Uønsket

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Har det noen hensikt å endre adferd om man ikke er ønsket mer?

Anonymkode: 57943...732

Ja, relasjoner er i stadig endring og dersom du endrer det jeg forstår her som adferd verbalt, tror jeg det er mulig for deg å i hvert fall skape nye relasjoner. Om en relasjon kanskje er brutt, er det alltids håp for nye. Og det som en gang ser ut som ødelagte relasjoner, kan også repareres delvis eller helt - dersom begge ønsker å investere i det. Men det må gjøres nettopp gjennom å bruke tid på relasjonen med den du har tidligere hatt en vanskelig/ødelagt relasjon til.

Tenk, at noe vi bruker hver eneste dag mennesker oss i mellom, kan være så enkelt og så komplisert - noen ganger. Og at ett lite ord eller setning, som kanskje misforstås av den andre, kan føre så galt av sted... Og når følelser blandes inn i kommunikasjonen kompliseres det hele ytterligere. Jeg står nå (heldigvis) på utsiden og ser at min familie splittes grunnet noe arv og det er trist at deler av familien ikke ønsker å ha kontakt med hverandre.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (12 timer siden):

Ja, relasjoner er i stadig endring og dersom du endrer det jeg forstår her som adferd verbalt, tror jeg det er mulig for deg å i hvert fall skape nye relasjoner. Om en relasjon kanskje er brutt, er det alltids håp for nye. Og det som en gang ser ut som ødelagte relasjoner, kan også repareres delvis eller helt - dersom begge ønsker å investere i det. Men det må gjøres nettopp gjennom å bruke tid på relasjonen med den du har tidligere hatt en vanskelig/ødelagt relasjon til.

Tenk, at noe vi bruker hver eneste dag mennesker oss i mellom, kan være så enkelt og så komplisert - noen ganger. Og at ett lite ord eller setning, som kanskje misforstås av den andre, kan føre så galt av sted... Og når følelser blandes inn i kommunikasjonen kompliseres det hele ytterligere. Jeg står nå (heldigvis) på utsiden og ser at min familie splittes grunnet noe arv og det er trist at deler av familien ikke ønsker å ha kontakt med hverandre.

Jeg kommer aldri til å slippe noen inn på meg mer. Så vondt vil jeg ingen mer. Jeg kan ikke ha relasjoner til noen fordi jeg er som jeg er. Jeg er en grusom person som folk tar avstand fra om de blir kjent med meg, og det kan jeg ikke tillate. Selv om jeg endrer adferd er jeg den jeg er. Jeg er et monster. 

Anonymkode: 57943...732

[Eva Sofie]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg kommer aldri til å slippe noen inn på meg mer. Så vondt vil jeg ingen mer. Jeg kan ikke ha relasjoner til noen fordi jeg er som jeg er. Jeg er en grusom person som folk tar avstand fra om de blir kjent med meg, og det kan jeg ikke tillate. Selv om jeg endrer adferd er jeg den jeg er. Jeg er et monster. 

Anonymkode: 57943...732

Ja, det er et valg du tar. Da fratar du deg selv muligheten til å trene deg på sosiale relasjoner. Jeg har tatt denne sammenligningen andre steder på forumet: Om et fotballag taper en kamp, nytter det ikke å sperre seg inne og nekte å spille fotballkamp. si at "dette vil jeg ikke mer for dette får vi uansett ikke til - vi bare mislykkes og ødelegger for oss selv gang på gang". Slik er det også med relasjoner. Vi må øve oss opp igjen selv om det er tungt og vanskelig.

Etter et kraftig epilepsianfall, ble min ferdighet til å skrive på tastatur svært svekket og jeg skrev touch som en nybegynner igjen - jeg som hadde skrevet like raskt som jeg snakket omtrent. Det tok meg 6 år å komme opp på nivået der jeg var før anfallet - men jeg trente hver eneste dag og skrev kanskje mellom 4-8 sider i Word hver dag. Nervebanene mellom nervecellene måtte lære seg å gå opp veiene på nytt inntil det gikk automatisk. "Men det er annerledes" kan du tenke.

