Kjærvik-drapet

[AnonymBruker]

https://www.dagbladet.no/nyheter/drapssiktedes-mor---fryktet-dette/73648486

Jeg reagerer på at moren ikke hadde hatt kontakt med sønnen på 2 år. Men forstår det slik at sønnen ikke ønsket kontakt med henne, utifra hva moren påstår. 

I en slik sak er det alltid flere sider. Vet ikke hvilke oppvekst han har hatt. Har han blitt sviktet? Men samtidig så er psykiske lidelser noe som kan skyldes noe annet enn foreldre. Hva tenker dere om denne saken? 

Tror du at det er psykisk lidelse som kan ha ført til mordet av den kjente advokaten? Eller er dette gjort av andre motiver? 

 

Anonymkode: 8639a...e96

[Nicklusheletida]

Jeg reagerte på det samme. Da min egen sønn var syk, ville jeg ha han hos meg og det eneste jeg tenkte på dag og natt var han ,og det eneste fokuset jeg hadde, var å få han frisk.Han skulle ha hjelp og han skulle bli frisk.

Moren hans sier : Jeg tror han kan ha hatt psykose. Hva f... da ? Hvor har foreldrene vært ?

Hjertet mitt gråter for han. Hvor ensom har han vært ?

Jeg kjenner ikke historien, men noe skurrer veldig her.

 

[AnonymBruker]

Nicklusheletida skrev (48 minutter siden):

Jeg reagerte på det samme. Da min egen sønn var syk, ville jeg ha han hos meg og det eneste jeg tenkte på dag og natt var han ,og det eneste fokuset jeg hadde, var å få han frisk.Han skulle ha hjelp og han skulle bli frisk.

Moren hans sier : Jeg tror han kan ha hatt psykose. Hva f... da ? Hvor har foreldrene vært ?

Hjertet mitt gråter for han. Hvor ensom har han vært ?

Jeg kjenner ikke historien, men noe skurrer veldig her.

 

Alle gjør feil. Men jeg tror ikke at det kun er sønnen som var problematisk her. Jeg er enig med deg i at det kan virke som om noe skurrer i familieforholdet hans. Det kan virke som han på en måte har blitt "glemt" av foreldrene sine i oppveksten. Omsorgssvikt eller noe. Men jeg vet ikke svaret. Kan jo være at de har vært helt supre gode omsorgsfulle foreldre for alt jeg vet. Men jeg tviler sterkt på at sønnen har store psykiske problemer uten noe bakomliggende.  

Det kan være mulig at moren ikke klarte å få kontakt med sin sønn fordi han ville ikke ha kontakt. Men jeg tenker at det kan være en grunn for det... 

Anonymkode: 8639a...e96

[AnonymBruker]

Nicklusheletida skrev (55 minutter siden):

Jeg reagerte på det samme. Da min egen sønn var syk, ville jeg ha han hos meg og det eneste jeg tenkte på dag og natt var han ,og det eneste fokuset jeg hadde, var å få han frisk.Han skulle ha hjelp og han skulle bli frisk.

Moren hans sier : Jeg tror han kan ha hatt psykose. Hva f... da ? Hvor har foreldrene vært ?

Hjertet mitt gråter for han. Hvor ensom har han vært ?

Jeg kjenner ikke historien, men noe skurrer veldig her.

 

Hjertet mitt gråter for den sønnen også. 

Anonymkode: 8639a...e96

[laban]

Nicklusheletida skrev (55 minutter siden):

Jeg reagerte på det samme. Da min egen sønn var syk, ville jeg ha han hos meg og det eneste jeg tenkte på dag og natt var han ,og det eneste fokuset jeg hadde, var å få han frisk.Han skulle ha hjelp og han skulle bli frisk.

Moren hans sier : Jeg tror han kan ha hatt psykose. Hva f... da ? Hvor har foreldrene vært ?

Hjertet mitt gråter for han. Hvor ensom har han vært ?

Jeg kjenner ikke historien, men noe skurrer veldig her.

