Bipolart hjertesukk.

[Gjest]

Etter nok en runde nedi avgrunnen fant jeg frem til dette forumet og håper det passer seg med en «utblåsning» her.

Jeg er en kvinne midt i 30-årene med barn, hjem og samboer. Jeg har jobb, stabilt og solid nettverk og er godt kjent med egen lidelse og meg selv slik at jeg mestrer overnevnte med arbeid og livet i sin helhet. Sånn sett er jeg heldig. Men det krever mye. Og jeg kjenner for tiden på en skuffelse over at det er sånn. Jeg legger meg aldri senere enn kl 23, drikker maks 1,5 glass vin, er en prektig og pliktoppfyllende medikamentbruker for å ikke tryne igjen. Spiser sunt, vedlikeholder rutiner og går tur ved anledning. Jeg lever mye «strammere» enn alle jeg kjenner og har gjort det i en årrekke, og årsaken er åpenbar: har kjent nok ganger på hvor skjørt det er og at det kan være en hårfin linje mellom å ha god fungering og å være møkksjuk. Det var på mange vis enklere å «tilgi» sykdommen i tenårene og tjueårene. Tror jeg på flere vis så for meg at jeg ville vokse av meg mye av problematikken ved å bli eldre, ha trøttende stabile livsrammer osv. Har til og med valgt yrke og utdannelse etter å hensynta behovet for rutiner og dagarbeid. Har en del bipolaritet i familien og tidlig vært vite til hvordan det kan gå ved å ikke legge opp dagene sine til å passe innenfor rammene som behøves for å holde sykdommen i sjakk.

Til tross for stor ansvarlighet og ivaretakelse av egen helse så langt det er mulig, hadde jeg nylig en runde med blandet episode. Dette var i sammenheng med en abort og det var helt klart eksistensielle spørsmål og hormonell innvirkning som vippa meg utpå, kom ikke fra klar himmel. Er likevel lei meg for å oppleve at til tross for medikasjon, økt alder, tidvis klaustrofobiske livsrammer for å ivareta meg selv og dermed kunne være  en god omsorgsperson. Så kan det gå i dass likevel. Blandet episode og agitert depresjon synes jeg er de verste byrdene ved sykdommen. Bekmørke tanker, trykkende ønske om å hoppe rett i asfalten og moses hensynsløst ut av tilværelsen, angst som minner om å være besatt og ridd av Satan selv og en opplevelse av uutholdelighet og erkjennelse av at den tilstanden, om den ikke passerer etter en gitt tid, er en terminal tilstand. Jeg redda meg innpå atter en gang ved å dunke til med økt dose Kvetiapin og Imovane i tillegg til Lamictal som allerede ligger i bunn. Kom ut av marerittet etter bare fem uker og det er jo kort tid på sett og vis. Og nå, når det hele er overstått, så synes det nærmest umulig å forklare omverden, selv et behandlingsapparat, hvor smertefullt en episode kan være, fordi jeg selv hører hvor dramatisk beskrevet det er og hvor infantilt det i seg selv kan fremkomme. 

Lyst til å droppe denne iherdige innsatsen for å kunne fungere innenfor rammene av 2021 sine krav til å kunne stå i jobb og skjøte et hjem. Bare leve ut min umedisinerte indre bohem og gå til grunne etter noen festlige og vekselsvis melankolsk drepende år i flagrende klær og nedskrivninger av dramatiske dikt. Kommer selvsagt ikke til å gjøre det, har tross alt valgt å sette barn til verden og tar det på høyeste alvor. Men når de har flytta ut og jobben er gjort. Om dise sykdomsepisodene fortsetter å innhente meg tross innsatsen for å slippe fri. Da vet jeg ikke om jeg gidder å riste meg gjennom et senere voksenliv og alderdom.  

Hadde trodd jeg skulle slippe unna antipsykotika. Min far er slave av dem og jeg bestemte meg tidlig for å ikke havne der. Ser jo nå at grunnen til at han er Zyprexa-bruker nettopp er for å ivareta egen helse og at det er et av redskapene han har brukt for å stå i en krevende stilling i et helt yrkesløp og å være tidenes far, for det har han klart. Dermed er han på alle måter stilig for å ikke gjøre seg for forfengelig til å spise den møkkamedisinen det er, med tanke på bivirkningene. 

