Gå til innhold

Hva er vanlig behandling?


stjernestøv

Anbefalte innlegg

Anonym 2
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk skal du ha, da skal jeg se hvor jeg finner denne boken. 

Anonymkode: 3955a...5c4

Så bra. Håper det går bra med faren din. Har han også bare fått beskjed om at de bare kan gi livsforlengende behandling?

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 96
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • stjernestøv

    39

  • Anonym 2

    23

  • AnonymBruker

    18

  • Eva Sofie

    5

Mest aktive i denne tråden

Populære innlegg

TS: Hva tror du er vanlig behandlingstid i somatikken?

Ja det skal jeg gjøre å høre hva han mener. 

Det var zyphadera. Alle satt 3 timer til observasjon. Vi satt sammen,  så jeg satt å pratet med de andre som også fikk den samme sprøyta. Det var egentlig ganske koselig. Mange hyggelige mennesker. De

AnonymBruker
Anonym 2 skrev (9 minutter siden):

Så bra. Håper det går bra med faren din. Har han også bare fått beskjed om at de bare kan gi livsforlengende behandling?

Ja det har han .Han får noe cellegift men blir så dårlig av det ,så det er ikke bestemt helt ennå, men mulig at videre livsforlengende behandling stanser nå.

Håper det går bra med moren din lengst mulig også. 

Anonymkode: 3955a...5c4

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym 2
AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja det har han .Han får noe cellegift men blir så dårlig av det ,så det er ikke bestemt helt ennå, men mulig at videre livsforlengende behandling stanser nå.

Håper det går bra med moren din lengst mulig også. 

Anonymkode: 3955a...5c4

Det hørtes ikke godt ut, akkurat som med moren min. Hun orket ikke å bli så dårlig hver gang hun fikk cellegift,  når hun visste at hun ikke ble frisk av det. Legene har ikke noe tro på det kostholdet,  men det er en lege som har skrevet boka, og vi har akkurat nå god tro på det. Det skader ihvertfall ikke å prøve. Ønsker dere lykke til. Håper han også klarer seg lengst mulig.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Anonym 2 skrev (12 minutter siden):

Det hørtes ikke godt ut, akkurat som med moren min. Hun orket ikke å bli så dårlig hver gang hun fikk cellegift,  når hun visste at hun ikke ble frisk av det. Legene har ikke noe tro på det kostholdet,  men det er en lege som har skrevet boka, og vi har akkurat nå god tro på det. Det skader ihvertfall ikke å prøve. Ønsker dere lykke til. Håper han også klarer seg lengst mulig.

Takk, jeg har hørt om kosthold og kreft før og som du sier så skader det ikke å prøve når andre muligheter tar slutt. Lykke til for din familie også. 

Anonymkode: 3955a...5c4

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest Liviane
stjernestøv skrev (13 timer siden):

Man får behandling til man er bra fysisk? 

Det tror jeg også. Enten helt frisk eller "lindrings-og vedlikeholdsbehandling" for å kunne ha et best mulig liv den tida man lever. Sånn er det vel i psykiatrien også. Noen blir helt friske igjen og kan avslutte behandling, mens andre må fortsatt gå i årevis og kanskje resten av livet på medisiner og jevnlige "kontroller". 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
Anonym 2 skrev (14 timer siden):

Somatikken er jo litt annerledes. Når man er ferdigbehandlet,  er man jo ferdig. Det er jo gjerne en operasjon og så er man ferdig. Hvis man har diabetes eller hjerte og kar, høyt blodtrykk,  får man medisiner,  men man er jo ikke i Somatikken på andre måter. Man må ikke dra til behandling en gang i uka liksom. Men jeg har en datter som sliter med smerter, de ikke finner ut av. Hun har vært lenge i Somatikken,  siden hun var tenåring. Nå er hun i slutten av tjueårene. Hun er i jobb da.

Ja, noen har langvarige/livslang oppfølgning i somatisk helsevesen når en først kommer innenfor dørene - f.eks.innenfor nevrologisk avdeling av ulike diagnoser, oppfølgning av ulike funksjonshemninger, oppfølgning av stomi, urologi, magelidelser, hjertelidelser, stoffskifte, diabetes type 1, øyelidelser, osteoporose, langvarige smertetilstander - trenger jeg nevne flere...

