Hvordan forholder du deg til døden?

[AnonymBruker]

Glitter skrev (41 minutter siden):

Ja, skjønner det. Jeg personlig kjenner ikke at det gjør noe å aldri våkne opp hvis det er som å ligge i koma, men noe i meg føler at det venter noe mye verre på den andre siden. 

Og hva er det som er mye verre tenker du?

Anonymkode: 4f130...555

[Glitter]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Og hva er det som er mye verre tenker du?

Anonymkode: 4f130...555

Kan ikke beskrive det. Bare føler det på meg. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (5 minutter siden):

Kan ikke beskrive det. Bare føler det på meg. 

Jeg er så dum noen ganger at jeg skremmer meg selv med å se sånne programmer om "Paranormal Investigators". Disse undersøker bygninger som påstås å være hjemsøkte, og prøver å få kontakt med de døde som liksom skal gå igjen der.  De bruker ulike redskaper og installasjoner for å oppnå slik kontakt, og da kommer det ofte fram at de døde føler seg lost, forvirret og fortvilet. Hvis dette stemmer virker det absolutt ikke noe ok å være død. Det sies at de sjeler/ånder som går igjen er de som ikke umiddelbart går inn i lyset når de dør. Når det er for seint stenges døra og de må være utenfor hvor de "gråter og skjøter tenner" som det også står om i bibelen. Grunnen til at noen ikke vil gå inn i lyset er at de er redde for dom og straff fra Gud. Men alternativet virker jo mye verre hvis de da for alltid må være fortapte. 

Men jeg vil understreke at dette selvfølgelig ikke trenger å være sant. Noen tror det, andre ikke. Ingen har bevis på noe som helst. Men jeg tenker for eget vedkommende at det er tryggest å holde meg nær til Gud sånn at ingenting vondt vil skje meg etter døden. Norn ganger blir dette en overbevisning og da vil jeg gjøre alt i min makt for å advare andre mot det. Går derfor ut og misjonerer og advarer folk mot å havne utenfor/i helvete. Dette blir imidlertid sett på som psykose, så jeg blir raskt stoppet hehe. Men tenk om det er sant? Det får vi jo aldri vite. 

Anonymkode: 6382b...9bd

[Glitter]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg er så dum noen ganger at jeg skremmer meg selv med å se sånne programmer om "Paranormal Investigators". Disse undersøker bygninger som påstås å være hjemsøkte, og prøver å få kontakt med de døde som liksom skal gå igjen der.  De bruker ulike redskaper og installasjoner for å oppnå slik kontakt, og da kommer det ofte fram at de døde føler seg lost, forvirret og fortvilet. Hvis dette stemmer virker det absolutt ikke noe ok å være død. Det sies at de sjeler/ånder som går igjen er de som ikke umiddelbart går inn i lyset når de dør. Når det er for seint stenges døra og de må være utenfor hvor de "gråter og skjøter tenner" som det også står om i bibelen. Grunnen til at noen ikke vil gå inn i lyset er at de er redde for dom og straff fra Gud. Men alternativet virker jo mye verre hvis de da for alltid må være fortapte. 

Men jeg vil understreke at dette selvfølgelig ikke trenger å være sant. Noen tror det, andre ikke. Ingen har bevis på noe som helst. Men jeg tenker for eget vedkommende at det er tryggest å holde meg nær til Gud sånn at ingenting vondt vil skje meg etter døden. Norn ganger blir dette en overbevisning og da vil jeg gjøre alt i min makt for å advare andre mot det. Går derfor ut og misjonerer og advarer folk mot å havne utenfor/i helvete. Dette blir imidlertid sett på som psykose, så jeg blir raskt stoppet hehe. Men tenk om det er sant? Det får vi jo aldri vite. 

Anonymkode: 6382b...9bd

Nei man får jo aldri vite. Og det er jo veldig skummelt. Jeg tror jo jeg blir straffet hvis det er slik. 

[AnonymBruker]

Glitter skrev (7 minutter siden):

Nei man får jo aldri vite. Og det er jo veldig skummelt. Jeg tror jo jeg blir straffet hvis det er slik. 