Hva da når anfallet også medførte at jeg fikk et dårligere muntlig språk? Jeg var ikke lenger i stand til å holde foredrag og debattinnlegg som før. Jeg hadde ikke hukommelse til det, fant ikke ordene, fikk blackout nå og da for hva vi snakket om eller mistet tråden i samtalen m.m. Dette har vært ekstremt pinlig de siste 9 årene og jeg har bristet ut i stille gråt på møter når alt går i stå for meg fremfor 60 personer når jeg skal holde innlegg, men jeg ser at først det siste halve året har det begynt å løsne så vidt takket være at jeg det siste året har brukt mye tid på å snakke, primært med min samboer, men også en del venner. På et møte om ca. to måneder, er planen at jeg skal lede et arrangement igjennom en dag, men som et "sikkerhetsnett" har jeg samboeren min som bacup, som kan trå til dersom han ser at jeg begynner å rote eller miste ord. Men det fine er at det sjer i mindre og mindre grad.

Det jeg skal frem til, er at du blir i hvert fall ikke bedre av å vende deg bort fra det vanskelige og si at "dette klarer jeg uansett ikke". En må gjøre som anbefalt mot angst, eksponere seg mot det en er redd for. Jo mer unna noe du holder deg, jo mer skremmende blir tanken på det... Om en lar være å kjøre bil, blir en en dårlig og usiker sjåfør fordi en har manglende trening.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (1 time siden):

Ja, det er et valg du tar. Da fratar du deg selv muligheten til å trene deg på sosiale relasjoner. Jeg har tatt denne sammenligningen andre steder på forumet: Om et fotballag taper en kamp, nytter det ikke å sperre seg inne og nekte å spille fotballkamp. si at "dette vil jeg ikke mer for dette får vi uansett ikke til - vi bare mislykkes og ødelegger for oss selv gang på gang". Slik er det også med relasjoner. Vi må øve oss opp igjen selv om det er tungt og vanskelig.

Etter et kraftig epilepsianfall, ble min ferdighet til å skrive på tastatur svært svekket og jeg skrev touch som en nybegynner igjen - jeg som hadde skrevet like raskt som jeg snakket omtrent. Det tok meg 6 år å komme opp på nivået der jeg var før anfallet - men jeg trente hver eneste dag og skrev kanskje mellom 4-8 sider i Word hver dag. Nervebanene mellom nervecellene måtte lære seg å gå opp veiene på nytt inntil det gikk automatisk. "Men det er annerledes" kan du tenke.

Hva da når anfallet også medførte at jeg fikk et dårligere muntlig språk? Jeg var ikke lenger i stand til å holde foredrag og debattinnlegg som før. Jeg hadde ikke hukommelse til det, fant ikke ordene, fikk blackout nå og da for hva vi snakket om eller mistet tråden i samtalen m.m. Dette har vært ekstremt pinlig de siste 9 årene og jeg har bristet ut i stille gråt på møter når alt går i stå for meg fremfor 60 personer når jeg skal holde innlegg, men jeg ser at først det siste halve året har det begynt å løsne så vidt takket være at jeg det siste året har brukt mye tid på å snakke, primært med min samboer, men også en del venner. På et møte om ca. to måneder, er planen at jeg skal lede et arrangement igjennom en dag, men som et "sikkerhetsnett" har jeg samboeren min som bacup, som kan trå til dersom han ser at jeg begynner å rote eller miste ord. Men det fine er at det sjer i mindre og mindre grad.

Det jeg skal frem til, er at du blir i hvert fall ikke bedre av å vende deg bort fra det vanskelige og si at "dette klarer jeg uansett ikke". En må gjøre som anbefalt mot angst, eksponere seg mot det en er redd for. Jo mer unna noe du holder deg, jo mer skremmende blir tanken på det... Om en lar være å kjøre bil, blir en en dårlig og usiker sjåfør fordi en har manglende trening.

