Det er så vanskelig...Hva gjør dere i helga?

[Glitter]

Det er så vanskelig for tiden. Jeg vet knapt hvor  jeg skal gjøre av meg selv. Tvinger meg i aktivitet hver dag. Strikking, tur/joggetur, husarbeid osv. Samvær med ungene...Men inni meg er det så vondt hele tiden, og jeg har mange kamper inni meg. I dag måtte jeg ringe behandler for å "avsløre" hva jeg var på randen til å gjøre, fordi bare det å si det til henne hjelper meg til å klare å la det være. Fordi hvis jeg snakker med henne om det og likevel gjør det, så føler jeg meg ikke bra. Det er stort sett kun ytre faktorer som stopper meg når jeg har slike perioder. Alt av avtaler, eller eventuelt ansvar eller bare ønske om å vise at etter å ha snakket med behandler så klarte jeg å avstå. Det er ingenting INNI meg som stopper meg selv. Hvis det gir mening. Så jeg ringte henne og snakket med henne om det. Så nå må jeg bare holde meg. 

I morgen får jeg besøk da. Det er lenge siden sist jeg hadde besøk. Februar tror jeg det var. Sett bort fra ungene. 

Hvilke planer har dere andre på DOL? Finner dere glede i tingene dere gjør? Jeg finner null glede i ting. Alt jeg klarer om dagen er utelukkende motivert av å ikke la kroppen råtne ennå mer og for å unngå å gå ennå mer på veggen enn jeg allerede har gjort. Men glede? Nei, verken glede eller mening i det jeg gjør. 

[aa-k-j]

Glitter skrev (8 minutter siden):

Det er så vanskelig for tiden. Jeg vet knapt hvor  jeg skal gjøre av meg selv. Tvinger meg i aktivitet hver dag. Strikking, tur/joggetur, husarbeid osv. Samvær med ungene...Men inni meg er det så vondt hele tiden, og jeg har mange kamper inni meg. I dag måtte jeg ringe behandler for å "avsløre" hva jeg var på randen til å gjøre, fordi bare det å si det til henne hjelper meg til å klare å la det være. Fordi hvis jeg snakker med henne om det og likevel gjør det, så føler jeg meg ikke bra. Det er stort sett kun ytre faktorer som stopper meg når jeg har slike perioder. Alt av avtaler, eller eventuelt ansvar eller bare ønske om å vise at etter å ha snakket med behandler så klarte jeg å avstå. Det er ingenting INNI meg som stopper meg selv. Hvis det gir mening. Så jeg ringte henne og snakket med henne om det. Så nå må jeg bare holde meg. 

I morgen får jeg besøk da. Det er lenge siden sist jeg hadde besøk. Februar tror jeg det var. Sett bort fra ungene. 

Hvilke planer har dere andre på DOL? Finner dere glede i tingene dere gjør? Jeg finner null glede i ting. Alt jeg klarer om dagen er utelukkende motivert av å ikke la kroppen råtne ennå mer og for å unngå å gå ennå mer på veggen enn jeg allerede har gjort. Men glede? Nei, verken glede eller mening i det jeg gjør. 

Kjenner til det med lite glede og mening med ting og mat smaker lite godt, men tror jeg er i en depresjon nå. Begynte med husarbeid i 10 tida og ble ferdig nå i 18 tida. Skal liksom prøve å ta en dusj, men vet ikke om jeg orker. Jeg prøver å gå turer selv uten at det hjelper så mye på. 