I frykt for å virke misjonerende nå så vil jeg jo si at jeg ikke tror at noen vil bli straffet hvis de får sin sak i orden med Gud, og da tenker jeg på tilgivelse for syndene. Du kjenner nok historien og budskapet om Jesus. 🙂

Anonymkode: 6382b...9bd

[Gjest Anonym 2]

Det er vel ingen som liker å tenke på døden. Før trodde jeg at man kom inn i himmelen og levde der i all evighet. Jeg er oppvokst i et kristent hjem. Jeg syntes det var skummelt å tenke på at vi skulle være i himmelen i all evighet. Jeg fikk angst av evigheten. Nå vet jeg ikke helt hva jeg tror. Jeg har vært bevisstløs noen ganger,  og da er alt helt svart uten tanker eller noen ting. Jeg husker ingenting. Jeg tror kanskje det er sånn det er å være død. Jeg vil helst ikke tenke på det, heller glede meg over de dagene jeg får leve, og alle rundt meg får leve.

[Worrisome Plenty]

Hvorfor skulle det være noe annerledes etter døden enn før unnfangelsen? Gud og jesus og slike skrøner er da vitterlig egnet til å skremme folk, med evig pine. Og ris bak speilet. Men hvor sannsynlig er det at det sitter en gammel gubbe oppe i himmelen og følger med på alt du gjør, og att du må be hans tilgivelse for å slippe inn i en evighet av lovsang? Jeg kjeder meg etter 5 minutter i kirka, så en evighet på den måten det høres ut som ett sant evig pine. I følge denne boken som profetene til den guden skrev, så er jo alt uansett synd og synd og atter synd. Han høres ikke god ut. Altså god som i snill. Så det er nok såpass mange selvmotsigelser i kristendom (og islam og andre religioner også) at det er da ingenting å samle på.

 

Hadde jeg sagt disse ordene i middelalderen hadde jeg blitt brent på bålet. Det er den samme guden, og den samme boken bak det som var da, som disse restene som er igjen nå.

[Worrisome Plenty]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

I frykt for å virke misjonerende nå så vil jeg jo si at jeg ikke tror at noen vil bli straffet hvis de får sin sak i orden med Gud, og da tenker jeg på tilgivelse for syndene. Du kjenner nok historien og budskapet om Jesus. 🙂

Anonymkode: 6382b...9bd

Den frykten for å virke misjonerende skremte deg ikke nok til å misjonere tydeligvis

[AnonymBruker]

Worrisome Plenty skrev (20 minutter siden):

Den frykten for å virke misjonerende skremte deg ikke nok til å misjonere tydeligvis

Det er jo egentlig ikke misjonerende å fortelle i et par korte setninger om hva man tror på da, eller et par korte setninger om hva kristendommens budskap går ut på. Du forteller jo også om hva du tror på og hva ditt syn er, og det er jo på en måte ikke mindre misjonerende det.

Men er det misjonerende å fortelle om kristendommens budskap? Hvis jeg i korte trekk hadde redegjort for AP sin politikk, hadde jeg da vært misjonerende for AP? Jeg sier bare det som er åpent for alle. Det er ingen hemmeligheter verken i kristendommens budskap eller i AP sitt partiprogram. Det ligger der åpent for alle (offentlig informasjon) og det er opp til hver enkelt å velge om en vil sette seg inn i det eller ikke. Jeg er ikke en framsnakker for Rema 1000 hvis jeg i korte trekk forteller hva de selger i butikkene sine. Eller hva tenker du om det? 

Anonymkode: 6382b...9bd

[Worrisome Plenty]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er jo egentlig ikke misjonerende å fortelle i et par korte setninger om hva man tror på da, eller et par korte setninger om hva kristendommens budskap går ut på. Du forteller jo også om hva du tror på og hva ditt syn er, og det er jo på en måte ikke mindre misjonerende det.

Men er det misjonerende å fortelle om kristendommens budskap? Hvis jeg i korte trekk hadde redegjort for AP sin politikk, hadde jeg da vært misjonerende for AP? Jeg sier bare det som er åpent for alle. Det er ingen hemmeligheter verken i kristendommens budskap eller i AP sitt partiprogram. Det ligger der åpent for alle (offentlig informasjon) og det er opp til hver enkelt å velge om en vil sette seg inn i det eller ikke. Jeg er ikke en framsnakker for Rema 1000 hvis jeg i korte trekk forteller hva de selger i butikkene sine. Eller hva tenker du om det? 