Men mange er,heldigvis som du nevner,innom i en begrenset tid, får gjennomført det de skal og utskrives. Man får i somatikken, som i psykiatrien, hjelp vurdert etter behov, og vurdert opp etter utbytte/effekt og kostnad. Forskjellen er at innen somatikk er det mer fysisk og konkret synlig. Innen psykiatri er det mindre synlig, men en må se det i form av fremgang, livskvalitet og daglig fungering. Noen av oss for oppfølgning av somatikken f.eks. av både to og tre ulike separate sykdommer som først snakker med hverandre i det det blir aktuelt. Ellers berører de hverandre ikke. I hvert fall så lenge man ikke har ansvarsgruppemøter og IP ) 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Anonym 2
Skrevet (endret)
Eva Sofie skrev (16 minutter siden):

Ja, noen har langvarige/livslang oppfølgning i somatisk helsevesen når en først kommer innenfor dørene - f.eks.innenfor nevrologisk avdeling av ulike diagnoser, oppfølgning av ulike funksjonshemninger, oppfølgning av stomi, urologi, magelidelser, hjertelidelser, stoffskifte, diabetes type 1, øyelidelser, osteoporose, langvarige smertetilstander - trenger jeg nevne flere...

Men mange er,heldigvis som du nevner,innom i en begrenset tid, får gjennomført det de skal og utskrives. Man får i somatikken, som i psykiatrien, hjelp vurdert etter behov, og vurdert opp etter utbytte/effekt og kostnad. Forskjellen er at innen somatikk er det mer fysisk og konkret synlig. Innen psykiatri er det mindre synlig, men en må se det i form av fremgang, livskvalitet og daglig fungering. Noen av oss for oppfølgning av somatikken f.eks. av både to og tre ulike separate sykdommer som først snakker med hverandre i det det blir aktuelt. Ellers berører de hverandre ikke. I hvert fall så lenge man ikke har ansvarsgruppemøter og IP ) 

Ja jeg skjønner. Det er jo oppfølging der også. Mange er lenge i somatikken også. Jeg ser den. Så noen ting er nesten livsvarig både i somatikken og i psykiatrien. Forskjellen er antagelig det at jeg kjenner nesten ingen i psykiatrien som ikke er uføretrygdet,  men alle jeg kjenner som har et langvarig løp i somatikken er ikke uføretrygdet. Men det er det vel forsket på også har jeg lest et sted. Jeg kom plutselig på en del som er i somatikken. 

Endret av Anonym 2
Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
stjernestøv skrev (16 timer siden):

Å den medisinen har jeg ikke hørt om. Var bra det var ok for deg å vente i tre timer da, det hadde ikke jeg syntes. Men bra du traff på andre hyggelige folk. 

Jeg vil tro du har forsøkt virkestoffet til Zyphadhera (som er depotinjeksjon av Olanzapin - virkestoffet til Zyprexa). Olanzapin finnes i både depotinjeksjon, hurtigvirkende injeksjon, tabletter og smeltetabletter av hva jeg vet. Selv har jeg erfaring med to av "utformingene".

Lenke til innlegg
Del på andre sider
stjernestøv
Liviane skrev (2 timer siden):

Det tror jeg også. Enten helt frisk eller "lindrings-og vedlikeholdsbehandling" for å kunne ha et best mulig liv den tida man lever. Sånn er det vel i psykiatrien også. Noen blir helt friske igjen og kan avslutte behandling, mens andre må fortsatt gå i årevis og kanskje resten av livet på medisiner og jevnlige "kontroller". 

Ja det er vel sånn det er sikkert. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
stjernestøv
Eva Sofie skrev (13 minutter siden):

Jeg vil tro du har forsøkt virkestoffet til Zyphadhera (som er depotinjeksjon av Olanzapin - virkestoffet til Zyprexa). Olanzapin finnes i både depotinjeksjon, hurtigvirkende injeksjon, tabletter og smeltetabletter av hva jeg vet. Selv har jeg erfaring med to av "utformingene".

Ja zyprexa har jeg jo prøvd, trodde ikke det fantes i injeksjon bare. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
Anonym 2 skrev (7 minutter siden):

Ja jeg skjønner. Det er jo oppfølging der også. Mange er lenge i somatikken også. Jeg ser den. Så noen ting er nesten livsvarig både i somatikken og i psykiatrien.