[stjernestøv]

Glitter skrev (1 time siden):

Det er så vanskelig for tiden. Jeg vet knapt hvor  jeg skal gjøre av meg selv. Tvinger meg i aktivitet hver dag. Strikking, tur/joggetur, husarbeid osv. Samvær med ungene...Men inni meg er det så vondt hele tiden, og jeg har mange kamper inni meg. I dag måtte jeg ringe behandler for å "avsløre" hva jeg var på randen til å gjøre, fordi bare det å si det til henne hjelper meg til å klare å la det være. Fordi hvis jeg snakker med henne om det og likevel gjør det, så føler jeg meg ikke bra. Det er stort sett kun ytre faktorer som stopper meg når jeg har slike perioder. Alt av avtaler, eller eventuelt ansvar eller bare ønske om å vise at etter å ha snakket med behandler så klarte jeg å avstå. Det er ingenting INNI meg som stopper meg selv. Hvis det gir mening. Så jeg ringte henne og snakket med henne om det. Så nå må jeg bare holde meg. 

I morgen får jeg besøk da. Det er lenge siden sist jeg hadde besøk. Februar tror jeg det var. Sett bort fra ungene. 

Hvilke planer har dere andre på DOL? Finner dere glede i tingene dere gjør? Jeg finner null glede i ting. Alt jeg klarer om dagen er utelukkende motivert av å ikke la kroppen råtne ennå mer og for å unngå å gå ennå mer på veggen enn jeg allerede har gjort. Men glede? Nei, verken glede eller mening i det jeg gjør. 

Har du prøvd å se på serie/fil eller lese? Det kan være et fint avbrekk fra alt. 

[Gjest]

Så bra at du fikk snakket med behandler om det. Det hjelper noen ganger bare å få ting ut i lyset slik at trollet sprekker, uten at jeg helt vet om det kan overføres i din situasjon da. Fint at det hjelper i alle fall, og virker preventivt. Synes også at det er bra at du tvinger deg til å være i litt aktivitet hver dag. Det er ikke det letteste å få til når en er deppa, men tror det er viktig å holde fast ved rutiner selv om en er deppa. Fristelsen er jo noen ganger bare å legge seg ned og gi opp, men da blir man jo ikke noe bedre.. 

Har det litt vanskelig selv for tida, er vel smådeppa som jeg kaller det. Har ingen planer for helga, blir bare stille og rolig. Løse litt kryssord, sitte litt på verandaen i sola, gå en tur, og kanskje se en film eller to. Kan ringe og skravle litt med venninna mi også, så helga går nok fint. 

God helg, Glitter! 😘

[AnonymBruker]

Jeg tror at noe inni deg til slutt vil stoppe deg. Bare hold ut med de ytre faktorene, det bygger noe opp inni deg. Vi er stadig i forandring, selv om man ikke ser det.

Anonymkode: 8348f...ba2

[Glitter]

aa-k-j skrev (1 time siden):

Kjenner til det med lite glede og mening med ting og mat smaker lite godt, men tror jeg er i en depresjon nå. Begynte med husarbeid i 10 tida og ble ferdig nå i 18 tida. Skal liksom prøve å ta en dusj, men vet ikke om jeg orker. Jeg prøver å gå turer selv uten at det hjelper så mye på. 

Oi da har du virkelig stått på i dag! Skjønner du ikke orker dusj i tillegg da. Kapasiteten når man er deprimert blir jo lavere. 

stjernestøv skrev (1 time siden):

Har du prøvd å se på serie/fil eller lese? Det kan være et fint avbrekk fra alt. 

Ja, jeg ser på serie og TV, men er mellom serier nå og vet ikke hva jeg skal se på. Lese bok sliter jeg med da konsentrasjonen ikke er på topp. Jeg må jo finne på ting da. Strikker litt og sånt. Men må si det er sårt at alt dreier seg om hva jeg kan finne på av aktiviteter alene. For å få tiden til å gå. For å skyve unna smerten. Det er liksom det det handler om. Dag etter dag. Prøve å unngå å falle sånn tilbake at ungene må miste samvær med meg igjen. 