Anonymkode: 6382b...9bd

Jeg opplevde det som misjonerende. Ergo mine to svar. Det får holde, du vet, jeg vet hvorfor.

[AnonymBruker]

Anonym 2 skrev (5 timer siden):

Det er vel ingen som liker å tenke på døden. Før trodde jeg at man kom inn i himmelen og levde der i all evighet. Jeg er oppvokst i et kristent hjem. Jeg syntes det var skummelt å tenke på at vi skulle være i himmelen i all evighet. Jeg fikk angst av evigheten. Nå vet jeg ikke helt hva jeg tror. Jeg har vært bevisstløs noen ganger,  og da er alt helt svart uten tanker eller noen ting. Jeg husker ingenting. Jeg tror kanskje det er sånn det er å være død. Jeg vil helst ikke tenke på det, heller glede meg over de dagene jeg får leve, og alle rundt meg får leve.

Ja døden er vanskelig å tenke på. Ja det er nettopp det jeg tror på at døden er uten tanker eller noe noenting   og akkurat det skremmer meg. Dersom jeg ikke hadde barn, familie eller noen å være glad i så hadde døden vært lettere å forholde seg til. Men fortsatt hadde jeg elsket livet for jeg trives alene også. Men jeg har så mye som jeg elsker. Så det er vel årsaken til at jeg frykter døden så mye. Tenker mye på den i angst. Men det beste er nok å koble ut tanken om døden og bare leve mens man lever . 

Anonymkode: 4f130...555

[Fionys]

Jeg er redd for å dø av sykdom eller skader etter en ulykke. Samtidig så har jeg selvmordstanker der jeg tenker at det hadde vært enklest å være dø. Det er uaktuelt for meg å ta selvmord for da blir barna stående alene og jeg vil ikke de så vondt. Jeg skal heller slite med å leve slik at barna får så bra oppvekst som mulig, ville over føre mine problemer til dem.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er så dum noen ganger at jeg skremmer meg selv med å se sånne programmer om "Paranormal Investigators". Disse undersøker bygninger som påstås å være hjemsøkte, og prøver å få kontakt med de døde som liksom skal gå igjen der.  De bruker ulike redskaper og installasjoner for å oppnå slik kontakt, og da kommer det ofte fram at de døde føler seg lost, forvirret og fortvilet. Hvis dette stemmer virker det absolutt ikke noe ok å være død. Det sies at de sjeler/ånder som går igjen er de som ikke umiddelbart går inn i lyset når de dør. Når det er for seint stenges døra og de må være utenfor hvor de "gråter og skjøter tenner" som det også står om i bibelen. Grunnen til at noen ikke vil gå inn i lyset er at de er redde for dom og straff fra Gud. Men alternativet virker jo mye verre hvis de da for alltid må være fortapte. 

Men jeg vil understreke at dette selvfølgelig ikke trenger å være sant. Noen tror det, andre ikke. Ingen har bevis på noe som helst. Men jeg tenker for eget vedkommende at det er tryggest å holde meg nær til Gud sånn at ingenting vondt vil skje meg etter døden. Norn ganger blir dette en overbevisning og da vil jeg gjøre alt i min makt for å advare andre mot det. Går derfor ut og misjonerer og advarer folk mot å havne utenfor/i helvete. Dette blir imidlertid sett på som psykose, så jeg blir raskt stoppet hehe. Men tenk om det er sant? Det får vi jo aldri vite. 

Anonymkode: 6382b...9bd

Jeg gjør det samme med å skremme meg selv med programmer om det på tv og i filmer/ dokumentarer.  Jeg tror egentlig på ingenting etter døden men jeg blir redd og overtroisk om kveldene hvis jeg ser på noe sånnt. 