Jeg er uønsket. Det skal jeg nå ta konsekvensene av. 

Anonymkode: 57943...732

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.4.2021 den 23.30):

Jeg skal sørge for at jeg aldri mer blir uønsket av noen. 

Anonymkode: 57943...732

mener du da at alle mennesker bør flytte ut på en isolert øy av frykt for å bli avvist og kjenne på følelsen av å være uønsket? 

Anonymkode: 00948...909

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

mener du da at alle mennesker bør flytte ut på en isolert øy av frykt for å bli avvist og kjenne på følelsen av å være uønsket? 

Anonymkode: 00948...909

Nei. Men jeg kommer ikke til å slippe noen inn på meg mer. Jeg blir bare «overfladisk». 

Anonymkode: 57943...732

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Nei. Men jeg kommer ikke til å slippe noen inn på meg mer. Jeg blir bare «overfladisk». 

Anonymkode: 57943...732

Det tror jeg kan bli veldig selvdestruktivt på sikt. Skjønner du tenker sånn, men tror ikke du gjør noe bra for deg selv ved å gjøre det slik.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Nei. Men jeg kommer ikke til å slippe noen inn på meg mer. Jeg blir bare «overfladisk». 

Anonymkode: 57943...732

det er det mest destruktive du kan gjøre. du skader deg selv ved å gjøre det, men værsegod, gjør det du vil. 

Anonymkode: 00948...909

[AnonymBruker]

Glitter skrev (1 minutt siden):

Det tror jeg kan bli veldig selvdestruktivt på sikt. Skjønner du tenker sånn, men tror ikke du gjør noe bra for deg selv ved å gjøre det slik.

Jeg har gjort det hele livet, så det går helt fint. Det er til det beste for alle. 

Anonymkode: 57943...732

[Glitter]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har gjort det hele livet, så det går helt fint. Det er til det beste for alle. 

Anonymkode: 57943...732

Okei. Vet ikke helt hva jeg skal si, men det er synd at du føler det slik. Det er mye jeg ikke tørr når det gjelder relasjoner også, men jeg tenker at det er destruktivt og at det opprettholder ensomheten. Sånn har jeg ikke lyst til å ha det egentlig.

[kupton]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg er uønsket. Det skal jeg nå ta konsekvensene av. 

Anonymkode: 57943...732

Bading?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (35 minutter siden):

Jeg har gjort det hele livet, så det går helt fint. Det er til det beste for alle. 

Anonymkode: 57943...732

ja, vil du dyrke offerrollen er det bare å fortsette

Anonymkode: 00948...909

[AnonymBruker]

Hvor mange tråder skal du skrive om dette?

Anonymkode: 1d84b...35e

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (På 10.4.2021 den 20.49):

Ja, relasjoner er i stadig endring og dersom du endrer det jeg forstår her som adferd verbalt, tror jeg det er mulig for deg å i hvert fall skape nye relasjoner. Om en relasjon kanskje er brutt, er det alltids håp for nye. Og det som en gang ser ut som ødelagte relasjoner, kan også repareres delvis eller helt - dersom begge ønsker å investere i det. Men det må gjøres nettopp gjennom å bruke tid på relasjonen med den du har tidligere hatt en vanskelig/ødelagt relasjon til.

Tenk, at noe vi bruker hver eneste dag mennesker oss i mellom, kan være så enkelt og så komplisert - noen ganger. Og at ett lite ord eller setning, som kanskje misforstås av den andre, kan føre så galt av sted... Og når følelser blandes inn i kommunikasjonen kompliseres det hele ytterligere. Jeg står nå (heldigvis) på utsiden og ser at min familie splittes grunnet noe arv og det er trist at deler av familien ikke ønsker å ha kontakt med hverandre.