Så her står jeg i samme fotspor, determinert inn i utsikter til samme livsløp, selv om jeg virkelig har forsøkt å slippe. Kunne helt klart hatt det verre, det er jeg ydmyk for, og har dermed lite grunn for å sutre. Det har jeg latt være helt til nå. Her kommer imidlertid sutreinnlegget mitt, gidder nemlig ikke oppsøke en allerede nedlesset psykiater eller fastlege for å fremføre denne mastodonten av en personlig melding til den merkelige Guden eller manglende sådan, som belemret en prosentandel av menneskene med denne dysfunksjonelle lidelsen. 
 

Har laget ny mestringsplan med kul fastlege, for å atter forsøke å gardere meg mot nye runder. Zyprexa og Sobril ligger klart på resept, oppå mine faste følgesvenner Lamictal og Kvetiapin (forsøker å kun stå på 25 mg for søvn i stabile faser, men tør ikke gå helt av mht faren for søvnløshet og dens faste følgesvenn opp- eller nedtur som gavepakke etter en tids tidlige oppvåkninger og tankeeldorado) for å kunne drepe en ny eventuell sykdomsbølge enda tidligere enn det jeg fikk til denne gang. 
 

Har maks angst for innleggelse, prøvd en gang og det holdt. Orker ikke noe barnevern på døra og orker ikke falle såpass lenge i dass at langtidssykemelding atter skal innhente meg. 
 

Så får vi fortsette og igjen naivt tro at man er gardert et livsløp uten nye runder i det som kjennes som kroniske turer i tørketrommelen og krysse fingrene blå i håp om at møkkagenene ikke har planta seg i egne avkom. 
 

Skål dere, i mild farrisrus med festslutt kl 21.30, risikoen ved å tøye den er ikke verdt det. Fint å finne et forum med kanskje delvis likesinnede som muligens forstår.

 

Ps: klar over offerposisjonen innlegget speiler. Måtte bare få det ut, renske opp og lufte skuffelsen ut av legemet.

[ISW]

God morgen.

Først så skjønner jeg hva du mener. Jeg har ikke bipolar lidelse, men når jobb og andre krav står på som verst, får jeg lyst til å gi helt faen og bare leve livet utenfor de rammer livet har i dag. Men sannsynligvis er det ikke så lurt.

Ser jo at du gjør det meste etter boka, og er veldig flink til å håndtere sykdommen din.

Det jeg imidlertid lurer på, siden du fortsatt får så store nedturer eller blandede episoder som du beskriver, er hvorvidt grunnbehandlingen du får i dag er optimal? 

Hvis du leser denne:

http://bipolar2.no/algoritme.html

Overlegen ved Psykia som har laget denne er en av landets fremste på behandling av bipolar lidelse (nå spesifiserer du vel ikke om du har bipolar 1 eller bipolar 2?). Slik jeg forstår det går du på Lamictal og 25 mg Kvetiapin som fast medisin. Men er det nok, eller burde du hatt en tilleggsbehandling?

Hvis du bor i Oslo-området, kan du jo eventuelt vurdere å bestille en time hos Psykia? Du skriver at du har jobb (bra) - det er dyrt men kan muligens være verdt det?

 

 

[Gjest]

Tusen takk for svar. Det ble jeg glad for.

 

Har tenkt det samme. Sist jeg diskuterte medikasjon med psykiater var jeg nok litt for optimistisk og sa selv at Lamictal alene funker utmerket selv om hun pekte på at det sjelden gjør det. Ble klassifisert som ressurssterk og en som dealer godt med greiene og siden jeg selv avviste annen medikasjon (er det mulig) så avslutta vi og jeg har fastlegen som den jeg henvender meg til. Må henvises på nytt om jeg skal diskutere nye medisiner fastlege ikke kan fikse. Og det føles pinlig. Gikk greit helt til nå. Tror jammen jeg skal kontakte Psykia. Bor i Bergen men om det ikke behøves mange timene for vurdering og medisinering er det på alle vis verdt turen. 
 

Jeg er diagnostisert med bipolar 2, men tror der var i et grensesjikt. Har vært halvpsykotisk to ganger, men den ene var utløst av feilmedisinering med Cipralex. Mener hun tenkte at så lenge man har fått til å holde seg unna institusjon såpass lenge og ikke har blitt slept inn på akutten med blomstrende mani, så er man i BP2-landskapet. Det stemmer sikkert. 
 