Anonymkode: 4f130...555

[AnonymBruker]

Fionys skrev (10 minutter siden):

Jeg er redd for å dø av sykdom eller skader etter en ulykke. Samtidig så har jeg selvmordstanker der jeg tenker at det hadde vært enklest å være dø. Det er uaktuelt for meg å ta selvmord for da blir barna stående alene og jeg vil ikke de så vondt. Jeg skal heller slite med å leve slik at barna får så bra oppvekst som mulig, ville over føre mine problemer til dem.

Ja barna og familien vil lide om du hadde tatt selvmord. Det vil gjøre livet deres vanskeligere. Så selvmord er aldri en løsning. 

Anonymkode: 4f130...555

[Fionys]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja barna og familien vil lide om du hadde tatt selvmord. Det vil gjøre livet deres vanskeligere. Så selvmord er aldri en løsning. 

Anonymkode: 4f130...555

Ja. Etter at jeg endret tankegangen til å tenke på mine barn når jeg får selvmordstanker så har tankene mine endret seg slik at selvmordstankene ikke kommer like ofte og de er ikke like intense.

[AnonymBruker]

Når jeg leser her inne kjenner jeg litt på en lettelse over at jeg ikke har noen familie eller venner. Da er det liksom mer innafor å ta livet sitt en om man hadde hatt det nettverket. Jeg tror ikke på at noe vil skje etter døden. Man bare opphører å eksistere, og det kjennes sikkert likt som da jeg lå i narkose eller den gangen jeg besvimte. 

Jag håper dog at jeg dør fort. Jeg orker ikke den seigpiningen jeg har vært vitne til hos eldre på sykehjem.

Anonymkode: bcb7a...c7b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Når jeg leser her inne kjenner jeg litt på en lettelse over at jeg ikke har noen familie eller venner. Da er det liksom mer innafor å ta livet sitt en om man hadde hatt det nettverket. Jeg tror ikke på at noe vil skje etter døden. Man bare opphører å eksistere, og det kjennes sikkert likt som da jeg lå i narkose eller den gangen jeg besvimte. 

Jag håper dog at jeg dør fort. Jeg orker ikke den seigpiningen jeg har vært vitne til hos eldre på sykehjem.

Anonymkode: bcb7a...c7b

Jeg er mye alene iblant. Har kun mannen og voksne barna og familien. Har ingen som jeg kan definere som venner, annet enn avstandsvenner på fb som jeg aldri treffer. Mannen er mye bortreist. Og derfor blir jeg gående mye alene. Men kunne aldri tenke meg å dø selv om jeg er mye alene. Det er alltid noe å leve for. Fritidsinteresser og man kan jo skaffe seg en hund om man er ensom. 

Jeg må si at jeg tenker iblant over en bit. Jo mer man har av det sosiale, jo reddere er man mulig for å dø. Jo flere som er avhengig eller knyttet til seg... jo verre må det være å dø. Jeg vet ikke men tenker sånn. Så av og til er jeg glad for at jeg ikke er av den mest sosiale art. 

Anonymkode: 4f130...555

[påskelilje]

Jeg tenker en god del på at mine foreldre er gamle og at de skal dø om ikke så altfor lenge. Jeg gruer meg fælt til de er borte, særlig min mor er jeg veldig tett knyttet til. Håper jeg får beholde dem i mange år ennå, og at pappa dør først , han er nok mer avhengig av henne enn omvendt. 

Jeg har alltid hatt tanker om at noen av mine nærmeste har omkommet plutselig i ulykke, og visualisert hvordan jeg ville reagere når jeg fikk vite det. Sikkert veldig spesielt,  men slik har det alltid vært. Jeg har også tenkt over hvordan jeg ville klare meg uten mannen eller barna, men tenkt lite på hvordan de ville klare seg uten meg... Det er liksom helt utenkelig at jeg skal dø! Eller, jeg vet jo at jeg skal det, men i og med at de fleste i min familie blir 80-90 år, er det ikke aktuelt ennå. Jeg skyver det nok fra meg.

Jeg var med da min farmor døde. Det var en sterk opplevelse,  fint og trist på en gang.

