hva er det som feiler meg?

[MEV]

Hvis noen (gjerne fagperson) kunne ta seg tid til å svare meg på dette, hadde det vært veldig fint!

Jeg hadde en stressreaksjon i høst (hjertebank/skjelving/unormalt trett/dårlig matlyst) og føler at jeg ikke har blitt meg selv igjen etter dette. Jeg ble grundig undersøkt av legen (masse prøver og EKG), men han fant ingenting, og konkluderte med at jeg var stresset. Da skulle jeg vel egentlig ha slått meg til ro med det, men i stedet begynte tankene å kverne. Jeg tenkte at det kanskje var noe psykisk, og begynte å lese en del om dette temaet. Da fant jeg ut at syptomene jeg hadde ofte dukker opp ved psykiske lidelser, og da ble jeg redd. Jeg har aldri vært syk, hverken fysisk eller psykisk, men etter denne episoden har jeg rett og slett begynt å tvile på meg selv. Det står veldig mye skrevet om slike lidelser i ukeblader, aviser o.l., og jeg klarer ikke la være å lese det, med det resultat at jeg blir engstelig. Jeg føler meg ikke deprimert, og stort sett fungerer jeg fint; jeg jobber, liker å være blant folk, og jeg fungerer fint både som mamma og kone, men jeg har altså dager innimellom der jeg tenker meg redd. Disse dagene kommer gjerne når mannen min jobber mye, dvs. 3. hver uke. Jeg kommer meg ovenpå igjen etter 2-3 dager, men det er ganske slitsomt likevel. Jeg har aldri snakket med noen om disse tankene, ikke en gang til mannen min, og tror ikke at noen har merket noe heller. Jeg føler meg rolig utenpå, men jeg blir veldig tankefull og urolig inni meg. Det jeg lurer på, er om jeg har blitt hypokonder, eller er det noe annet som feiler meg?

Jeg håper noen kan ta dette på alvor, og gi meg noen gode råd for hvordan jeg kan bli kvitt disse tankene. Jeg vil til slutt nevne at jeg ikke har søvnproblemer.

[Gjest angst light]

Jeg er ingen fagperson og vil ikke si noe om hva som "feiler deg". Når jeg leser ditt innlegg, kjenner jeg meg likevel igjen, synes det ligner på en slags angst, og har lyst til å fortelle om hvor gode erfaringer jeg har hatt med å søke hjelp mot angstplager.

Selv har jeg vært plaget med angst bare i enkelte stuasjoner (forsåvidt irriterende nok, men ikke slik at jeg har følt meg isolert fra vanlig sosialt liv eller på annen måte følt meg "psyk" i andres øyne). Da jeg tok kontakt med psykolog, hadde jeg først litt dårlig samvittighet og tengte at jeg nok "burde klare meg selv", "skjerpe meg " på et vis, ettersom jeg ikke var på selvmordets rand eller var virkelig ute og kjøre, slik som dessverre alt for mange er. Da sa psykologen min noe som jeg har tenkt på mange ganger: Han sa at det var klokt å komme så tidlig! "Tro meg, det kan bli meget værre. Du er en ung kvinne. Du har alt å tjene på å gripe fatt i dette allerede nå", sa han! Angst er noe som kan utvikle seg over tid (hvis man ikke tar det alvorlig) og man kan oppleve at angst i noen enkelte situasjoner gardvis "smitter over" på større og større deler av livet, helt til man finner seg selv i en situashjon hvor angsten og bekymringen legger bånd på svært så mye. Jeg har vært heldig (og klok, om jeg så skal si det selv) og bedt om og fått hjelp mens problemene ennå var overkommlige. Du trenger ikke være redd for at du skal bli gal eller noe sånt.

For et halvt år siden hadde jeg angst i særlig to situasjoner. Nå er det bare en situasjon igjen, og jeg gleder meg til å mestre resten også. Jeg har hatt stor nytte av å gå til psykolog. Det anbefales!!!! Bekymre deg ikke alene, dytt heller halvparten over på en psykolog som får betalt for det!! (Spøk)

Vi mennesker er noen raringer

[MEV]

Jeg er ingen fagperson og vil ikke si noe om hva som "feiler deg". Når jeg leser ditt innlegg, kjenner jeg meg likevel igjen, synes det ligner på en slags angst, og har lyst til å fortelle om hvor gode erfaringer jeg har hatt med å søke hjelp mot angstplager.