En av mine beste venninner er psykiater og har jobbet en sel i akuttmottak blant annet. Hun forteller at den nye standardbehandlingen for BP2 er nettopp Lamictal og Kvetiapin. Opp med sistnevnte i sykdomsepisoder. Mens BP1 går rett på Litium. Siden Kvetiapin er såpass ekkel i doser over søvndyssende effekt forøker jeg å holde denne nede og kjøre opp ved behov, som man jo skal. Har egentlig lyst på prøve Litium, da hadde jeg kanskje sluppet unna med ett medikament. Kvetiapin har veldig god virkning på å kunne bremse hypomani og redde livet i dype daler altså. Synes bare det er belastende å ha denne i høyere doser som grunnbehandling. 
 

Vet du hva overlegen på Psykia heter? Skulle gjerne ønska med en time med ham til jul:-)

 

Igjen, takk for svar. Det betydde mye.

[ISW]

Fugl-ut-av-buret skrev (8 minutter siden):

Tusen takk for svar. Det ble jeg glad for.

 

Har tenkt det samme. Sist jeg diskuterte medikasjon med psykiater var jeg nok litt for optimistisk og sa selv at Lamictal alene funker utmerket selv om hun pekte på at det sjelden gjør det. Ble klassifisert som ressurssterk og en som dealer godt med greiene og siden jeg selv avviste annen medikasjon (er det mulig) så avslutta vi og jeg har fastlegen som den jeg henvender meg til. Må henvises på nytt om jeg skal diskutere nye medisiner fastlege ikke kan fikse. Og det føles pinlig. Gikk greit helt til nå. Tror jammen jeg skal kontakte Psykia. Bor i Bergen men om det ikke behøves mange timene for vurdering og medisinering er det på alle vis verdt turen. 
 

Jeg er diagnostisert med bipolar 2, men tror der var i et grensesjikt. Har vært halvpsykotisk to ganger, men den ene var utløst av feilmedisinering med Cipralex. Mener hun tenkte at så lenge man har fått til å holde seg unna institusjon såpass lenge og ikke har blitt slept inn på akutten med blomstrende mani, så er man i BP2-landskapet. Det stemmer sikkert. 
 

En av mine beste venninner er psykiater og har jobbet en sel i akuttmottak blant annet. Hun forteller at den nye standardbehandlingen for BP2 er nettopp Lamictal og Kvetiapin. Opp med sistnevnte i sykdomsepisoder. Mens BP1 går rett på Litium. Siden Kvetiapin er såpass ekkel i doser over søvndyssende effekt forøker jeg å holde denne nede og kjøre opp ved behov, som man jo skal. Har egentlig lyst på prøve Litium, da hadde jeg kanskje sluppet unna med ett medikament. Kvetiapin har veldig god virkning på å kunne bremse hypomani og redde livet i dype daler altså. Synes bare det er belastende å ha denne i høyere doser som grunnbehandling. 
 

Vet du hva overlegen på Psykia heter? Skulle gjerne ønska med en time med ham til jul:-)

 

Igjen, takk for svar. Det betydde mye.

Hei,

Han heter Thor Kvakkestad, det hender han skriver her inne faktisk. Du finner kontaktinformasjon på psykia.no. Det tar relativt kort tid å få time der, og han er veldig flink på bipolar lidelse.

Målet med en vellykket behandling er jo at du ikke skal få så sterke nedturer, i alle fall ikke slik at du får selvmordstanker (ref. asfalten) og blir helt håpløs. Lamictal er såvidt jeg vet en god medisin, men kanskje ikke så god mot blandede episoder. Kanskje @kupton også kan bidra litt med noen forslag? Han har også meget god kompetanse innen bipolar lidelse.

Ellers synes jeg du skriver ekstremt bra.

[technician]

Hvis jeg skal komme med et innspill her så vet jeg at Seroquel er kjent for å ha mindre bivirkninger ved de dosene man bruker for bipolar lidelse enn de lave "søvndosene", paradoksalt nok. Hvilke doser du skal ta må du selvfølgelig ta med lege. Poenget mitt er at jeg ville heller prøvd en dose Seroquel som er ment for bipolar lidelse, enn Zyprexa. Kan man klare seg med Seroquel er det uheldig å gå til Zyprexa før man har prøvd. Det blir litt som å ta Paralgin Forte før man har prøvd Paracet. 