Jeg tror vel at alle sanseinntrykk blir svakere og svakere og at en glir inn i en søvn en ikke våkner fra. Jeg tror at det er en tilstand etter døden, og at den tilstanden er god. Men akkurat hvordan den er, aner jeg jo ikke, og jeg er heller ikke særlig opptatt av det 

[AnonymBruker]

påskelilje skrev (31 minutter siden):

Jeg tenker en god del på at mine foreldre er gamle og at de skal dø om ikke så altfor lenge. Jeg gruer meg fælt til de er borte, særlig min mor er jeg veldig tett knyttet til. Håper jeg får beholde dem i mange år ennå, og at pappa dør først , han er nok mer avhengig av henne enn omvendt. 

Jeg har alltid hatt tanker om at noen av mine nærmeste har omkommet plutselig i ulykke, og visualisert hvordan jeg ville reagere når jeg fikk vite det. Sikkert veldig spesielt,  men slik har det alltid vært. Jeg har også tenkt over hvordan jeg ville klare meg uten mannen eller barna, men tenkt lite på hvordan de ville klare seg uten meg... Det er liksom helt utenkelig at jeg skal dø! Eller, jeg vet jo at jeg skal det, men i og med at de fleste i min familie blir 80-90 år, er det ikke aktuelt ennå. Jeg skyver det nok fra meg.

Jeg var med da min farmor døde. Det var en sterk opplevelse,  fint og trist på en gang.

Jeg tror vel at alle sanseinntrykk blir svakere og svakere og at en glir inn i en søvn en ikke våkner fra. Jeg tror at det er en tilstand etter døden, og at den tilstanden er god. Men akkurat hvordan den er, aner jeg jo ikke, og jeg er heller ikke særlig opptatt av det 

Hvordan opplevde du å se din farmor dø? Jeg har aldri vært der når noen døde. Er redd for å se. Men jeg vet at jeg en dag mulig må sitte der når en nær meg dør jeg også. 

Jeg vet at mine foreldre er gamle. Men jeg håper på at de har mange år igjen ennå. Orker ikke å tenke på at de skal dø ennå. Det blir tungt når den dag kommer. Men når jeg tenker på det så vet jeg at jeg må alltid huske å vise at jeg verdsetter de mens de lever. Men man vet aldri om hvem som dør først. Kan være en ung person i familien som dør først. Det vet man aldri heller. Derfor viktig å vise alle at de er høyt elsket. 

Anonymkode: 4f130...555

[påskelilje]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hvordan opplevde du å se din farmor dø? Jeg har aldri vært der når noen døde. Er redd for å se. Men jeg vet at jeg en dag mulig må sitte der når en nær meg dør jeg også. 

Jeg vet at mine foreldre er gamle. Men jeg håper på at de har mange år igjen ennå. Orker ikke å tenke på at de skal dø ennå. Det blir tungt når den dag kommer. Men når jeg tenker på det så vet jeg at jeg må alltid huske å vise at jeg verdsetter de mens de lever. Men man vet aldri om hvem som dør først. Kan være en ung person i familien som dør først. Det vet man aldri heller. Derfor viktig å vise alle at de er høyt elsket. 

Anonymkode: 4f130...555

Hun hadde hatt slag og hadde mistet språket de siste ukene, men hun var klar og med når vi var hos henne på sykehjemmet. Hun ble imidlertidig dårligere og sluttet å spise, og vi forstod at det nærmet seg slutten. Jeg sa i fra til mine foreldre at jeg gjerne ville være til stede når hun døde. 

Min mor kom og vekket meg midt på natta (jeg bodde da med mann og baby på den andre siden av byen) og sa at jeg måtte komme hvis jeg ville være med. Vi dro dit, og da var min far der, sammen med min onkel og tante. Farmor lå da i senga som om hun sov, mulig hun reagerte litt på stemmene våre. Hun trykket meg i hånda da jeg sa hvem jeg var og at jeg skulle bli. Min far hadde tent mange stearinlys, og det var veldig rolig og fint. Tror kanskje vi sang noen sanger hun likte. Hun ventet litt ekstra lenge med å puste inn en gang, og da trodde jeg hun døde. Men så pustet hun igjen. 

Litt seinere tok hun et dypt pust inn, ventet litt, og så pustet hun ut for siste gang. Det var veldig spesielt og fint og trist på en gang. Er veldig glad for at jeg var med ❤