 

Jeg vil ikke spekulere i noe som helst, men det kan nok være litt vanskeligere å hjelpe en sønn som er ca. 35 år enn en som er ca. 20. Hvis han ikke vil ha hjelp og ikke er avhengig av penger eller noe annet fra foreldrene, er det svært vanskelig for foreldrene å gå inn i saken mot hans vilje. Dersom konflikten i tillegg handler om forholdet mellom foreldrene og sønnen, blir det ikke noe lettere.

Jeg vet at skillet mellom voksen og barn er 18 år, men en 20-åring er ofte i en fase der det er lettere for foreldrene å komme tett innpå, enn en 35-åring. 

[E7H7]

Min første tanke når jeg leser innleggene her er at de fleste heldigvis ikke har erfart hvor ekstremt belastende (og farlig) det kan være å være pårørende til alvorlig psykisk syke. 
 

Samme tanke melder seg ofte når noen blir funnet etter å ha ligget død i lang tid og ‘alle’ lurer på hvordan familie/pårørende kunne la det skje. 

[Grendel]

Etter å ha lest intervjuet med moren så er det i alle fall lett å tenke at psykisk sykdom har noe med saken å gjøre. 

Moren beskriver ham som en ganske vanskelig og aggressiv person, selv om han også hadde gode sider.

Han kuttet kontakten med moren for noen år siden. Umulig for oss å vite om hun burde gjort mer eller om "noe skurrer". 

[AnonymBruker]

E7H7 skrev (24 minutter siden):

Min første tanke når jeg leser innleggene her er at de fleste heldigvis ikke har erfart hvor ekstremt belastende (og farlig) det kan være å være pårørende til alvorlig psykisk syke. 
 

Samme tanke melder seg ofte når noen blir funnet etter å ha ligget død i lang tid og ‘alle’ lurer på hvordan familie/pårørende kunne la det skje. 

Jeg  er selv pårørende til en som sliter psykisk. Har en voksen sønn som sliter. Men han er ikke noe voldelig type. Tvert imot. 

Men jeg har ofte følt på skyldfølelse. Tenker jo at noe må ha vært feil i oppveksten selv om jeg var en omsorgsfull mamma også. Mine voksne barn sier at jeg kan ikke klandre meg selv. Men jeg gjør for jeg lurer jo på om jeg ikke klarte å være en så bra mor som jeg ønsket å være selv om mine barn var høyt elsket og godt ivaretatt også. 

Anonymkode: 8639a...e96

[AnonymBruker]

Grendel skrev (20 minutter siden):

Etter å ha lest intervjuet med moren så er det i alle fall lett å tenke at psykisk sykdom har noe med saken å gjøre. 

Moren beskriver ham som en ganske vanskelig og aggressiv person, selv om han også hadde gode sider.

Han kuttet kontakten med moren for noen år siden. Umulig for oss å vite om hun burde gjort mer eller om "noe skurrer". 

Enig med deg i at det blir galt å spekulere.  Jeg tenker at det må jo ha vært noe som gjør at sønnen utviklet psykiske problemer. Men umulig å vite.  Det er ikke sikkert at det har med familien å gjøre. 

Dette med kontakten med familie er vanskelig. Har selv barn som jeg har lite kontakt med i perioder fordi de selv lever sine liv og er voksne. Men det betyr ikke at jeg ikke engasjerer meg i livet deres. Jeg gjør. Men jeg må akseptere deres ønsker og. 

Anonymkode: 8639a...e96

[Grendel]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg  er selv pårørende til en som sliter psykisk. Har en voksen sønn som sliter. Men han er ikke noe voldelig type. Tvert imot. 

Men jeg har ofte følt på skyldfølelse. Tenker jo at noe må ha vært feil i oppveksten selv om jeg var en omsorgsfull mamma også. Mine voksne barn sier at jeg kan ikke klandre meg selv. Men jeg gjør for jeg lurer jo på om jeg ikke klarte å være en så bra mor som jeg ønsket å være selv om mine barn var høyt elsket og godt ivaretatt også. 