Ja, men nå har man jo bygget ned de psykiatriske institusjonene hvor psykiatriske pasienter bodde livet ut. Bofellesskap har tatt over og de mest psykisk syke sitter kanskje inne i sikkerhetsfengsel? I dag har kanskje pendelen gått litt for langt i motsatt hold, tar noen til ordet for, men det har jeg ingen forutsetning for å selv uttale meg om. Jeg ser at politiet rapporterer at de i større grad enn før må bistå i psykiatrioppdrag og det tenker jeg ikke er en heldig utvikling - ikke ønskelig verken for pasienter, helsepersonell eller politiet selv.

Og mulig denne utviklingen, kombinert med at terapeuter har et press på seg med å skulle skrive ut en pasient raskest mulig for å gi plass til en ny pasient i timeboken, som i en overraskende høy prosentandel er rehenvist, er med på å opprettholde strømmen av loopen av støtt rehenviste pasienter, altså at man tidligere har vært i terapi?

Selv har jeg et svært sterkt ønske om at når jeg sier takk for all hjelp av min terapeut en gang som jeg øyner der fremme, vil det være for siste gang og at jeg har fått nok verktøy i verktøykassen til å klare meg selv videre i livet. Det er det jeg arbeider hardt mot - men noen garanti har ingen. Og noe nederlag vil det heller ikke bli. Det er mer nederlag å være for stolt til å ta imot hjelp, slik jeg ser det.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
stjernestøv

Det er bare rart om noen blir friske etter femten timer med psykolog. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
stjernestøv skrev (12 minutter siden):

Det er bare rart om noen blir friske etter femten timer med psykolog. 

Kommer jo an på hva de er henvist dit for. For noen så er 10-15 timer nok. 

Dette er jo ikke mennesker med tunge psykiatriske lidelser, men noen som kanskje har opplevd en krise i livet hvor de har trengt en å snakke med, også har de klart å gjøre mesteparten av jobben hjemme selv.

Anonymkode: fdb40...8bd

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

stjernestøv
AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Kommer jo an på hva de er henvist dit for. For noen så er 10-15 timer nok. 

Dette er jo ikke mennesker med tunge psykiatriske lidelser, men noen som kanskje har opplevd en krise i livet hvor de har trengt en å snakke med, også har de klart å gjøre mesteparten av jobben hjemme selv.

Anonymkode: fdb40...8bd

Ok. Det er jo godt gjort da. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym 2
Eva Sofie skrev (5 timer siden):

Ja, men nå har man jo bygget ned de psykiatriske institusjonene hvor psykiatriske pasienter bodde livet ut. Bofellesskap har tatt over og de mest psykisk syke sitter kanskje inne i sikkerhetsfengsel? I dag har kanskje pendelen gått litt for langt i motsatt hold, tar noen til ordet for, men det har jeg ingen forutsetning for å selv uttale meg om. Jeg ser at politiet rapporterer at de i større grad enn før må bistå i psykiatrioppdrag og det tenker jeg ikke er en heldig utvikling - ikke ønskelig verken for pasienter, helsepersonell eller politiet selv.

Og mulig denne utviklingen, kombinert med at terapeuter har et press på seg med å skulle skrive ut en pasient raskest mulig for å gi plass til en ny pasient i timeboken, som i en overraskende høy prosentandel er rehenvist, er med på å opprettholde strømmen av loopen av støtt rehenviste pasienter, altså at man tidligere har vært i terapi?

Selv har jeg et svært sterkt ønske om at når jeg sier takk for all hjelp av min terapeut en gang som jeg øyner der fremme, vil det være for siste gang og at jeg har fått nok verktøy i verktøykassen til å klare meg selv videre i livet. Det er det jeg arbeider hardt mot - men noen garanti har ingen. Og noe nederlag vil det heller ikke bli. Det er mer nederlag å være for stolt til å ta imot hjelp, slik jeg ser det.

Jeg må jo si at heldigvis har de lagt ned institusjoner der folk bodde nesten hele livet. Det må da være mye bedre å få bo hjemme og leve et så vanlig liv som mulig og få hjelp poliklinisk. Det er jo sånn i somatikken. Eller at for de som trenger det,  at det er bofellesskap. Det kan jo føles litt som å bo hjemme. Mange jeg har blitt kjent med i psykiatrien har jo mann og barn,  og ønsker jo å være så mye som mulig sammen med dem, selv om de av og til trenger å bli lagt inn en liten stund. Eller kone og barn. Jeg vet ikke så mye om de som er "farlig" syke. Det er vel ikke så mange av dem, og det er kanskje i sammenheng med rus. De er antagelig som du sier i sikkerhetsfengsel.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
AnonymBruker
Anonym 2 skrev (2 timer siden):