 

I tillegg så sier du at du bruker Seroquel OG har fått resept på Zyprexa. Man burde ikke kombinere flere antipsykotika sammen. Det finnes ingen evidens for at det er noe bedre å kombinere to antipsykotika enn å bruke ett i riktig dose

Endret 30. november 2021 av technician
mer informasjon

[cathlin]

Du er god💓 

Skåler tilbake med trakterkaffe

[Gjest Liviane]

technician skrev (6 timer siden):

I tillegg så sier du at du bruker Seroquel OG har fått resept på Zyprexa. Man burde ikke kombinere flere antipsykotika sammen. Det finnes ingen evidens for at det er noe bedre å kombinere to antipsykotika enn å bruke ett i riktig dose

Det kan kanskje være, men at det har noe å si om det er midlertidig eller som fast medikasjon? Jeg har i likhet med ts fått Zyprexa, men da til kortvarig/midlertidig bruk, selv om jeg står fast på Seroquel. Dette for å slå ned manier fortere, og er altså ikke ment som fast medikasjon. Den faste medikasjon hos meg mot BP1 er Seroquel og Litium. Så får jeg Zyprexa i tillegg ved manier. Om det er riktig eller ikke kan jeg ikke svare på, men effektivt er det (for meg). 

Endret 30. november 2021 av Liviane

[technician]

Liviane skrev (28 minutter siden):

Det kan kanskje være, men at det har noe å si om det er midlertidig eller som fast medikasjon? Jeg har i likhet med ts fått Zyprexa, men da til kortvarig/midlertidig bruk, selv om jeg står fast på Seroquel. Dette for å slå ned manier fortere, og er altså ikke ment som fast medikasjon. Den faste medikasjon hos meg mot BP1 er Seroquel og Litium. Så får jeg Zyprexa i tillegg ved manier. Om det er riktig eller ikke kan jeg ikke svare på, men effektivt er det (for meg). 

Det er jo en litt annen situasjon enn trådstarter. Trådstarter sier at hun står på søvndoser av Seroquel, da burde man sannsynligvis heller prøve doser som er ment for bipolar lidelse fast først og se om det er nok, før man eventuelt går videre til å bruke Zyprexa. Dessuten sier TS at hun har bipolar 2, du har bipolar 1. Seroquel er å foretrekke ved Bipolar type 2 fremfor Zyprexa. Jeg kan dog ikke like mye om bipolar 1 som bipolar type 2. I tillegg så er det depresjoner trådstarter beskriver som det største problemet, Seroquel er bedre enn Zyprexa mot depresjoner. Konklusjonen blir uansett at jeg står for innholdet i det første svaret mitt 🙂 

I tillegg så er det slik at jeg mener at fokuset blir for biologisk og diagnostisk ved alt man sliter med når man får en diagnose som bipolar type 2. Alle avvik og problemer kastes inn og tilskrives diagnosen, det kan også være andre ting som kan være verdt å ta tak i utover en strukturert livsførsel - og da snakker man mer om følelser, relasjoner til andre mennesker, traumer fra barndommen osv som kan være som bensin på bålet til den bipolare lidelsen sin intensitet. 

[Gjest Liviane]

technician skrev (10 minutter siden):

Det er jo en litt annen situasjon enn trådstarter. Trådstarter sier at hun står på søvndoser av Seroquel, da burde man sannsynligvis heller prøve doser som er ment for bipolar lidelse fast først og se om det er nok, før man eventuelt går videre til å bruke Zyprexa. Dessuten sier TS at hun har bipolar 2, du har bipolar 1. Seroquel er å foretrekke ved Bipolar type 2 fremfor Zyprexa. Jeg kan dog ikke like mye om bipolar 1 som bipolar type 2. I tillegg så er det depresjoner trådstarter beskriver som det største problemet, Seroquel er bedre enn Zyprexa mot depresjoner. Konklusjonen blir uansett at jeg står for innholdet i det første svaret mitt 🙂 

I tillegg så er det slik at jeg mener at fokuset blir for biologisk og diagnostisk ved alt man sliter med når man får en diagnose som bipolar type 2. Alle avvik og problemer kastes inn og tilskrives diagnosen, det kan også være andre ting som kan være verdt å ta tak i utover en strukturert livsførsel - og da snakker man mer om følelser, relasjoner til andre mennesker, traumer fra barndommen osv som kan være som bensin på bålet til den bipolare lidelsen sin intensitet. 