Anonymkode: 8639a...e96

Folk spør ofte "hva gikk galt?" og "hvor sviktet det?".

Kanskje det som gikk galt bare er biologi som vi bare delvis forstår? Noen blir født med hjertefeil. Noen får kreft. Noen blir psykisk syke. Naturen er brutal.

Vi må gjøre så godt vi kan, men mennesker er ikke uendelig utholdende og kloke. Heller ikke pårørende.

[AnonymBruker]

Grendel skrev (6 minutter siden):

Folk spør ofte "hva gikk galt?" og "hvor sviktet det?".

Kanskje det som gikk galt bare er biologi som vi bare delvis forstår? Noen blir født med hjertefeil. Noen får kreft. Noen blir psykisk syke. Naturen er brutal.

Vi må gjøre så godt vi kan, men mennesker er ikke uendelig utholdende og kloke. Heller ikke pårørende.

Ja det er sant. Jeg har fått høre det av folk. Noen har sagt til meg: var du en så altfor snill mor? Er det derfor sønnen din har blitt tiltaksløs til tider og vanskelig på noen plan? Og jeg har mange ganger gått rundt med ekstremt dårlig samvittighet fordi jeg har dvelt på om hva jeg kan ha gjort feil. Måtte til og med diskutere det med mine voksne barn. Sønnen inkludert.  Men de sier at jeg har ikke noe å klandre meg selv for. Og at det var flere som kan ha påvirket til det, fordi det var ikke kun deg der i oppveksten sier de. Men de sier at ingen kan klandres uansett. Og det er jo sikkert sant. Men jeg vet at ingen er perfekte og at vi alle ikke nødvendigvis blir så gode foreldre som vi ønsket å bli. 

Det kan også være biologi.  Mine barn var ulike helt fra jeg kjente de sparke i min mage. Sønnen sparket konstant mens datter var helt rolig som oftest. Dette allerede før de var født. Og etter ble aktivitetsnivået deres derretter.  Den ene var svært urolig og aktiv både fysisk og psykisk mens det andre var rolig type til psykisk og fysisk. Men det rolige barnet kunne aktivisere seg med fysisk aktivitet en stund men ble fort rolig igjen. Stor forskjell på de fra før de var født. 

Mulig den moren opplevde det slik også. Og at hun bare sier sannheten til media om at det var en vanskelig situasjon. 

Min sønn er ganske bra nå egentlig men eneste jeg merker er at han sliter litt med å fungere i jobb osv. Noe jeg håper vil bli bra

Anonymkode: 8639a...e96

[Nicklusheletida]

laban skrev (1 time siden):

Jeg vil ikke spekulere i noe som helst, men det kan nok være litt vanskeligere å hjelpe en sønn som er ca. 35 år enn en som er ca. 20. Hvis han ikke vil ha hjelp og ikke er avhengig av penger eller noe annet fra foreldrene, er det svært vanskelig for foreldrene å gå inn i saken mot hans vilje. Dersom konflikten i tillegg handler om forholdet mellom foreldrene og sønnen, blir det ikke noe lettere.

Jeg vet at skillet mellom voksen og barn er 18 år, men en 20-åring er ofte i en fase der det er lettere for foreldrene å komme tett innpå, enn en 35-åring. 

Hun sier han har vært syk siden han.var liten. Jeg skal ikke dømme for tidlig . Det å prøve få hjelp føles jo som å være i en slags krig. Man stagger hodet i veggen. Men ingen ingen kontakt på 2 år. Hvordan klarer man slikt ? Jeg hadde ikke fått fred et sekund om en syk sønn satt alene i 2 år uten at jeg fikk kontakt.

Men det er godt mulig at alt har blitt forsøkt.

[AnonymBruker]

Nicklusheletida skrev (37 minutter siden):

Hun sier han har vært syk siden han.var liten. Jeg skal ikke dømme for tidlig . Det å prøve få hjelp føles jo som å være i en slags krig. Man stagger hodet i veggen. Men ingen ingen kontakt på 2 år. Hvordan klarer man slikt ? Jeg hadde ikke fått fred et sekund om en syk sønn satt alene i 2 år uten at jeg fikk kontakt.