Jeg må jo si at heldigvis har de lagt ned institusjoner der folk bodde nesten hele livet. Det må da være mye bedre å få bo hjemme og leve et så vanlig liv som mulig og få hjelp poliklinisk. Det er jo sånn i somatikken. Eller at for de som trenger det,  at det er bofellesskap. Det kan jo føles litt som å bo hjemme. Mange jeg har blitt kjent med i psykiatrien har jo mann og barn,  og ønsker jo å være så mye som mulig sammen med dem, selv om de av og til trenger å bli lagt inn en liten stund. Eller kone og barn. Jeg vet ikke så mye om de som er "farlig" syke. Det er vel ikke så mange av dem, og det er kanskje i sammenheng med rus. De er antagelig som du sier i sikkerhetsfengsel.

Jeg tenker at det finnes en mellomting. Jeg har møtt mange som så absolutt burde bodd på institusjoner sånn som det var før. Uansett hvor mange leiligheter du gir dem så klarer de ikke å ha boevne.

 

Anonymkode: fdb40...8bd

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
Anonym 2 skrev (10 timer siden):

Jeg må jo si at heldigvis har de lagt ned institusjoner der folk bodde nesten hele livet. Det må da være mye bedre å få bo hjemme og leve et så vanlig liv som mulig og få hjelp poliklinisk. Det er jo sånn i somatikken. Eller at for de som trenger det,  at det er bofellesskap. Det kan jo føles litt som å bo hjemme. Mange jeg har blitt kjent med i psykiatrien har jo mann og barn,  og ønsker jo å være så mye som mulig sammen med dem, selv om de av og til trenger å bli lagt inn en liten stund. Eller kone og barn.

Jeg er ikke uenig med deg at de som kan bo hjemme, skal i høyeste grad bo hjemme og motiveres sterkt til å bo hjemme. Det jeg er kritisk til, og flere med meg, er at man de siste 15-20 årene har halvert antall senger på psykiatriske avdelinger samtidig som at antall innleggelser har økt kraftig. Jeg er glad man i dag ikke har folk inne til behandling i 11 måneder, slik som var helt vanlig praksis da jeg var i starten av min psykiatriske behandling for 20 år siden, men nå hører jeg at mange ikke rekker å lande før de må skrives ut igjen - og da er innleggelse en anbefalt behandling.

Men jeg lurer i blant på hvordan det i dag går med de menneskene jeg som i starten av 20-årene havnet på 3 ukers DPS-opphold, som så å si ikke var kontaktbare, kunne stå å pisse på seg i gangen og var mer eller mindre i sin egen verden. Har de det best alene i sin egen leilighet eller sammen med andre på en avdeling? Og jeg aner ikke hvorfor de var som det var, det kan skyldes medisiner, sykdom eller en kombinasjon. Jeg holdt meg på rommet før jeg valgte å bli utskrevet mot psykiaterens råd og kom aldri tilbake.

Anonym 2 skrev (10 timer siden):

Jeg vet ikke så mye om de som er "farlig" syke. Det er vel ikke så mange av dem, og det er kanskje i sammenheng med rus. De er antagelig som du sier i sikkerhetsfengsel.

Dessverre ser det ut som at det sitter mange rundt om i fengsel som ikke hskulle hatt noe i fengsel å gjøre, men som sendes raskt tilbake dit fordi psykiatrien ikke har kapasitet til å ta imot fengselsinnsatte, og i fengsel blir da alternativet isolasjon og belteseng når de utagerer enten mot seg selv eller anre - svært mange gjør det pga. psykisk sykdom og ustabilitet. Samtale med psykolog/psykiater er en sterk mangelvare, har det vært å lese i andre artikler. Men hva som faktisk er virkelighet, vet kun de som er innsatt og ansatt.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Eva Sofie
stjernestøv skrev (På 14.5.2022 den 15.37):

Nå har jeg vært frem og tilbake i psykiatrien siden jeg var tenåring, hvor vanlig er dette? Har jo for det meste hatt en fot innenfor i alle disse årene, det har aldri vært snakk om å avslutte utenom en psykolog som avsluttet meg fordi jeg ikke ville ta medisiner. Men jeg var velkommen tilbake hvis jeg tok medisiner, ellers har jeg alltid avsluttet selv. Er det meningen jeg skal være i psykiatrien livet ut? Er det vanlig? Har ikke hørt snakk om å avslutte nå heller og jeg blir jo sannsynligvis ikke bedre enn jeg er nå, kommer aldri til å fungere som en vanlig person med full jobb osv. Mitt mål er jo å fungere best mulig i hverdagen står det i behandlingsplanen, men føler jeg står på stedet hvil. Leste en plass her at noen fikk femten timer så var det stopp, er det vanlig? 