Selv har jeg vært plaget med angst bare i enkelte stuasjoner (forsåvidt irriterende nok, men ikke slik at jeg har følt meg isolert fra vanlig sosialt liv eller på annen måte følt meg "psyk" i andres øyne). Da jeg tok kontakt med psykolog, hadde jeg først litt dårlig samvittighet og tengte at jeg nok "burde klare meg selv", "skjerpe meg " på et vis, ettersom jeg ikke var på selvmordets rand eller var virkelig ute og kjøre, slik som dessverre alt for mange er. Da sa psykologen min noe som jeg har tenkt på mange ganger: Han sa at det var klokt å komme så tidlig! "Tro meg, det kan bli meget værre. Du er en ung kvinne. Du har alt å tjene på å gripe fatt i dette allerede nå", sa han! Angst er noe som kan utvikle seg over tid (hvis man ikke tar det alvorlig) og man kan oppleve at angst i noen enkelte situasjoner gardvis "smitter over" på større og større deler av livet, helt til man finner seg selv i en situashjon hvor angsten og bekymringen legger bånd på svært så mye. Jeg har vært heldig (og klok, om jeg så skal si det selv) og bedt om og fått hjelp mens problemene ennå var overkommlige. Du trenger ikke være redd for at du skal bli gal eller noe sånt.

For et halvt år siden hadde jeg angst i særlig to situasjoner. Nå er det bare en situasjon igjen, og jeg gleder meg til å mestre resten også. Jeg har hatt stor nytte av å gå til psykolog. Det anbefales!!!! Bekymre deg ikke alene, dytt heller halvparten over på en psykolog som får betalt for det!! (Spøk)

Vi mennesker er noen raringer

Takk, for svaret ditt. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, så kanskje jeg skulle prøve dette. Vil helst klare meg selv, men det er ganske slitsom å ha det sånn, selv om det er en light utgave som du kaller det.

[Gjest camaron]

Kjære Mev

Det høres ut for meg som om du fikk et angstannfall også kalt panikkanfall. Det er ikke uvanlig at angst plager kan debutere brått og uventet med slike anfall. Slike annfall kan oppleves så skremmende at de kan være vanskelig å få ut av "systemet" på egen hånd. Er enig med angst light i at det sikkert er lurt å søke hjelp for å få snakket ut om disse tingene.

Det at du har begynt å synes at det er ubehagelig når mannen din er mye borte på jobb, er nok mest trolig uttrykk for angst.

Desverre er det ofte slik at når man først har begynnt å få angst i enkelte situasjoner, så har det med å tulle på seg også i andre situasjoner, for å bryte dette mønsteret er det best å søke proffesjonell hjelp.

Angst er ofte en reaksjon i kroppen på at noe er galt. Noe aktpågivenhet og oppmerksomhet er av det gode. Men når det slår over i urimelig høyt angstnivå, kan det på en måte sammenlignes med en dampkjele som koker over. (Normalt koker vann på 100 grader, men ved angst kan man foreneklet si at vannet koker over på allerede 80 grader.) Til lengre man går med ubehandlet angst til tidligere og tidligere kan en risikere at det koker over.

At kroppen reagerer med angst er kroppen sin måte å si fra på. Kroppen prøver på en måte å si fra om at noe er galt. På samme vis som at en får feber ved influensa. Å bruke medisiner hjelper ofte for en periode, men er en dårlig løsning på sikt.

Dette som du nevner med angst for angsten er et velkjent fenomen. For mange kan faktisk akkurat det bli det største problemet. Det skyldes nok at mange får en vannvittig redsel for å oppleve nye angst/ panikk annfall. Slike angstanfall gjør veldige inntrykk på alle som opplever de. Ikke sjelden er det de fysiske syptomene som skaper størst redsel. Dette kan være: hyperventilering(pusteproblemer), hjertebank, klump i halsen, vondt for å svelge, prikking i fingre og på lepper, uvirkelighetsfølelse, økt svetting, svimmelhet m.m

Videre er det ikke uvanlig å bli redd for enten å dø, eller å bli gal. Ingen av delene vil faktisk skje. Men i den akutte situasjonen er det nesten ikke mulig å tenke rasjonelt.

Å lese for mye om angst er kanskje ikke lurt for alle, men vanligvis vil god innsikt lindre plagene.

Jeg vil absolutt råde deg til å ta kontakt med psykolog/ psykiater for å få bearbeidet dette. Ikke vent for lenge, det er med angst som med andre ting i livet, det er vanskeligere å behandle til lengre man venter med å oppsøke hjelp.

Ønsker deg lykke til :-)

mvh