For noen av oss så er det ille å bryte relasjoner med noen vi er trygge på og glade i, da vi ikke blir glade i hvem som helst og eller føler kjemi og fellesskap med hvem som helst. Noen av oss trenger disse dypere relasjoner. Og noen av oss takler ikke folkemengder, eksponering, nye folk hele tiden og er ikke sånn super omgjengelige som er energibomber. Opplever ofte selv når jeg omgås mange forskjellige folk, eller blir kjent med nye, at de ikke er noe for meg og at de liker å utnytte og tråkke på sårbarheten min. Sånt blir det konflikter av. Det er vanskelig å finne «min» type folk og det er alt for mye rart der ute. 
 

jeg har vært igjennom et vanskelig samlivsbrudd og brudd med menn jeg har datet og fått følelser for. Det er jævlig og er ganske lei av at det aldri fungerer med noen og at ingen vil investere i meg. Da kan jo ingen snart leve sammen om forholdet skal være flatt og følelsesløst hele veien. For folk virker ikke til å takle utfordringer sammen, forelskelse, sårbarhet, ydmykhet, krangling etc før man stikker, lukker seg og avslutter.

Anonymkode: 99ad6...4a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.4.2021 den 11.49):

Nei. Men jeg kommer ikke til å slippe noen inn på meg mer. Jeg blir bare «overfladisk». 

Anonymkode: 57943...732

Neivel, da blir det bare flere ensomme folk. Slipper man ikke folk inn på seg så kan man gå glipp av diamanter.

AnonymBruker skrev (På 11.4.2021 den 12.30):

ja, vil du dyrke offerrollen er det bare å fortsette

Anonymkode: 00948...909

En som har det helt jævlig med seg selv og må tråkke på andre. Hva får du ut av å ha et så hardt skall rundt deg?

AnonymBruker skrev (På 11.4.2021 den 12.45):

Hvor mange tråder skal du skrive om dette?

Anonymkode: 1d84b...35e

Logg deg av forumet eller stikk et annet sted om du ikke tåler å lese sånne tråder. I Norge har vi ytringsfrihet så lenge det ikke skader eller krenker andre. Du velger å klikke deg inn her, hvorfor?

Anonymkode: 99ad6...4a1

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (På 11.4.2021 den 10.05):

Ja, det er et valg du tar. Da fratar du deg selv muligheten til å trene deg på sosiale relasjoner. Jeg har tatt denne sammenligningen andre steder på forumet: Om et fotballag taper en kamp, nytter det ikke å sperre seg inne og nekte å spille fotballkamp. si at "dette vil jeg ikke mer for dette får vi uansett ikke til - vi bare mislykkes og ødelegger for oss selv gang på gang". Slik er det også med relasjoner. Vi må øve oss opp igjen selv om det er tungt og vanskelig.

Etter et kraftig epilepsianfall, ble min ferdighet til å skrive på tastatur svært svekket og jeg skrev touch som en nybegynner igjen - jeg som hadde skrevet like raskt som jeg snakket omtrent. Det tok meg 6 år å komme opp på nivået der jeg var før anfallet - men jeg trente hver eneste dag og skrev kanskje mellom 4-8 sider i Word hver dag. Nervebanene mellom nervecellene måtte lære seg å gå opp veiene på nytt inntil det gikk automatisk. "Men det er annerledes" kan du tenke.

Hva da når anfallet også medførte at jeg fikk et dårligere muntlig språk? Jeg var ikke lenger i stand til å holde foredrag og debattinnlegg som før. Jeg hadde ikke hukommelse til det, fant ikke ordene, fikk blackout nå og da for hva vi snakket om eller mistet tråden i samtalen m.m. Dette har vært ekstremt pinlig de siste 9 årene og jeg har bristet ut i stille gråt på møter når alt går i stå for meg fremfor 60 personer når jeg skal holde innlegg, men jeg ser at først det siste halve året har det begynt å løsne så vidt takket være at jeg det siste året har brukt mye tid på å snakke, primært med min samboer, men også en del venner. På et møte om ca. to måneder, er planen at jeg skal lede et arrangement igjennom en dag, men som et "sikkerhetsnett" har jeg samboeren min som bacup, som kan trå til dersom han ser at jeg begynner å rote eller miste ord. Men det fine er at det sjer i mindre og mindre grad.