Men det er godt mulig at alt har blitt forsøkt.

Ja som mor så får man ikke fred i hodet av sånnt.  Men en mor kan heller ikke tvinge sønnen til kontakt. 

Anonymkode: 8639a...e96

[Nicklusheletida]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Ja som mor så får man ikke fred i hodet av sånnt.  Men en mor kan heller ikke tvinge sønnen til kontakt. 

Anonymkode: 8639a...e96

Nei, det er sant. Jeg vet ikke hvor mye foreldrene har kjempet. Det var ikke samme type problemer jeg hadde med min sønn. Der var det plutselig psykdom som oppsto. Han var aldri voldelig, han ønsket kontakt og fremfor alt ønsket han hjelp. Det er en vesentlig forskjell selvsagt.

[kupton]

Sønnen har helt sikkert vært alvorlig psykisk syk helt fra barndommen. Nå har han vært voksen lenge, og han har selv stengt foreldrene ute. Trist, men slik er det noen ganger.

Trist også å se hvor mange som umiddelbart "vet" hva foreldrene burde gjort.

[AnonymBruker]

kupton skrev (2 timer siden):

Sønnen har helt sikkert vært alvorlig psykisk syk helt fra barndommen. Nå har han vært voksen lenge, og han har selv stengt foreldrene ute. Trist, men slik er det noen ganger.

Trist også å se hvor mange som umiddelbart "vet" hva foreldrene burde gjort.

Ingen av oss sier at vi vet. Men det er vanskelig å vite noe om årsakene til at sønnen slet som han gjorde. Lett å begynne å tenke på oppveksten, familie-situasjonen da, men som sagt det blir helt feil å tenke over når man ikke vet, for det kan være helt andre grunner til at han ble som han ble. 

 

Anonymkode: 8639a...e96

[Nicklusheletida]

kupton skrev (2 timer siden):

Sønnen har helt sikkert vært alvorlig psykisk syk helt fra barndommen. Nå har han vært voksen lenge, og han har selv stengt foreldrene ute. Trist, men slik er det noen ganger.

Trist også å se hvor mange som umiddelbart "vet" hva foreldrene burde gjort.

Tror du sikter til meg her, men hvis du leser ordentlig , så korrigerer jeg meg selv litt etter hvert. 

Likevel, 2 år uten å forsøke å få kontakt ? 

 

[AnonymBruker]

Nicklusheletida skrev (Akkurat nå):

Tror du sikter til meg her, men hvis du leser ordentlig , så korrigerer jeg meg selv litt etter hvert. 

Likevel, 2 år uten å forsøke å få kontakt ? 

 

Kanskje hun ikke orket mer. Kanskje han var  aggressiv og voldelig. 

Anonymkode: 67cb3...7f5

[Nicklusheletida]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Kanskje hun ikke orket mer. Kanskje han var  aggressiv og voldelig. 

Anonymkode: 67cb3...7f5

Ja, men hun sier at det gikk bra med han frem til slutten av 2019. Etter dette hadde ikke jobb lenger. Så kom coronaen. Nei, jeg skal ikke spekulere mer. Helt forferdig trist sak . For alle parter.

[MiaMaia]

Nicklusheletida skrev (10 timer siden):

Jeg reagerte på det samme. Da min egen sønn var syk, ville jeg ha han hos meg og det eneste jeg tenkte på dag og natt var han ,og det eneste fokuset jeg hadde, var å få han frisk.Han skulle ha hjelp og han skulle bli frisk.

Moren hans sier : Jeg tror han kan ha hatt psykose. Hva f... da ? Hvor har foreldrene vært ?

Hjertet mitt gråter for han. Hvor ensom har han vært ?

Jeg kjenner ikke historien, men noe skurrer veldig her.

 

Ja du ville ha han hos deg men villa han ja deg der? Tenker at om moren ikke har hatt kontakt men han at hun nok har ønsket men at han har avvist henne.