måte vanker i miljøet deres. Flytter du dit, bør du gjøre noe aktivt for å unngå å bli isolert. Jeg kjenner ikke Nav og hva slags tilbud du kan få der, men mye kan være redusert nå pga.koronatiltak.

 

Ja. Men hva er liksom alternativet? Selvmord er en ting, for jeg føler meg like forbanna ensom uansett hvor jeg er omtrent. Og ja, jeg vanker ikke i miljøet til noen og jeg er den absolutt eneste som tar kontakt. Bortsett fra en mann som er langt ut i 40-årene som er gift da.. (jeg er ikke intr og han bor langt unna) og han kompisen min med dame av og til. Ellers er det bare meg