Jeg kan jo svare på ditt opprinnelige spørsmål også, og ikke kun bidra til at tråden din sporer fullstendig av, Stjernestøv :) Beklager det...

Det jeg tror er årsak til at svært mange går år etter år i terapi, og som jeg selv ser nå i ettertid var årsaken til mine 13 første år i terapi hvor vi sto på stedet hvil, var mangel på en behandlingsplan. Og hver eneste time startet med det evindelige spørsmålet: "Ja, hva har skjedd siste uke da?" Når man åpner en terapitime med dét spørsmålet, er det lett at både pasient og terapeut "kaster bort" time etter time på ting som ikke fører en mot målet. Man blir sittende å diskutere "her og nå"-saker. Om det er det som er hensikten, så OK, men svært mange ønsker kanskje å jobbe med helt konkrete utfordringer i hverdagen når man først har en kompetent person fremfor seg, enten det er psykolog, psykiater eller psykiatrisk sykepleier? Enten det er å jobbe med å håndtere angst, arbeide med å få mer struktur på hverdagen, motvirke sønproblemer, hvordan komme seg ut av et destruktiv mønster/spor, øve på å bli mer sosial e.l. eller det kan være mer målrettet terapi.

Jeg hørte nylig på episode nr. 14 til podcasten Sinnrik (med tittelen "Kunnskapsbasert traumebehandling"), hvor de snakket om god praksis for terapimetoder, og jeg festet meg særlig med de siste 15-20 minuttene (så ikke på klokken). Der sa de at ofte måtte man i terapi velge å avstå fra å snakke om pasientenes hverdagsproblemer, og heller fokusere på det pasientene kom i terapi for - om ikke ville en ikke rekke å komme i mål med behandlingsplanen. Selv snakker jeg så å si aldri med min terapeut om hva som foregår i mitt eget liv og hverdag - engang ikke når det stormer. Om det er noe jeg i så fall må lufte ut, men det nærmer seg nå ett års tid siden jeg sist gjorde, kan jeg si at "kan vi nå sette av 5-7 minutter helt i starten slik at jeg bare får tømt hodet".

Og hvert halvår (før sommer- og juleferie ofte) oppsummerer jeg og min terapeut status hvor vi er i løpet (jf. behandlingsplanen og målsettingene der). Min terapeut sier hvor han ser fremgang og jeg sier hvor jeg opplever fremgang, og ev. om vi ser noen tilbakegang på noen steder. Ofte er disse sammenfallende, men jeg kan ofte gi tilbakemelding om fremgang som han ikke får med seg, som at søvn har bedret/forverret seg eller at marerittene har blitt helt fraværende siste halve året e.l.

Det korte svaret mitt, for dette ble litt utsvevende, er derfor: Bruk timene mer effektivt på det behandlingsplanen sier og mindre på hvordan det har gått siden forrige time. Og ta mer kontroll over timen selv.Du går der for egen skyld og ikke terapeutens del.

Det er veldig surrealistisk å tenke på at de første 10-12 årene jeg gikk i terapi tenkte jeg at jeg måtte følge terapeuten slavisk i hva han eller hun spurte om og tok lite initiativ selv. Utbyttet av terapien ble jo også deretter. Mot slutten ble jeg shit lei - av en terapi som ikke førte noen steder. I dag har jeg fullt ansvar for hva vi snakker om i terapien, jeg må selv følge opp at vi følger behandlingsplanen - og for meg passer det meg godt. Det er godt å få den forventningen og tilliten. Det hender at terapeuten tar styringen, når han ser at jeg er fullstendig på bærtur psykisk sett og han ser at det er behov jeg har som jeg ikke evner å se selv... Så det er godt å vite det også.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
stjernestøv
Eva Sofie skrev (5 timer siden):

Jeg kan jo svare på ditt opprinnelige spørsmål også, og ikke kun bidra til at tråden din sporer fullstendig av, Stjernestøv :) Beklager det...