Anbru skrev (41 minutter siden):

Så bra at du fikk snakket med behandler om det. Det hjelper noen ganger bare å få ting ut i lyset slik at trollet sprekker, uten at jeg helt vet om det kan overføres i din situasjon da. Fint at det hjelper i alle fall, og virker preventivt. Synes også at det er bra at du tvinger deg til å være i litt aktivitet hver dag. Det er ikke det letteste å få til når en er deppa, men tror det er viktig å holde fast ved rutiner selv om en er deppa. Fristelsen er jo noen ganger bare å legge seg ned og gi opp, men da blir man jo ikke noe bedre.. 

Har det litt vanskelig selv for tida, er vel smådeppa som jeg kaller det. Har ingen planer for helga, blir bare stille og rolig. Løse litt kryssord, sitte litt på verandaen i sola, gå en tur, og kanskje se en film eller to. Kan ringe og skravle litt med venninna mi også, så helga går nok fint. 

God helg, Glitter! 😘

Ja, det hjelper å snakke med min behandler om det. Terskelen blir liksom så mye høyere. At hvis jeg først har ringt henne for å snakke om hva jeg plages med, med det mål om å klare å la det være, og så måtte krype til korset og si at jeg klarte det ikke. Ikke det at hun hadde blitt sint på meg, det hadde blitt en prat om hva som skjedde, hvorfor, hva kunne jeg gjort osv. Men jeg føler liksom jeg må vise at jeg drar nytte av telefonavtalen, for det gjør jeg jo. Og selv om det ikke forsvinner fordi jeg feiler her og der, så har jeg så lyst til å være flink. Alt jeg noen sinne har ønsket, er å være flink og å bli sett på som flink. Derav kraftig flink pike-syndrom. Fy F så hardt det har vært etter jeg gikk i motsatt ende av skalaen. Plutselig var jeg ikke flink til noe som helst lenger og samfunnet så meg ikke lenger som flink heller. 

Det kan jo bli en fin helg det da. Men klart, føler man seg ensom, men blir tvunget til å være alene for eksempel og kun kan prate i tlf så kan jo det være tøft. Håper du får en fin helg.

merida skrev (18 minutter siden):

Jeg hadde planer. Nå har jeg ingen. Alt er bare mørkt og triSt. Ønsker deg en god helg. Vi må bare prøve å komme oss gjennom det. 

Uff, så leit å høre at du også har det tøft. Takk. Håper det blir bedre for alle oss som sliter. 

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg tror at noe inni deg til slutt vil stoppe deg. Bare hold ut med de ytre faktorene, det bygger noe opp inni deg. Vi er stadig i forandring, selv om man ikke ser det.

Anonymkode: 8348f...ba2

Ja, jeg vet ikke. Det virker bare helt fremmed å gjøre noe som er bra for meg kun for meg. Jeg er skrudd sammen helt motsatt. Prøver å gjøre det som er bra for andre. Hva som egentlig er bra for egen del sliter jeg med å tenke på, og attpåtil kan jeg tenke på det motsatte. Type "hvordan kan Glitter sabotere for Glitter i dag?".

[Fru2020]

Så godt at du har en behandler som du kan ringe til. Har du noen du kan ringe til i løpet av helgen hvis ting ble gale?

Lurte også på hvor mye samvær du hatt med barna dine, det trenger du selvfølgelig ikke svare på, jeg er bare nysgjerrig.

Jeg har akkurat levert gutten min til besøkshjemmet hvor han skal være i helgen. Så skal han være hos sin far i en uke. Det vil si jeg er alene helt til neste søndag. Selv om det er slitsomt når han er her og jeg må kjempe meg gjennom det, så gir det også en form for glede og definitivt en god avledning. Så når han drar faller jeg litt sammen. Sitter her og venter på at Truxalen skal begynne å virke. Har tenkt at akutt ambulant team får være min backupplan denne helgen.

Om jeg får det til tenkte jeg å dra på kino for å se Den største forbrytelsen. Jeg pleide alltid å gå på kino alene før, så nå har jeg tenkt at det kan jeg jo begynne med de ukene jeg er alene.