Ja, jeg misforstod nok. Hang meg bare opp i det du skrev i siste avsnitt i det første innlegget ditt. Koblet feil og tenkte jeg ville forsvare bruken av både Seroquel og Zyprexa i visse tilfeller ved bipolar lidelse. Men det var tatt ut av kontekst både med ditt øvrige svar og ts sin problemstilling, og det beklager jeg.

[Gjest]

Takk for kloke og gode svar. Vennlige, fordomsfrie og kunnskapsrike mennesker samlet på ett og samme sted. Fint.  
 

Det stemmer både at resept på Zyprexa er ment som brannslukking hvis det blir en ny episode som må «slås ned» og at jeg ikke har forsøkt Seroquel over 100mg som vedlikeholdsdose som en del av grunnbehandlingen. Etter innleggene her har jeg gått i meg selv og sett at jeg bør akseptere å forsøke sistnevnte. I høyere doser festes det baconpølser og diverse andre ingredienser fra bugnende koldtbord til netthinnen og selv om jeg ikke har vondt av hylstre kroppen inn i mer underhudsfett, kjennes det rart å hive innpå med små piller som har så store ringvirkninger på annet enn det de er ment for å fikse.
 

Tar det med fastlege i første omgang og får heller krype til spesialistkorset på nytt om det rakner igjen. Akkurat nå funker det fint. Minus søvnen, 4-5 t søvn hver dag i fire dager nå tross 50 mg Seroquel. Det irriterer meg. Jeg vil så inderlig gjerne seponere raskt men ser det bør ta lengre tid. Selv Imovane funker ikke, heller ikke oppå Seroquel. Problemet er tidvise tidlige oppvåkninger, ikke innsovningssvansker. Merkelig nok virker Alimemazin, alene, om den tas sent nok. Da sover jeg 7 timer ish i sånne faser som nå. Jeg bare utstår ikke den sure dama som trylles frem dagen derpå, enn hvor forberedt jeg er på at det ikke må eller kan skje. I natt blir det likevel Alimemazin, tør ikke flere mikrosøvn-netter. Så kan jeg fint selv også økt dosen av Lamictal, det vil nok ha en enda sikrere preventiv funksjon på depresjon. Sist jeg var oppe i dobbel dose fra i dag var jeg imidlertid plaget med å virkelig slite med fokus og konsentrasjonsevne. Det kan dog ha hatt sammenheng med andre faktorer i livet så jeg skal våge meg på et forsøk selv om det er et lite fristende bilde å se meg selv med kognitiv svikt og pre-demente trekk i den arbeidsstillingen jeg står i, disse kler hverandre lite. 

Tenker at jeg sikkert hadde nådd en maksalder på 27 i middelalderen eller i flere andre land i moderne tid. Holdes på et vis kunstig i live og i sjakk av diverse medikament og er etter denne runden usikker på hva jeg synes om det. Å være deltaker i medikamentelle kampen mot å muteres bort på godt, gammelt darwinistisk vis. 
 

Takk for meg i denne omgang, her ble det et egosentrert dypdykk i tanker og gram, som på alle vis bør legges på bordet hos en fagkyndig og ikke skytes ut på et forum. Befriende fint å gjøre sistnevnte likevel. Takk for spalteplassen.