Det jeg skal frem til, er at du blir i hvert fall ikke bedre av å vende deg bort fra det vanskelige og si at "dette klarer jeg uansett ikke". En må gjøre som anbefalt mot angst, eksponere seg mot det en er redd for. Jo mer unna noe du holder deg, jo mer skremmende blir tanken på det... Om en lar være å kjøre bil, blir en en dårlig og usiker sjåfør fordi en har manglende trening.

Nå spørs det hvorfor den personen unngår enkelte situasjoner etc. det er ikke alltid snakk om bare angst, men andre ting også. Hvis man gjentatte ganger får en viss behandling av andre mennesker og mange dårlige erfaringer gjevnt over livet, så er det ikke bare snakk om å eksponeres litt og eller tro man er enten fæl eller stygg person som mange farer rundt med av råd.

Anonymkode: 99ad6...4a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.4.2021 den 22.16):

Hvordan takler andre å vite at de er uønsket og til bry for andre (bortsett fra å holde seg unna og lære på feilen)? 

Anonymkode: 57943...732

Koker over innvendig og må få det ut et sted. Demper smerten med forum, tur, røyk, mat etc. er definitivt til bry for fremmede folk av en eller annen grunn. Naboen min hater meg definitivt pga at jeg sa ifra om røykingen inne, oppfører seg ekkelt og rart. Gikk bak bilen min og bare stod der istad sånn at jeg ikke fikk rygget ut og skulet og spanet stygt inn, han har gjort andre ting også. Har opplevd det flere ganger at folk bare steller seg bak bilen eller midt i veien der de ikke skal være med vilje for å være fiendtlige og skape helvete, mens de GLOR, skuler og gjeiper. Voksne folk, ofte i 50 åra og oppover eller utlendinger. Derfor hater jeg folkemengder og prøver å dra ut når det er lite folk, er alltid en del folk som bare flyr ute for å spane på andre og plage andre fordi de ikke har noe liv selv og er stakkarslige. Er i hvert fall uønsket her jeg bor, på kjøpesenteret, og i store folkemengder, føler meg ofte uønsket i trafikken også som både fotgjenger og bilist. Har følt meg uønsket og playet av de to siste mennene jeg var sammen med i min by.

Anonymkode: 99ad6...4a1

[Eva Sofie]

Det å føle seg uønsket kan gjennom sin oppførsel og væremåte forsterke sin følelse av å være uønsket gjennom omgivelsenes respons på hvordan du selv oppfører deg.

Når du føler deg uønsket, føler du kanskje at omgivelsene er fientlige eller avvisende mot deg. Da blir du selv litt fientlig innstilt eller avvisende mot de. Det igjen gjør at andre mennesker kan ta avstand fra deg fordi de merker dette på deg. Det får deg igjen til å få bekreftet din antakelse om at "ja, jeg har rett, jeg er virkelig uønsket", men det som i virkeligheten skjer er at det er du selv som skyver mennesker fra deg gjennom din egen opprinnelige adferd.

Jeg har selv sett den samme mekanismen skje hos meg selv i mitt liv, men der handler det om å føle seg verdiløs og føle seg usynlig. Jeg har innsett at det er jeg selv som forsterker min egen usynlighet og verdiløshet gjennom mitt eget samspill og væremåte med andre som igjen gjør at jeg leter etter bekreftelser hos den andre på at jeg virkelig er mindre verdt og usynlig.

Dette er beskrevet også i faglitteraturen, men jeg fant det i en podcast laget av en psykolog som virkelig gjorde at jeg fikk øynene opp for hvordan jeg tar plass i verden.

[AnonymBruker]

Eva Sofie skrev (På 13.4.2021 den 11.15):

Det å føle seg uønsket kan gjennom sin oppførsel og væremåte forsterke sin følelse av å være uønsket gjennom omgivelsenes respons på hvordan du selv oppfører deg.