 

[aa-k-j]

Glitter skrev (43 minutter siden):

Oi da har du virkelig stått på i dag! Skjønner du ikke orker dusj i tillegg da. Kapasiteten når man er deprimert blir jo lavere. 

Ja, jeg ser på serie og TV, men er mellom serier nå og vet ikke hva jeg skal se på. Lese bok sliter jeg med da konsentrasjonen ikke er på topp. Jeg må jo finne på ting da. Strikker litt og sånt. Men må si det er sårt at alt dreier seg om hva jeg kan finne på av aktiviteter alene. For å få tiden til å gå. For å skyve unna smerten. Det er liksom det det handler om. Dag etter dag. Prøve å unngå å falle sånn tilbake at ungene må miste samvær med meg igjen. 

Ja, det hjelper å snakke med min behandler om det. Terskelen blir liksom så mye høyere. At hvis jeg først har ringt henne for å snakke om hva jeg plages med, med det mål om å klare å la det være, og så måtte krype til korset og si at jeg klarte det ikke. Ikke det at hun hadde blitt sint på meg, det hadde blitt en prat om hva som skjedde, hvorfor, hva kunne jeg gjort osv. Men jeg føler liksom jeg må vise at jeg drar nytte av telefonavtalen, for det gjør jeg jo. Og selv om det ikke forsvinner fordi jeg feiler her og der, så har jeg så lyst til å være flink. Alt jeg noen sinne har ønsket, er å være flink og å bli sett på som flink. Derav kraftig flink pike-syndrom. Fy F så hardt det har vært etter jeg gikk i motsatt ende av skalaen. Plutselig var jeg ikke flink til noe som helst lenger og samfunnet så meg ikke lenger som flink heller. 

Det kan jo bli en fin helg det da. Men klart, føler man seg ensom, men blir tvunget til å være alene for eksempel og kun kan prate i tlf så kan jo det være tøft. Håper du får en fin helg.

Uff, så leit å høre at du også har det tøft. Takk. Håper det blir bedre for alle oss som sliter. 

Ja, jeg vet ikke. Det virker bare helt fremmed å gjøre noe som er bra for meg kun for meg. Jeg er skrudd sammen helt motsatt. Prøver å gjøre det som er bra for andre. Hva som egentlig er bra for egen del sliter jeg med å tenke på, og attpåtil kan jeg tenke på det motsatte. Type "hvordan kan Glitter sabotere for Glitter i dag?".

Jeg hadde knapt ork til å gjøre noe. Brukte så lang tid på lett husarbeid. Ja jeg pleier iallefall å synes det er lett, men ikke nå. Gikk en liten tur senere uten at det hjalp. Tv og puslespill hjelper heller ikke. 

Endret 9. april 2021 av aa-k-j

[Glitter]

Fru2020 skrev (4 minutter siden):

Så godt at du har en behandler som du kan ringe til. Har du noen du kan ringe til i løpet av helgen hvis ting ble gale?

Lurte også på hvor mye samvær du hatt med barna dine, det trenger du selvfølgelig ikke svare på, jeg er bare nysgjerrig.

Jeg har akkurat levert gutten min til besøkshjemmet hvor han skal være i helgen. Så skal han være hos sin far i en uke. Det vil si jeg er alene helt til neste søndag. Selv om det er slitsomt når han er her og jeg må kjempe meg gjennom det, så gir det også en form for glede og definitivt en god avledning. Så når han drar faller jeg litt sammen. Sitter her og venter på at Truxalen skal begynne å virke. Har tenkt at akutt ambulant team får være min backupplan denne helgen.

Om jeg får det til tenkte jeg å dra på kino for å se Den største forbrytelsen. Jeg pleide alltid å gå på kino alene før, så nå har jeg tenkt at det kan jeg jo begynne med de ukene jeg er alene.

