Hvordan forholder du deg til døden?

[AnonymBruker]

Jeg har mest problemer med å forholde meg til at noe kan skje mine barn. Jeg er også redd for å dø. Tenker mye på døden fordi jeg frykter den. Tenker at når man dør så eksisterer vi ikke mer. Det er som å besvime. Eneste forskjellen er at da våkner vi opp igjen og kroppen er ikke dø. 

Hva tenker du? Klarer du å la vær å frykte den for mye ? 

Anonymkode: 4f130...555

[AnonymBruker]

Jeg fryktet den ikke før jeg var født, så hvorfor etter? 

Anonymkode: 822f2...6a5

[AnonymBruker]

Jeg frykter prosessen med å dø. Selve døden frykter jeg ikke. 

Anonymkode: 081c6...d46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg frykter prosessen med å dø. Selve døden frykter jeg ikke. 

Anonymkode: 081c6...d46

Jeg frykter mest prosessen med å dø. Tror at når man først er død så har man ingen ubehag og smerter. Men i prosessen med å dø må være den tyngste. 

Jeg tenker alt for mye på redselen for å miste dem jeg er mest glad i. 

Anonymkode: 4f130...555

[AnonymBruker]

Ser frem til det. Dette er ikke noe liv.

Anonymkode: 12217...535

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Ser frem til det. Dette er ikke noe liv.

Anonymkode: 12217...535

Huff. Alt kan bli bra i livet ditt vel?  Livet byr på mye utfordringer, og problemer men det gjelder å uansett finne det positive. Finne positive tanker tross motgang. 

Anonymkode: 4f130...555

[Glitter]

Jeg har to tanker i hodet samtidig når det kommer til døden. Jeg er så ufattelig sliten av livet og periodevis så vil jeg dø for å slippe å ha det sånn mer. Det føles som en befrielse. Har også perioder hvor jeg er glad jeg enda lever, men de kommer ikke så ofte. 

På samme tid, er jeg så redd for at det er verre å være død enn å være i live. Noe skremte livet av meg (hehe) da jeg var et lite barn. Husker jeg som 4-5-åring lå på natten og hadde et angstanfall, hvor jeg så opp på de blå gardinene med hvite blomster, og hvisket gråtkvalt til meg selv igjen og igjen at jeg ikke ville dø. Denne angst har jeg aldri helt blitt kvitt. Og de gangene jeg har fått kalde føtter ved selvmordsforsøk så har det vært dette som sånn sett har reddet meg. Angsten har tatt over hodet mitt og overstyrt hva jeg i utgangspunktet ville, men det har tatt en god stund og på grunn av det har jeg nesten mistet livet. En gang ble jeg ikke redd, men jeg reagerte så rart at jeg trodde jeg i stedet var blitt hjerneskadd. 

Så jeg har ikke noe kort svar på det. Er selvsagt redd mine barn skal dø, men det tenker jeg ikke på i hverdagen. Mest sannsynlig så dør jo jeg før dem, slik det er ment at en mor skal gjøre. 

Endret 29. april 2021 av Glitter

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Huff. Alt kan bli bra i livet ditt vel?  Livet byr på mye utfordringer, og problemer men det gjelder å uansett finne det positive. Finne positive tanker tross motgang. 

Anonymkode: 4f130...555

Hjelper ikke når man har kroniske sykdommer som ikke kan kureres tross årevis med behandling og medisiner. 

Vanskelig å finne positive ting når man lever på eksistensminimum og er syk. Når verken helsa eller lommeboka tillater noe særlig, da kan man like gjerne være død. 

Anonymkode: bcb7a...c7b

[AnonymBruker]

Jeg håper faktisk at angsten for å dø tar slutt. Jeg elsker livet. Det er vel derfor jeg er så redd for å dø. 

Jeg tror at å være dø er som når man besvimer. Man er borte uten å vite at man er borte. Eneste forskjell er at man desverre ikke våkner opp igjen. Kunne ønske jeg trodde på et liv etter døden / himmelen/ gud og alt det der men desverre jeg tror ikke det fantes. Men jeg kunne ønske at det fantes. 

 

Anonymkode: 4f130...555

[Glitter]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg håper faktisk at angsten for å dø tar slutt. Jeg elsker livet. Det er vel derfor jeg er så redd for å dø. 