[Gjest]

I en annen tråd her ble det kommentert at man nødvendigvis ikke skal forvente total symptomlette av hverken medikamentell behandling, samtaleterapi eller kombinasjonen av disse. Den inngangen til problemstillingen er jeg enig i. Jeg kan ta stafettpinnen videre fra et av mine kloke familiemedlem som pragmatisk nok aldri har vært så opptatt av å definere og grave i hva det klassifiseres som, denne åpenbart arvelige forundringspakken. Litt sånn: «noen har utlagt tarm og andre mangler et bein mens vi har «dette»». Man må ta ansvar og finne sine redskaper (livsstil, tankesett, sykemelding ved vegeterende depresjon og medisiner for å unngå de potensielt destruktivt gøye, dionysiske tilstandene) til å håndtere bygene. Holdningen er å normalisere det fremfor å panisk karre seg til nærmeste DPS, strande der og google seg ut av vater. Det kan være mye god placebo i en slik tilnærming. Tross sitt ikke-religiøse ståsted er vedkommende påfallende opptatt av Lots hustru i Bibelen som ble en saltstøtte fordi hun så bakover fremfor fremover. Og at det kun er ved å bruke det man erfarer og se fremover at man kan konstituere seg selv. Det er en fin måte å forsøke å møte livet på. Vet det har vært slitsomme, litt ruinerende, skamfulle men festlige faser i tillegg til den tærende motsetningen. Så ble livet iallfall innholdsrikt og lite monotont. Sikkert en belastning å tørke ut i kjedsomhet og, for de helt affektivt flate der ute.

Innimellom fristes jeg til å fantasere om at det hele kanskje hadde smuldret opp og aldri kommet tilbake om jeg forsøkte Ritalin. At dét er nøkkelen, slik at jeg aldri mer vil ha perioder hvor jeg våkner etter en halv natt av tankekjør tilsvarende Gazastripen i aktiv fase. Men, det er jo bare i perioder det er sånn, og de fleste dagene er normale uten sykdomssymptomer. Selv om det er for mange dager med og det er slitsomt når det trekker ut om man ikke er kjapp med opptrapping av medisiner. Dermed er det nok riktig å kassere drømmen om en kurerbar ADHD. 
 

Peace out og god advent:-)

Ts

[technician]

Fugl-ut-av-buret skrev (56 minutter siden):

I en annen tråd her ble det kommentert at man nødvendigvis ikke skal forvente total symptomlette av hverken medikamentell behandling, samtaleterapi eller kombinasjonen av disse. Den inngangen til problemstillingen er jeg enig i. Jeg kan ta stafettpinnen videre fra et av mine kloke familiemedlem som pragmatisk nok aldri har vært så opptatt av å definere og grave i hva det klassifiseres som, denne åpenbart arvelige forundringspakken. Litt sånn: «noen har utlagt tarm og andre mangler et bein mens vi har «dette»». Man må ta ansvar og finne sine redskaper (livsstil, tankesett, sykemelding ved vegeterende depresjon og medisiner for å unngå de potensielt destruktivt gøye, dionysiske tilstandene) til å håndtere bygene. Holdningen er å normalisere det fremfor å panisk karre seg til nærmeste DPS, strande der og google seg ut av vater. Det kan være mye god placebo i en slik tilnærming. Tross sitt ikke-religiøse ståsted er vedkommende påfallende opptatt av Lots hustru i Bibelen som ble en saltstøtte fordi hun så bakover fremfor fremover. Og at det kun er ved å bruke det man erfarer og se fremover at man kan konstituere seg selv. Det er en fin måte å forsøke å møte livet på. Vet det har vært slitsomme, litt ruinerende, skamfulle men festlige faser i tillegg til den tærende motsetningen. Så ble livet iallfall innholdsrikt og lite monotont. Sikkert en belastning å tørke ut i kjedsomhet og, for de helt affektivt flate der ute.

Innimellom fristes jeg til å fantasere om at det hele kanskje hadde smuldret opp og aldri kommet tilbake om jeg forsøkte Ritalin. At dét er nøkkelen, slik at jeg aldri mer vil ha perioder hvor jeg våkner etter en halv natt av tankekjør tilsvarende Gazastripen i aktiv fase. Men, det er jo bare i perioder det er sånn, og de fleste dagene er normale uten sykdomssymptomer. Selv om det er for mange dager med og det er slitsomt når det trekker ut om man ikke er kjapp med opptrapping av medisiner. Dermed er det nok riktig å kassere drømmen om en kurerbar ADHD. 
 

Peace out og god advent:-)

Ts

Haha. Du er veldig flink til så skrive hvertfall! Mindre karbohydrater er nok noe å forsøke sammen med Seroquel hvis man vil forsøke å holde vekten. Antipsykotika gjør ofte at man tåler spesielt karbohydrater dårligere enn tidligere.