 

Nei jeg har ingen å ringe. Bortsett fra mamma. Men det går ikke å snakke med henne om alt det destruktive. Hun svarer meg noen ganger helt feil. Som bare gjør det verre. Men kan snakke med henne om alt det andre, bare ikke hva den ene delen av meg vil ha meg til å gjøre og at nå er det bare et spørsmål om tid. Jeg prøver å utsette det hver eneste dag. I dag time for time. Men har klart meg så langt. Venter også på at Truxalen skal fungere. 

Jeg har ikke så mye samvær dessverre. Hver onsdag også skal overnatting starte opp igjen neste helg. Da én natt annen hver helg. Jeg har ikke kapasitet nok til å være god nok mamma over tid. Men kanskje jeg hadde klart mer enn jeg tror. Vet ikke, men har ikke vært stabil lenge nok til å kunne prøve ennå. Jeg tørr ikke risikere at jeg ikke klarer å skjerme de. 

Skjønner den med å falle sammen. Jeg og falt helt i stavene idet de var levert til far da de bodde hos meg. Samtidig som jeg gransket meg selv om min utilstrekkelighet pga min sykdom. 

Kino kan være fint ja! Her er den stengt, men kanskje jeg skal prøve det samme når det åpnee?

[Glitter]

aa-k-j skrev (3 minutter siden):

Jeg hadde knapt ork til å gjøre noe. Brukte så lang tid på lett husarbeid. Ja jeg pleier iallefall å synes det er lett, men ikke nå. Gikk en liten tur senere uten at det hjalp. Tv og puslespill hjelper heller ikke. 

Trist å høre. Men tenk, du klarte jo å gjøre ganske mye i dag da. Selv om det føles lite i forhold til vanlig. 

[Fru2020]

Glitter skrev (5 minutter siden):

Nei jeg har ingen å ringe. Bortsett fra mamma. Men det går ikke å snakke med henne om alt det destruktive. Hun svarer meg noen ganger helt feil. Som bare gjør det verre. Men kan snakke med henne om alt det andre, bare ikke hva den ene delen av meg vil ha meg til å gjøre og at nå er det bare et spørsmål om tid. Jeg prøver å utsette det hver eneste dag. I dag time for time. Men har klart meg så langt. Venter også på at Truxalen skal fungere. 

Jeg har ikke så mye samvær dessverre. Hver onsdag også skal overnatting starte opp igjen neste helg. Da én natt annen hver helg. Jeg har ikke kapasitet nok til å være god nok mamma over tid. Men kanskje jeg hadde klart mer enn jeg tror. Vet ikke, men har ikke vært stabil lenge nok til å kunne prøve ennå. Jeg tørr ikke risikere at jeg ikke klarer å skjerme de. 

Skjønner den med å falle sammen. Jeg og falt helt i stavene idet de var levert til far da de bodde hos meg. Samtidig som jeg gransket meg selv om min utilstrekkelighet pga min sykdom. 

Kino kan være fint ja! Her er den stengt, men kanskje jeg skal prøve det samme når det åpnee?

Har du muligheten til å ringe ambulant team? De ringer jeg når jeg får destruktive tanker. De fleste årene fikk de meg alltid innlagt, men nå har de litt mer is i magen så det går faktisk an å ringe.

Det første året jeg var syk så jeg sønnen min to timer i uken, så ble det to dager, nå har vi arbeidet oss opp til 4 og 6 dager annenhver gang. Det tar tid å bygge seg opp til å takle å være der hundre prosent for en annen enn det selv. Håper barna dine trives det de bor da.

 

[Glitter]

Fru2020 skrev (1 minutt siden):

Har du muligheten til å ringe ambulant team? De ringer jeg når jeg får destruktive tanker. De fleste årene fikk de meg alltid innlagt, men nå har de litt mer is i magen så det går faktisk an å ringe.