Det jeg tror er årsak til at svært mange går år etter år i terapi, og som jeg selv ser nå i ettertid var årsaken til mine 13 første år i terapi hvor vi sto på stedet hvil, var mangel på en behandlingsplan. Og hver eneste time startet med det evindelige spørsmålet: "Ja, hva har skjedd siste uke da?" Når man åpner en terapitime med dét spørsmålet, er det lett at både pasient og terapeut "kaster bort" time etter time på ting som ikke fører en mot målet. Man blir sittende å diskutere "her og nå"-saker. Om det er det som er hensikten, så OK, men svært mange ønsker kanskje å jobbe med helt konkrete utfordringer i hverdagen når man først har en kompetent person fremfor seg, enten det er psykolog, psykiater eller psykiatrisk sykepleier? Enten det er å jobbe med å håndtere angst, arbeide med å få mer struktur på hverdagen, motvirke sønproblemer, hvordan komme seg ut av et destruktiv mønster/spor, øve på å bli mer sosial e.l. eller det kan være mer målrettet terapi.

Jeg hørte nylig på episode nr. 14 til podcasten Sinnrik (med tittelen "Kunnskapsbasert traumebehandling"), hvor de snakket om god praksis for terapimetoder, og jeg festet meg særlig med de siste 15-20 minuttene (så ikke på klokken). Der sa de at ofte måtte man i terapi velge å avstå fra å snakke om pasientenes hverdagsproblemer, og heller fokusere på det pasientene kom i terapi for - om ikke ville en ikke rekke å komme i mål med behandlingsplanen. Selv snakker jeg så å si aldri med min terapeut om hva som foregår i mitt eget liv og hverdag - engang ikke når det stormer. Om det er noe jeg i så fall må lufte ut, men det nærmer seg nå ett års tid siden jeg sist gjorde, kan jeg si at "kan vi nå sette av 5-7 minutter helt i starten slik at jeg bare får tømt hodet".

Og hvert halvår (før sommer- og juleferie ofte) oppsummerer jeg og min terapeut status hvor vi er i løpet (jf. behandlingsplanen og målsettingene der). Min terapeut sier hvor han ser fremgang og jeg sier hvor jeg opplever fremgang, og ev. om vi ser noen tilbakegang på noen steder. Ofte er disse sammenfallende, men jeg kan ofte gi tilbakemelding om fremgang som han ikke får med seg, som at søvn har bedret/forverret seg eller at marerittene har blitt helt fraværende siste halve året e.l.

Det korte svaret mitt, for dette ble litt utsvevende, er derfor: Bruk timene mer effektivt på det behandlingsplanen sier og mindre på hvordan det har gått siden forrige time. Og ta mer kontroll over timen selv.Du går der for egen skyld og ikke terapeutens del.

Det er veldig surrealistisk å tenke på at de første 10-12 årene jeg gikk i terapi tenkte jeg at jeg måtte følge terapeuten slavisk i hva han eller hun spurte om og tok lite initiativ selv. Utbyttet av terapien ble jo også deretter. Mot slutten ble jeg shit lei - av en terapi som ikke førte noen steder. I dag har jeg fullt ansvar for hva vi snakker om i terapien, jeg må selv følge opp at vi følger behandlingsplanen - og for meg passer det meg godt. Det er godt å få den forventningen og tilliten. Det hender at terapeuten tar styringen, når han ser at jeg er fullstendig på bærtur psykisk sett og han ser at det er behov jeg har som jeg ikke evner å se selv... Så det er godt å vite det også.

Det blir alltid avsporinger i tråder så det er helt okei :) 

Men mye av det du skriver her virker fornuftig, man kommer jo ikke noen vei av å bare snakke om hva som har skjedd den siste uke og hvordan man har det. Enig i at fokuset burde vært på behandlingsplanen og å jobbe ut fra den. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider
stjernestøv

Men ja, jeg er litt lei av av han bare ringer og spør om hvordan det har gått siden sist og hvordan det gikk på 17 mai f.eks, vi jobber jo ikke med noe da. Jeg vil gjerne ha råd og verktøy til hvordan jobbe med meg selv, hvordan komme meg fremover. Står jo på stedet hvil, er det på tide å gi opp behandling da eller få meg en psykolog? Det blir ikke det samme når han ringer og vi snakker i under ti minutter, ser ikke på det som en time liksom med en behandler. Han går jo til andre her jeg bor men til meg ringer han, lurer på hvorfor det? Er det fordi jeg har så lite spennende å fortelle? Det blir jo noe annet når jeg ikke tar medisiner? Da har jeg masse å snakke om men er det så sunt for meg? Det er vel mer som støttesamtaler jeg har da og ikke behandling. 

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...