Når du føler deg uønsket, føler du kanskje at omgivelsene er fientlige eller avvisende mot deg. Da blir du selv litt fientlig innstilt eller avvisende mot de. Det igjen gjør at andre mennesker kan ta avstand fra deg fordi de merker dette på deg. Det får deg igjen til å få bekreftet din antakelse om at "ja, jeg har rett, jeg er virkelig uønsket", men det som i virkeligheten skjer er at det er du selv som skyver mennesker fra deg gjennom din egen opprinnelige adferd.

Jeg har selv sett den samme mekanismen skje hos meg selv i mitt liv, men der handler det om å føle seg verdiløs og føle seg usynlig. Jeg har innsett at det er jeg selv som forsterker min egen usynlighet og verdiløshet gjennom mitt eget samspill og væremåte med andre som igjen gjør at jeg leter etter bekreftelser hos den andre på at jeg virkelig er mindre verdt og usynlig.

Dette er beskrevet også i faglitteraturen, men jeg fant det i en podcast laget av en psykolog som virkelig gjorde at jeg fikk øynene opp for hvordan jeg tar plass i verden.

Du tar ganske feil faktisk. Folk som oppfører seg dårlig, er fiendtlige og avvisende mot folk, er dette bevisst for å skade andre. Et oppegående menneske med nok IQ har selvinnsikt til å forstå sine problemer og ikke være fiendtlig mot uskyldige folk eller hvem som helst. Men man oppfører seg dårlig overfor folk som behandler en som dritt og som får en til å føle seg dritt, det er innafor synes jeg. Jeg er lei av at dere tror dere vet best her inne og tror dere sitter på sannheten. At man har gjort seg fortjent til fiendtlighet og avvsining er bare latterlig at uvitende og dumme folk med lav IQ kan sitte her inne å påstå uten å være psykolog eller levd nok til å vite. Jeg simpelten hater folk som skal få andre til å føle seg små og lite verdige og dumme og gale. Da er man en skikkelig psykopat når man holder på sånn spør du meg. Jeg synes mange brukere her inne burde skjerpe seg skikkelig og  slutte å oppsøke for å lage problemer og drama for fremmede. Det er faktisk en sannhet i å føle seg uønsket, det kan være sjalusi som oftest er hovedproblemet med mindre man oppfører seg som en løs hore og sprer musa si i sos medier, da skjønner jeg at de blir mislikt. Det er jo bare ordentlige og pene og bra folk som får dritt og fiendtlighet. Mens søppelet og raringene og styggingene får masse medgang og blir likt. 

Anonymkode: 99ad6...4a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Du tar ganske feil faktisk. Folk som oppfører seg dårlig, er fiendtlige og avvisende mot folk, er dette bevisst for å skade andre. Et oppegående menneske med nok IQ har selvinnsikt til å forstå sine problemer og ikke være fiendtlig mot uskyldige folk eller hvem som helst. Men man oppfører seg dårlig overfor folk som behandler en som dritt og som får en til å føle seg dritt, det er innafor synes jeg. Jeg er lei av at dere tror dere vet best her inne og tror dere sitter på sannheten. At man har gjort seg fortjent til fiendtlighet og avvsining er bare latterlig at uvitende og dumme folk med lav IQ kan sitte her inne å påstå uten å være psykolog eller levd nok til å vite. Jeg simpelten hater folk som skal få andre til å føle seg små og lite verdige og dumme og gale. Da er man en skikkelig psykopat når man holder på sånn spør du meg. Jeg synes mange brukere her inne burde skjerpe seg skikkelig og  slutte å oppsøke for å lage problemer og drama for fremmede. Det er faktisk en sannhet i å føle seg uønsket, det kan være sjalusi som oftest er hovedproblemet med mindre man oppfører seg som en løs hore og sprer musa si i sos medier, da skjønner jeg at de blir mislikt. Det er jo bare ordentlige og pene og bra folk som får dritt og fiendtlighet. Mens søppelet og raringene og styggingene får masse medgang og blir likt. 

Anonymkode: 99ad6...4a1

Har du en diagnose?

Anonymkode: 1d84b...35e