Det første året jeg var syk så jeg sønnen min to timer i uken, så ble det to dager, nå har vi arbeidet oss opp til 4 og 6 dager annenhver gang. Det tar tid å bygge seg opp til å takle å være der hundre prosent for en annen enn det selv. Håper barna dine trives det de bor da.

 

Nei ambulant akutteam ble lagt ned for et par år siden her. Jeg kan nok ringe avdelingen min på sykehuset, men da er jeg avhengig av at noen av de jeg klarer å snakke med er på jobb, og at de har tid, og at hvis om. Så det har jeg ikke gjort. Er jo ikke noe jeg kunne gjort ofte heller. Fordi det er jo egentlig ikke et slikt tilbud. Men vet noen gjør det. 

Ja, det krever nok tilvenning. Jeg bor dessverre slik til at de kan ikke dra til venner, ei har jeg lappen, så de er med meg hele tiden. Selv om de leker og spiller i tillegg til aktiv samspill med meg. Det klarer jeg ikke så lenge. Men for noen år siden lå jeg sammenkrøpet og observerte ungene eventuelt hadde de litt på fanget, 2-3 timer annen hver helg, når de var hos mamma. Så er jo blitt bedre. Men herlighet har mistet 4,5 år med de hvor de kunne bodd hos meg. Framtiden er så usikker fortsatt. Og jeg er så splittet opp/fragmentert at jeg sliter noe enormt med å tøyle de destruktive delene mine. For de er ikke meg. Det er noen andre som bor i hodet og som bestemmer. Mens jeg kjemper i mot hele tiden. Så gang på gang går jeg på trynet. Noen perioder verre eller bedre enn andre. Men pga det kan de per tiden ikke bo hos meg. 

[Fru2020]

Glitter skrev (12 minutter siden):

Nei ambulant akutteam ble lagt ned for et par år siden her. Jeg kan nok ringe avdelingen min på sykehuset, men da er jeg avhengig av at noen av de jeg klarer å snakke med er på jobb, og at de har tid, og at hvis om. Så det har jeg ikke gjort. Er jo ikke noe jeg kunne gjort ofte heller. Fordi det er jo egentlig ikke et slikt tilbud. Men vet noen gjør det. 

Ja, det krever nok tilvenning. Jeg bor dessverre slik til at de kan ikke dra til venner, ei har jeg lappen, så de er med meg hele tiden. Selv om de leker og spiller i tillegg til aktiv samspill med meg. Det klarer jeg ikke så lenge. Men for noen år siden lå jeg sammenkrøpet og observerte ungene eventuelt hadde de litt på fanget, 2-3 timer annen hver helg, når de var hos mamma. Så er jo blitt bedre. Men herlighet har mistet 4,5 år med de hvor de kunne bodd hos meg. Framtiden er så usikker fortsatt. Og jeg er så splittet opp/fragmentert at jeg sliter noe enormt med å tøyle de destruktive delene mine. For de er ikke meg. Det er noen andre som bor i hodet og som bestemmer. Mens jeg kjemper i mot hele tiden. Så gang på gang går jeg på trynet. Noen perioder verre eller bedre enn andre. Men pga det kan de per tiden ikke bo hos meg. 

Så synd at ambulant team et lagt ned. Det er jo et så godt tilbud. Kan du snakke med moren din bare for avledningens skyld?

Jeg synes også det er vanskelig å tenke på de årene jeg har gått glipp av med min sønn. 

Jeg kjenner meg igjen når du beskriver deg som fragmentert med noen inne i deg som styrer. Jeg kjenner det også sånn. Jeg vet jo at disse personene egentlig er meg, og har ikke stemmer i hodet, men innimellom føler jeg de tar over og bestemmer at jeg skal gjøre destruktive ting uten at det som er selve meg har noe å si. 

[Glitter]

Fru2020 skrev (10 minutter siden):

Så synd at ambulant team et lagt ned. Det er jo et så godt tilbud. Kan du snakke med moren din bare for avledningens skyld?