Jeg tror at å være dø er som når man besvimer. Man er borte uten å vite at man er borte. Eneste forskjell er at man desverre ikke våkner opp igjen. Kunne ønske jeg trodde på et liv etter døden / himmelen/ gud og alt det der men desverre jeg tror ikke det fantes. Men jeg kunne ønske at det fantes. 

 

Anonymkode: 4f130...555

Jeg tror kanskje det er ca slik som når jeg har ligget i narkose eller da jeg lå i koma. Verken kjente eller følte noe. Men jeg frykter det er verre. At det er lidelse.

[stjernestøv]

Jeg tenker vi skal alle dø før eller siden, det er den veien vi går alle sammen. Jeg tror og håper at vi lever videre etter døden. 

[laban]

Til min egen død forholder jeg meg egentlig negativ og avvisende. Men det er lite sannsynlig at den tar hintet.

Jeg tror dessverre det er som før vi ble født etter døden, dvs. absolutt ingenting. Men jeg tar gjerne en positiv overraskelse. 

Endret 30. april 2021 av laban

[Ekstra]

Jeg frykter ikke å dø. Jeg frykter å bli gammel og evt. hjelpeløs og avhengig av andre.

[kupton]

Jeg ser for meg dødsprosessen slik Knut Hamsun beskriver i sitt korte dikt:

Du sovner, og du sover

Så er det over.

Å være død beskrives i mange salmer som "Den evige hvile". Med mitt forhold til middagshvil, høres dette fantastisk ut :-)

[Nicklusheletida]

kupton skrev (8 timer siden):

Jeg ser for meg dødsprosessen slik Knut Hamsun beskriver i sitt korte dikt:

Du sovner, og du sover

Så er det over.

Å være død beskrives i mange salmer som "Den evige hvile". Med mitt forhold til middagshvil, høres dette fantastisk ut 🙂

Med mitt forhold til lakenskrekk, høres det kjedelig ut.

[Nicklusheletida]

Jeg tenker mer og mer på døden. Livet går for fort. Jeg kunne tenke meg å vite hvordan verden ser ut om 100 år, 200 år osv. Ønsker meg evig liv.

[AnonymBruker]

Glitter skrev (10 timer siden):

Jeg tror kanskje det er ca slik som når jeg har ligget i narkose eller da jeg lå i koma. Verken kjente eller følte noe. Men jeg frykter det er verre. At det er lidelse.

Jeg tror ikke det er verre enn å ligge i narkose eller koma, men det verste er at man aldri våkner opp igjen. Det er min tankegang altså. Jeg er veldig redd for døden og tenker på den ganske så mye. Mest redd for å miste de jeg er glad i som sagt. 

Anonymkode: 4f130...555

[AnonymBruker]

kupton skrev (10 timer siden):

Jeg ser for meg dødsprosessen slik Knut Hamsun beskriver i sitt korte dikt:

Du sovner, og du sover

Så er det over.

Å være død beskrives i mange salmer som "Den evige hvile". Med mitt forhold til middagshvil, høres dette fantastisk ut 🙂

Jeg tror også det er som å sove. Eneste forskjell er at det er mest likt som det å besvime/ miste bevisstheten. Men noen ganger så oppleves det å sovne som om man har mistet bevisstheten for en stund og. Så verre er det nok ikke. Men kjipt å aldri få våkne opp igjen. 

Anonymkode: 4f130...555

[AnonymBruker]

Nicklusheletida skrev (1 time siden):

Jeg tenker mer og mer på døden. Livet går for fort. Jeg kunne tenke meg å vite hvordan verden ser ut om 100 år, 200 år osv. Ønsker meg evig liv.

Jeg gjør det samme. Jeg ble veldig å tenke på det etter at det første barnet mitt ble født med en hjertefeil. Jeg begynte å bli redd  for å miste de jeg elsker. Hadde det i bakhodet.  Litt redd for meg selv og. Men mest for barna. 

Anonymkode: 4f130...555

[Glitter]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg tror ikke det er verre enn å ligge i narkose eller koma, men det verste er at man aldri våkner opp igjen. Det er min tankegang altså. Jeg er veldig redd for døden og tenker på den ganske så mye. Mest redd for å miste de jeg er glad i som sagt. 

Anonymkode: 4f130...555

Ja, skjønner det. Jeg personlig kjenner ikke at det gjør noe å aldri våkne opp hvis det er som å ligge i koma, men noe i meg føler at det venter noe mye verre på den andre siden.