Jeg synes også det er vanskelig å tenke på de årene jeg har gått glipp av med min sønn. 

Jeg kjenner meg igjen når du beskriver deg som fragmentert med noen inne i deg som styrer. Jeg kjenner det også sånn. Jeg vet jo at disse personene egentlig er meg, og har ikke stemmer i hodet, men innimellom føler jeg de tar over og bestemmer at jeg skal gjøre destruktive ting uten at det som er selve meg har noe å si. 

Ja, det er jo synd. Er glad jeg har min behandler, men det er jo kun på dagtid og ikke på kveldstid og helg når jeg er mest sårbar. 

Huff ja, det er jo en sann sorg. Veldig fint å høre at du har han så mye nå. Men det koster deg nok mye. På både godt og vondt. Det sår jeg ikke tvil om.

Ja, jeg er så sliten av krangelen i hodet mitt. Når vi er enig (altså, inni meg tenker jeg "vi", "du" og "jeg") så går det jo greit, men ofte er vi ikke enig og ofte underkaster jeg meg for jeg klarer ikke si i mot eller jeg klarer ikke å ikke høre på hva de vil ha meg til. Jeg hører ikke stemmer utenfra hodet mitt, men føler ikke jeg kan kontrollere tankene mine på noe vis. Jeg er så liten og svak sett opp mot de to andre. Føler meg alltid dum når jeg skriver litt om dette. Er kun det siste året omtrent at jeg har begynt å være mer åpen om akkurat dette. Vet ikke hvordan samle meg til å være bare meg. Som aksepterer alle mine tanker og følelser. Framfor å fortsette å separere meg fra deler av selvet mitt, slik jeg har gjort så lenge jeg kan huske.

[Fru2020]

Glitter skrev (1 time siden):

Ja, det er jo synd. Er glad jeg har min behandler, men det er jo kun på dagtid og ikke på kveldstid og helg når jeg er mest sårbar. 

Huff ja, det er jo en sann sorg. Veldig fint å høre at du har han så mye nå. Men det koster deg nok mye. På både godt og vondt. Det sår jeg ikke tvil om.

Ja, jeg er så sliten av krangelen i hodet mitt. Når vi er enig (altså, inni meg tenker jeg "vi", "du" og "jeg") så går det jo greit, men ofte er vi ikke enig og ofte underkaster jeg meg for jeg klarer ikke si i mot eller jeg klarer ikke å ikke høre på hva de vil ha meg til. Jeg hører ikke stemmer utenfra hodet mitt, men føler ikke jeg kan kontrollere tankene mine på noe vis. Jeg er så liten og svak sett opp mot de to andre. Føler meg alltid dum når jeg skriver litt om dette. Er kun det siste året omtrent at jeg har begynt å være mer åpen om akkurat dette. Vet ikke hvordan samle meg til å være bare meg. Som aksepterer alle mine tanker og følelser. Framfor å fortsette å separere meg fra deler av selvet mitt, slik jeg har gjort så lenge jeg kan huske.

For meg så har det blitt lettere å akseptere hvordan ting er når jeg kan skylde det på noen "andre" Jeg har forøvrig gitt disse navn. Det var ikke jeg som tok de tablettene det var hun, det var ikke meg politiet hentet, det var hun. Akkurat nå har jeget kontrollen og det er godt. Det er fint å ha perioder innimellom hvor en ikke trenger å være redd for at en skal gjøre noe dumt.

Håper du klarer denne helgen og at du finner god avledning fra destruktive tanker. 

[Glitter]

Fru2020 skrev (7 minutter siden):

For meg så har det blitt lettere å akseptere hvordan ting er når jeg kan skylde det på noen "andre" Jeg har forøvrig gitt disse navn. Det var ikke jeg som tok de tablettene det var hun, det var ikke meg politiet hentet, det var hun. Akkurat nå har jeget kontrollen og det er godt. Det er fint å ha perioder innimellom hvor en ikke trenger å være redd for at en skal gjøre noe dumt.

Håper du klarer denne helgen og at du finner god avledning fra destruktive tanker. 

Ja, sånn tenker jeg også. Det er noen andre. Ikke lille, stille meg. Som aldri gjorde noe ut av seg. 

Takk. Håper jeg også. Føler jeg mister fotfestet litt nå, så håper jeg får sove etter hvert. Men må sove på lyset på. 

[Trine]

Det er ikke noen omplasseringssentre for hunder i nærheten der du bor? Kanskje du kunne gått tur med noen hunder, eller bare holdt dem litt med selskap, lekt litt med dem og kost med dem. Da kan du være så trist du bare vil. Selvfølgelig merker de det, men det gjør ikke noe. Du trenger ikke skjerme dem. Jeg tror kanskje det kunne gitt deg endel tilbake.

[Glitter]

Trine skrev (9 timer siden):

Det er ikke noen omplasseringssentre for hunder i nærheten der du bor? Kanskje du kunne gått tur med noen hunder, eller bare holdt dem litt med selskap, lekt litt med dem og kost med dem. Da kan du være så trist du bare vil. Selvfølgelig merker de det, men det gjør ikke noe. Du trenger ikke skjerme dem. Jeg tror kanskje det kunne gitt deg endel tilbake.

Det er dessverre ikke noe sånt her. Ellers skulle jeg gjort det. 

 

Skal for øvrig som en slags forberedelse til arbeidsutprøving kanskje snart begynne å dra til kirkens bymisjon sin englefabrikk og være der og lage engler og prate med de som er der (får se hvor mye prat det blir), bare for å venne meg litt til å ha en plass å dra et par dager i uka og være med folk. Det kan jo kanskje hjelpe på. Vet ikke jeg egentlig. Men får noe å gå til et par dager i uken. 

[AnonymBruker]

Jeg sliter også en del nå, men prøver så godt jeg kan å holde hodet over vannet og ikke gi etter for de selvdestruktive mestringsstrategiene jeg som oftest benytter. Kjenner meg igjen i det du skriver om at det ikke er noe indre som stopper en og det å ikke kjenne glede i noe. Jeg tenker å bruke helgen på å se serier på netflix og kanskje gå en liten tur bare for å tvinge tankene over på noe annet. Målet er å holde ut til mandag når jeg har samtale med behandler. 

Men så fint at du får besøk i dag, håper dere koser dere. 

Anonymkode: 1d67f...407

[Glitter]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg sliter også en del nå, men prøver så godt jeg kan å holde hodet over vannet og ikke gi etter for de selvdestruktive mestringsstrategiene jeg som oftest benytter. Kjenner meg igjen i det du skriver om at det ikke er noe indre som stopper en og det å ikke kjenne glede i noe. Jeg tenker å bruke helgen på å se serier på netflix og kanskje gå en liten tur bare for å tvinge tankene over på noe annet. Målet er å holde ut til mandag når jeg har samtale med behandler. 

Men så fint at du får besøk i dag, håper dere koser dere. 

Anonymkode: 1d67f...407

Ja noen ganger handler det omtrent bare om å holde ut. Da er det lett å falle inn i tanker som "hvorfor prøve å stå i mot når det ikke gir meg noe?" Men det blir vel i hvert fall ikke bedre av å fortsette å gi etter. 

Er lurt å komme seg ut ja. Både for å prøve å få litt pause der og da, men det å bli litt fysisk sliten kan holde litt av tankekjøret unna for en liten stund. 

Takk. Det blir Taco og film. Siden jeg endelig skulle få besøk så måtte jeg ta en opprydding, støvsuging og vasking av bad. Og dusje. Hehe. Så nå ser det fint ut her. 

Endret 10. april 2021 av Glitter